To slag i trynet!

For noen dager siden oppsummerte vi de tre treukers rittene vi har vært igjennom i år. Vi satt igjen med nesten utelukkende gode minner. Spennende idrett og et publikum som så ut til å ha tilgitt sporten sine tidligere synder. Det var også ganske unikt at ingen av de tre rittene var preget/farget av stygge dopingavsløringer (hadde riktignok noen små som for eksempel Roy Sentjens). Alt rå til rette for et sykkelår vi kunne oppsumert at var nærmest utelukkende positivt. Så smalt det, ikke en gang, men to. Idet jeg går inn på internett i dag tidlig, for å se på VM tempoen, fikk jeg sjokkbeskjeden: Alberto Contador har testet positivt. Bang!

Dopet eller uheldig?
Alt er ikke like svart/hvitt som en overskrift på en nettavis, og i dag er det slik jeg ser det full forvirring om dette er overlagt doping, eller om det er uheldige omstendigheter som har ført til en positiv dpingprøve. Jeg har lest flere grunner til at det er umulig at Contador har brukt dette dopet til å bevist heve sine prestasjoner, mens andre mener at dette utvilsomt er dopingbruk. UCI konkluederer med at det trengs ytterligere vitenskapelig arbeid før man kan konkludere med noe som helst. Det er der vi står!

Ingenting er verre enn den konklusjonen! Dette betyr et nytt langvarig sirkus, som utvilsomt vil skade sykkelsporten ytterligere. Faren for at dette utvikler seg til en parodi all av Landissaken eller Valverdesaken, anser jeg som stor. Dette blir en tragedie hvor det er sykkelsporten, og vi som elsker sporten, som får lide. Det er et slag under beltestedet på oss som har vært så tolerante/tålmodige med sporten. Vi blir på en måte gjort til latter, nok en gang. Med det mener jeg ike å insinuere at Contador har jukset bevisst, jeg mener bare at dette er saker som virker til kun å dukke opp i sykkelsporten. Hvorfor?

Mosquera også tatt
Idet sjokket etter Contadors tilfelle var i ferd med å legge seg, smalt det var andre gang i dag. Bang, og der var også Mosquera tatt. Andremann i Vueltaen, skal etter sigende ha dopet seg til denne prestasjonen. Det foreligger foreløpig lite informasjon om saken, men også en lagkamerat av han i Xacobeo skal være tatt. Snakk om å sparke noen som ligger nede. For mange er nok dette en sak som kommer i bakgrunn av Contadors, men pokker som den irriterer for det. Det er kvalmt å tenke på hvor mye jeg unnet han den etappen i Vueltaen. Den evige toer, som endelig klarte å gå til topps, etter en demonstrajon av viljestyrke. kall meg gjerne naiv, og lettere dum, men jeg tenkte ikke at han var dopa. Kanskje ble jeg for fornøyd med at alt gikk så til de grader på skinner, at det bare var positive ting som skjedde i sykkelsporten. Kanskje så jeg meg blind på alt det fantastiske ved sporte, og glemte å være kritisk.

Sykkelsporten er ikke død!
En ting må jeg bare få slått fast først som sist. Disse to stikkene, er ikke sykkelsportens død. Så stor makt skal vi ikke gi jukserne. Heller tvert om, vi må la dette føre oss sammen. Sammen i kampen mot doping, og sammen i å finne ut hvordan vi skal klare å få på plass regler som skal hindre slike skandaler i fremtiden. Det er lov å være deppa i dag, men grytidlig i morgen kjøres U23 VM. Da står fremtidens menn til start, og kan vi ikke bruke den anledningen som et symbol på at vi satser på en bedre fremtid?

Cancellara er outstanding!

Fabian Cancellara er et udyr på tempo, og sikret seg i dag sin fjerde verdensmester tittel i disiplinen. Sveitseren var overlegen og vant med over minuttet på briten David Millar. Tredjeplassen gikk til den unge tyskeren Tony Martin. Det er vanskelig å finne superlativer for å beskrive Cancellara. Jeg har lyst til å kalle han overmenneskelig, men i dag kan det veldig fort oppfattes/tolkes galt. Vi får nøye oss med å si at han nok er tidenes temposyklist, og at han for alvor må innlemmes i favorittkategorien i fellesstarten.

Klart for tempo blant de aller beste!

Løype:
I natt/tildlig i morgen norsk tid går VM-tempoen for de proffe mennene. Løypa er lik den damene kjørte i sin tempo. Den eneste forskjellen er at mennene sykler rundløypa to ganger, mens damene kjørte den en gang. 45,4 kilometer i en meget kupert løype skal forseres. Dette gir de litt lettere tempokjørerne en liten fordel. Spesielt er det en bakke

Tider:
Første mann i morgen begynner 05.00 norsk tid, mens tempokjøreren over alle tempokjørere, Fabian Cancellara 08.18 norsk tid. Det er to minutter mellom hver startende. Syklistene er delt inn i grupper, slik at de antatt beste kjører på slutten. Rittet vises live på NRK Nett TV, mens NRK og Eurosport bare viser reprise.

Favorittene:
Den store favoritten på denne øvelsen er uten tvil Faabian Cancellara. Men mannen, som har vunnet tre VM tidligere, vil få tøff konkurranse, blant annet fra lagkamerat Richie Porte. Løypa passer nok hjemmefavoritt Porte bedre enn den passer den regjerende mesteren. Porte har vist seg som en strålende klatrer og tempokjører, og ble nummer 7 sammenlagt i Giro d'Italia, hvor han bar Maglia Rosa. Men konkurransen stopper ikke der. Tredje sist begynner nemlig den nest største favoritten av de alle. Tyskeren Tony Martin har virkelig vist seg som en av verdens beste tempokjørere. Han ble nummer to under begge tempoene i Tour de France, bare slått av Fabian Cancellara. I tillegg sikret han seg sammenlagtseieren i Eneco Tour på grunn av sine vanvittige tempoegenskaper. Andre som skal være med helt i toppen er svenske Gustav Erik Larsson og canadiske Svein Tuft. I tillegg setter vi et lite utrpostegn bak folk som Janez Brajkovic og Koos Moernhout, selv om de skal slite med medalje, men som på en perfekt dag kan komme topp tre. Tilslutt vil vi nevne Peter Velits. Den ekstremt talentfulle slovaken ble nummer tre i Vuelta a Espana og vant den siste tempoetappen. Det slo han blant annet Fabian Cancellara og Denis Menchov!

Ingen nordmenn stiller til start, men det vil allikevel bli svært spennende.

Tette dueller på VMs første dag!

I natt startet årets sykkel-VM, med tempoløp for damer elite og menn U23. I kvinnenes klasse ledet britiske Emma Pooley fra start til mål. Hun økte forspranget til de som kom bak henne jevnt og trutt, men det ble aldri veldig store avstander. Selv om spenningen om gullet aldri var veldig stor, så ble det en vannvittig kamp mellom Linda Villumsen og Judith Arndt om sølvet. Arndt hadde fordelen av å starte sist av de to, og kunne derfor kjøre på Villumsens tider. Det holdt akkurat til å ta sølvet. I mål var tyske Arndt 63 hundredeler foran Villumsen, og som sagt 15 sekunder bak Pooley. Villumsen var tidligere dansk statsborger, men byttet til New Zealandsk i fjor. Selv om hun i dag representerte New Zealand, vil nok danskene insistere på at de i dag vant minst en halv bronsemedalje.

Taylor Phinney, selvsagt!
I menn U23 ble det, i motsetning til i kvinneklassen, tett kamp om gullet. Hjemmhåpet Luke Durbridge satt tidlig beste tid. En tid det kun var Taylor Phinney som kunne utfordre. Med fordelen av tørrere veier og tider å kjøre på klarte Phinney å skvise ut nok krefter til å komme seg i mål 2 sekunder foran Durbridge. Dermed kan Phinney bytte ut sin amerikanske mestertrøye med regnbuetrøya (selv om han i proffritt ikke får kjøre med den, siden den "kun" er vunnet i et U23 løp). Seieren er bare prikken over i-en etter en fantastisk sesong for Phinney. Det er selvsagt lett å føle med Durbridge. Når han var 2 sekunder bak Phinney med dårligere forhold er det mulig å spekulere i om det var australieneren som egentlig var den sterkeste i dag. Sølv er dog ikke noe nederlag, så etterhvert blir han nok både fornøyd og ikke minst stolt av prestasjonen sin. Tredjeplassen gikk til tyske Marcel Kittel, som vi i Norge kjenner best fra Festningsrittet. Der vant han den andre etappen, og ble nummer tre sammenlagt. Det var litt overraksende at han skulle ta en medalje, selv om han er tidligere dobbeltverdensmester i tempo i juniorklassen. Han har allikevel ikke vist noe form tidligere i år, som skulle tyde på at han hadde et medaljeløp i kroppen. Men det hadde han. Han kom 24 sekunder bak Phinney.

VM favorittene - Oscar Freire

Litt i bakgrunnen av de andre favorittene lurer Oscar Freire. Den stille spanjolen gjør ikke så mye ut av seg, ikke før de siste rundene av VM starter. Da dukker han nok opp, og det for fullt. For Oscar Freire er spydspissen i et meget sterkt spansk lag, og en mesterskapsrytter av rang. Den triple verdensmesteren kan bli historisk ved å vinne VM for fjerde gang.

Løypa passer Freire utmerket. Vi har tidligere presentert Breschel og Pozzato som favoritter, og Freire er samme ryttertype som disse to. Det er allikevel nyanseforskjeller på disse syklistene. Oscar Freire er på sitte beste klart bedre enn begge to i en spurt. Han har mer rutine i spurtene, klarer å plassere seg riktig uten hjelp av lagkamerater, og har en gudbenådet evne til å time avlutningene sine perfekt. Han sløser med andre ord sjeldent bort gode vinnermuligheter. Gir du han lillefingeren tar han hele hånda før du får snudd deg. Absolutt ingen i feltet vil føle seg trygg på seier hvis de har med den rutinerte spanjolen inn på oppløpet. Selv om han har en giftig spurt er Freire mer kjent som en klassikerrytter enn en ren spurter. Han er bedre jo viktigere rittene er, og i VM er han alltid med i sluttfasen av løpet.

Et komplett spansk lag
I går skrev vi at Italia alltid tar kontroll over VM rittene. Spanjolene har de siste årene vært italienernes argeste konkurrenter, men de har pleid å ha litt ulik taktikk. Mens italienerne ofte tar kontroll over rittet, og styrer utviklingen, ligger Spania litt mer på hjul. De pønsker ut måter de kan straffe italienerne på. Kall dem gjerne litt sluere, men når det drar seg til på slutten, kan vi regne med at spanjolene er med, og ofte i overtall. I år virker sdet spanske laget sterkere enn det italienske, på papiret. Men spanjolene har ikke like klart definerte roller som italienerne har. Riktignok har de noen rimelig klare hjelperyttere i Erviti, Garate og Zubeldia, men ellers er det et lag som er forberedt på de fleste scenariene som venter i VM. De har alt fra offensive ryttere som Barredo og L.L. Sanchez, til klatrere som Samuel Sanchez og Ruben Plaza, til gode spurtere som Ventoso og Freire. At det spanske laget er litt mer komplett enn italienernes kan Freire spille på. Klarer noen av de andre spanjolene å sette de andre lagene (med Italia i spissen) under press kan de fort "glemme" bort Freire. Det er farlig!

Best når det gjelder!
Oscar Freire er laget for de store anledningene. Det skjønner man raskt når man tar en titt på merittlista hans. I tillegg til tre verdensmesterskap har han tre seire i Milan-Sanremo, en seier i Hamburg cyclassic, og etappeseire i Tour de France og Vuelta a Espana. Han vinner minst en storseier nesten hvert eneste år. Og han er ikke blitt for gammel, det viste han da han vant Milan-Sanremo i år. Det rittet vant han på sedvanlig måte, ved "å gjemme" seg bort helt frem til finalen, hvor han slo nådeløst til, og vant overlegent. I Australia har Freire klart å gjemme seg bedre enn noen andre favoritter. Noen som blir overrasket hvis han slår til og tar sin fjerde verdensmestertittel?

VM favorittene - Filippo Pozzato

Vi fortsetter oppkjøringen til VM. Vi kan dessverre ikke love å gi dere alt dere trenger til VM, men presentasjoner av noen av VM favorittene får vi i det minste til. Det vil i tillegg selvsagt også komme et innlegg om de ulike VM rittene, hvor vi ser på løypa, favorittene og outsiderne, det mulige taktiske spillet osv. Vi har allerede presentert Matti Breschel som en av favorittene.

I dag er det Filippo Pozzatos tur. Italieneren har sammen med Philippe Gilbert blitt hauset opp som storfavoritt. Det er flere grunner til det, men vi er allikevel litt overrasket. Grunnen til at Pozzato blir ansett som favoritt er at løypa omtrent er skreddersydd den italienske "playboyen". Som ryttertype likner han veldig mye på Matti Breschel. Han slo igjennom som en meget lovende spurter, som også kjørte forykende i klassikerne. I likhet med Breschel har Pozzato nedprioritert spurtene, og heller fokusert på klassikerne. Han har utviklet seg til å bli meget god til å kjøre brostein, og har absolutt ingen problemer med å takle de lange distansene. Jo lenger og tøffere (til et viss punkt) rittet blir, jo større er sjansene for at Pozzato er med i seierskampen. De korte, bratte bakkene VM løypa byr på passer Pozzato godt. Han er ikke så eksplosiv at han pleier å angripe selv, men han henger seg på de som går til. Og han er seig! De som har i oppgave å kjøre fra Pozzato på søndag har fått en utakknemlig jobb.

Det blå toget
Italia er alltid dominerende i et mesterskap. De tar alltid ansvar underveis, og jobber aktivt for å styre rittet i den retningen de ønsker. Under Franco Ballerini har Italia godt fra å være en haug med surrete stjerner som kjører i veien for hverandre, til å bli et asmmensmurt og velfungerende lagmaskineri. Ballerini døde tidligere i år, og hans venn, den dobbelte verdensmester Paolo Bettini overtok jobben. Det har nok svekket laget. Det Italia har hatt stor suksess med de seneste årene er å ha klart definerte roller i laget. Det er bare plass til en eller to stjerner og tre-fire outsidere. Resten av laget er hjelperyttere, som har i oppgave å forme rittet slik Bettini ønsker det. Pozzato er i år lagets "eneste stjerne", i den forstand at han er den eneste italienske storfavoritten. Så har de Nibali og Visconti som klare outsidere, som kan slå til hvis de andre lagene kun passer på Pozzato. Oss, Gasparotto, Paolini og Gavazzi er nok luksus hjelperyttere, som kan angripe hvis de har en god dag. Tosatto og maskinen Brushegin blir garantert arbeidshester, og er nok blant dem som kommer til å sitte mest fremme i feltet under løpet. VM starter ikke for alvor før Brushegin setter seg i front. Sånn har det vært de siste årene, og slik blir det nok også i år.

Ingen utpreget vinnerskalle
Den største grunnen til at vi er litt skeptiske til Pozzato er hans manglende evne til å vinne de største rittene. Merittlista hans er, hans enorme stjernestatus tatt i betraktning, ikke fryktelig avskrekkende. Misforstå meg rett, han har resultater de aller fleste ville sett seg mere enn fornøyd med, men burde ikke en så klar VM favoritt hatt mer enn en UCI seier i år? Den kom i Giro d'Italia (og det er et stort ritt). Han vant også generalprøven i går, men flere individuelle seire har han ikke i år. I fjor ble det fem seire, men ingen av de kan måle seg mot VM. Den største seiren hans var i det italienske mesterskapet.

Filippo Pozzato er en mann som ofte er i toppen av stor ritt, men sjeldent vinner. Det er klart at når du sitter i en VM finale er vinnersjansene til stede, men han har lite erfaring fra å vinne så store ritt (med unntak av etappeseire i Grand Tours, og en seier i Milan- Sanremo). Når du i tillegg vil ha alle øyne rettet mot deg (spesielt fra et kravstort og ekstremt engasjert italiensk folk) blir ikke jobben enklere. Vi mener at sjansen for at Pozzato vinner falt dramatisk da Bettini ikke tok med Bennati i troppen. Med en formsterk og rask Bennti i laget ville noe av presset blitt tatt av Pozzatos skuldre. Det ville i tillegg gitt flere Pozzato flere taktiske valgmuligheter. Nå forventer alle at han prøver å henge seg på Gilbert, og spurtslå han. Med en Bennati på laget kunne han kanskje angrepet litt friere, istedenfor å satse på en spurt i en mindre gruppe. Sjansene hans ble mindre, men de er i høyeste grad tilstede. Det er italienere som har vunnet VM med langt mindre favorittstempel enn det Pozzato har. Er det en fordel eller en ulempe?

VM favorittene - Matti Breschel

Å tippe VM vinnere er en vanskelig gren. Det er så mange faktorer som spiller inn, samtidig som VM er et helt spesielt ritt. Grunnet uttakskriterierene er det store forskjeller, både kvalitetsmessig og kvantitetsmessig, mellom de ulike nasjonene. Det gjør VM til et helt spesielt ritt, hvor taktikken er veldig annerledes enn i andre ritt. Vanligvis er det Italia og Spania som tar hovedansvar i feltet, og "styrer" rittet. Taktikken disse to nasjonene legger opp vil i stor grad bestemme hvordan VM utvikler seg. Det er med andre ord mye makt til få. Frem mot VM vil vi presentere noen av de vi tror kan stikke av med tittelen. Vi vil vurdere deres vinnerkandidatur utfra deres evner, lagstyrke, taktiske klokskap, rolle i rittet, hvor gode de er til å prikke formen med mer.

Det danske håpet
Vi starter det hele med å presentere en rytter som for mange nok bare er en outsider. Vi mener allikevel at det er ekstremt farlig å undervurdere danske Matti Breschel. Han er utvilsomt danskenes fremste håp, men ironisk nok er det en danske som har "jobbet" hardest med å stikke kjepper i hjulene for Breschels VM sjanser. Mannen vi snakker om er Bjarne Riis. Historisk sett har Spania Rundt vært den optimale oppkjøringen til VM. Sistemann som vant VM uten å ha kjørt Spanai Rundt som oppkjøring, var Romans Vainsteins. Det skjedde i 2000. Matti breschel må derfor håpe at han kan snu denne trenden. Bjarne Riis så nemlig ingen grunn til å ta ut Breschel til rundturen i Spania. Lurer på om han angrer sett i ettertid, da O'Grady og Andy Schleck ble kastet ut av rittet grunnet drikking, og Cancellara bestemte seg for at nok fikk være nok i langesonen på den 19. etappen. Det som taler i Breschels favør er at det er noen dager ekstra mellom slutten av Spania Rundt og VM i år, i forhold til tidligere år. Det skyldes selvsagt at rytterne må få tid til å snu døgnrytmen.

Skal vi tro alt vi hører om årets VM løype, bør den passe Matti Breschel perfekt. Da skal løypa være så hard at de beste spurterne som Cavendish og Farrar faller av, mens den er litt for lett for klatrere som Evans og Nibali. Det ligger i lufta at det blir et utskillingsløp, hvor kampen om seieren blir utkjempet i en 20-40 manns stor gruppe. Perfekt for Breschel. Når han er i form er han veldig god i korte, bratte bakker. Det viste han spesielt under årets Flandern Rundt. Da så han lenge ut som den sterkeste der han fløy opp bakkene, med luker ned til resten. Det rittet ble dessverre spolert for han da han fikk et teknisk uhell. Det viste allikevel at både kjørestyrken, og eksplosiviteten i bakkene er der. Han er også eksplosiv på flatmark, og er slett ingen dårlig spurter, spesielt i litt mindre grupper. Han vant tross alt avslutningsetappen i Spania Rundt i 2008, i en massespurt.

Sterkt dansk lag
Det er mer enn løypa som kan trekkes frem når man argumenterer med hvorfor Breschel blir en farlig mann. Noe av det viktigste er at Danmark har et større lag enn på lenge. I fjor var sportsdirektøren i Danmark, Lars Bonde, mildt sagt misunnelig på den norske kvoten. Da hadde Danmark bare tre plasser. I år har reglene blitt justert noe, og da klarte Danmark med et nædskrik å sikre seg 6 plasser. Breschel går med seg Lars Yting Bak, Anders Lund, Michael Mørkøv, Alex Rasmussen og Chris Anker Sørensen. Det er et jevnt og godt lag med komplementære ferdigheter, men det er først og fremst et lag med gode egenskaper i endagsløp. Bak og Lund viste god form i Vueltaen, spesielt viste Lund at han virkelig har noe på gang. Mørkøv og Rasmussen er raske, og gode i posisjoneringen. De viste begge god form i august, og har de klart å holde den formen kan de bli viktige, spesielt på de første 88 kilometerne inn til de avsluttende rundene. Der kan det bli sidevind, og da er disse to gode menn å ha med seg. Chris Anker Sørensen er en sterk klatrer, som nok deler kapteinsansvaret med Breschel. Har Sørensen en god dag kan han og Breschel spille et taktisk spill, hvor Sørensen angriper i bakkene og ligger i forkant av favorittene, mens Breschel sitter bak og lader til den absolutte finalen.

En mesterskapsrytter
Det er få som snakker om Breschel når de ramser opp favorittene, noe som utvilsomt er til hans fordel. Det er nok ikke mange som sitter og ser på hva dansken gjør, og som analyserer kroppssprket hans underveis. Han kan slå til litt overraskende, og kanskje bli litt undervurdert av de andre. ikke fordi han er en dårlig syklist, men fordi det er andre som har blitt hauset opp på forhånd. Slik var det for Cadel Evans i fjor, og et utnyttet han godt. Enten slår Breschel til som Evans og tar en topplassering, ellers faller han helt igjennom. Dte er litt den typen Breschel er. Når han er i toppform er han en av verdens beste syklister. Da er han helt outstanding. Da kan han kjempe om topplasseringer i brosteinsklassikere, han kan spurte strålende og han kan dra langt opp i fjellene. I form er han en av de mest komplette rytterne i feltet. Når formen ikke er god derimot, da legger man knapt merke til at han stiller til start. Heldigvis for danskene er han veldig god til å prikke inn formen til de store anledningene. Han ble nummer 7 i fjorårets VM og fikk bronse for to år siden. Han er med andre ord en mesterskapsrytter av rang, og løypa passer han bedre i år enn de siste to årene. Det kan fort bli deilig å være dansk i Australia.

Har dere tro på at det blir dansk medalje, og kanskje viktigst av alt; blir Breschel bedre enn alle nordmennene?

De tre store

Et sykkelår inneholder mange høydepunkter. De som mener at Tour de France er det eneste sykkelrittet som teller, har i år gått glipp av ekstremt mange fine ritt. For første gang på flere år har alle Grand Toursene (Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a Espana) vært ekstremt morsomme. De seneste årene har Vueltaen slitt med å skape særlig med blest, og før dette rittet mistet litt av sin interesse, var det Giroen som slet. Tour de France har alltid vært ekstremt bra, og årets utgave var intet unntak. Det som er morsomt er at både Giroen og Vueltaen også stod frem slik toppritt skal fremstå; som underholdene, varierende og knalltøffe. I tillegg klarte alle de tre rittene å skille seg ut, ved å ha enkelte særegenheter.

Giro d’Italia
Giroen utmerket seg først og fremst for sine fantastiske fjell. De fantastiske naturopplevelsene, blodslitet rytterne opplevde, og ikke minst publikumsfesten gjorde årets utgave av Giroen helt spesiell. Vi ble mest betatt av det fantastiske Monte Zoncolan. Dette er utvilsomt et av verdens flotteste sykkelfjell, og været og publikum satt prikken over i-en, da feltet forserte dette monsterfjellet, som har stigningsprosenter opp mot 22 %. Men Giroen var langt mer enn Monte Zoncolan. De tingene som har brent seg fast i våre minner er de kaotiske første etappene i Nederland, gjørmeetappen på såkalte grusveier, bakketempoen opp Plan de Corones og den spektakulære målgangen på tempoetappen, som avsluttet rittet.





En god løype er alltid et meget godt utgangspunkt for et vellykket treukers ritt, men det er mer som skal på plass før det blir en legendarisk utgave. Det som sørget for at Giroen i år, i våre øyne, var bedre enn på lenge var publikum. Store sykkelritt i Italia skal være lidenskap. Det skal være en fest, og en hyllest til verdens fineste idrett. Slik ble det i år. Riktignok mye takket være nederlendere. Det var et strategisk mesterstykke å legge starten til Amsterdam. Nederlendere vet å sette pris på store sykkelritt, og i hver landsby rittet passerte stod innbyggerne på rekke og rad. Det så nesten ut som at feltet kom inn på en stor stadion hver gang de passerte en ny by. Det var så massivt oppmøte, og slik glede at det smittet godt over på oss TV-tittere. Tidvis tok det nesten pusten fra oss, og selv som Tv-seere fikk vi en følelse av å være med på noe stort. Italienerne fulgte opp, og hele rittet ble en folkefest. Det var et ritt som ble en stor gave til alle sykkelfans. Et ritt som ga tilbake til alle som har stått ved idretten når det har blåst kraftig i noen år. Så får vi heller prøve å glemme at resultatlistene i stor grad ble preget av syklister med stygge rulleblad.

Tour de France
Årets løypeprofil var ikke noe fyrverkeri, men Tour de France har en status som gjør at de ikke trenger det. Bare vi hører rittets vignettlyd kommer gåsehuden. Da vet vi at sommerens største happening starter. I tre uker får sykkelsporten all oppmerksomheten den fortjener fra media. Til og med avisene synes det er verdt å sette en journalist til å dekke rittet (!). I tillegg våkner en del av det norske sykkelpublikumet, som ligger i dvale resten av året. Det er dette rittet som for mange definerer sykkelsporten.

I år synes vi løypa var sånn passe bra. Tour de France ”kopierte” fjorårets Vuelta og årets Giro, og startet i Nederland. Arrangøren fikk det de ønsket seg, en massiv folkefest. Men det er mer som følger med når ritt legges til Nederland. Smale veier, farlige innsnevringer (nederlendernes svar på fartsdumper) og mye vind skapte til tider det komplette kaos i feltet. Om det var riktig å la et allerede stresset og overivrig felt få bryne seg på dette var det delte meninger om. Selv syntes rytterne det tidvis ble for farlig. Det førte til rytterprotest på etappen til Spa. Dermed ble en av de mest spennende etappene (på papiret) ødelagt. Men godbiten for oss som elsker sykkeldramatikk var utvilsomt etappen til Arenberg skogen, og den ble like spennende som forventet. Det er ekstremt sjeldent at det er brosteinsetapper i en Grand Tour. Mange mener slike risikable etapper ødelegger for sammendraget. De kan ha et poeng, det vil nok i hvert fall Fränk Schleck si seg enig i. For oss sere ble det derimot en fryktelig spennende dag, en dag som har brent seg fast i minnet. At Huhovd vant etappen gjorde bare det hele enda bedre.





Grunnen til at vi mener at løypa ikke var noen stor höydare. Var at nesten alle etappene var skreddersydd enten spurtere, klatrere eller utbrudd. Det var få etapper med krevende avslutninger, hvor flere forskjellige type ryttere kunne vunnet. Slik vi for eksempel så mange av i Vueltaen. Det ble litt for forutsigbart i Touren. Men det hadde sine fordeler også. Det sørget for at vi fikk se noen helt vannvittige spurter av tidenes spurter, Mark Cavendish. Vi kan ikke huske å ha sett spurter som har vært bedre enn de beste briten hadde i årets Tour. I tillegg fikk vi den fantastiske sammenlagtduellen mellom Alberto Contador og Andy Schleck. Mer dramatisk, nervepirrende og jevnt enn det ble i år, kunne vi ikke forvente oss. At det hele ble avgjort i mann-mot-mann dueller opp Col de Tourmalet og på den avsluttende tempoen, gjorde det hele ekstra spesielt. Med den vanlige, og helt perfekte, avslutningen opp Champs Elysees ble nok en vellykket Tour de France rundet av. At rittet ikke ble overskygget av doping var en lettelse.

Vuelta a Espana
Nylig avsluttede Vuelta a Espana var den av de tre Grand Tour rittene som overrasket mest, i positiv forstand. Rittet ligger ugunstig til på kalenderen. Mange er litt ”mette” på sykkel etter Tour de France, og ser mer frem til VM enn rundturen i Spania. Vueltaen ble heller ikke den folkefesten som Giroen og Touren var, men de tok det igjen ved å ha en utrolig morsom og sjarmerende løypeprofil. Med unntak av en kjedelig prolog kjørt som lagtempo, var den første uken mye mer underholdene enn den pleier. Istedenfor å ha seks paddeflate etapper, hvor det eneste spenningsmomentet er den avsluttende massespurten, var det hele omtrent som en uke med endagsritt sydd sammen. Det var etapper med korte, bratte bakker, hvor det ble offensiv kjøring. Samtidig var det noen etapper som endte i massespurt. Med andre ord litt for enhver smak, noe som ble en flott miks. Starten av rittet gagnet de eksplosive klatrerne, noe som er sjeldent vi ser i en Grand Tour.





Etter hvert kom også de klassiske fjelletappene. Det kunne riktignok gjerne vært en skikkelig fjelletappe eller to til, men arrangøren reddet seg inn ved å legge målgangen på bakketoppen på så godt som hver eneste fjelletappe. Vi fikk også en lang tempoetappe, som skilte mye. Vi synes den nye trenden med en lang tempoetappe fremfor to halvlange, er et steg i riktig retning. Høydepunktet kom på rittets nest siste dag. Der vi mener at Tour de France delvis mislyktes i fjor, med å ha en kongeetappe mot slutten av rittet, lyktes Vueltaen. Bola del Mundo var et fjell som virket til å være et fjell laget for sykkelritt. Det tøffe fjellet hadde alt et fjell trenger. Det var langt, tidvis ekstremt bratt og med flotte smale veier. Rytterne bidro også til at dette var etappen du virkelig kan angre på at du gikk glipp av, hvis du ikke satt klistret foran TV-skjermen. En enestående etappe som var med å avsluttet et meget godt ritt. At vi også her fikk en durabelig duell om sammendraget, mellom Nibali og Mosquera, gjorde rittet spennende hele veien. Bare synd rittet ikke fikk den oppmerksomheten det hadde fortjent.

Hva synes dere om årets Grand Tours? Hvilket morsomme, spennende og minneverdige øyeblikk har brent seg fast i deres minne?

Hvor står norsk sykkelsport?

Nå som det nærmer seg VM kan det være morsomt å ta et uhøytidlig blikk på hvor norsk sykkelsport står i år, i forhold til i fjor. At sykkel er populært og trendy er utvilsomt, men har det også gått rett vei i toppen av norsk sykling?

Ranking
”Tabellen lyver ikke” er et velkjent og akseptert begrep i fotballens verden. I sykkelsporten er dette derimot ikke korrekt. I og med at rankingpoeng kun gis på grunnlag av individuelle plasseringer, vil ikke god kjøring nødvendigvis belønnes med mange poeng. En hjelperytter kan kjøre mye bedre en mannen som blir nummer 5, men får færre poeng enn han for det. Er det for eksempel riktig at Francesco Chicchi kun er verdens 270 beste syklist? Ifølge verdensrankingen ja, ifølge oss NEI! Nå som vi har tatt klare forbehold om at rankingen ikke alene er et riktig måleinstrument på hvor bra (eller dårlig) det står til i sykkelnorge, kan vi se hva den forteller oss. For noe kan vi allikevel lese ut av den.

I fjor hadde Nore med 9 mann i VM. Det skyldtes at vi var topp 10 på nasjonsrankingen. I og med at vi i år kun har 3 deltakere skjønner alle at vi ikke klarte å gjenta den bedriften i år. Nå skal det sies at vi per dags dato er nummer 10 på den lista. Hadde alle rittene frem til VM telt med hadde Norge, med andre ord, også i år fått en drøss med VM-plasser. Dessverre for oss gjøres status opp den 15. august. Det er da kvotene deles ut, og da var Norge ”bare” nummer 14, og relativt langt unna den gjeve 10. plassen. Med andre ord viste rankingen at vi var dårligere i år enn i fjor, på Protour-nivå. Enda verre ser det ut på kontinentalnivå. Med andre ord i den ”ligaen” Joker Bianchi, Sparebanken Vest – Ridley, resten av de norske lagene, pluss Hushovd, Gabba, Wilmann og Kristoff konkurrerer. Her teller ikke resultatene fra Protour-ritt, men fra resten av UCI rittene som blir arrangert. 15. august i fjor lå Norge på 14. plass på denne rankingen med 630 poeng. På samme tidspunkt i år var Norge ikke bedre rangert enn som den 20. beste nasjonen. Med kun 336 poeng har vi i år kun vunnet litt over halvparten av like mange poeng som i fjor. Det ser unektelig dårlig ut.

La oss prøve å se litt bak resultatene å se om vi finner noen årsaker til den dårlige poengfangsten. I Protouren er det ingen hemmelighet at vi er helt avhengig av Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd. I fjor var det kun de som tok poeng for Norge. I år fikk de hjelp fra Alexander Kristoff, som med sin fantastiske 4. plass i Vattenfall Cyclassic sikret Norge en del poeng. Selv med denne hjelpen klarte ikke våre to stjerner å gjenta fjorårets suksess. Skader og sykdom er grunnen til det. I fjor hadde Thor Hushovd en fantastisk vårsesong, med topplasseringer i både Milan-San Remo og Paris-Roubaix. I år sørget sykdom for at vårformen hans kom senere enn normalt. Den kom litt for sent til å gjøre et fantastisk Milan-San Remo (i hvert fall resultatmessig). Da var ikke en fantastisk 2. plass i Paris-Roubaix nok til å ta igjen det tapte. Heller ikke Flandern Rundt ble noen suksess for Hushovd. Mest poeng tapte vi nok på Boasson Hagens langtidsskade. I fjor hentet han mye poeng da han vant Gent-Wevelgem. I år gikk hele vårsesongen skeis, med unntak av Tirreno-Adriatico. Med Boasson Hagens skade mistet Norge mange poeng, og i realiteten muligheten til å kvalifisere seg til en nimannskvote. Det hjalp heller ikke Norge (rankingmessig) at Boasson Hagen byttet ut herjing i Giro d’Italia, med litt tøffere motstand i Tour de France. Grunnet denne programendringen gikk han også glipp av Polen Rundt, hvor han i fjor kjørte så bra at det bøttevis av poeng med i bagasjen.

Med andre ord er det naturlige forklaringer på hvorfor Norge var dårligere i Protour i år enn i fjor. Det er heller ikke vanskelig å forklare hvorfor vi har færre poeng i kontinentalligaen. I fjor sørget trioen Nordhaug, Kristoff og Wilmann for at Joker Bianchi hadde en strålende sesong. Når de i år gikk til større lag fikk de færre sjanser til å kjøre for egne resultater, samtidig som de kjørte færre ritt i denne ”ligaen”. Joker Bianchi har ikke overraskende levert dårligere resultater uten disse rytterne på laget. Da hjelper det ikke at Sparebanken Vest – Ridley har kjørt like godt. Det tar tid å få opp nye stjernesyklister, det må vi bare akseptere.

Juniorene
Slik vi ser det har juniorene vært årets høydepunkt. Vi har utvilsomt en gullgenerasjon på gang. De seneste årene har vi gjerne hatt en eller to juniorer, som på gode dager, kunne kjøre inn gode resultater internasjonalt. I år har vi fem-seks syklister som har prester jevnt, og meget godt. Vi har et lag av kommende stjerner, som det blir utrolig morsomt å følge. Totalt sett er denne generasjonen enda bedre enn 87/88 generasjonen, og de hadde syklister som Boasson Hagen, Kristoff og Rake. Om de blir like suksessrike som seniorer, som de ovenfor nevnte, gjenstår å se, men de har store muligheter for det.

Mange spennende prosjekter
Når vi skal gjøre et forsøk på å gjøre opp status for norsk sykkelsport, må vi se litt bredere enn bare på resultater og prestasjoner på landeveien. Vi må også se på hva som skjer av prosjekter, som forhåpentligvis bidrar til å øke kvaliteten på norsk sykkelsport. Tour of Norway for Kids har holdt på noen år allerede. Det er fortsatt litt tidlig å se resultatet av dette arbeidet, men at det har sørget for at flere unge får oppleve gleden av å sykle er utvilsom. Rittene, som får mye oppmerksomhet av TV2, er gullverdt.

Men det hjelper ikke å ha gode ritt for barn, hvis ikke det blir arrangert gode ritt når de blir eldre også. Derfor er det som gleder oss aller mest i år at norske rittledere er ekstremt ambisiøse. Neste år er det store sjanser for at vi får flere store ritt i Norge. Det er snakk om at Ringerike GP skal oppgraderes til et Tour of Norway, hvor flere av de norske proffene er ønsket. Et slikt ritt tror vi ville hatt en enorm påvirkning for interessen til sporten. Det er rett og slett et magisk prosjekt som kan bli avgjørende for at norsk sykkelsport skal fortsette utviklingen den har hatt de siste årene. Et slikt ritt ville hatt positive ringvirkninger på så utrolig mye at vi ikke kan ta opp alt her. At også Rogaland GP kan bli oppgradert, og få en høyere rangering fra UCI, gjør at det blir mer enn èn sykkelfest i Norge neste år. Det er også veldig positivt at Festningsrittet har UCI status. De har jobbet hardt over lengre tid for å få det til, og de har lykkes meget godt. Alt ser ut til å ligge til rette for at rittet skal leve lenge.

De nye norske kontinentallagene har vært et friskt pust. Før årets sesong hadde vi kun to velfungerende kontinentallag (Trek Adecco slet voldsomt med økonomiske vanskeligheter). I år har vi hatt fire. Riktignok er det bare joker Bianchi og Sparebanken Vest – Ridley som har kjørt aktivt internasjonalt, men allerede neste år kommer Plussbank Cervelo jevnlig til å vise seg frem ute. Da får vi tre ambisiøse norske lag, som kommer til å tilby rytterne sine nødvendig matching, for å nå toppen. Det er eneste vei til Protouren, så det er viktig! At Ringeriks Kraft ser ut til å bli et lag som utvikler ryttere til å ta det neste steget som trengs før de kan prøve seg i for eksempel Joker Bianchi er bra.

Konklusjon
Alt i alt kan vi konkludere med at vi resultatmessig ikke er bedre i år enn i fjor, men at det har vært mer som har utviklet seg positivt enn negativt. Vi har vært uheldige og hatt skader og sykdom på våre beste ryttere (inkludert Arvesen, som vi ikke nevnte tidligere). Dette har sørget for at de ikke har levert fullt så bra som de kunne gjort. Allikevel har vi fått tidenes norske sykkelresultat, da Hushovd kjørte inn til andreplass i dronningklassikeren Paris-Roubaix. I tillegg har Nordhaug og Kristoff tatt det øverste nivået med storm. De har vist at vi får mye glede av dem i mange år fremover. At det fylles på med unge og gode norske ryttere bak Hushovd, Arvesen, Boasson Hagen og Gabba er avgjørende for sykkelinteressen. Den er nå sikret flere år frem i tid.

At vi i tilegg har flere flotte ”utenomsportslige” prosjekter på gang viser at det er kloke folk som klarer å utnytte den positive bølgen flyter på. De gjør en jobb som sikrer fremtiden. En fremtid som blir fylt med flere norske talenter enn tidligere. Selv om vi mangler en klar ener på vei opp til det øverste nivået (Rake er riktignok meget spennende) er bredden god, og da vil det alltids utvikle seg noen topper. At rytterne også blir pustet i nakken av sultne juniorer, sørger for at vi smiler bredt når vi tenker noen år frem i tid.

Farrar knuste Cavendish

Den siste etappen ble som forventet en parademarsj for sammenlagtvinneren Vicenzo Nibali. Den helt flate rundløypa i Madrid sentrum ga som ventet syklistene svært få utfordringer. Som vanlig var det noen håpefulle som prøvde seg i brudd, men de ble aldri spesielt farlige for hovedfeltet. Liquigas og HTC-Columbia tok ansvar, og bruddet ble kjørt inn ca 8 kilometer fra mål. Heller ikke et sent angrep fra Greg van Avermat kunne hindre at det ble en samlet spurt.

De fleste forventet nok rent Cavendish-show, siden han har vunnet de siste spurtene i Vueltaen rimelig overlegent. Slik ble det ikke. Cavendish virket veldig sliten etter tre ukers blodslit, og satt med tunga langt nede på haka da opptrekker Matthew Goss startet spurten for briten. Cavendish hadde ikke sin sedvanlige akselerasjon, og slet faktisk med å komme forbi Goss. Han gjorde i tillegg et feilvalg, da han gikk forbi Goss på høre siden, fremfor venstresiden. Han skjønte også selv at beina ikke var gode i dag, og så bekymret mot resten av feltet. Tyler Farrar kom som en kanonkule og vant med en sykkellengde. Cavendish klarte å ta seg sammen og ble nummer to. Det sikret han poengtrøya, hans første trøyeseier i en Grand Tour. Uten Goss sitt perfekte opptrekk i dag kunne det blitt langt mer spennende i dag, for det var utrolig lite sprut i Cavendish i dag. Goss virket råsterk og kunne kanskje vunnet hvis han kunne kjørt for seg selv, men i dag var nok den grønne trøya viktigst for HTC-Columbia.

Allan Davis ble nummer tre i dag, mens Wouter Weylandt ble nummer fire. Quick Step syklisten fikk et flott opptrekk, men klarte ikke å passere seg på hjulet til lagkameratene. De brukte med andre ord opp krefter på ingenting. Nibali kunne juble over sin første Grnd Tour seier. Det kan fort bli den første av mange.

Et sinnsykt drama opp et fantastisk fjell!

I dag skulle Vuelta a Espana avgjøres. Med 50 sekunder som skilte Nibali og Mosquera lå alt til rette for et skikkelig drama. Og drama fikk vi. For det første skal det sies at den avsluttende stigningen opp til Bola del Mundo var helt hinsides hva vi forventet. Mesteparten av stigningen var lettkjørt, og det så nesten ikke ut til at den skulle skille i det hele tatt. Men på de siste 3,5 kilometerne åpenbarte en helt vidunderlig stigning seg. Mange brattepartier gjorde at rytterne ble tvunget til mange tempo- og frekvensendringer. Mange hadde sammenliknet denne etappen med Mont Ventoux etappen i fjorprets Tour de France. Denne etappen overgikk den til de grader. Mont Ventoux kan ikke engang sammenlikne seg med Bola del Mundo. Sistnevnte stigning er så heftig at vi aldri kommer til å få se liknende i Touren.

Med et så fantastisk fjell var det bare opp til syklistene å gjøre det ekstra spennende. Og de leverte. Selv om han hadde 50 sekunder å hente inn, valgte Mosquera å vente lenge med å angripe. Helt bevisst og helt riktig. 3,5 kilometer fra mål gikk Mosquera til. Nibali ga en liten luke, men kom raskt opp på hjulet til spanjolen. Mosquera svarte med å angripe en gang til. Da ble det verre for Nibali. Han måtte se Mosquera gli lenger og lenger ifra. Det så mørkt ut for italieneren, inntil det så ut som at han bestemte seg for å gå "all-in", og akselererte. Han kjørte rett ifra Schleck, Rodriguez, Velits og Roche. Det tok ikke lang tid før han nok engang var oppe hos Mosquera. Da han kom opp ble det nok engang brattere, og Mosquera fikk en ny luke. Et drama! Avstanden var helt oppe i 16 sekunder, og Nibali og Mosquera byttet på å se mest slitne ut. Der og da stod det og vippet mellom hvem som skulle få best betalt etter tre ukers blodslit.

Nibali tok seg sammen gang på gang, kjørte inn noen sekunder på Mosquera hver gang det ble slakere stigning. Når det brattet til var Mosquera sterkest. Det ble aldri mer enn 16 sekunder. Nibali tok seg fantastisk godt sammen, og med 100 meter igjen til mål var han oppe på siden av Mosquera. Det så ut som at spanjolen i tillegg til å tape sammendraget, også skulle bli snytt for etappeseieren. Det tror jeg ingen i sykkelverdenen unnet han, for han har vært så nærme så mange ganger. Det var derfor veldig gledelig å se at Mosquera på mirakuløst vis klarte å ta seg sammen og "spurtslå" Nibali. Italieneren vant sammendraget, mens Mosquera fikk etappeseieren. På alle måter en fair fordeling, som gjorde at begge dagens gladiatorer fikk med seg noe fra dagens fantastiske oppvisning. Det var så spennende og dramatisk som det er lenge siden det har vært i en Grand Tour. Det endte med en kjempeopptur for Nibali, Mosquera og Vueltaen. Dette dramaet trengte rittet, som har mistet litt prestsije og interesse de siste årene. Nå er nok alle enige i at Vuelta Espana er et fantastisk ritt, mye takket være Nibali og Mosquera.

PS: Det er verdt å legge til at Peter Velits forsvarte tredjeplassen sammenlagt, mens Joaquin Rodriguez ble nummer tre på dagens etappe, og med det sikret seg 4. plassen sammenlagt.

Denne mannen blir farlig i VM

Dagens etappe så ut som en klar spurtetappe, men slik ble det ikke. En bakke noen kilometer før mål strakk ut feltet skikkelig, før det gikk nedover igjen. Den siste kilometeren gikk også oppover. Og det brattere enn undertegnede trodde.

I den siste bakken gikk mange til. På toppen hadde Luis Leon Sanchez og Matthew Goss en liten luke, men de ble hentet inn, mye takket være David Millar. I inngangen til den siste bakken stakk Meersman. Gilbert måtte tette luka, og ble dermed tvunget ut i vinden allerede 7oo meter før mål. Med Farrar på hjul så det veldig tøft ut. Men Gilbert viste VM-form og holdt Farrar bak seg. Farrar ble nummer to, med en annen VM-favoritt, Pozzato, på terdjeplass.

Den siste bakken var også såpass tøff at det ble sekunder mellom sammenlagtfavorittene. Nibali satt med langt fremme sammen med Peter Velits. De to tok 12 sekunder på Mosquera Miguez, som ikke passer til slike bakker som dette. De fleste sammenlagtfavorittene satt dog innenfor 30 sekunder av Gilbert.

Med dagens seier viser Gilbert at han er den største favoritten til VM. Også Pozzato som kom på tredje bekrefter sitt kanditatur som VM-favoritt.

Brite vant, foran argentiner og portugiser

Dagens etappe passet perfekt for verdens beste spurtere. Flat og kort. Det var duket for en massespurt, noe det også ble. Der var Cavendish best. Ikke noe overraskelse der. Heller ikke noe overraskende i seiersintervjuet. Nok en gang hyllet han sine lagkamerater. På andreplass kom Juan Jose Haedo, som aldri kom helt opp på siden av briten.Manuel Cardoso, som har signert for RadioShack fra og med neste år, kom på tredje. Farrar skuffet og ble "kun" nummer fire. Farrar, med flere, tapte det aller meste i en rundkjøring som kom med ca. 1,5 kilometer igjen.

Det ble ingen endringer i sammendraget på dagens etappe. Men med sin seier i dag øker Cavendish sin ledelse i poengkonkurransen, og han har nok sikret seg den for godt.

I morgen venter nok en lett etappe inn til Toledo. Den eneste utfordringen kommer helt i starten av etappen, hvor det skal over en 2.kategori.

Velits vant - Nibali i rødt

Dagens etappe skulle avgjøre mye av sammendraget i årets Vuelta a Espana. Og den ble avgjørende. En etappe de fleste trodde skulle bli vunnet av Cancellara. Noe den ikke ble. Først kjørte Menchov fortere, og litt senere kjørte megatalentet Peter Velits inn til dagens beste tid. En vanvittig prestasjon av slovaken, og han har dermed klatret til tredjeplassen i sammendraget. Like bra gikk det ikke for Joaquin Rodriguez Oliver. Han kjørte en elendig tempo, og kom inn mer enn 6 minutter (!) bak Velits, noe som vil si at han er ute av kampen om sammenlagtseieren.

Etter å ha punktert tidlig på tempoen, og så klusset med hjulbytte, kom Nibali seg tilbake på sykkelen, og kjørte bra nok til å ta over den røde trøya. Han ligger 39 sekunder foran Ezequiel Mosquera i sammendraget. Dermed er det duket for en utrolig spennende etappe på lørdag, når den siste harde etappen venter. Som nevnt er Peter Velits nummer tre i sammendraget. Han er 2 minutter bak Nibali, og skal nok heller prøve å forsvare seg, enn å angripe. 1.44 bak Velits ligger Fränk Schleck. Og rundt der er det veldig, veldig tett. Både Tondo og Joaquin Rodriguez ligger et sekund bak storebror Schleck. Ytterligere 10 sekunder bak ligger Tom Danielson, som igjen ligger 8 sekunder foran Roche. For å avslutte ligger Sastre 10 sekunder bak Roche. Det vil si at det er 29 sekunder mellom Schleck på fjerde og Sastre på niende.

De neste dagene er det et par lette etapper, før det hele skal avgjøres opp til Bola del Mundo på lørdag.

PS: Dette var Velits sin første seier for året.

Hvordan øke norske tempoferdigheter?

I går kunne procycling.no melde at Edvald Boasson Hagen velger å stå over tempoen i VM, for å kunne fokusere fullt og helt på fellesstarten. I dag kom beskjeden fra forbundet om at han ikke skal erstattes. Det betyr at Norge drar til Australia uten syklister som skal delta på tempoløpene. Fra før av var det nemlig bestemt at ingen kvinner eller menn U23 skulle kjøre tempoløpene i sine respektive klasser. I dette innlegget vil vi både diskutere hvorvidt det burde blitt tatt ut noen syklister til tempoene i VM, og hvorfor det står så dårlig til med tempoferdighetene til norske syklister. Vi håper dere har noen innspill å komme med.

Burde Norge hatt med temposyklister til VM?

Det at Norge ikke skal stille i noen av de fire tempoløpene som skal kjøres i VM (damer/herrer U23 og damer/menn elite) er et kraftig signal om at noe må gjøres i norsk sykkelsport. For er det noen nordmenn som har vist at de er så gode på tempo at de forsvarer en VM plass? Den eneste syklisten som kan slå i bordet, og si at han fortjener en plass er Boasson Hagen. Den plassen fikk han også, men han valgte å si den fra seg. Fornuftig nok spør du oss. Reidar Borgersen var nok nærmest å bli tatt ut. Mange mener nok også at han fortjener en plass. Vi er ikke helt enig. Han har riktignok kjørt noen gode tempoer i Norge, men det har vært mot rimelig svak motstand. Ja, han ble nummer to i NM, knappe minuttet bak Boasson Hagen. Men det var hverken en Boasson Hagen i storform, eller en Boasson Hagen som var toppmotivert for å grave dypest i kjelleren, han møtte. Med andre ord viser nok ikke den tiden hvordan Borgersen ligger an internasjonalt. Dessverre. Det positive er at Borgersen er fremtidens mann. Riktignok er han ingen ungkalv, men han har fortsatt flere gode år igjen på sykkelsetet. I tillegg er han fersk i sporten, har et meget godt treningsgrunnlag, og ikke minst er han dønn seriøs i sin satsing. Han kommer garantert til åkjøre en tempo eller to i fremtidige VM. Det er vi sikre på.

I en perfekt verden kunne han også fått lov til å kjøre i årets VM. Har sett at flere norske sykkelentusiaster har ment at uttaket (eller mangelen på uttak) er defensivt og negativt for norsk sykkelsport. Vi er ikke helt enig. Vi lever i en verden med bregrensede ressurser. Det er ikke gratis å sende Borgersen og temposykkelen hans med fly til Australia, og betale for kost og losji under hans opphold. Det er forbundets plikt å se det store bildet. Det bildet forteller at hvis Borgersen hadde blitt sendt til VM, hadde det betydd mindre penger til andre ting, som ungdomsarbeid, kvinnesykling, terrengsykling eller andre ting forbundet bruker penger på. Veier du det som taler for VM deltakelse for Borgersen mot det som taler imot, mener vi at forbundet har gjort rett og sagt at det negative veier tyngst. Det betyr ikke at vi ikke synes det er synd at Norge stiller uten temporyttere, bare at vi synes det er en riktig beslutning.

Hva skjer med de norske tempotalentene?

En av grunnene til at vi i dag er en nasjon som ikke utmerker oss i temposykling, er at vi ikke har tatt vare på talentene vi har. De siste årene har vi vært bedre til å ta vare på og utvikle talentene våre enn noen gang. Men det gjelder kun i fellesstarter, ikke på tempo. Det finnes dessverre alt for mange eksempler på at meget talentfulle ryttere ikke har klart å levere gode tempoer i seniorklassen. La oss ta for oss noen eksempler som støtter våre utsagn. Ole Haavardsholm var en fantstisk juniorsyklist. Hans styrke var tempoløp (selv om det var på fellesstart han hentet sin EM medalje). Som senior kjørte han ikke på langt nær like godt på tempo. Et enda bedre eksempel er Vegard Breen. Han har gjort tidenes beste norske prestasjon på et tempoløp for juniorer. Det gjorde han under junior EM i 2008. Da tok han sølvmedaljen, kun 3 sekunder bak gullmedaljen. De gangene juniorene og seniorene kjørte samme tempodistanser i norgescupen var tidene hans så sterke at de hadde vært holdt til topplasseringer også i seniorklassen. Som senior er han blitt en bedre syklist totalt sett, men en dårligere temposyklist. I fjor ble han nummer 25 på NM tempoen, mens han i år ikke deltok. Det sier sitt. Liknende historier deler han med flere ryttere. Det er ikke bare det at disse juniorenes tempoferdigheter har stagnert, de har i flere tilfeller også blitt verre. Hva skyldes det?

Det finnes det ikke noe fasitsvar på, og vi er selvsagt ikke de rette til å svare på dette. Men vi har gjort noen observasjoner, som vi tror kan være medvirkende faktorer. For det første har flere norske tempotalenter blitt dårligere på tempo etter at de har fått kontrakt med et kontinentallag (for eksempel Vegard Breen og Fillip Eidsheim). Kanskje skyldes det at det finnes mer kunnskap om fysisk trening i klubbene enn om taktiske disponeringer? I så tilfelle er det naturlig at klubbene utvikler gode temporyttere, mens kontinentallagene fokuserer mer på taktisk opplæring. Det bør allikevel være mulig for disse lagene å ta bedre vare på rytternes spesialiteter. De kommer tross alt deres lag til gode, i form av gode resultater. Vi har også bitt oss merke i at norske lag som kjører ritt i utlandet (det være seg kontinentallag, klubber som får invitasjoner til slike ritt og landslag) sjeldent har med seg temposykler, selv i løp hvor tempoetapper er svært utslagsgivende for sammendraget. Vi så det for eksempel under Istrian Spring Trophy og i Circuit des Ardennes. Det skyldes helt sikkert økonomi, men er allikevel ikke helt bra. Det er ikke rart vi ikke får frem temporyttere hvis de ikke bruker riktig utstyr når de konkurrerer internasjonalt.

Det er også verdt å merke seg at alle norske tempoløp i år er flyttet ut av norgescupen. Og har det noensinne vært noen tempoetapper i Ringerike GP? Vi føler at tempoløp ikke har vært prioritert i Norge, de har heller blitt arrangert fordi det er en lettvint måte å få arrangert et sykkelløp på. At vi i tillegg mangler en banesyklingskultur og ikke minst en velodrom, har selvsagt også mye å si. Vi håper virkelig det blir tatt tak, og at det gjøres grep for å få frem flere gode temposyklister. Med gode temposyklister kommer det også kjøresterke syklister. Nå virker det som at det kun er noen soloprosjekter som fører frem (som for eksempel team Borgersen) fremfor en storstilt satsing. Det finnes fortsatt håp. De nevnte rytterne som enda ikke har fått til tempokjøringen som seniorer, er fortsatt unge. I tillegg er det flere talenter som for eksempel Stian Saugstad (bronsjemedaljevinner under årets NM) og Phan Åge Haugård (bildet) som har et stort potensiale. Men skal disse lykkes må ting legges til rette for dem. Det er et arbeid som bør startes nå.

Nibali fikk hammeren!

I dag ble den nest siste fjelletappen i årets vuelta kjørt. Det var mange som hadde en del tid å ta igjen, noe som sørget for at det ble en morsom etappe, med mye offensiv sykling. Som vanlig fikk et brudd gå avgårde. De fikk opparbeidet seg et ganske godt forsprang. Sterkest var Mikel Nieve. Euskaltel rytteren, som har slått ut i full blomst i årets vuelta, kronet hans flotte innsats med en etappeseier. En flott prestasjon av Nieve, og ikke minst en etterlengtet og meget fortjent til et noe uheldig Euskaltel lag.

Selv om bruddet kjørte for etappeseieren var det mer spennende å følge favorittene bak i feltet. Tom Danielson og Fränk Schleck angrep tidlig i den siste bakken. De fikk etterhvert selskap av Carlos Sastre. Det gjorde at tempoet økte, og Danielson måtte slippe de to andre avgårde. Viljen til å samarbeide var ikke stor hverken fra Sastre eller Schlecks side. Det bitre bruddet Sastre tok med Saxo Bank kan være en av grunnene til det. Det viste seg at Schleck var den klart sterkeste av de to. Faktisk så det ut til at han fikk litt ekstra motivajon og noen ekstra krefter av å få besøk av spanjolen. Han økte tempoet, og fikk en stadig større luke på resten av favorittene. Han jobbet seg opp i en avstand på 35 sekunder. I gruppa bak falt den ene etter den andre av, takket være en fantastisk jobb av Roman Kreuziger. Tjekkeren ofret seg fullt og helt for lagkaptein Nibali. Av de fremste i sammendraget var det Peter Velits og Xavier Tondo som fikk størst problemer. De tre beste i sammendraget (Nibali, Joaquin og Mosquera) holdt sammen helt til det var igjen en drøy kilometer. Da fikk Nibali hammeren skikkelig. Joaquin Rodriguez la merke til dette, og tråkket det han maktet for å ta over ledelsen i sammendraget.

Fränk Schleck kom i mål 1.06 bak Nieve. Kevin De Weert tok tredjeplassen, etter å ha vært en av de som lå i brudd. 16 sekunder bak Schleck kom Joaquin Rodriguez dundrende. Han tok 18 sekunder på Mosquera og 37 sekunder på ledende Nibali. Det var mer enn nok til å overta ledelsen sammenlagt. Han har nå 33 sekunder på Nibali og 53 sekunder på Mosquera. Fränk Schleck avanserte helt frem til en fjerdeplass i sammendraget med sin strålende kjøring. Han er 2.16 bak Joaquin, noe som nok er for mye når det kun gjenstår en tempoetappe og en klatreetappe hvor det kan gjøres noe i sammendraget. Kampen om sammendraget er nå mer åpen en noen gang. På onsdagens tempo vil Joaquin angripes av både Nibali og Mosquera, som på papiret er langt mer habile temposyklister. Dette blir spennende!

Barredo vant, mens Mosquera tok nye sekunder

Nok en gang ventet en tøff etappe for rytterne i Vuelta a Espana. Og dagens etappe ble de aggressive rytterne sin etappe. Det var nemlig en av de i bruddet som skulle gå frem å vinne. Barredo kjørte i fra Martin Velits, Van Avermaet, Kaisen, Sijmens og Cazaux og vant etappen ca. minuttet foran Sijmens, med Martin Velits på tredje. En meget fortjent og sterk etappeseier av sterke Carlos Barredo.

Noen minutter bak i løypa skulle sammenlagtfavorittene kjempe en durabelig kamp. Xacobeo og Liquigas satt opp farten i feltet, og mange falt av. Den første av de gode som angrep var Carlos Sastre, og han ble fulgt av Mosquera Miguez. Angrepet var det ikke noe særlig sting i, og luka ble aldri på mange meter. Men akkurat i det Kreuziger nesten hadde kjørt de inn, måtte han gi seg. Mosquera Miguez satt opp farten litt ekstra. Sastre måtte slippe han, og de andre kom aldri helt opp til Mosquera. Luka ble større og større, og det var Nibali som måtte gjøre all jobben. Nibali kjørte av Tondo, Schleck, Roche og Sastre ganske raskt. Nibali holdt luka til Mosquera på omtrent 15 sekunder. De eneste som satt med på Nibali sitt kjør var Danielson, Peter Velits og Joaquin Rodriguez Oliver. Også Danielson fikk det tøft, og måtte slippe de tre andre. Nibali & co tok inn litt på Mosquera, men kom seg ikke helt opp. Tilslutt hadde Mosquera hentet 11 sekunder på sine argeste konkurrenter i kampen om sammenlagtseieren. Nibali, Velits og Joaquin Rodriguez kjørte samlet over mål, og dermed er avstanden forsatt 4 sekunder mellom Katusha- og Liquigaskapteinene. Med dagens enormt gode prestasjon har ekstremt talentfulle Peter Velits klatret til fjerdeplass i sammendraget, noe som ville gitt god odds før Vueltaen begynte. Og endelig gjør han seg fortjent til plassen han fikk i vår serie av syklister vi trodde kom til å utmerke seg/overraske positivt i årets sesong. Velits ligger nå et sekund foran Tondo i sammendraget.

I morgen venter nok en tøff etappe med te 1.kategorier. Da må nok Joaquin Rodriguez og Mosquera Miguez angripe Nibali. Uansett blir det spennende.

Ny mann i ledertrøya

Dagens norgescup ble som forventet et utskillingsløp. Det var svært få bruddforsøk i alle klassene, for alle skjønte at dette rittet kom til å bli knalltøft. Sola dukket opp innimellom, mens det blåste relativt kraftig i de partiene av løypa som ikke var skjermet av skog og hus.

Kvinner junior

Juniorklassen startet samtidig med seniorene. Feltet var lenge samlet, men på de siste rundene hadde Miriam Bjørnsrud fått nok av selskapet. Hun gikk solo, og holdt unna for både resten av juniorjentene og seniorjentene. Hun vant like overlegent som på gaterittet i går. Norge har utvilsomt et stort talent i denne jenta. Ikke bare vinner hun, men hun gjør det på en meget overbevisende måte.

Kvinner senior

Det ble et knalltøft utskillingsløp blant kvinnene. Det var liten tvil om at den sterkeste kom til å vinne. Dagens sterkeste var Maria Petersen. Hun gikk solo på siste runden. hun klarte ikke å hente inn junioren Bjørnsrud, men holdt unna for sine motstandere i seniorklassen. Tina Andreassen ble nummer tre, og overtok med det ledelsen i norgescupen sammenlagt.

Menn junior

I juniorklassen ble det et lureløp. Selv om det ikke ble tråkket til for fullt var det mange som fikk problemer. Det var tilslutt et ganske stort felt som skulle gjøre opp om seieren på de siste par rundene. Med en drøy runde igjen angrep tempospesialisten Magnus Tønsager. Det ble ikke enighet bak i feltet, og den knallsterke rytteren holst unna. En meget god prestasjon. Restene av feltet spurtet om de resterende plassene. Kristoffer Skjerping tok andreplassen, og økte med det ledelsen i norgescupen. Kristian Dyrnes fra Sandnes ble nummer tre.

Menn senior

Lars Petter Nordhaug klnket til fra start, og fikk med seg Marius André Hafsås. Unge Hafsås måtte slippe etter et par runder, mens Nordhaug holdt det gående nesten hele dagen. Han ble hentet da det gjensto drøye to runder. Plussbank Cervélo ble satt under stort trykk i dag. Laget mistet den ene rytteren etter den andre. Det var spesielt Sparebanken Vest - Ridley som satt tempo. Håpet var nok å overta ledelsen i sammendraget med Johan Fredrik Ziesler. Plussbank Cervélo ga ikke fra seg trøya uten kamp. Hver gang de kom litt på etterskudd klarte de å ta seg sammen og samle feltet. Tilslutt ble det allikevel for mye. En ca 10 manns stor gruppe kom seg avgårde, med balnt annet Ziesler og Aasvold. Gjølberg klarte ikke å følge, og så veldig kjørt ut. Gruppa med de sterkeste gjorde opp om seieren opp bakken siste gang. Der var Lorents Ola Aasvold klart sterkest. Det var en aldri så liten utklassing i spurten. Andreas Landa, fra arrangørklubben Frøy, gjentok fjorårets andreplass. Imponerende. Ziesler tok tredjeplassen. Aasvold har nå overtaket i norgescupen sammenlagt. Han har 180 poeng til gode på Ziesler. Gjølberg kom langt bak, og fikk dermed svært få poeng.

Gateritt i tøffe forhold

Dagens gateritt ble tøft. Regnvær skapte vanskelige forhold. Det var mange som ikke ønsket å ofre liv og helse i dag, med morgendagens norgescupritt i bakhode. I alle klasser ble feltene sprengt i fillebiter.

Kvinner junior

Miriam Bjørnsrud vant klassen overlegent. Hun var den eneste i av alle dagens vinnere som kunne krysse målstreken i ensom majestet. Hun var i en egen klasse. Strålende kjørt!

Kvinner senior

Blant seniorene ble det en liten gruppe som gjorde opp om seieren i en spurt. I spurten var Tone Hatteland totalt overlegen, og hun vant med flere sykkellengder.

Menn junior

Stavanger tok tidlig styring i rittet, og sørget for at det ble store avskalninger i feltet allerede på den første runden. Tilslutt endte det med en fem manns stor gruppe, som skulle gjøre opp om seieren. Her satt to Stavanger syklister, to fra Ringerike og Jaran Nilsen.

Det ble en tett spurt hvor Sven Erik Bystrøm så vidt klarte å slå Jaran Nilsen.

Menn senior

I seniorklassen var det Nesset og Lillehammer som var mest aktive. Det var også de som var best representert i den avgjørende 10 manns gruppa. Der kom etterhvert også Reidar Borgersen med. Etter å ha kjørt alene i ca 35 minutter, kom han seg opp til frontgruppa. Der ble riktignok Mats Lohne for sterk. Den råsterke spurteren kopierte seieren i Sandefjord GP. Sterkt gjort! Frans-Leonard Markaskard. Borgersen ble nummer tre.

Dramatisk etappe i Vuelta a Espana

Dagens etappe i Vuelta a Espana hadde en spennende løypeprofil. På veien skulle de over en 3.kategori og to 2.kategorier, før de skulle avslutte opp en 1.kategori til Pena Cabarga. De siste 5,9 kilometerne av etappen hadde et gjennomsnitt på 9,2 % stigning. På det verste var bikket det over 18 %.

Tidlig på etappen var det mye støting. Etterhvert kom Terpstra seg avgårde, og fikk en god luke. Etterpå stakk lagkameratene David Millar og Zabriskie avgårde, og kom seg etter en stund opp til Terpstra. Men det var ikke blant disse det skulle kjempes. Luis Leon Sanchez og Kolobnev stakk av fra feltet, men heller ikke det ble det noe av. Etter at de ble hentet satt Katusha høyere fart.

Så skjedde det dramatiske. Det absolutt ingen basker håpet på å måtte oppleve. Den kanskje største favoritten til sammenlagtseier, Igor Anton, krasjet med sin egen lagkamerat Egoi Martinez. Mannen med ledertrøya måtte gi seg. Dermed var Euskatels Vuelta ødelagt. Det som så så bra ut, ble totalt ødelagt i løpet av et tidel av et sekund. Dette skulle vær Antons store tour. Denne gangen skulle han tre ut av skyggen, og inn i rampelyset. Men det endte med enrom skuffelse.

Foran pågikk løpet i full fart, og de to foran, Zabriskie hadde falt av, tapte tid til feltet. I et av de bratteste partiene i bakken gikk Mosquera Miguez til. Men spanjolen fikk det tøft. Nibali kontret. Joaquin Rodriguez Oliver kom seg opp til italieneren, og med ca. 800 meter igjen til mål stakk El Purito fra Nibali. Joaquin Rodriguez hadde snudd opp ned på det som skjedde på vei opp mot Andorra. Nå var han tilbake, og viste seg som den klasserytteren han er. Han fikk hele 20 sekunder, og med bonussekundene tok han igjen 28 sekunder på Liquigas-rytteren. Dermed leder Nibali sammendraget, 4 sekunder foran Joaquin Rodriguez. På tredjeplass kom Mosquera Miguez, kun to sekunder bak Nibali. Bak der fortsatte Moncoutie sin sterke kjøring. Noe overraskende ble han nummer fire, 33 sekunder bak. Et sekund bak kom Roche, med Schleck et sekund bak seg.

I sammendraget leder som nevnt Nibali med 4 sekunder på Joaquin Rodriguez. På tredje- og fjerdeplass ligger Mosquera Miguez og Tondo. Begge er 50 sekunder bak. Det ser ut som at sammendraget står mellom disse fire. Fra Tondo er det 1.21 tilbake til Roche, som er et sekund foran Schleck.

I morgen venter nok en tøff etappe, med bakke finish. Allerede ta kan ledertrøya bytte eier.

Utklassing på hjemmebane!

Da er det første rittet i årets Oslo Sykkelfestival ferdig. Dagens tempo skilte relativt godt. Dagens klareste utklassing kom i menn junior. Phan Åge Haugård var ekstremt motivert til å sykle fort på hjemmebane, med den norske mestertrøya på skuldrene. På kjente veier ga han full gass fra start til mål. Han kjørte fletta av resten, og vant med over minuttet. Tiden hadde vært god nok til å bli nummer tre i seniorklassen. Reidar Borgersen vant ikke overraskende elite klassen, men Christer Jensen fra Ringeriks-Kraft imponerte stort, og i mål var han bare to sekunder bak rekordholder Borgersen. Imponerende. I kvinner juniorklassen var Thea Torsen nok engang noen sekunder for rask for Miriam Bjørnsrud. De to kapret de to første plassene. I kvinner senior vant Thorsovs Thrude Karlsen Natholmen. Det var forresten ekstremt jevnt i denne klassen, der 9 skunder skilte de fire beste. For alle resultater sjekk ut Frøys hjemmeside. Under følger noen bilder fra dagens tempo. Les mer på Plussbank Cervélos hjemmeside.

Overtent Hesjedal fikk det ikke til på hjemmebane - Voeckler vant

Med et par runder igjen i Grand Prix Cycliste de Quebec begynte moroa. I en bakke stakk mange av de farligste. En gruppe med Hesjedal, Wegmann, Gesink, Breschel og Cunego ble dannet. De fikk fort en ganske stor luke. Bak i feltet ble det ikke skikkelig samarbeid. Dermed fikk de større luke, men heller ikke foran samarbeidet de perfekt. Wegmann sto over, mens Cunego, Breschel og Gesink gikk ikke skikkelig rundt. Dermed var det Hesjedal som gjorde mesteparten av jobben. Kanskje ble canadieren litt for overivrig på hjemmebane. Den uhyre sterke Garmin-rytteren sto nesten alene om drajobben, men selv om han kanskje var den sterkeste, hjalp det ikke. Bak hadde RadioShack organisert seg, og med hjelp av bl.a. Sky ble utbruddet kjørt inn. Men alle lagene hadde brukt opp sine hjelpere. Det dro Voeckler nytte av. Den franske mesteren stakk på et litt lettere parti. Ingen fulgte han, og bak i "feltet" stoppet det opp. Det gjorde sånn at Voeckler fikk nok luke til å holde inn. Bak startet Boasson Hagen spurten tidlig for å se om han kunne ta igjen Voeckler. Det klarte han ikke, men i spurten var han totalt overlegen. Selv om det ikke var de beste spurtene han møtte, dro han lett fra Gesink og de øvrige. Hjemmefavoritt Hesjedal ble nummer fire. Trolig kunne det endt mye, mye bedre. Kanskje best.

Tidlig i løpet gjorde Kurt Asle Arvesen en enorm jobb for Sky. Kanskje burde Sky ha brukt han litt senere. Da kunne Edvald ha vunnet i dag. For EBH var utvilsomt en av dagens sterkest, og med det bekrefter han VM-formen. Dermed ser det ut til at begge våre kapteiner, Hushovd og Boasson Hagen, er i rute før VM. Noe som kan bli svært morsomt sett med norske øyne.

Klart for ny spennende norgescuphelg!

I helgen skal det kjøres to rankingritt og et norgescupløp i Oslo. På lørdag kjøres det tempo og gateritt, mens det på søndag er en fellesstart med norgescupstatus. Les mer om løypene til de forskjellige rittene på Plussbank Cervélos hjemmeside.

Stillingen i norgescupen viser at det er spenning i alle klassene. I kvinner junior er det først og fremst en duell mellom Miriam Bjørnsrud og Thea Thorsen. Bjørnsrud har et forsprang på 180 poeng i forhold til Thorsen, så skal det forbli spenning også i det siste norgescuprittet bør Thorsen slå Bjørnsrud på søndag. I kvinner senior er det også stor spenning. Lise Nøstvold leder sammenlagt, men er opptatt med ritt i utlandet. Det gir kvinnene som ligger bak henne på resultatlista en gyllen mulighet til å ta igjen forspranget hennes. Nærmest henne i sammendraget ligger Team Alfas Tina Andreassen. Det er store muligheter for at hun kan ikle seg den gule ledertrøya etter søndagens ritt. Hos menn junior skal Kristoffer Skjerping for første gang forsvare ledelsen i sammendraget, som han skaffet seg under forrige norgescupritt, i Grenland. Han har heldigvis et sterkt lag i ryggen, for han kommer til å bli angrepet kraftig av spesielt Stavanger og Sandnes. Begge klubbene har to mann på skuddhold av ledertrøya. Stavanger har både Sven Erik Bystrøm og Fredrik Galta, mens Sandnes har Kristian Dyrnes og Daniel Hoelgaard. Se spesielt opp for Fredrik Galta. Han har funnet formen etter sitt håndleddsbrudd, og er nok enormt kjøresugen. Han slo forresten Alexander Kristoff i et lokalt poengritt for en ukes tid siden.

I menn senior er det Plussbank Cervélo som må forsvare den gule ledertrøya. Adrian Gjølberg har 204 poengs forsprang på Lorents Ola Aasvold fra TVK og Johan Fredrik Ziesler fra Sparebanken Vest - Ridley. Alle tre stiller til start. Det gjør også Jon Anders Grøndahl (bildet), som er nummer fire sammenlagt. Han kan bli et viktig taktisk kort for Plussbank Cervélo, spesielt siden de savner Øystein Stake Laengen, som sammen med Kristian Forbord, Bjørn Tore Hoem, Vegard Stake Laengen og Vegard Robinson Bugge kjører ritt med landslaget. Mye tyder på at det blir en kamp mellom Plussbank Cervélo og Sparebanken Vest - Ridley, som begge har veldig sterke lag på start. I tillegg vil enkeltryttere fra andre lag, som for eksempel Lorents Ola Aasvold, melde seg på. Det er veldig gledelig at Team Sky proffen Lars Petter Nordhaug stiller til start. Det setter en liten ekstra spiss på konkurransen. Løypa bør passe Nordhaug utmerket, og han vil selvsagt være en av favorittene. Han er nok riktignok ikke like motivert som de hjemlige rytterne er foran dette rittet, men han viste i vueltaen at han er i god form. Blir spennende å se om sykdommen han og resten av laget slet med i det rittet har satt han tilbake.

Det blir et flott ritt i Oslo til helgen, så her er det bare å komme seg ut i løypa og heie frem syklistene!

Cavendish var hoppende glad over sin andre strake seier

Mark Cavendish er og forblir verdens beste spurter, det er det ingen tvil om. Etter at han og hans "nye" opptrekker Matthew Goss slet litt med samarbeidet i starten av vueltaen har det stemt perfekt for dem de siste dagene. Matthew Goss har gjort en helt utrolig jobb for Cavendish, både i går og i dag. En jobb som ble mye vanskligere da Eisel måtte bryte rittet tidlig. I dag fikk Cavendish et opptrekk tatt ut av læreboka. På hjulet til Cavedish satt vår egen Thor Hushovd. For første gang siden Tour de France i fjor klarte han å plassere seg helt perfekt. Det holdt ikke til etappeseier, for Cavendish knuste han i spurten. Oksen fra Grimstad orket ikke engang å løfte rumpa fra setet. Det skyldtes nok både at han rask innså at Cavendish ble for sterk, og fordi han hadde brukt mye krefter på å komme i posisjon. Som sagt spurtet Cavendish rett ifra Hushovd, og kunne unne seg et hopp over målstreken. Da snakker vi om sykkelteknikk av ypperste merke.

Selv om Cavendish fikk Hushovd til å se ut som en statist var det ingen som passerte nordmannen bakfra. Han ble dermed nummer to, noe som er meget bra. Det viser at han begynner å få den matchtreningen han trenger for å lykkes i massespurtene. Daniele Bennati ble nummer tre, og viste med det at også han har funnet tilbake til sitt gamle jeg. Se opp for han i VM.

PS: Spurten ser dere som vanlig på TV2s nettside.

Hello, hvor er dere hen?

Det lå litt i kortene at Mark Cavendish skulle få en etappeseier i dag. Han går omtrent aldri ut av en Grand Tour uten etappeseier. Når han fysisk sett så veldig bra ut på de forrige spurtene, lå alt til rette for britisk dag i dag. Takket være smart lagarbeid endte det også slik. Lars Ytting Bak satt i dagens brudd, noe som gjorde at HTC Columbia for en gangs skyld slapp å dra hele dagen. På slutten kjørte Matthew Goss som en villmann. Han kjørte full gass før den siste farlige 90 graders svingen. Kun Cavendish var gal nok til å følge med, og da fikk de to en stor luke ut på oppløpet. Cavendish ønsket at Goss skulle ta seieren, men australieneren var mer opptatt av å juble over lagseieren, så Cavendish var nødt til å tråkke til, og seile over målstreken i ensom majestet. Tyler Farrar kastet seg inn på andreplassen, mange sykkellengder bak Cavendish, mens en jublende Goss (han jublet de siste 150 meterne) tok tredjeplassen. Spurten i dag minnet veldig mye om sisteetappen i Tour de France i fjor. Da kjørte Renshaw og Cavendish ifra resten i siste sving, og vant dobbelt.

Thor Hushovd var med i spurten i dag, og ble nummer fem. Han var meget nære andreplassen og viste med det at han for øyeblikket spurter bedre enn han har gjort noen gang tidligere i år. Riktignok er det fortsatt en del å ta tak i, men kraften og frekvensen virker til å være tilbake på toppnivå. Med litt mer spurttrening i vueltaen lover dette ekstremt godt før VM. Hushovd er i ferd med å finne både den fysiske formen, og å finne tilbake til toppspurtene sine. Men Cavendish, han er fortsatt råest.

PS: se spurten hos TV2.

Overtok ledelsen etter smart kjøring

Rytterne i Vuelta a Espana skulle i dag til Andorra, noe som selvfølgelig betydde at de skulle opp mot mål. En 10 kilometer lang bakke opp mot mål ventet rytterne. Rabobank dro som besatte inn i bakken. De trodde på Menchov. Tschopp og Cherel ble i alle fall kjørt inn. Med det ekstreme tempoet til Rabobank falt ble feltet langstrakt på flatene, og en del falt av. Inn i bakken, gadd ikke Rabobank mer. De stoppet med en gang bakken begynte, noe jeg skjønte veldig lite av. Men Katusha satt opp et passe høyt tempo da Rabobank ga seg. Igor Anton lå helt på halen, side om side med Thor Hushovd. Han så langt fra bra ut.

Ezequiel Mosquera Miguez var den første som rykket av favorittene, og kun Nibali og Joaquin Rodriguez Oliver kunne følge. Etterhvert gikk Anton til med Fränk Schleck på hjul. Men de kom seg ikke opp til trioen. Mosquera Miguez kjørte jevnt hardt, og etter en kilometer måtte Joaquin Rodriguez slippe seg. Katalaneren i ledertrøya var totalt ferdig, selv om han tidligere hadde sett så bra ut. Han stoppet opp, og ble raskt tatt igjen av Anton, som hadde dratt av Schleck, men ikke kommet seg opp til duoen i front. Bak i feltet hadde Menchov for lenge siden falt av, og dermed synes Rabobank sin tauing på flatene mildt sagt unødvendig. Mosquera fortsatte å dra i tet, og også Nibali måtte slippe Vuelta-spesialisten. Men også Mosquera fikk det tøft. Med litt over 1 kilometer igjen ble han tatt igjen av Anton. Anton lå litt på hjul før han angrep. Bak hadde også tondo angrepet, og passert Nibali. Joaquin Rodriguez hadde blitt passert og frakjørt av feltet.

På den siste kilometeren kjørte Anton solo og vant med tre sekunder på Mosquera Miguez. Anton kjørte klokt i bakken. Der hvor de fleste andre fikk det, klarte Euskaltel-rytteren å posisjonere ut kreftene perfekt. På tredjeplassen kom Tondo, ti sekunder bak. Også han syklet smart i dag. Talentfulle Rigoberto Uran kom på femteplass sammen med lagkamerat Bruseghin, 16 sekunder bak. Sterkt kjørt av de to Caisse d'Epargne rytterne, som nok en gang viser hvilken bredde laget har i fjellene. Dessverre mangler de den siste lille spruten til å kjempe med helt i teten av sammendraget. Etter det fulgte Schleck, Nibali og Moncoutie som var 23 sekunder bak. Ni sekunder bak dem kom Cuesta, Sastre og Ruben Plaza.

I sammendraget leder nå Anton med 45 sekunder på Nibali. Tondo har overtatt tredjeplassen, 1.04 bak. Joauqin Rodriguez som ledet før etappen ligger nå på fjerde, 1.17 bak. Mosquera Miguez har med dagens sterke kjøring kjørt seg opp til femteplassen i sammendraget, 1.29 bak.

Historien om Isaac Galvez og Dimitri De Fauw

Sykkel er en fantastisk idrett, som dessverre også inneholder en del triste historier og skjebner. Mest kjent er historien om de store heltene som har falt sammen på grunn av narkotika/dopingproblemer. Historiene om Pantani, Tom Simpson og Frank Vandenbroucke er velkjente. Det er historier om hvor farlig doping er. Triste historier, men alle disse syklistene tok doping, og måtte ta konsekvensene som følger av narkotikamisbruk. De måtte riktignok betale en altfor dyr dom for sine feilvalg, men disse personene tok selv valgene som førte dem utfor stupet. Sykkelsporten har i mine øyne tristere historier, som også er mer glemt bort enn historiene jeg så vidt har nevnt. En historie jeg hadde plassert lengst bak i hjernebarken, men som dukket opp da jeg leste et av spørsmålene i procycling.no sin daglige konkurranse under vueltaen, er spesielt sørgelig.

Det er historien om superspurteren Isaac Galvez og talentet Dimitri De Fauw. Begge syklistene syklet både på bane og på landeveien. 26 november 2006 deltok de begge i et seksdagers baneritt i Gent. Isaac Galvez var på toppen av sin karriere. Sammen med sin faste partner på bane, Joan Llaneras, hadde han tidligere samme år vunnet verdensmesterskapet i Madison, for andre gang i sin karriere. Han hadde også en flott landeveissesong bak seg. Spurteren hadde blant annet en andreplass fra en etappe i Tour de France med på merittlista for året. Nygift som han var, smilte livet til den reserverte og stille spanjolen. En av motstanderne hans i Gent, den skjebnesvangre dagen var unggutten Dimitri De Fauw. På landeveien hadde han et par rimelig mislykkede sesonger i Quick Step bak seg, og han hadde heller ikke hatt en spesielt god sesong i sitt nye lag Chocolade Jacques - Topsport Vlaanderen, i 2006. Men det var ikke så alt for farlig. Det var nemlig banerytter han var, og da var 6 dagers rittet i Gent bare starten på det han håpet skulle bli en god banesesong. Det var på den femte dagen av 6 dagers rittet ulykken skjedde. Isaac Galvez og Dimitri De Fauw krasjet. At syklister kommer for nære hverandre og velt skjer fra tid til annen, og er en del av sykkelgamet. Heldigvis går det som oftest bra. Bra gikk det dessverre ikke denne dagen. Isaac Galvez skal angivelig ha truffet rekkverket som omkranset banen, med hodet først. I sykebilen, på vei til sykehuset døde Isaac Galvez. Sykkelsporten hadde mistet en flott personlighet, som ingen hadde noe negativt å si om. En trist tragedie som rystet hele sykkelverdenen.

Dimitri De Fauw var helt knust. I garderoben, etter ulykken, gikk han inn i en sjokktilstand. Han ble fraktet til det samme sykehuset som Galvez ble kjørt til. Der overhørte han at spanjolen hadde dødd av skadene fra ulykken. Nok en gang ble det for mye for De Fauw. Han måtte bindes fast til senga, før de fikk kontroll på han. Selv om det var en ulykke hadde han enorm skyldfølelse. Første gang han gikk tilbake til ulykkeshallen kollapset han. Det var en ulykke som utvilsomt gikk meget sterkt inn på den da 25 år gamle belgieren. Men han var opptatt av at han skulle tilbake på sykkelen, bare tiden fikk leget sårene. Tilbake på sykkelen kom han også, men det gikk trått. Han ble stadig dårligere og ble aldri helt seg selv igjen. Han fikk dårligere og dårligere kontrakter, med stadig dårligere lag. Han kunne knapt nok leve av sykkelsporten, i tillegg til at han slet med depresjoner etter den forferdelige ulykken. Det ble tilslutt for mye for De Fauw. 6 november 2009, nesten tre år etter den fryktelige ulykken, valgte han å ende det hele. Ulykken den 26. november 2006 hadde kostet to syklister livet. Det var en av sykkelsportens mørkeste dager. Sporten mistet to flotte utøvere til ren og skjær uflaks.