fredag 29. oktober 2010

Heller ikke 2010 ble Tom Danielsons år

Før sesongen satt vi opp en "topp 10 utenlandske ryttere å se opp for i 2010" liste. Nå som sesongen er over, er det på tide å evaluere deres sesong, og se om våre spådommer slo til, eller om vi bommet totalt. I dag har vi kommet til 8. plassen, som er amerikanske Tom Danielson.

Danielson har lenge blitt sett på som et stort talent, men har aldri klart å omsette sin formidable fysiske kapasitet, i tellende resultater. Han har riktignok hatt en ganske god karriere, men mange har forventet langt mer av amerikaneren. De som kjenner Danielson godt mener sperren sitter mentalt og ikke fysisk. I tillegg sliter han, som vi skrev i januar, med å finne det perfekte kostholdet. Det virker allikevel til å være bred enighet i sykkelkretser om at Danielson er en rytter som kan slå ut i full blomst, og kjøre inn strålende resultater i Grand Tourene. Vi trodde det skulle skje i år, men der tok vi rimelig feil.

En sesong på det jevne
Riktignok har ikke 2010 vært en katastrofeseong for Danielson. Som den "slow-starteren" han er, presterte han ikke akkurat over evne i første halvdel av sesongen. I mai begynte han å¨vise seg litt mer frem, uten at det ble noe mer enn en 10. plass på den sjette etappen i Tour of California. I juni fulgte han opp med god innsats i Sveits Rundt. På den 8. etappen satt han i det avgjørende bruddet, sammen med blant annet Lars Petter Nordhaug. Han ble nummer 7 på den etappen, forøvrig plasseringen bak Lars Petter Nordhaug. Det ble ingen Tour de France på Danielson, så han ladet heller opp til Spania Rundt. Det er et ritt han har prestert godt i, og da han stod på startstreken i Sevilla, virket det som at formen var god. Han hadde gjennomført et oppløftende Polen Rundt, hvor han endte på en 8. plass sammenlagt. Det etter å ha jobbet hardt for lagkamerat Daniel Martin, som vant rittet. Det er det ikke sikkert han hadde gjort uten den sterke innsatsen Danielson la ned. Danielson ble også nummer 8 i endagsrittet i Trofeo Melinda, hvor han satt med i den avgjørende gruppa. Rittet ble vunnet av Vicenzo Nibali. Tom Danielsons Spania Rundt ble "sånn der". Han kjørte forsåvidt godt, og fikk en 10. plass, to 11. plasser og en 12. plass som beste individuelle etappeplasseringer. Sammenlagt ble han nummer 9, noe som sikkert blir til en 8. plass når Mosquera diskes. Opp til en topp 3 plassering, skilte det bare knappe to minutter. Han leverte for all del en god Vuelta, men det var ikke noe bedre enn han har gjort tidligere. Det var ikke et skritt fremover, men heller stagnasjon. Det var i hvertfall ikke en pallplass, som vi spådde han kunne oppnå.

Når vi ser tilbake på 2010 sesongen er det helt klart at Tom Danielson ikke fortjente en plass på denne lista. Han har på ingen måte tatt et syvmilssteg, han har derimot prestert på det jevne. Det har ikke vært altfor mye å rope hurra for, selv om det står stor respekt av en topp 10 plasseringer i en Grand Tour. Vi har ikke gitt opp gåpet og troen på at Tom Danielson slår igjennom, og for alvor blir med i kampen om en pallplass i et treukers ritt. Det skjedde ikke i år, og vi bommet derfor med vår spådom. Vi noterer det som en minus i margen.

torsdag 28. oktober 2010

Et tilbakeblikk på Coen Vermeltfoorts sesong

Før årets sesong satt vi opp en "topp 10 utenlandske ryttere å se opp for i 2010" liste. I dag skal vi se om mannen vi satt opp på 9. plass har slått til i år. Vi valgte den noe ukjente nederlandske syklisten Coen Vermeltfoort. Han hadde hatt en strålende 2008 sesong, men fik 2009 sesongen ødelagt av kyssesyken.

Sterke resultater i "store ritt"
Vi trodde Coen Vermeltfoort skulle få et forykende comeback år i Rabobank trøya. Riktignok ikke for profflaget til Rabobank, men på deres utrolig gode kontinentallag. Når 2010 sesongen er over, vil vi nok bruke ordet bra fremfor forrykende, når vi skal oppsummere Vermeltfoorts sesong. Som den typiske nederlenderen han er, var vårsesongen langt bedre enn høstsesongen. Han kjørte et jevnt og godt Normandiet Rundt, hvor hans beste plassering ble 3. plassen på prologen. Han fikk 5 topp 10 plasseringer i dette rittet, noe som er meget bra, siden rittet anses som et av de største utstillingsvinduene for kontinentallagsryttere. April ble en god måned for Vermeltfoort. Han ble nummer 8 i Ronde van Drenthe, nummer 3 i Dwars door Drenthe, før han tok årets første seier i endagsrittet Zellik - Galmaarden.

Den gode april måneden ble fulgt opp av en mist like god mai måned. Olympia Tour er et av de største og viktigste rittene for de nederlandske kontinentallagene, og Rabobank pleier å herje rimelig heftig i dette rittet. I år måtte de bare innse at megatalentet Taylor Phinney var i en egen klasse. Han vant rittet suverent, men på plassen bak han i sammendraget finner vi Coen Vermeltfoort. Han kom topp 10 på alle rittets 6 etapper + prolog. Det ble også to etappeseire, og han og svenske Johan Lindgren var de eneste i tillegg til Phinney som vant etapper i rittet. I oppkjøringen til Olympia Tour hadde han blitt nummer 2 i Omloop der Kempen. Med andre ord hadde han nå hatt tre gode måneder (med Normandiet Rundt i mars, gode endagsløpresultater i april, og Olympia Tour i mai). Mer hadde tydeligvis ikke Vermeltfoort inne, for resten av sesongen ble ikke akkurat preget av toppresultater. Riktignok fikk han en 4. plass på en etappe i Kreiz Breizh Elites, men det var også det eneste lyspunktet. Heller ikke i VM fikk han det til, og han falt av lenge før spurten.

Alt i alt en god sesong
Så når vi skal se nederlenderens sesong under ett, kan vi vel kalle det en rimelig vellykket sesong. Etter å ha mistet en hel sesong, har han utvilsomt slått godt tilbake, med gode resultater. Vi hadde nok allikevel trodd han skulle gjort det enda litt bedre, og ikke minst prestert over litt lenger tid. Det er uansett lite tvil om at Vermeltfoort er en av sportens mest spennende og talentfulle ryttere, noe Rabobank også har merket seg. Allerede i mai la de et kontraktsforslag på bordet til Vermeltfoort, og han var rask til å takke ja. Neste sesong vil han altså gå Rabobanks kontinentallag, til det meget spennende ProTour-laget nederlenderne har på gang. Sett i ettertid er det helt klart andre ryttere i U23 klassen vi burde valgt å ha på vår liste. Vi skal ikke påstå at Vermeltfoort har syklet så godt at han har tiltrukket seg oppmerksomhet i sykkelverdenen, men det kan han fort gjøre de neste sesongene. Han kan fort vise seg å bli en viktig brikke i det "nye Rabobank" laget, som skal bygges rundt de mange nederlandske talentene som er på vei opp.

onsdag 27. oktober 2010

Peter Velits - en av årets store sykkelkometer!

Før årets sesong mente vi det var en god idè å presentere 10 utenlandske syklister, som vi trodde ville slå igjennom i 2010. Sett i ettertid var vel det ikke mer enn en middels god idè, i hvertfall hvis vi ser på treffsikkerheten på våre spådommer. Nå som sesongen er over, er det på tide å ta en evaluering av sesongen våre utvalgte har hatt. Vi starter med mannen vi satt opp på 10 plass over utenlandske ryttere å se opp for i 2010.

Ironisk nok er det mannen vi satt på 10. plass som er den som har slått til mest i 2010, av de som var på topp 10 lista vår. For på 10. plass satt vi opp høstens store komet, Peter Velits. Slovaken har hatt et godt år, som toppet seg under Spania Rundt. Han viste allerede i februar at han 2010 kom til å bli et godt år for Peter Velits. I konkurranse med mange store ryttere ble han nummer 4 på 3. etappe i Volta ao Algarve. Han ble nummer 10 sammenlagt i dette rittet. En stor prestasjon, men den største prestasjonen han stod for på våren, var allikevel tredjeplassen på den 3. etappen i Baskerlandt Rundt. Han skuffet noe i Ardenner klassikerne, med en 31. plass i Fleche Wallone, som beste resultat. Selv om han nok ikke var hundre prosent fornøyd med egne prestasjoner i Ardenner klassikerne, hadde han utvilsomt hatt en stabilt god vårsesong.

Midtdelen av sesongen ble ikke like heldig for den lovende slovaken. I slutten av mai fikk han et lite brist i håndleddet, etter en velt i Bayern Rundt. Heldigvis var ikke skaden alvorlig, og allerede halvannen uke etter at han måtte bryte det tyske rittet, knallet han inn en annenplass på den første etappen i Critérium du Dauphiné (bedre kjent som Dauphiné Libéré). Det så ut til at han hadde funnet Tour de France formen, men dessverre var Velits igjen uheldig. På den neste etappen falt han, og brakk kragebeinet. Veldig synd, men historien viser at det kanskje ikke var det verste som har skjedd han. Velits fikk nemlig en god treningsperiode, og kunne skifte fokus til Spania Rundt. Der overgikk han alles forventninger. Han var på det vinnende laget på lagtempoetappen, som startet årets Spania Rundt. Han fulgte opp med å kjempe seg opp med sammenlagtfavorittene på den tøffe 4. etappen. Der ble han nummer 3. Da var det fortsatt ingen som snakket om Peter Velits, som en utfordrer i sammendraget. Men han klatret meget godt. Riktignok hadde han noen litt svarte dager, men selv på de etappene syklet han bedre enn folk hadde forventet. Da han i tillegg slo til og holdt følge med resten av favorittene opp de fleste bakkene, ble det klart at Peter Velits kunne bli den store overraskelsen i Spania Rundt. Da han på rittets eneste individuelle tempo like godt slo Dennis Menchov, Fabian Cancellara, Gustav Larsson og resten av verdens eliten, var det klart at Peter Velits hadde blitt en komplett syklist. Det endte med at han ble nummer 3 sammenlagt i Spania Rundt, noe som kommer til å bli enda èn plassering bedre, når Mosquera får sin velfortjente dopingdom.

At han ikke klarte å følge opp den strålende kjøringen i VM eller andre ritt etter Spania Rundt, forblir bare en minimal parantes. I år var nemlig sesongen hvor Peter Velits tok steget ut av skyggen, og frem i lyset. Den utrolig seriøse rytteren har fremtiden foran seg. Det trodde vi også før årets sesong, men da trodde vi at det var som endags- og etapperytter, i kortere etapperitt, han hadde sin fremtid. Nå har han vist at han kan bli en fremtidig Grand Tour vinner. Det fantastiske med Velits, er at han tross økt kjørestyrke i de lange motbakkene, også har klart å forbedre seg kraftig på tempo, og beholdt sin relativt gode spurt. Han er en komplett syklist, som det skal bli uhyre spennende å følge de neste sesongene. 2010 har definitivt blitt hans store gjennombruddssesong.

mandag 25. oktober 2010

Flere må ta ansvar for å få en ren sykkelsport!

Johan Kaggestad har i dag lagt ut et meget velskrevet blogginnlegg, hvor han i hovedsak legger frem sine tanker og syn på hvordan sykkelsporten kan bli kvitt dopingen, og med det vinne tilbake folkets tilliten og omdømmet. Kaggestads engajement og kjærlighet til sporten skinner klart gjennom i dette innlegget. Han er en av svært få som har skrevet så grundig og reflektert, om hvordan man kan få en slutt på den nærmest endeløse rekken av sykkelstjerner som blir tatt for doping. Norske medier/journalister/synsere er mer interessert i å forbanne seg over de som blir tatt, enn å sette seg dypt inn i hvorfor det skjer, og ikke minst hvorfor det tilsynelatende får fortsette, uten at det blir tatt grep. Jeg har tidligere skrevet hva jeg mener bør gjøres for å gjøre sykkelsporten renere. Resten av dette innlegget vil bli en slags forlengelse av det jeg har skrevet om tidligere, og mine tanker rundt det Kagegstad skriver.

UCI må skjerpe seg
Johan Kaggestad poengterer at problemet kun kan løses på ledernivå, noe jeg er enige om. Kaggestad "angriper" UCI, og sier det knapt går "en uke uten at merkelige beslutninger fattes". Herlig syrlig, og velfortjent. UCI har alltid virket som et tamt forbund, som enten ikke er villig til å ta tak i problemer, eller som ikke klarer å løse dem. UCI fortjener all tyn som slenges deres vei, men de er ikke den eneste maktskikkelsen i sykkelsporten. Når det skal fordels skyld, og det skal letes etter steder hvor det må forbedringer til, for å få en renere sykkelsport, må det sees videre enn til UCI. Arrangørene av de største rittene, sponsorene, teameierne, syklistene og fansen må alle ta et større ansvar.

Dopere dyrkes som helter
Italia er nok det landet i verden som har størst makt i sykkelsporten. Det kommer av at de har flest stjernesyklister, flest fans, størst medieinteresse, og de har flere store sykkelritt enn noen andre. Problemet er at Italia nok er den nasjonen som tar minst ansvar i kampen mot doping, noe de knapt nok legger skjul på. Da Giro d'Italia ruta for 2011 ble presenter, ble et lite knippe syklister kalt frem på scenen, for å få beste utsikt til presentasjonen og for å "markedsføre" rittet. Blant dem var Stefano Garzelli og Alessandro Petacchi, begge med en dopinghistorikk. At ryttere som har vært, eller er i dopingsøkelyset fronter og blir trukket frem som stjerner i et av verdens største sykkelritt, er et klart eksempel på hvilken status tidligere dopere har i Italia. Italienske sykkelfans er på mange måter blant verdens beste. De vet virkelig hvordan man skal sette farger på sykkelritt, og tilfører de italienske rittene en ekstra dimensjon. Men de er også ekstremt tilgivende ovenfor dopingsyndere. I enkelte tilfeller virker det nesten som at en tidligere doper blir en større helt enn de som vinner uten å bli tatt for doping. Jeg er ganske sikker på at 90 % av italienske sykkelfans er mer opptatt av at en itaiener vinner Giroen enn at en ren rytter gjør det. Kunne de velge mellom å få en dopet italiener på toppen av seierspallen eller en ren utlending, tror jeg veldig mange ville valgt det første. Det ser heller ikke ut som at de italienske klasserytterne, som ikke er tatt i doping (som f. eks Nibali og Cungeo), er mer populære enn stjerner med dopingdommer på samvittigheten (som Basso og Riccò).


Sykkelsporten står ovenfor et stort dilemma. Mye av identiteten til sykkelsporten er basert på sportens historie. Historien og heltedyrkelsen av gamle helter er enorm, men den er også et problem. Det finnes nesten ikke en kjent bakke i Italia som ikke hat en minnesvegg, eller som har oppkalt partier av bakken etter Marco Pantani (bildet er fra en minnevegg på Mortirolo). "Piraten" er et strålende eksempel på hvor stor heltedyrkelsen av juksere er i Italia. Pantani var så gjennomdopet som det går an å være. Faktisk var han så dopa at han klarte å pådra seg en dopingutestengelse på 1990-tallet. Du skulle være rimelig proppfull av dop for å klare det, for på den tiden var det nærmest en uskreven regel at sporten så gjennom fingrene på juksingen. Allikevel er Pantani en legende og en sykkelgud i manges øyne. Alle de som hyller og heier på dopere, skaper stygge ringvirkninger for sporten. Arrangørene ser seg nødt til/vil ha med rytterne som fansen elsker. Uavhengig av deres fortid. Mindre sykkellag, som ville gitt en nyre for å få være med i et av de store rittene, innser raskt at å gi disse jukserne en ny sjanse er korteste vei inn i det gode selskap. Johan Kaggestad viser i sitt innlegg til Vacansoleil, og deres signering av Ricardo Riccò. Det nederlandske laget er et av de beste eksemplene på lag som blir fristet til å ansette tidligere (og kanskje fortsatt aktive) dopere.

Flere tjener på å gi dopere en ny sjanse
I år rustet Vacansoleil kraftig opp i stallen, i håp om å få innbydelse til de største rittene. Det fikk de, noe skuffende, ikke. Selv ikke å signere brødrene Feillu (som er en relativt stor fransk "nasjonalskatt") var nok til å få plass i Giroen, Touren eller Vueltaen. Da Riccò hadde sonet ferdig sin dom var laget raskt ute med en kontrakt. I mine øyne er det noe de burde straffes for. Mest trolig blir de isteden "hedret" med en ProTour-lisens og innbydelse til i hvertfall Giro d' Italia, for Riccò en stor helt i Italia. Å si at det er sykkelfans sin skyld at en rytter som Riccò får komme tilbake i det gode selskap, straks utestengelsen er over, er selvsagt en sterk ovverdrivelse. Her er det flere som underveis kan bryte den onde sirkelen. Arrangørene kan være tøffe nok til å si at de ikke ønsker juksere i rittet sitt. Lagene kan også motstå fristelsen det er å hente juksere, og sponsorene kan tvinge teameierne til å gjøre nettopp dette. UCI kan lage et regelverk som setter større hindringer i veien for at dopere raskt kommer tilbake og dominerer sporten. I tillegg kan syklister og sykkelfans ta større avstand fra dopere, slik at de ikke føler seg velkommen tilbake. Det er med andre ord veldig mange som har innflytelse, og som kan bruke den til å få en slutt på dette tullet.

Tiltak må på plass
Det alt bunder ut i er at så lenge noen har noe å vinne på å dope seg, eller på å ta imot tidligere dopere med åpne armer, vil vi ikke få slutt på dopingen. Det er ingen overraskelse at folk velger å gjøre det som gagner seg selv, før det som gagner fellesskapet. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det må gjøres tiltak som sørger for at ingen har noe å vinne på hverken å dope seg, eller å ansette tidligere dopere. Først når slike regler/tiltak er på plass kan vi begynne å tro og håpe på en ren sykkelsport. Mine forslag til slike tiltak kan dere lese i dette innlegget.


En ting er Kaggestad og jeg uenig i, og det er lagstraff. Kaggestad ønsker å innføre lagstraff, og foreslår et års utestengelse for lag som har ryttere som blir tatt for doping. Det er jeg strengt uenig i. Riktignok er sykkel en lagidrett, men å straffe uskyldige mennesker for feilene noen idioter gjør, blir i mine øyne å skyte langt over mål. Det vil straffe både ryttere og sykkelfans. Tenk for eksempel om Thor Hushovd skulle bli hindret i å sykle i sin verdensmestertrøye, fordi laget hans ble utestengt i et år, fordi en eller annen tulling hadde tatt seg en tur på apoteket. En slik straff tror jeg ville ødelagt langt mer enn det hadde hjulpet sykkelsporten. Men vi er begge enige om at det må tas grep, og at det må skje i ledelsen. Det være seg UCI, lageiere så vel som arrangører. Det må bli en felles kamp mot dopingen, og en felles nulltoleranse for juks!

lørdag 23. oktober 2010

Tidenes tøffeste Giro d'Italia?

I dag ble ruta til neste års Giro d'Italøia presentert. Rittet går fra 7-29 mai, og blir som vanlig spektakulært. I forhold til Tour de France er Giro d'Italia litt mindre prestisjefullt, men det er allikevel et av verdens absolutt mest prestisjetunge ritt å vinne. Siden rittet ikke ligger like gunstig på kalenderen som Touren, og siden Touren av flere andre grunner er mer prestisjefullt, er Giro d'Italia arrangøren avhengig av å levere spektakulære løyper hvert år. Ved å levere en etapper som er hakket mer spektakulære enn det Tour de France gjør, kan Giroen knappe inn noe av det forspranget Touren har, og med det gjøre rittet sitt nesten like attraktivt for seere og sponsorer, som Touren.

Løypa
Rittet starter med en lagtempo fra Venario til Torino. Vi er ikke glade i lagtempoer, og at den kommer allerede på første etappen er ingen god start. Det betyr at den første rytteren i rosa blir han som det sterkeste laget bestemmer at skal få lov til å kjøre først over mål. Det kommer så noen lette etapper langs med kysten, og rytterne sykler lenger og lenger sør i landet. Første fjelletappe kommer på rittets sjette dag. Da går de i mål på Montevergine di Mercogliano. Første store høydepunkt kommer på 9. etappe. Da skal rytterne opp europas største aktive vilkan, Etna, to ganger. Først skal de opp fra en side, som er 18 kilometer lang med en gjennomsnittsstigning på 6,1 %. De skal så ned en liten tur til kysten, før de klatrer opp til mål på Etna. Den siste stigningen er 19,4 kilometer med 6,3 % i snitt. Det blir en spektakulær og tøff etappe. La oss krysse fingrene for at vulkanen sover denne dagen. Denne etappen etterfølges av rittets første hviledag.

De to neste etappene er relativt lettkjørte, og det vil nok være stille før stormen for sammenlagtfavorittene. Etter de to lette etappene venter det en flyreise, for å komme seg lenger nord i landet. For på den 13. etappen skal syklistene inn i Østerrike. For spurterne blir tallet 13 et ulykkestall, for denne etappen er knallhard. Rytterne skal over flere fjell, før de går i mål på Grossglockner. De siste to kilometerne har et snitt på 10,7 %. 14. etappe starter i Østerrike, og ender på fantastiske Monte Zoncolan. I våre øyne det mestm spektakulære sykkelfjellet i verden. Det kommer til å bli en folkefest uten like på toppen av fjellet, som har partier på 20 % stigning. Dette blir utvilsomt en etappe du ikke vil gå glipp av. Det samme gjelder den neste dagen. Da skal rytterne over 5 kategoriserte fjell, hvor målgangen ligger på toppen av det siste fjellet. Det er riktignok "bare" 6,2 kilometer langt, men med et snitt på 10 %, og maksstigning på 16 % vil det svi godt i beina. Disse tre knalltøffe etappene etterfølges av en bakketempo. Tempoen er 12,7 kilometer lang, men ikke alle kilometerne går i motbakke. Starten av etappen er rimelig flat, før rytterne virkelig får testet både beina og psyken mot slutten. Disse fire dagene blir ekstremt avgjørende. Selv om rytterne får en hviledag før bakketempoen, vil disse dagene sitte igjen i beina helt til siste etappen.

De rytterne som har overlevd disse tøffe dagene, får sin belønning i form av noen mer lettkuperte etapper i Lombardiet. Etter disse "transportetappene" skal Giro d'Italia 2011 en gang for alle avgjøres. Tredjesiste etappe avsluttes på toppen av Macugnaga. Nestsiste etappe er en fjelletappe, som får selv Alp d'Huez etappen i Touren (som blir den tredje siste etappen i Tour de France 2011) til å blekne. Først skal rytterne klatre opp grusveien til Colle delle Finestre (18,5 kilometer lang med et snitt på 9,2 %), før de skal opp til Sestriere. Når de kommer i mål har de tilbakelagt 242 ufattelig tøffe kilometer på sykkelen. Så tøffe etapper får vi bare i Giro d'Italia! Rittet avsluttes med den eneste individuelle og flate tempoetappen i Giroen. Denne tempoen er 32,8 kilometer lang, og hvis ingen har klart å avgjøre rittet i fjellene, kan denne etappen bli helt avgjørende.


For tøft?
La oss bare presisere det først som sist; Giro d'Italia 2011 er så hardt at det er på kanten av det som er forsvarlig. Noen vil nok mene at arrangøren nærmest frister syklistene til å dope seg med en så hard ritttrasè. I tillegg til at fjelletappene er mange, er så de aller fleste veldig lange. Rittet består av mange etapper over 20 mil (9 av 21 etapper er lengre en 200 kilometer, hvor 3 av dem er 230 kilometer eller lenger). I tillegg er det ekstremt mye reising, noe som gjør at rytterne får minimalt med hvile. Giro d'Italia oversatt til norsk, blir Italia Rundt. I 2011 blir det mer passende enn det pleier. Arrangøren har virkelig gjort sitt for å inkludere hele Italia i folkefesten Giroen er. De starter nord-vest i landet, før de jobber seg sørover, vest i landet. De kommer omtrent så langt sør man komme i Italia, når de tar turen til Sicilia. De jobber seg så lenger nord i landet, øst i landet. De ender opp så langt nord at de kommer inn i Østerrike. Derifra sykler de nord-Italia på langs, fra øst til vest, før de slutter i Milano, som ikke er langt fra der de startet. Her skal alle italienere inkluderes! Så har Giro d'Italia klart å levere noe spektakulært? Utvilsomt. Faktisk har de levert noe så spektakulært at det spørs om det blir for tøft. For oss TV-seere vil det bli høydepunkter på rekke og rad, men tør vi håpe på tidenes reneste Giro når ritttreasèen blir så hard?
Hva synes dere om løypa?

onsdag 20. oktober 2010

Team Ringeriks-Kraft forsterker

Team Ringeriks-Kraft er kanskje det mest ukjente norske kontinentallaget. Laget består hovedsakelig av syklister fra Ringerike. I år slet de voldsomt i starten av sesongen, noe som ikke er så rart når laget i år bare bestod av første- og andreårsseniorer. Da må man regne med at prestasjonene varierer, og at det tar litt tid før de leverer. Heldigvis fikk laget en fin siste halvdel av sesongen. Den klart største prestasjonen til laget i 2010 var Stian Saugstads bronsemedalje under tempoen i NM. Førsteårssenioren slo alle unntatt Boasson Hagen og Borgersen, og viste nok en gang at Norge har et stort tempotalent. Etter NM var Ringeriks-Kraft godt kjørende, og de har vist styrke i både Norgescupen, Oslo GP og resten av rittene de har deltatt i. Dte lover godt før neste sesong.

Christer Jensen var sesongen sett under ett lagets beste rytter. Så godt kjørte han, at Joker Bianchi signerte han for en ukes tid siden. En liten seier for laget som har uttalt at de ønsker å utvikle ryttere, slik at de kan ta et steg videre i karrieren. Tidlig denne sesongen valgte Jørgen Gullingsrud å legge opp. Laget hadde med andre ord to plasser de måtte fylle med nye ryttere. I dag offentligjorde de at dette nå er gjort. Marius Andre Hafsås og Frans-Leonard Markaskard vil representere Team Ringeriks-Kraft i 2011, og de kan fort vise seg å bli viktige brikker i laget.

Marius Andre Hafsås
Hafsås har i flere år blitt sett på som et stort talent. Han kjørte strålende som første års junior, og selv om utviklingen stagnerte noe i hans andre år i klassen, var han allikevel blant de absolutt beste i sin aldersklasse i Norge. I år har han kjørt sin første sesong som senior, og han har klart seg godt. Han er en sterk allround-rytter, som har kjørestyrke som sin største styrke. Han er også offensiv. Da Lars Petter Nordhaug angrep tidlig i Norgescuprittet i Oslo, var Hafsås enenste mann som turte å gå etter. Det var sikkert en helt rå opplevelse å kjøre fra resten av feltet med Team Sky proffen. Dessverre varte det ikke så lenge, for i iveren etter å følge Nordhaug gikk han i bakken på det ekstremt glatte underlaget. Det ble kanskje ikke en like god dag som han hadde håpet på, men det viser at han er offensiv, tøff. I Team Ringeriks-Kraft vil han få god matching, og for første gang i karrieren oppleve å være en del av et stort lag. I juniorklassen var han rimelig ensom, da han som eneste mann i denne klassen representerte begernsklubben Nymark. Riktignok hadde Eidsvold (som han kjørte for i år) et ganske stort og sterkt lag, men det kan ikke sammenliknes med Ringeriks-Kraft. Jeg tror overgangen er riktig både for Hafsås og for Ringeriks-Kraft.

Frans-Leonard Markaskard
Den andre signeringen til Team Ringeriks Kraft går inn under kategorien "meget spennende". Markaskard (til venstre på bildet) har så langt i sin sykkelkarriere satset mest på terrengsykkel. Der har han vært en av de mest spennende unge norske rytterne, og han har representert Raumerrytterne. Han har stilt opp i en del landeveisritt og vist at talentet er stort. Spesielt er Markaskard en god spurter. Han har kjørt meget godt i flere gateritt, samtidig som han har vist at han også takler lange fellesstarter. Blant annet viste han det i Tønberg 4 dagers, der han var langt fremme på alle de tre etappene han deltok i. Hans beste plassering i det rittet ble en 6. plass. I sandefjord GP viste han sine eminenete gaterittevner da han ble nummer 7. Han vant der spurten i feltet bak frontgruppa. Med Markaskards spurtegenskaper har Team Ringeriks-Kraft fått en ny egenskap i laget. Med alle sine kjøresterke ryttere, vil de nå bli å se heløt i front også i spurtene. Hvis han i år satser utelukkende på landeveien, tror jeg han kan bli en aldri så liten åpenbaring neste år. Kanskje kan han følge i den gamle terrengsyklisten Lars Petter Nordhaugs fotspor.

tirsdag 19. oktober 2010

Våre tanker om løypa til Tour de France 2011

I dag ble Tour de France løypa for 2011 presentert. Det er alltid stor oppmerksomhet når ASO avdekker ruta, noe som ikker er overraskende. Hvordan løypa ser ut vil selvsagt ha utrolig stor innvirkning på lagenes taktikk og hvilke ryttere som får mange sjanser på etappeseire. Selvsagt er andre faktorer, som hvor hardt syklistene gjør rittet, også veldig avgjørende for utfallet, men løypeprofilen vil alltid sette rammen for et ritt. Her vil vi gi dere en kort presentasjon av løypa, og si hva vi synes om den.

Løypa
Noe utradisjonelt starter Tour de France i 2011 med en felelsstartetappe. De siste årene har det oftest vært en prolog som starter rittet. I år vil kampen om å få tre på seg rittets første guletrøye stå mellom andre en en liten håndfull tempo/prologspesialister. Og etappen er meget spennende. Den går i et ganske vindutsatt område, samtidig som det er en liten stigning opp mot mål. De siste 3 kilomterne stiger det med et snitt på 3,6 %. Er det nok til at spurtere som Farrar, Cavendish og Petacchi faller av? Vil det passe ryttere som Hushovd, Boasson Hagen, Freire, Pozzato og Breschel perfekt, eller passer den enda bedre til sterke ryttere som Gilbert og Kolobnev? Det vil være uvisst, og skape spenning fra første sykkeltråkk. Muligheten for at en nordmann ikler seg den gule trøya etter denne dagen er god, både Boasson Hagen og Hushovd vil være blant favorittene.

Den gule drømmen kan derimot være over for den heldige og dyktige rytteren som vinner første etappen. På andreetappen venter nemlig en 23 kilometer lang lagtempo. Hva vi synes om det kan dere lese lenger ned i innlegget, men de av dere som har lest noen tidligere innlegg vi har skrevet aner kanskje hva vi synes allerede. 3. etappen er flat, mens det kan bli en skikkelig "rysare" av en fjerdeetappe. Etappen ender opp Mûr-de-Bretagne. Akkurat hvor hard denne etappen blir er vanskelig å si før vi får etappeprofilen i juni, men det meldes om maksstigning på 15 %. Hushovd har allikevel uttalt at han ikke ser på dette som en etappe det er umulig å få til noe, og da tror vi han på det! Det må vel allikevel sies at dette virker som en Gilbert-etappe. Så blir det noen rolige etapper før de kommer inn i Massif central, og begynner de virkelig harde etappene.

8. etappe til Super-Besse blir nok den første virkelig tøffe etappen. Selv om avslutningsstigningen ikke er kjent som et monsterfjell, starter kampen om sammendraget for alvor på denne etappen. 12. etappe, som går av stabelen 14. juli, er det bare å notere i kalenderen først som sist. Dette bløir en vannvittig morsom etappe, muligens en av rittets aller råeste. Tre fjell skal passerers, med Col de Tourmalet som det nestsiste, og Luz-Ardiden som avslutningsfjell. Her vil det bli store tidsdifferanser, og sammendraget vil nok "sette seg" på denne etappen. 13. etappe er tøff, men vil nok neppe sjelden skille favorittene, til det er det for langt til mål fra toppen av Col d'Aubisque til mål (nesten 50 kilomter). 14. etappe blir nok et fyrverkeri av en etappe. Fem kategoriserte stigninger, hvor den siste er målgang og heter Plateau de Beille, et av våre favoritt Tour de France fjell. Denne etappen blir viktig for de som kjemper om klatretrøya, og selvsagt de som kjemper om sammendraget. Så blir det et par "transportetapper" før alpene skal få lov til å avgjøre Tour de France 2011.


Etappen til Pinerolo er hard, men blir bare som oppvarming å regne, for de neste dagene blir legendariske. 18. etappe har målgang på selveste Galibier. Før de før første gang i historien går i mål på dette fjellet (som ligger 2645 meter over havet) skal de slite med Col Angel (2744 meter over havet) og Col d'Izoard (2360 meter over havet). Denne etappen har Andy Schleck uttalt at kan bli den avgjørende etappen i Touren. Det er vi enig i, men det betyr ikke at kampen om sammendraget er avgjort når syklistene puster ut på toppen av Galibier. Neste dag venter nemlig en kort, men intensiv dag. Etappen er ikke lenger enn 109 kilometer, men inneholder Col du Télegraphe og Galibier (som med det sykles for andre gang på to dager), før avslutningsstigningen opp utrolige Alpe-d'Huez venter. Dagen etter er det rittets eneste individuelle tempo som skal avslutte kampen om sammendraget. Tempoen er 41 kilometer lang. Etter disse steinharde dagene venter fortjent champagneskåling og avslutning på Champ Èlysèes.


Det som er bra med Tour de France løypa

  • Arrangøren har klart å inkludere nesten hvert eneste interessante og legendariske sykkelfjell Frankrike har å by på. Det gjør at rittet er fullt av høydepunkter. Det blir meget severdige fjelletapper!

  • Det er i år fire etapper som har mål på toppen av et fejll, mot tre i fjor. Flott! Fjelletapper som ikke har mål på toppen, eller i nærheten av toppen på et fjell, har en tendens til å utvikle seg til å bli et aldri så lite antiklimaks

  • Avslutningen av første etappe gir mange ulike type ryttere muligheten til å vinne etappen, og æren av å kjøre en dag i den gule trøya.

  • Selv om det kommer morsomme og tøffe etapper tidlig i rittet, vil mye av spenningen i sammendraget bestå helt til de siste dagene. Arrangøren vil med andre ord holde på spenningen og trekke ut dramaet lengst mulig. Det passer oss og sikkert alle andre sykkelfans utmerket.
  • Flott at det er en lang individuell tempo, fremfor to halvlange

  • De nye reglene for den grønne trøya (deles ut poeng til de 15 beste på den eneste innlagte spurten det vil være på hver etappe) er spennende. Selv om det vil skille få poeng (trolig bare et poeng mellom hver plassering i et felt som kommer bak en utbrytergruppe) mellom de som deltar i disse spurtene, vil de som velger å ikke delta i spurten i det hele tatt fort sakke akterut i kampen om grønn trøye.

  • Det er ingen overraskelse at rittet slutter i Paris sin paradegate, det har blitt en tradisjon. En tradisjon vi setter stor pris på, for det setter et verdig og spektakulært punktum for verdens fineste ritt.

Ikke alt vi er helt fornøyd med

  • Vi er motstandere av lagtempoøvelser. De er kjedelige, og skaper ubalanse i sammendraget (enkelte lag vil i lang tid dominere toppen av sammenlagtlista, mens andre lag tidlig blir håpløst langt bak). Tanken om å la et lag for engangsskyld vinne, fremfor en enkeltrytter er selvsagt morsomt, siden dette tross alt er et lagspill. Timingen på lagtempoen er i 2011 helt høl i hode. Muligheten for at den gule trøya bytter skuldre flere ganger den første uka er liten når et lag kjører sin sterkeste mann i trøya, med en tidsdifferanse på neste utfordrer. At både Hushovd og Boasson Hagen kjører på lag som kan vinne denne etappen hjelper litt, men vi er allikevel negative til denne etappen.

  • Vi er blant dem som savner bonussekunder. Tanken ved å ikke ha bonussekunder er at det er den rytteren som kjører raskest fra start til mål som vinner. Forsåvidt en "edel" tanke, men vi synes at ryttere som gir alt for å vinne etapper skal belønnes med en liten fordel i sammendraget. Når det ikke er bonussekunder vil rytteren som kjører mest "konservativt" og "kjedelig" bli premiert. Tour de France er verdens største sykkelritt, og da burde det gjøres alt man kan for å friste ryttere til å gi maks for etappeseire. Flere etapper, som for eksempel Super-Besse etappen tror vi ville blitt mer underholdene hvis rytterne som angriper på slutten kan kjempe om viktige bonussekunder.

  • Dette punktet er bare pirking sammenliknet med de to første, men vi synes det er verdt å nevne. Skulle det bli stor spenning om sammenlagtseieren, helt til siste etappe, ville det vært morsommere at det ble avgjort på en fjelletappe fremfor en tempoetappe. Vi ville derfor likt å byttet rekkefølge på Alpe-d'Huez og tempoetappen. Spenningsnivået blir mer intenst på en fjelletappe enn det blir på en tempo (jamfør årets Tour mot årets Vuelta). Det er mulig dette ikke lot seg gjennomføre av transportsmessige grunner.



Konklusjon

Vi tror neste års Tour de France rute blir en forbedring fra årets utgave. Løypa har som sagt det meste, både fine flate etapper, og fantastiske fjelletapper. Som vi har påpekt er det allikevel noen ting vi gjerne skulle sett at var gjort annerledes, men alt i alt er det langt mer positivt enn negativt vi kan si om neste års løype. Dette kommer til å bli en kjempefest!

Hva synes dere om løypa? Bedre eller verre enn årets? Passer den for de norske?

søndag 17. oktober 2010

Vi tar ikke ferie!

Med dagens Chrono des Nations ble sykkelsesongen avsluttet. De absolutt ivrigste vil kanskje argumentere mot dette, og insistere at neste søndags Japan Cup er den virkelige avslutningen på sesongen. Det er riktignok meldt om et par "store" navn stiller til start, men det er virkelig et løp for spesielt interesserte. Mange vil nok mene at det skal bli deilig med en liten pause fra sykkel, etter at det stort sett har gått i ett fra januar. Vi er ikke blant dem. Pausen vi har foran oss er i beste fall en fin tid til å bygge opp spenningen for sykkelritt igjen, men uff så kjedelig det blir å ikke ha noen sykkelritt i nær fremtid å se frem til. Derfor skal vi holde koken gjennom hele off-season. Dette er noe av det som kommer på bloggen de neste månedene:

Oppsumering av sesongen
Dem nylig avsluttede sesongen skal bli grundig oppsummeres og evalueres. Det sportslige skal vi oppsummere, alt fra nasjonale ritt til de store klassikerne og Grand Tourene. I tillegg skal det oppsummeres en del trender vi har sett i sykkelritt i år og en del utenomsportslige ting. Før sesongen tok vi også og presenterte 10 utenlandske ryttere vi trodde ville slå igjennom i år, og en god del norske ryttere vi hadde tro på. Vi skal selvsagt se tilbake på deres sesong, og det er ikke til å skyve under en stol at vi kunne valgt klokere, så selvkritikk kommer i bøtter og spann. Vi vil også invitere dere til å delta i en del kåringer (som for eksempel hvem som er årets rytter).

Ser frem til ny sesong
Like viktig som å oppsummere årets sesong, blir det å forberede seg på en ny sesong. Vi har en ambisjon om å se på hvert eneste Protour-lag og de viktigste Prokontinental-lagene. Vi skal oppsumemre sesongen deres, se på hvilke ryttere de har signert, og prøve å "spå" hvordan neste sesong vil se ut for dem. Det samme vil selvsagt gjøres med de norske kontinental-lagene. I tillegg vil vi se frem til neste års store ritt.

Det vil i tillegg komme noen rytterpresentasjoner, vi vil analysere løypeprofilene til neste års Tour de France, Giro d'Italia og Vuelta Espana. De to førstnevnte vil bli presentert allerede neste uke. I tillegg kommer det sikkert noen mer. Det er bare å følge med, her på bloggen, og på twitter.com/sykkelerbest

Sterk sesongavslutning av Boasson Hagen

To nordmenn kjørte i dag Chrono des Nations. Rittet er noe så sjeldent som et endagers temporitt. De norske håpene var Edvald Boasson Hagen og Reidar Borgersen. Reidar Borgersen, som representerte Joker Bianchi for første gang i dag, var nummer to ut fra startrampa. Det var hans første møte med noen av verdens beste temporyttere, og det var knyttet stor spenning til hvor bra han kunne gjøre det. Det hele endte med en tide midt på treet. Han måtte etterhvert se seg slått av en god del ryttere, men det var allikevel et godt gjennomført ritt. Han endte på en 20. plass.

Edvald Boasson Hagen var regnet som en av forhåndsfavorittene, og innfridde. Da han passerte mållinja som tredje siste rytter ute i løypa, tok han en klar ledelse, hele 47 sekunder foran nærmeste utfordrer. Da hadde allerede sterke ryttere som Gustav Larsson kommet i mål. Bak han jaktet Philippe Gilbert og David Millar. Gilbert slo han lett, men Millar kjørte styggfort. Skotten, som fikk sølv på tempodistansen i VM og gull i samme øvelse i commonwealth games, ble for sterk for Boasson Hagen. Han kom i mål hele 2 minutter og 19 sekunder raskere enn Boasson Hagen. David Millar vant foran Edvald Boasson Hagen og Lieuwe Westra. Gustav Larsson ble nummer 4.

Det ble en flott sesongavslutning for Boasson Hagen, som nå kan fokusere på 2011. Forhåpentligvis blir det hans beste sesong så langt i karrieren. Reidar Borgersen må bare fortsette å jobbe målrettet mot tempoen i VM i København. Han har et stykke frem til den absolutte verdenstoppen, men har tatt mange steg nærmere den i løpet av denne sesongen. Vi har stor tro på han i 2011.

lørdag 16. oktober 2010

Gilbert overlegen i årets siste sykkelklassiker

Årets Lombardiet Rundt ble slett ikke like vakkert som det kan være. Et fryktelig regnvær gjorde det 260 kilometer lange rittet ekstra tøft. Det ble en kamp mellom de sterkeste rytterne, og til slutt ble det en kamp mellom storfavoritten Philippe Gilbert og hjemmehåpet Scarponi. De to hadde slitt seg fra en mindre gruppe i nedkjøringen fra rittets tøffeste bakke (Colma di Sormano), ca 4 mil fra mål. Kanskje hadde også Vicenzo Nibali verdt med i fronten hvis han ikke hadde hatt et sjeldent uhell i samme stigning som Gilbert kjørte tøft. I bunn av den siste bakken, som startet drøye 7 kilometer fra mål, var den lille forfølgergruppa (med blant annet Fuglesang, Samuel Sanchez og Nibali) drøye minuttet bak lederduoen.

Gilbert og Scarponi holdt sammen lenge opp siste stigning, og hadde full kontroll på de bak. Rett før de passerte toppen satt Gilbert inn et lite rykk, og Scarponi var helt ferdig. Han fikk raskt en luke, og kjørte som en villmann ned den siste bakken. Han tok seg tid til å peke på startnummeret (som var nummer 1) for å feire at han klarte å gjenta fjorårets seier. Han vant årets siste sykkelklassiker. Scarponi ble nummer to, mens Pablo Lastras overraskende ble siste mann på pallen. Danske Fuglesang tok 4. plasen, med Nibali på femte.

Lars Petter Nordhaug og Edvald Boasson Hagen var dagens sterkeste nordmenn. De hang lenge med feltet opp Colma di Sormano, men klarte ikke å være med de 10 beste over toppen. Etter det så vi ikke mer til de to norske. Hushovd og Rasch så vi ingenting til i hele rittet.
Lars Petter Nordhaug var eneste nordmann som fullførte rittet. Han ble nummer 33 av de 34 som fullførte rittet.

fredag 15. oktober 2010

Lombardiet Rundt - en siste sykkelfest

Det er klart for årets siste store sykkelritt. Mange vil nok være fristet til å kalle Lombardiet Rundt en siste krampetrekning, men det er en sterk undervurdering av rittet. Dette er en klassiker, et sykkelmonument. Det er et fantastisk flott ritt, som kjøres i vakkert italiensk landskap. Årets ritt går fra Milano, rundt Como-sjøen, og ender i byen Como.
Rittet er kupert, og skiller de beste rytterne fra de nest beste. Å vinne Lombardiet Rundt er en ekstrem prestasjon. For det første må du være en av feltets aller sterkeste ryttere for å ha en sjanse på seier, så må taktikken klaffe, og til slutt må det være mer krefter igjen i kroppen etter en lang sesong. De ivrigste startet sesongen i januar, noe som er 9 måneder siden. Det er med andre ord mange ryttere som har veldig mange sykkelritt i beina. Det kreves også sterk psyke for å klare å motivere seg til en siste innsats. Det er kun de sterkeste, både fysisk og psykisk som i det hele tatt kan drømme om å vinne dette rittet.

Løypa
Det er spesielt to ting som gjør Lombardiet Rundt til et så knalltøft ritt. De gabske korte, men bratte stigningene, og distansen. Rittet er på 260 kilometer, og slike distanser er det ytterst få ryttere som takler. Dette vil bli et utskillingsritt, med en eksplosiv avslutning. I de mer eller mindre korte bakkene vil den ene rytteren etter den andre falle av. Tilslutt vil vi sitte igjen med en mindre gruppe, som skal avgjøre rittet opp San Fermo Della Battaglia. Dette er rittets siste stigning. Bakken er på 2850 meter, har en gjennomsnittsstigning på 6,8 %, og maksstigning på 10 %. Fra toppen av denne bakken venter 5 kilometer utforkjøring, før mållinja og en velfortjent ferie venter de fleste rytterne (noen har enda et ritt eller to igjen på kalenderen). Vinneren vil avgjøre rittet i den siste bakken, eller eventuelt i en spurt i en mindre gruppe.

Favorittene
Så sent på sesongen er det få ryttere som har igjen nok krefter til å kjempe om seieren. De rytterne som kjørte bra i VM, Paris-Tours og Giro del Piemonte vil nok også være med å prege Lombardiet Rundt. Storfavoritt er regjerende mester Philippe Gilbert. De som har planer om å slå han må nok mørne han i de litt lengre bakkene midtveis i rittet. Vi så under Spania Rundt at det er mulig å slite ut belgieren såpass mye i de lange bakkene, at han mister spruten i de korte bakkene. Sitter Gilbert rimelig utvilt med i feltet frem til den siste stigningen, er det tvilsomt om noen klarer å følge rykket hans. Han argeste konkurrenter er nok Scarponi, Bertagnolli, Evans, Uran, Pozzovivo, Samuel Sanchez, Bauke Mollema, Daniel Martin, Visconti, Gavazzi, Peter Velits, Pozzato, Kolobnev, Breschel og kanskje Andy Schleck.
Vi tipper Gilbert vinner foran Pozzovivo og Evans.

Norske forhåpninger
Det er fire nordmenn som stiller til start. Gabriel Rasch, Edvald Boasson Hagen, Lars Petter Nordhaug og Thor Hushovd. Ingen av de regnes som storfavoritter. Edvald Boasson Hagen er den nordmannen som levnes størst sjanser. Har han dagen kan han henge med lenge, men det skal i teorien bli for tøft for han. At han ikke opprinnelig var i Skys lagoppstilling sier også sitt om at de neppe tror at han kan vinne rittet. Men har han som sagt dagen, og rittet utvikler seg overraskende gunstig for han, kan alt skje. Nordmannen vi har mest tro på at blir best er Lars Petter Nordhaug. Dette er et ritt han liker ekstremt godt, og som passer han utmerket. Han er seig og har en veldig god motor. I løpet av hans karriere tror vi han kommer til å kjøre inn mange meget fine resultater i dette rittet. Kanskje får vi ikke se han helt i toppen i år, men han vil henge på veldig lenge. Mest trolig helt til den siste bakken. han har slitt med en rumpeskade den siste tiden, og er avhengig av en god dag, både styrke- og helsemessig. Har han det kommer vi til å se han i hans lett gjenkjennelige mountenbike-stil, langt fremme i feltet, opp den siste bakken. Gabriel Rasch virker ikke til å ha formen til å finne på noen sprell, mens Hushovd først og fremst er med for å vise frem trøya. Skulle det vise seg at han har kjempebein kan han gjøre det bra, men løypa skal være for tøff til at vi kan forvente oss at han er med i seierskampen.

Følg rittet
Det er veldig morsomt å kunne fortelle at rittet sendes direkte på TV. Eurosport skal som vanlig sende rittet. De starter sendingen ca 15.45 (avhenger av hvor fort en tennisspiller klarer å slå en annen). Etter VM-triumfen har også TV2 funnet ut at dette er et ritt det er verdt å sende. De sender på TV2 Zebra fra 14.30. Det er med andre ord lett og få med seg dette rittet, og ønsker du å se en nordmann med regnbuetrøya er det bare å lade opp til en siste sykkelfest!

Plussbank Cervélo ruster opp før ny sesong!

Neste år skal Plussbank Cervélo kjøre mange internasjonale ritt. Og de har rustet opp laget med noen virkelig klassesigneringer den siste uka. Tidligere denne uka ble Sebastian Kvålsvoll og Bjørn Tore Hoem presentert som ny ryttere i det sørlandsbaserte laget, mens selveste Lorents Ola Aasvol i går ble presenter som ny mann på laget. Kan Plussbank Cervélo med disse signeringene gi Joker Bianchi og Sparebanken Vest - Ridley kamp om å være Norges beste sykkellag? Les pressemeldingen under, og saken på plussbankcervelo.no for mer informasjon om signeringen av Aasvold:

LORENTS OLA AASVOLD KLAR FOR PLUSSBANK CERVÉLO!

Det er med stor glede og entusiasme at vi idag kan presentere enda en tilvekst i rytterstallen foran 2011 sesongen.Etter å ha meldt ankomsten til Bjørn Tore Hoem og Sebastian Kvålsvoll, så fortsetter vi med nok et trøndersk innslag.

LORENTS OLA AASVOLD er vinner av Norgescupen de to siste årene, noe som sier mye om hvilken klasserytter dette er.Lorents har kjørt for trøndelagslaget TVK de siste sesongene, men vil nå altså slutte seg til sørlandsbaserte Plussbank Cervélo.

Han sier selv om valget av lag, at han har troa på prosjektet Plussbank Cervélo. Han ser potensiale til å utvikle seg selv her og fåde mulighetene han trenger for å ta steget ytterligere. En påvirkende faktor for ham var også Atle Kvålsvoll ankomst som sportssjef, ogogså de to andre trøndelagsrytterne som har signert.Er imponert over debutsesongen til PBC, og ryttergruppen som har vært her i år.Han gleder seg til å ta fatt på sesongen 2011 sammen med Plussbank Cervélo. Og ser frem til utfordringer på internasjonalt plan, etter å ha vunnet og prestert i Norgescupen de siste 2 årene. Se vedlagt bilde av Lorents (hentet fra nettet - da han selv var i bil og ikke hadde bilde tilgjengelig).

torsdag 14. oktober 2010

Historisk norsk dag i Italia

For første gang i historien kunne en norsk manlig landeveissyklist kjøre et ritt med verdensmestertrøya. Thor Hushovd hadde egentlig planlagt å ta ferie etter VM, men han innså at han ikke klarte å vente flere måneder på å vise frem regnbuetrøya. Derfor deltok han i dag i det italienske endagsrittet Giro del Piemonte. Rittet ble preget av de samme rytterne som var med å dominere VM-rittet. I motsetning til i Australia klarte Philippe Gilbert i dag å vinne. Han tok seieren foran Leonardo Bertagnolli og Matti Breschel. Thor Hushovd fikk det tøft opp den siste bakken, men kom i mål til en meget respektabel plassering, rett utenfor topp 10.

Plasseringen var ikke det viktigste for Hushovd i dag. Selvsagt hadde det vært moro å se han krysse mållinja først, men det kommer andre og viktigere anledninger senere, hvor vi forhåpentligvis får se verdensmesteren krysse mållinja først. I dag var nok opplevelsen langt viktigere enn resultatet for Hushovd. han skal utvilsomt får lov til å bruke disse to rittene i Italia (han skal også kjøre Lombardiet Rundt på lørdag) til å nyte følelsen av å være verdensmester på sykkel. For Hushovd er akkurat så stolt av å bære regnbuetrøya som en skikkelig verdensmester skal være.

Sett med norske øyne var det også hyggelig å se at Lars Petter Nordhaug kjørte et godt ritt. Han har slitt med en rumpeskade, men i dag kjørte han både aktivt og godt. Han ble ca nummer 25, noe som nok engang beviser at han har taklet overgangen til proff ekstremt bra. Lombardiet Rundt på lørdag er et løp han elsker, og som passer han veldig bra. Det hadde vært veldig morsomt å se han med i finalen der. Også Gabriel Rasch kjørte dagens ritt, og han melder om fallende form. På lørdag får de tre nordmenne med seg Edvald Boasson Hagen, så få for guds skyld med deg det rittet! Tror både TV2 Zebra og Eurosport sender rittet.

PS: Ønsker du å se bilder av Hushovd i dag anbefaler vi cyclingnews.com.

onsdag 13. oktober 2010

Hvorfor Sparebanken Vest - Ridley må overleve!

Etter en forrykende dag i går, hvor den ene norske rytteren etter den andre byttet lag, kan det vise seg at det i dag blir en skikkelig blåmandag. Procycling.no melder nemlig at Sparebanken Vest - Ridley enda ikke har sikret seg finansieringen til videre satsing. Det er en veldig ordknapp Morten Hegreberg som uttaler seg til nettsiden, så det er vanskelig å si hvor akutt krisen er. Det er allikevel all grunn til å være bekymret, for de har ikke lenger tid enn til slutten av måneden med å få alt i orden. Skulle laget bli lagt ned er det trist av flere årsaker.

Lang og stolt historie
For det første er Sparebanken Vest - Ridley det norske kontinentallaget med lengst historie. laget som stammet fra Bjørgvin, og som i mange år ble drevet av Bøe brødrene. For et par sesonger siden ble hovedbasen flyttet fra Bergen til Sandnes, da nye eiere kom inn. Det har blitt tatt flere grep etter at de nye eierne kom inn, noe som har gitt laget en ny og spennende stil. Det er mye spennende som skjer i Sparebanken Vest - Ridley.

Et godt sammensatt lag
For det første har laget en av de mest talentfulle norske sportsdirektørene i Morten Hegreberg. Han gikk over i sportsdirektørrollen før forrige sesong. Før det hadde han syklet i laget de fire siste årene. Han har vist seg som en veldig lovende sportsdirektør, som har noe veldig spennende på gang. Slik jeg ser det har han klart å snu mentaliteten i lagte. Tidligere virket det som at laget brukte en del energi på hvor uheldige de var, hvor nære de var å få til de store tingene. Utad virker Morten Hegreberg mer offensiv og klarere enn hans forgjengere. Resultatene har også kommet, og klasseryttere er hentet inn. De har hatt rutinerte folk, i Michael Stevenson og Roy Hegreberg, som har tatt på seg rollen som rytterne som presterer jevnt, og som kjører inn mange gode plasseringer. Det har gjort at de yngre rytterne har hatt mindre press på seg, noe som igjen har ført til at de innimellom har slått til. Det beste eksempelet på dette er Fillip Eidsheim. Han var ny på laget i år, kjørt seg inn på laget, hjalp de andre rytterne på laget, før han grep anledningen til å kjøre inn et eget toppresultat da han fikk sjansen i Tour des Pyrènèes. Seieren han tok der var et bevis på at fremtiden til dette laget kan være strålende, hvis de får tak i de nødvendige pengene for å drive det videre.

Viktig for Vestlandet
En annen faktor som gjør det livsviktig at laget overlever er den fantastiske rekrutteringen som finnes på vestlandet, og i Rogaland spesielt. Regionen har dominert juniorklassen totalt i år. Allerde neste sesong skal flere gode juniorer ta steget opp i seniorklassen, som Sven Erik Bystrøm og Kristian Dyrnes. Neste år kommer det enda flere, og de er både mange og ekstremt dyktige. Regionen er i ferd med å levere en hel generasjon av fremtidige proffer. Da er det viktig at det lokale kontinentallaget overlever. For mange av rytterne er en plass på dette laget et naturlig mål, og et første steg på vei mot en profftilværelse. Regionen har seriøse og hardtsatsende klubber, men de trenger et kontinentallag som kan hjelpe rytterne ut i europa, når de er klare for det. Selvsagt finnes det andre norske kontinentallag som kan gi dem den sjansen, men de har ikke plass til alle. Skal vi først ha norske kontinentallag med sterkt regional tilknytting må det laget som holder til der det skjer mest i sykkel-Norge overleve.

Det er med andre ord mange grunner til at det er viktig for norsk sykkelsport at Team Sparebanken Vest - Ridley forblir et profesjonelt sykkellag i mange år fremover. I år har de vært det beste norske laget på UCI-rankingen, og det vil være et stort tap om sluttstreken på historien om dette laget settes etter 2010. Vi håper derfor at laget finner sponsorer som ønsker et langsiktig samarbeid, og som ser mulighetene for eksponering, laget kan tilby. Vi ønsker Morten Hegreberg lykke til i den videre jakten på samarbeidspartnere, og håper på en snarlig gladmelding fra Vestlandet.

tirsdag 12. oktober 2010

Også Plussbank Cervélo forsterker

Tidligere i dag kom det frem at Joker Bianchi har signert Reidar Borgersen, Mats Lohne, Adrian Gjølberg og Christer Jensen. Nå har Plussbank Cervélo annonsert at de har signert CK Nor duoen Sebastian Kvålsvoll og Bjørn Tore Hoem. Ekstremt gode signeringer. Les mer om hva vi mener på Plussbank Cervélos hjemmeside, og les pressemeldingen under (to forskjellige artikler):


Nye ansikter dukker opp i Plussbank Cervélodrakt fra 2011-sesongen. Sesongen 2010 er bortimot over, og for Plussbank Cervélo betyr det enden på en fantastisk debutsesong.
Resultatene har blitt levert langt over hva vi forventet før sesongstart. Plussbank Cervélo er støpt med et langsiktig perspektiv, og vi har enda 3 år igjen av vår første 4 års periode.

Nytt foran 2011 sesongen, er som tidligere presentert i media, Sportssjef Atle Kvålsvoll.
Atle er allerede igang med sitt virke for oss, litt i kulissene - for å forberede neste sesong. 2011 sesongen skal løftes ytterligere, mye takket være gode resultater og utvikling i årets sesong.

Dessverre så er det slik at noen ryttere forlater oss etter denne sesongen.
Adrian Gjølberg har vært en av lagets beste ryttere, og endte opp med en 3.plass sammenlagt i Norgescupen.Adrian er en sympatisk og utrolig seriøs ung mann, og en meget lovende syklist.Foran 2011 sesongen har Adrian valgt å takke for seg hos oss i Plussbank Cervélo, å vil bli å finne i stallen til Joker Bianchi.Vi ønsker Adrian lykke til videre i sykkelkarrieren, og takker han for god innsats og godt bekjentskap i året som har gått.

I tillegg avsluttes Plussbank Cervélokarrieren til Tengel Storvold-Hjembo, hvertfall som aktiv rytter.Tengel er en voksen, seriøs familiemann, som har kombinert rollen som yrkesaktiv, 3 barnsfar og mann med rollen som aktiv rytter i Plussbank Cervélo.Hans kontrakt hadde en varighet på 1 år og det er gjensidig enighet om å ikke forlenge denne avtalen.Tengel har vært til stor inspirasjon for laget og rytterne våre og har vært en ressurs i gruppa.

Nye ansikter i Plussbank Cervélo fra 2011: Noen går og noen kommer. Vi er stolte av å offentliggjøre 2 nye ryttere idag.Kjenninger fra Norgescup og fra trøndelag - og seriøse og meget lovende ryttere er klare for Plussbank Cervélo.Bjørn Tore Hoem og Sebastian Kvålsvoll følger Atle Kvålsvoll fra CK Nor-Melhus til Plussbank Cervélo.Begge gutta er ambisiøse ryttere som har vist at de holder nivået og kan ta steget helt til topps.

Alle rytterne, både nye og nåværende, vil bli presentert under kick-off samlingen vår i Grimstad i november.

Sykkelferie i Bormio - Mortirolo

Dag 4
Turens siste dag hadde kommet, og målsettingen var oppnådd, ved å nå toppen av Stelvio. Så hva skulle vi finne på? Svaret ble å følge Jørgens sinnsyke drøm, og sykle Mortirolo. Det var i utgangspunktet nesten bare Jørgen som hadde lyst til å gyve løs på dette forferdelige fjellet. Men på toppen av Stelvio kjøpte alle sykkeltrøyer. På baksiden stod det navnet på tre fjell: Gavia, Stelvio og Mortirolo. Vi hadde dømt oss selv til å måtte klatre dette bortgjemte fjellet, ellers hadde vi ikke gjort oss fortjent til å bruke trøya. Jeg tror jeg var den som var mest uenig i at dette var en god ide. Jeg og resepsjonsdama på hotellet. Da vi spurte om veibeskrivelse til byen Mazzo (hvor bakken starter) satt hun pekefingeren til tinningen og vred fingeren rundt. ”Crazy Norwegians”! Dama hadde et poeng! 1300 høydemeter fordelt på 12,4 kilometer gir et snitt på 10,5 %.

For å komme til Mazzo måtte vi sykle ca 3 mil, i konstant nedoverbakke. Totalt ”mistet” vi 600 høydemetre fra Bormio til Mazzo. Det var en fantastisk måte å få kjørt i gang slitne bein, men disse høydemeterne måtte vi tross alt ta igjen på veien hjem. Det var allikevel en vannvittig fin tur ned til Mazzo. Å suse gjennom små italienske landsbyer i 60 kilometer i timen er ikke noe du gjør hver dag. I Mazzo stoppet vi og tok av oss litt unødvendig klær. Det var nemlig 18 grader! Så kjørte vi til starten av bakken. I motsetning til Gavia og Stelvio var denne bakken bortgjemt. Dette var ikke en bakke som ønsket å tiltrekke seg turister. Det skjønner jeg godt, for denne bakken er det vanskelig å selge inn til en vanlig turist. Så hvorfor var bakken så mye tøffere enn Stelvio? Fordi den er utrolig bratt. 6 kilometer etter hverandre med en stigningsprosent over 10 er ikke vanlig kost. Når det i tillegg midtveis i disse 6 kilometerne er en halv kilometer med 14 %, og maksstigning på 18 %, er det ingen kjære mor. Vi var alle innstilt på at dette kom til å svi.

Vi ble i utgangspunktet enig om å holde sammen de første par-tre kilometerne for å ta litt bilder. Samlet var vi i ca 150 meter. Da hadde Jørgen og Sebastian dratt av gårde igjen. Sjokkerende nok med Anders på hjul. ”Herregud” tenkte jeg. Som storebror følte jeg et visst ansvar for at moderen og faderen fikk hjem like mange sønner som de sendte av gårde til Italia, men hvordan skulle jeg klare det når broderen tydeligvis hadde lagt i et selvmordstempo? Jeg fikk bare konsentrere meg om å overleve selv. Bakken slynget seg tidlig inn i skogen. Her skulle vi være til vi nådde toppen. Bare tidvis fikk vi nyte litt utsikt. Veien svingte frem og tilbake, med noen stupbratte partier. Partier hvor det bare gikk an å holde et tempo: overlevelsestempoet. Audun føk også tidlig av gårde. Det gjorde meg ingenting. I dag var jeg ikke ute etter noen topplassering, jeg ville bare til toppen.

Det var virkelig et nådeløst terreng. Det var umulig å se hvordan veien så ut rundt hver sving. Som oftest var det bare en vegg som stod rett i mot oss. De få gangene det var en liten ”slette” (bare 6-7 %), ble det desto verre rundt neste sving. Gruppetoen var i starten delt i to. Jan kjørte litt for seg selv, mens Vegard og jeg holdt sammen. Vi tok pauser på forskjellige steder, men fant til slutt ut at her var det best å klamre seg til topps sammen. Så hvordan motivere seg for å fortsette å sykle når det er endeløst med bratt motbakke? Du måtte i hvert fall ikke se ned. Da så du bare et hjul som knapt var i bevegelse, og navnet på den ene doperen etter den andre skrevet i veibanen. Når svetten renner fra panna og låra verker ønsker du ikke å se ”Basso” og ”Ricco” skrevet i veibanen. Det var noe dritt, men vi hadde vel strengt tatt viktigere tin å bry oss om.

Her var det bare å ta en meter om gangen. Det ble flere pauser, uten dem hadde det ikke godt. Det var så bratt at det var vanskelig å komme seg opp på sykkelen etter en pause. Et par fall i det man skulle starte å sykle igjen ble det. Hvem som hadde uhellene skal være unevnt, for alle fortjener kun skryt fra denne dagen. I gruppetoen gledet vi oss bare til å komme ut av de røde kilometerne (de som hadde et snitt på mer enn 10 %). Det skulle vise seg ikke være mye å se frem til. Det gikk nemlig nesten like mye rett opp i det gule partiet. Det burde strengt tatt vært oransje farge på avslutningskilometerne. I gruppetoen slet vi oss etter hvert opp. På slutten var beina så ekstremt tunge at vi knapt orket å reise oss. Vi passerte ikke bakketoppen i stor fart, men deilig var det allikevel. Og for eneste gang i løpet av turen fikk vi svar på hvem som var sterkest. Sebastian hadde rykket fra broren med et par kilometer til mål. Han hadde tapt litt av forspranget på slutten, men var et halvt minutt bedre enn Jørgen. Til min store overraskelse hadde ikke Anders omkommet på veien opp. Tvert imot, han hadde klatret til toppen uten et eneste stopp! Det var imponerende, og han ble belønnet med en tredjeplass. Audun hadde heller ikke stoppet på veien opp og ble nummer fire. I gruppetoen fullførte vi sammen, men det skal sies at Vegard nok hadde mest krutt igjen i beina av oss.

Det eneste som gjenstod var en utrolig morsom nedkjøring, og en langt mindre morsom vei opp igjen til Bormio. Heldigvis dro Vegard meg frem til Bormio, slik Cancellara dro Schleck frem på brosteinsetappen i Tour de France, ellers hadde jeg vel fortsatt vært et stred mellom Mazzo og Bormio. Det var en siste kraftanstrengelse, som fullbyrdet en fantastisk tur. En sykkelferie i Bormio er virkelig å anbefale. Skulle du være så heldig å få like mye godt vær og ha så hyggelige reisekamerater som jeg hadde, blir det et minne for livet. Men for guds skyld: du trenger IKKE kjøre Mortirolo!

Joker Bianchi med spennende signeringer

I løpet av dagen har det kommet frem at Joker Bianchi har signert to nye ryttere. Mange er nok overrasket over at det er Reidar Borgersen og Mats Lohne som får kontrakt med det som ofte omtales som det beste norske sykkellaget. Vår personlige mening er at dette er et genialt trekk av Gino van Oudenhove og Birger Hungerholdt. Vi tror det er utrolig godt gjennomtenkte valg, noe vi kommer tilbake til senere i dette innlegget. Før det skal vi se på hva slags type ryttere disse to nysigneringene er:

Reidar Borgersen
Borgersen er årets komet i norsk sykkelsport. Den tidligere skøyteløperen fant ut at han skulle satse litt på sykkelen, sånn for moro skyld. Det viste seg at han hadde et stort talent, og han har gjort en kometkarriere, spesielt på tempo. For det er i kampen mot klokka han har vært aller best. Sølv på temporittet i NM, gull under NM i banesykling og ny norsk rekord på 10 kilometer temposykling, er en meget solid CV for en "nybegynner". Men det er ikke bare på tempo han har imponert. Også på gateritt har han gjort noen imponerende resultater. Spesielt imponerte han under Sandefjord GP. Der var det et tidlig brudd som holdt unna helt til mål. I gruppa bak satt ryttere som Arvesen, Rasch og Hushovd. Her satt også Borgersen, inntil det gjenstod noen få runder. Da la han igjen noen ekstra watt i pedalene og kjørte seg alene opp til frontgruppa. Det endte med en tredjeplass. Et imponerende resultat, oppnådd på en enda mer imponerende måte. Noe av det samme gjentok seg under Oslo Sykkelfestival. På det våte og sleipe underlaget gikk den ene rytteren etter den andre i bakken. Borgersen ble forsiktig og havnet ca 40 sekunder bak frontgruppa. Sakte, men sikkert kjørte han seg innpå gruppa med et titalls syklister. Alene klarte han å kjølre ned avstanden til 10 sekunder. Da økte de i front farten og økte avstanden litt. Mange ville gitt opp og stilt seg under en paraply, i møkkaværet, men Borgersen fortsatte å male på, og kom seg tilslutt opp. Også der ble det en tredjeplass.

Borgersen er med andre ord en tempohest, med en fantastisk god motor. Han er heller ikke verdens tregeste rytter, men talentet er nok større på tempo enn det er i en spurt. Han har enda mye å lære om sykkeltaktikk og ikke minst posisjonering i felt. Heldigvis for han er Joker Bianchi den beste skolen du kan gå på, så det lærer han seg fort. Da kan han fort bli en veldig viktig brikke i Joker Bianchi. Det er allikevel tempo han satser mest på. Målet er VM-tempoen i København neste år. Fortsetter han utviklingen, og Boasson Hagen nok engang velger å vrake VM-tempoen, er VM plassen virkelig innen rekkevidde. I Joker Bianchi vil han også få et opplegg som er skreddersydd for at han skal lykkes. Det blir moro å følge Borgersen neste år. Han debuterer forresten for Joker Bianchi allerede på søndag, da han blant annet møter Edvald Boasson Hagen i temporittet Chrono des Nations.

Mats Lohne
Det er godt mulig at Mats Lohne er et ubeskrevet blad for mange. Det var han i hvertfall før årets sesong. Da var han en rimelig ukjent KCK-syklist, som hadde vist litt takter i spurter. Årets sesong i Nesset CK har gjort underverker med unge Lohne. Han har utviklet seg til å bli det største hjemlige spurttalentet. Det er lett å se mye av Thor Hushovd og Alexander Kristoff i sørlendingen. Han er stor og sterk som en bjørn, og ekstremt fokusert. Å se han spurte er en fryd. Det er mye eksplosivitet og vinnervilje i spurtene hans.

Som sagt har han tatt store steg i år. Både i spurtene og i kjørestyrke. Han viste tidlig i sesongen, under Mallorca Rundt, at han var sterkere i år enn i fjor. Utover sesongen har han fortsatt sin sterke kjøring, og tidvis dominert norske gateritt. Gaterittene i Sandefjord og Oslo Sykkelfestival, som vi nevnte tidligere, ble begge vunnet av Lohne. Spesielt seieren i Sandefjord var et gjennombrudd. Han har også vunnet gaterittet i Østfold 3-dagers og bakkeprologen i Sandnes nylig. Han har utvilsomt et vinnende våpen med sin fantastisk spurt, og er en fremtidenes mann.

Hvorfor dette er geniale forsterkninger
Vi kan selvsagt ikke vite hvordan de har tenkt i ledelsen i Joker Bianchi, men vi har en liten anelse. Ser vi på stallen deres har de flere syklister som kommer til å gå 2011 lyst i møte. Stian Remme har blitt bedre og bedre utover årets sesong, det samme kan sies om Vegard Robinson Bugge. Begge de to kommer til å være syklister som kan kjøre inn gode resultater neste sesong. Det kan også Vegard Stake Laengen og Christer Rake. De to sistnevnte tror vi får et forrykende år i 2011, og vil nok kjøre for proffkontrakter. Da er vi oppe i fire syklister som de kan stole på at leverer varene. Hva trenger de da? Da har de friheten til å tenke et skritt videre. De må da bygge et lag rundt disse fire, samtidig som de tenker på å ha syklister som kan overta når disse forhåpentligvis blir proffer. Her passer Mats Lohne perfekt inn. Joker Bianchi har i år lidd stort av at de for engangs skyld ikke har hatt en virkelig god spurter i laget. I Lohne har de råmateriale til en ny storspurter. Med så gode ryttere på kontrakt har de råd til å hente han inn, og bruke et par år på å bygge han opp, før han skal slå ut i full blomst. Å tro at Lohne vil herje neste sesong tror vi er litt for offensivt, men at han kan gjøre det etterhvert er nesten hevet over enhver tvil.

Joker Bianchi kommer nok til å være tålmodige med Lohne, og matche han forsiktig. Her blir det viktig å ta ting skritt for skritt, det vil de få mye igjen for i lengden. Når det gjelder Borgersen får de mye av det samme som i Lohne, men også mye annet. Akkurat som Lohne har Borgersen en klar spisskvalitet. Han er veldig god på tempo, og tilfører dermed Joker Bianchi stallen en ekstra dimensjon. Med en god spurter og en god temporytter i laget står Joker Bianchi plutselig utstyrt med flere taktiske våpen. Det gjør at de kan spille det taktiske spillet i større grad enn i år. I år har de blitt tvunget til å angripe, om det var lurt eller ikke. De hadde ikke noe valg. Nå har de flere taktiske alternativer, og da blir det lettere for Gino van Oudenhove å briljere med taktikken. I Borgersen får de også en dedikert og utrolig profesjonell type. Den trengingserfaringen han sitter på, kan komme de unge utøverne i laget til gode. I tillegg kommer kjørestyrke alltid godt med. Borgersen kan være en fantastisk hjelperytter (han liker tross alt å sitte i vinden i en del mil), men også en god mann å sende i brudd.

De to signeringene vil gi Joker Bianchi en mer komplett tropp neste sesong enn de hadde i år. Det vil både ha en tropp for nær fremtid, og for litt lenger frem i tid. Det er to spennende signeringer, som begge har store spisskvaliteter. Joker Bianchi har sett litt lenger enn til resultatlista, og det tror vi de får betalt for. Det er to meget spennende signeringer, så får fremtiden vis om de virkelig var geniale.

Mener du Joker Bianchi har gjort kloke signeringer eller burde de heller hentet noen andre?

mandag 11. oktober 2010

Sykkelferie i Bormio - Stelvio

Vanligvis skriver vi ikke om oss selv på denne bloggen. Det hadde rett og slett blitt en fryktelig kjedelig blogg hvis vi gjorde det. Men nå skal vi gjøre et unntak, for nå har vi vært på sykkelferie til Bormio, og syklet det ene fjellet hardere enn det andre. Reisedeltakerne var Jonas og Anders (vi som skriver denne bloggen), tvillingene Jørgen og Sebastian, Vegard, og de voksne alibiene Audun og Jan. Opplevelsene er skildret fra mitt (Jonas) perspektiv.

Dag 3
På turens tredje dag var det duket for høydepunktet for turen. Passo dello Stelvio var formålet med turen, og nå skulle den bestiges. Vi hadde dagen i forveien kjørt bilen opp fjellet, og synet som møtte oss var helt vannvittig. Det var noe helt annet enn Gavia og Bormio 2000. Det var vilt, vakkert og rått. Vi fikk nok alle litt æresfrykt når vi så hvordan veien svingte seg opp fjellsiden. Dette kom til å bli en utrolig tøff tur, men i det mest fantastiske terrenget vi noen gang hadde syklet i. Det var en fordel å ha sett bakken med egne øyne, for profil på climbbybike stemte ikke helt overens med vårt inntrykk av bakken.

Siden dette var turens høydepunkt hadde mange snakket høyt om egne ambisjoner og målsetninger. Forhåndssnakket nådde neste Cavendish-klasse, her var det mange som var større i kjeften enn de var gode til å tråkke. Det inkluderte til de grader meg selv! Etter maktdemonstrasjonene de to første dagene var det ingen tvil om at seier skulle stå mellom tvillingene Jørgen og Sebastian. Spesielt Jørgen begynte å bli smådesperat og gjorde alt han kunne for å få en maksimal forberedelse. ”Ice-gel” ble smurt inn på beina for å restituere seg best mulig, og han sparte på sin siste dose astmamedisin helt frem til vi startet turen. Sebastian var som vanlig roligere, og sverget til vanlig restitusjon. Mat og søvn skulle holde lenge, mente han. Men også han studerte løypeprofilen ekstra godt, og taktikkpraten gikk høyt. Skal vi først leve oss inn i konkurransen, gjør vi det skikkelig.

Faktisk gikk Jørgen så hardt til veis med forberedelsene at det endte med at han saboterte seg selv. I et forsøk på å fylle opp dekket med luft ødela han ventilen. Klassisk! Det betød at han måtte ta et stopp hos sykkelbutikken før bakken startet. Sebastian ble beordret til å følge med, og han lystret trofast. Dette skulle bli en fair kamp. Audun stoppet også. Jan hadde dratt en halvtimes tid i forveien. Etter å ha hatt forferdelige bein opp Bormio 2000 hadde selvtilliten tydeligvis fått en ytterst sjelden knekk. Så for å sikre seg ikke å komme inn langt bak valgte han å dra tidlig, noe som viste seg å være unødvendig. Dermed bestod gruppetoen denne dagen av Anders, Vegard og undertegnede. Vi stoppet ikke på sykkelbutikken, så vi fikk et stort forsprang. Det økte ikke troen på seier. Vi hadde blitt skremt av forrige dags gjennomkjøring av fjellet, og valgte en ren overlevelsesstrategi. Vårt eneste mål var å komme opp, og kanskje også klare å nyte turen. Og det gjorde vi. Vi holdt et såpass rolig tempo at vi lett kunne snakke sammen, og nyte den utsøkte utsikten.

Første del av veien sirklet seg rundt yttersiden av fjellet. På venstresiden av veien var det bratte stup, mens vi tidvis kunne se veien opp til høyre. Starten av bakken er ikke den mest spennende, men vakker er den allikevel. Et godt stykke opp i bakken kom Jørgen og Sebastian susende forbi i imponerende tempo (som dere kan se av bildet). Begge var kledd for anledningen, Jørgen i ”Maglia Rosa” og Sebastian i ”Regnbuetrøya”. Sebastian hadde tid til å slenge ut et ”Bon journo” (hei/god morgen) da de passerte. Jørgen derimot var for fokusert til engang å ense hva som skjedde. Innbittheten nærmest lyste ut av øynene deres. Alle i grupettoen var fornøyd med at vi ikke hang oss på disse villdyrene, da hadde syra kommet raskt. Et stykke lenger opp i bakken fikk også Audun kontakt med oss. Vi hadde da passert mange tunneler. Bakken hadde begynt for alvor. Foran oss så vi en vegg. Den skulle vi forsere, en serpentinsving om gangen. Vi ble opptatt av å se etter Jørgen og Sebastian, som vi tilslutt så halvveis opp i veggen. Så opptatt av dette ble vi at vi ikke fikk med oss at det hadde bratnet skikkelig til. Det begynte å svi litt i beina, for første gang opp dette fjellet. 14 % sto det i veien, vi var definitivt inne i et meget bratt parti. Vi satt ned farten slik at vi hadde litt å kjøre med opp veggen. I bunn av veggen stoppet vi for å ta noen bilder. Vi fikk også se de to i front, som dundret over toppen av veggen. De hadde ikke slakket av på tempoet i det hele tatt.

Opp veggen kjørte Audun sterkt. Jeg følte jeg hadde litt ekstra krefter og dro også på litt. Det var ikke planen, for vi hadde avtalt i gruppetoen å holde sammen opp dette partiet, og i dalen som ventet. Men siden dette kan være første og eneste gang jeg får sykle denne bakken tenkte jeg at her skulle det ikke spares på noe. Jeg fikk noen meter ned til de to andre, men klarte ikke å henge på Audun. Luken ned til Anders og Vegard vokste sakte, men var ikke så veldig stor da jeg nærmet meg toppen av veggen. Jeg bestemte meg halvveis for å vente på dem, mest fordi det hadde kostet å kjøre hardt i veggen. Men luka hadde blitt mye større enn jeg først trodde, så jeg valgte istedenfor å kjøre på egenhånd. Dalen vi nå kom inn i var mye tøffere enn den virket da vi kjørte der med bilen. Det var en rimelig lang ”false flat”, som på over 2000 meters høyde var tøft nok. Audun økte forspranget litt, men jeg hadde spart litt til det siste partiet. Nå gjenstod det ”bare” en 3-4 kilometer med tøff stigning, og mange serpentiner. Jeg pushet hardt tidlig i dette partiet. Fikk et fantastisk overblikk nedover dalen, og så at Anders og Vegard var langt bak. Her var det ikke noe å frykte bakover, jeg rettet heller fokus frem mot Audun. Selv om han tiden hans ble bedre enn min (siden han startet et godt stykke bak) uansett, var det mye inspirasjon å hente av å nærme seg ryggen hans. Men det kostet også mye. Det var mange ganger jeg pushet for hardt, og holdt på å bli stokk stiv. Men jeg var flink til å reise meg på sykkelen og roe ned frekvensen noe, hver gang jeg var på vei inn i rødsone.

Med en kilometer klarte jeg å tette luka. Nå svei det bra mye i beina, men jeg gikk allikevel opp og holdt et høyt tempo. Audun slapp ikke, og jeg trodde at jeg hadde presset meg for mye. Men da ble det plutselig litt mindre bratt, og akkurat som dagene tidligere betød det gode bein. Istedenfor å roe ned tempoet, som var planen, orket jeg å øke frekvensen og tempoet litt. Det var nok til å få en liten luke på Audun, men nå var det snart helt tomt for krefter. Med 300 meter igjen fikk jeg besøk av Jørgen, som for lengst hadde kommet til topps. Han sekunderte meg mot tiden til Jan. Han hadde nemlig hatt en langt bedre dag enn han hadde forventet, og nå kjempet jeg mot tiden hans. Jeg bet tennene sammen og kjempet for å tråkke pedalene rundt, en runde omgangen. Farten stod ikke i stil med proffene, men innsatsen kan ingen klage over. Jeg kjempet meg opp på en tid som var så vidt bedre enn Jans, og et lite stykke foran Audun (men med dårligere tid). Følelsen av å nå toppen, etter å ha tømt kroppen for alle krefter den rommet, var helt nydelig. At det var sol og blide folk på toppen gjorde ikke livet noe verre. Nå var det bare å vente på Anders og Vegard. De hadde tappert kjørt sammen hele veien, og hjulpet hverandre til toppen. Anders hadde igjen krefter til en liten spurt, mens Vegard la seg rett ned på bakken etter å ha kommet i mål. Han var litt av et syn der han lå helt utslitt midt i veien. Han ble nesten en liten turistattraksjon der han lå. Det er nemlig liv på denne toppen. Det er det nest høyeste, asfalterte fjellpasset i Europa. Det betyr at hoteller, restauranter og suvenir sjapper ser sitt snitt til å tjene litt penger.

Vi nøt utsikten, kjøpte med noen sykkeltrøyer og tok bilder på pallen som stod på toppen. Så hvem vant ”rittet”? Det ble delt første plass. Etter å ha samarbeidet godt hele veien, for å få en god tid, prøvde Jørgen seg litt med 3 kilometer til mål. Det lyktes ikke, og da bestemte de seg for at det ble for dumt å sløse bort en god tid på å spille taktiske. Istedenfor passerte de toppen hånd i hånd. Det var velfortjent, for begge kjørte som vinnere denne dagen. De tilbakela de 21,5 kilometerne og 1533 høydemeterne på 1 time og 32 minutter. Hatten/hjelmen av for det. Jeg brukte ca 2 timer og 5 minutter, mens Audun syklet ca 10 minutter raskere enn meg. Jan var et par minutter bak meg, mens Anders og Vegard brukte 2 timer og 14 minutter. Alle var fornøyde med en super dag. Et fantastisk vær, et utrolig fjell og gode kamerater hadde gjort sykkelturen perfekt. Det var en dag som levde opp til forventningene, rett og slett en dag man ikke glemmer med det første. Like morsomt skulle det ikke bli den siste dagen, men mer om det i morgen…