Er det mulig å gjøre sykkelsporten til en "helårsidrett" i Norge?

Norsk sykkelsport har èn utfordring mer enn de fleste andre europeiske land, nemlig klimaet. Kulda og snøen begrenser mulighetene til å avholde sykkelritt i store deler av året. En liten titt på terminlista til NCF viser at den norske sykkelsesongen starter så smått i slutten av april. Ikke før 1. mai starter Norgescupen, og med det sesongen for flere av de beste norske syklistene. Tenker ikke da på de norske proffene og semiproffene, men resten. Det er to måneder etter at sesongen starter i sydligere strøk. Med andre ord starter den norske sykkelsesongen lenge etter den europeiske. Heldigvis er vi flinkere til å trekke ut sesongen i den andre enden. Selv om det begynner å tynnes ut i rekken av sykkelritt i september, så arrangeres den siste Norgescuphelgen i månedsskifte september/oktober. Selv ikke i sydligere strøk som Spania, Italia og Frankrike holder de på noe særlig lengre. Det jeg lurer på er om norsk sykkelsport kunne vært tjent med å starte sesongen tidligere?

Flere alternativer i utlandet?

Selvsagt er været en begrensning. Snøen ligger gjerne på bakken ut mars, i hvert fall. Men det burde vel kanskje være mulig å finne et sted i Norge hvor det gikk an å arrangere Norgescup i midten av april? Da hadde i hvert fall sesongen blitt et par uker lenger. Noe særlig lenger er det ikke mulig å strekke den norske sesongen, dessverre. Så hva skal norske syklister da gjøre? Bare innfinne seg med at utlendingene får et konkurransefortrinn ved at de har en lenger konkurranseperiode? Det finnes heldigvis noen alternativer. I Danmark starter alltid sesongen litt tidligere enn i Norge. Der er nivået meget godt og stadig flere nordmenn bruker ritt i vårt naboland til å sesongdebutere. Det finnes også en annen variant. Drar man enda litt lenger syd kan man velte seg i et eldorado av kermissritt i Belgia. Rogalandsklubbene Stavanger og Sandnes har i mange år brukt dette alternativet, og de har vært norgesmestere på talentutvikling. Disse rittene er fartsfylte, tette og krevende. Kamp om posisjoner, mange akselerasjoner og god motstand gjør at disse rittene byr på gode muligheter til å finne formen før sesongen starter på hjemmebane.

Mulig å få til noe i Norge også?

Tilbudet er med andre ord godt utenfor Norge. Hvorfor har ikke vi flere muligheter for å drive aktiv sykkelsport i Norge på vinteren? Det finnes en haug med sykkeldisipliner som det burde gå an å arrangere i Norge i løpet av vintermånedene. Hadde vi hatt velodromer i Norge hadde disse kunnet bli brukt til å lage en norsk cup i banesykling. Eventuelt kunne bi gått sammen med Sverige (som nylig har fått sin første velodrom) og Danmark (som er en stolt banenasjon) og fått til en Skandinavisk cup. En annen disiplin som vi gjerne skulle sett at var mer utbredt i Norge er cyclocross. Norske forhold burde være nærmest perfekte for denne sykkelgrenen, hvor trapper og andre hindre forseres i det som ellers minner noe om et terrengsykkelritt. I Rogaland har de startet opp en slik cup, hvor lokale syklister har stilt opp. Det lokale kontinentallaget Sparebanken Vest - Ridley har vært gode til å fronte og delta i disse rittene. Man skulle tro at disse rittene skulle være perfekte for mosjonister som ønsker seg fart, spenning og en arena hvor konkurranseinnstinktet kan få herje fritt. I tillegg kunne aktive syklister brukt det som en morsom måte å få litt konkurransetrening på. Vi innser at slike ritt ville fått tøff konkurranse av langrenn. Det er tross alt mange av de som er ivrigst på sykkelen på sommeren som bytter ut sykkel med ski når vinteren kommer. Men per dags dato finnes det knapt nok noen utholdenhetsidretter som utfordrer langrennssportens posisjon de månedene det ligger snø på bakken. Det er sikkert mange som kunne tenkt seg å bruke sykkelen aktivt i vintermånedene også.

I tilegg til de to nevnte sykkelgrenene finnes det også en idrett for de som ønsker å teste flest mulig aspekter av utholdenhetsidretten. Vintertriathlon er en idrett hvor det konkurreres i løping, sykling og langrenn. Norge er så vidt vi har forstått en ledene nasjon i denne relativt lille idretten. Kanskje hadde dette vært noe for noen norske syklister? Mener å huske at Joker Meridas Vegard Breen tidligere har gjort det meget bra i denne idretten. Det er ikke slik at vi på død og liv mener at det må konkurreres så himla mye på sykkel under vinteren, men vi tror det med fordel kunne vært flere alternativer for norske syklister. Det er selvfølgelig viktigst at vinteren brukes til å legge et godt grunnlag for en ny sesong, men å "sprite" opp tøffe treningsperioder med noen få morsomme konkurranser i alternative sykkelgrener kan vel ikke skade? Da NCF arrangerte banesamling noen måneder etter sesongslutt i fjor ble det stor pågang. Mange ønsket å prøve dette siden det var noe nytt, noe annerledes. Det er kanskje ikke så rart at noen lengter etter litt variasjon, det er tross alt lang tid fra oktober til mai.

Tror dere norsk sykkelsport hadde hatt godt av at det ble arrangert flere sykkelkonkurranser i ulike sykkelgrener i løpet av vinteren? Finnes det noe marked for slike ritt i Norge på denne tiden av året?

Andrea Guardini - det nye italienske sprintfunnet

Merk dere navnet først som sist: Andrea Guardini. Det er en mann som kommer til å dominere sykkelsporten de neste årene. Dette er en kommende italiensk spurtstjerne. Denne mannen kommer til å vinne enormt med seiere i sin karriere.



En seiersmaskin
Andrea Guardini ble født i Verona den 12. juni 1989. I fjor ble han den mestvinnende italienske amatørsyklisten, med 19 seiere. Det var ikke mange storseiere, men antallet sier sitt om talentet. Du vinner ikke 19 sykkelritt uten å være god! Den største seieren var etappeseieren i Baby-Gir0 (U26-utgaven av Giro d'Italia). Den seieren kom i en massepurt, og det er her han utmerker seg. Med bakgrunn fra banesykling har han en eksplosivitet få andre kan matche. Etter en så flott fjorårssesong var interessen for rytteren stor. Valget falt på det mellomstore italienske laget Farnese Vini. Laget er etterfølgeren til ISD Neri (ISD gikk over som delsponsor av Lampre, mens Farnese som var Lampres delsponsor i fjor ble dette lagets nye hovedsponsor) og har flere gode ryttere, som Oscar Gatto, Luca Mazzanti og Giovanni Visconti. Men Guardini er i ferd med å bli lagets nye stjerne.



Det er riktignok litt tidlig å ta helt av, for rytteren er tross alt ikke ferdig med sitt første profesjonelle ritt ennå. Men maken til talent skal man se lenge etter. Han har i skrivende stund allerede vunnet fire etapper i Tour de Langkawi. "Hva så?", spør kanskje noen. Tour de Langkawi er tross alt ikke noe storritt, spurtfeltet er svakt og få ryttere har funnet formen så tidlig i sesongen. Alt dette er riktig, og Guardini er tross alt fortsatt en ukjent rytter. Men la oss forklare akkurat hvorfor vi tror at denne mannen er en fremtidig superstjerne. For det første er det mange store ryttere som har startet sin karriere med å kjøre godt i det malaysiske rittet. Som nevnt tidligere denne uka var det her Alessandro Petacchi åpnet sin seierskonto for mange, mange år siden. Ryttere som Robert Hunter og Graeme Brown har også herjet verre i dette rittet. I fjor vant Michael Matthews to etapper i dette rittet, og de fleste husker vel hvordan resten av sesongen utartet seg for han? Som en kuriositet kan vi legge til at også en nordmann har vunnet en etappe i dette rittet. Den seieren kom tilbake i 1999, og det var den fantastiske Bjørnar Vestøl som det året vant den 6. etappen. Med andre ord er Guardini i godt selskap.



Spurter som Cavendish
Det er ikke seierene alene som gjør at vi blir så begeistret. Det er hvordan han vinner rittene. Han har noen helt fantastiske spurter, som dere kan se i videoene fra etappeseierene hans så langt i Langkawi. Det er riktignok ikke verdens mest imponerende filming, men det er allikevel mulig å se hvorfor denne rytteren er en seiersmaskin. Han har en teknikk og stil som minner ekstremt mye om Mark Cavendish. Akkurat som den verdenskjente briten har Guardini en aerodynamisk stil som er ekstremt effektiv. Det er også en enorm kraft og en voldsom akselerasjon i spurtene. På dagens (den sjuende) etappen, vinner han på en helt utrolig måte. Han smeller til med en utrolig langspurt, men på grunn av sin enorme akselerasjon, sin seighet og ikke minst hans fantastiske evne til å holde teknikken selv når beina er pinne stive, vinner han. Det er bare de aller beste spurterne som klarer å vinne på denne måten. Vi har sett Petacchi og Cavendish gjøre det, og nå altså Guardini.



Møter Cavnedish i Qatar
Det kan fort bli mange oppturer denne sesongen for Guardini. Laget hans får kjøre Giroen og det kan fort bli hans første mulighet til å vinne etapper i Grand Tours. Men du trenger ikke å vente helt til det før du får se hva denne mannen er god for. For om bare en drøy uke skal han utfordre Cavendish, Petacchi og mange andre toppspurtere, i Tour of Qatar. Skulle han takle sidevinden så godt at han sitter med inn i finalen på noen etapper kan han fort ta en del skalper. Til tross for sin mangel på rutine er denne mannen allerde nå klar for store utfordringer. Han kan vise seg å bli årets åpenbaring, og følge i fotsporene til Mario Cipollini og Alessandro Petacchi. Ironisk nok så sykler han i år på Cipollini-sykler. En ny italiensk spurtstjerne er født.

Er dette Italias nye sprintfunn eller vinner han kun fordi han møter "dårlig" motstand? Er dette en rytter som om noen år kan utfordre Mark Cavendish?

Joker Merida med et massivt rittprogram!

Procycling.no annonserte i dag rittprogrammet til Joker Merida denne sesongen. Laget har økt budsjettet og hentet inn mange nye ryttere før denne sesongen. Med et lag fullt av lovende og ambisiøse syklister har lagets største problem virket til å være å gi alle rytterne god nok matching. Programmet som ble presentert i dag er såpass massivt at her er det anledning til å gi alle rytterne mange utfordringer. Sesongstarten er allerede 7. mars i det franske endagsrittet GP de Lillers. Det følger så ytterligere to endagsritt, før sesongen for alvor begynner med Tour de Normandie. Dette er et stort ritt, og det starter 21. mars. Det er nok også på denne tiden at laget for første gang "deler seg". For fra 17-20. mars arrangeres Istrian Spring Trophy. Rytterne som ikke er med på laget til Normandie får mulighet til å vise seg frem i dette rittet. I denne perioden er rittprogrammet tett og det legges opp til at både U23 laget (med blant annet Stake Laengen og Robinson Bugge) og "førstelaget" skal få vist seg frem. For U23 gutta i laget vil U23-utgaven av Flandern Rundt være høydepunktet denne våren. Det rittet arrangeres 8. april. Joker Merida vil i år satse mye mer på Norgescupen enn de har gjort de siste årene. Selv om det ikke er sikkert at de sender toppet mannskap, vil de ha med ryttere som har langt flere konkurransekilometer i beina enn de hjemlige konkurrentene.

Det ene høydepunktet etter det andre
Etter mange konkurranser i utlandet i mars og april vil fokuset rette seg mot Norge i mai og juni. De vil fortsatt kjøre flere konkurranser i utlandet i denne tidsperioden, men det er på denne tiden at de fleste norske UCI-rittene (Ringerike GP, Rogaland GP og Tour of Norway) arrangeres. I slutten av juni er det NM, noe som blir viktig for laget. De har et rittprogram i juni som bør sørge for at mange av lagets ryttere er i form til NM. Joker Merida er helt sikkert ekstremt sugne på den norske mesterskapstrøya. Etter å ha vunnet den to år på rad i 2006 og 2007 har de måttet se at proffene har stukket av med den gjeve trøya de siste tre årene. Høstsesongen er ikke like tettpakket som vårsesongen, men til gjengjeld er rittene enda litt større og mer prestisjefulle. De beste får kjøre ritt som Paris-Corréze, Tour de l'Avenir (hvis Norge kvalifiserer seg?), Tour of Britain og Tour of China. Lagets nest beste ryttere vil prøve å markere seg i hjemlige ritt som Norgescupen og Festningsrittet.

Alle vil få muligheten til å vise seg frem

Det er veldig gledelig å se at Joker Merida har fått på plass et så imponerende og sterkt rittprogram. Tidligere år har de nærmest satt et "fast lag" som kjører så godt som alle rittene. Det har gjort at de rytterne på laget som ikke har vært en del av denne faste oppstillingen har fått kjøre svært få ritt. Det har ikke vært så veldig farlig, siden de har hatt en relativt liten stall og fordi det har vært rimelig store kvalitetsforskjeller på rytterne i laget (mye fordi en del av rytterne har slitt mye med skader). Når de i år har et så ekstremt godt lag, både kvalitets- og kvantitetsmessig, har de vært nødt til å utvide rittprogrammet. Det har de heldigvis også gjort. Ryttere som ikke starter i de første rittene vil raskt få mulighet til å vise seg frem i internasjonale ritt, fordi laget har flere ritt som overlapper hverandre. På den måten vil disse rytterne få den matchingen de trenger og veien frem til startplass i de største rittene er betraktelig mindre. Det tror jeg er avgjørende for motivasjonen til rytterne og ikke minst for at alle skal kunne utvikle seg.

Det er også stor variasjon i rittene laget skal kjøre. Her finnes det mange muligheter for både spurtere, klatrere og offensive ryttere. Til og med tempokometen Reidar Borgersen har fått noen ritt spesialdesignet for å få han i form til VM, hvor laget håper at han skal få muligheten til å representere Norge. Laget har flere kuperte ritt på programmet enn de noen gang tidligere har hatt. Med ryttere som Remme, Rake, Wilmann, Sørtveit og Stake Laengen på laget er det vanskelig å argumentere mot at det er meget klokt. Men det som er viktigst av alt er det at laget skal kjøre mange ritt som blir sett på som store utstillingsvinduer. Det er veldig skuffende hvis laget ikke leverer minst en rytter til proffsirkuset etter årets sesong. Med det programmet de skal kjøre er det massevis av muligheter for rytterne til å bevise at de fortjener en proffkontrakt.

Er dere fornøyd med Joker Meridas rittprogram?

Er fransk sykkelsport på vei opp og frem?

Fransk sykkelsport har vært nede i en bølgedal i flere år. Det er mange år siden Frankrike har hatt en seriøs utfordrer til seieren i Tour de france. Deres siste triumf i hjemmerittet stod Bernard Hinault for i 1985. Med andre ord var det i fjor 25 års jubileum for Frankrikes siste seier i Tour de France. Når den store sykkelnasjonen heller ikke har produsert storspurtere eller klassikerryttere i fleng, er det lett å konkludere med at fransk sykkelsport har slitt noe voldsomt de siste årene. Nå kan det derimot virke som at landet på ny kan se lyst på sykkelfremtiden.

Hvorfor har fransk sykkelsport slitt?

Det er mange grunner til at Frankrike har blitt den dårligste av de store sykkelnasjonene. At landet har tatt dopingproblematikken mer seriøst enn for eksempel Italia og Spania de seneste årene er en viktig faktor. Det er ikke til å skyve under teppe at det spesielt på slutten av 90-tallet og starten av dette årtusenet har vært vanskelig å vinne store sykkelritt på en rettferdig måte. Uten doping har nok flere potensielt store ryttere opplevd at de ikke har vært konkurransedyktige, og kanskje gitt opp. Slik er det ikke lenger. Det finnes fortsatt doping i sykkelsporten, men det er utvilsomt mulig å vinne store sykkelritt uten doping i blodet. Frankrikes sterke og strenge dopingpolitikk tror og håper (først og fremst på sportens vegne) jeg at de får betalt for i fremtiden.

Et annet argument for at det har gått såpass dårlig med fransk sykkelsport er at franske rytterne får veldig mye, veldig lett. Det finnes mange franske lag som rimelig ukritisk signerer franske ryttere. Franske ryttere blir rett og slett proffe tidligere enn de har godt av. De kan leve et godt sykkelritt uten å prestere noe særlig. Med det utgangspunktet sier det seg selv at ikke alle klarer å leve opp til sitt fulle potensiale. Men det er ikke bare rytternes skyld at de ikke blir så gode som de kan. Min følelse er at det har blitt jobbet for dårlig i franske sykkellag. De har ikke ledet an i utviklingen nav sporten, faktisk har de knapt nok vært med når andre lag har satt standarene. Det er de internasjonale lagene som HTC, Garmin, Cervélo og Sky som i mine øyne har ledet an utviklingen de siste årene. Franskmennene virker til å tro at de har oppskriften på suksess, men resultatene viser noe annet.

Større fokus på resultater

Det er dog en del som tyder på at dette så smått er i ferd med å snu. Med de nye reglene som setter prestasjoner og resultater i fokus når det kommer til utnevnelse av Protour-lisenser, blir alle lagene tvunget til å være mer resultatorienterte. Det holder ikke lenger å kjøre offensivt for å vise frem trøya og sponsorene. For er ikke resultatene gode nok, så får ikke lagene være med i de store rittene, og da er det ingen som får med seg at de kjører offensivt. Det er avgjørende for fransk sykkelsport at lagene bytter fokus fra å vise seg mest mulig frem til å kjøre best mulig. I år er det kun ett fransk lag som er med i Protouren. Hvis det fortsetter slik vil det i fremtiden bli stadig færre store franske lag. Riktignok er de franske lagene fortsatt "beskyttet". Det viser for eksempel ASOs fordeling av wild-cardene til Tour de France. De uttalte at de ga franske lag wild-card fordi de vil hjelpe fransk sykkelsport, men det er en stor fare for at de kun gjør dem en stor bjørnetjeneste. Siden fransk sykkelsport er så avhengige av å fostre flere vinnertyper passer det godt at en ny og veldig talentfull generasjon er på vei opp og frem.

En generasjon med vinnere

Generasjonen som kommer opp har satt sitt preg på junior og U23-klassene, hvor de har vært nødt til å kjempe om toppresultater for å sikre seg en proffkontrakt. Frankrike har blant annet vunnet verdensmesterskapet for juniorer (fellesstart) i fjor og i 2008, og de fikk U23-verdensmesteren i 2009. Når de nå er blitt proffe så vil kravene om å oppnå resultater fortsatt være til stede. Franske lag er ikke lenger fornøyd med bare å vise seg frem, for uten resultater har ikke lagene noen fremtid. Jeg tror ikke vi får se at franske lag plutselig blir superkyniske, men de vil nok prøve å tenke seg om to ganger før de angriper. Å kjøre offensivt er flott, men det må være en tanke bak hvert angrep. Det må ligge en plan til grunn for det lagene foretar seg. De siste årene har det virket som at de franske lagene har angrepet så mye siden de ikke har stolt på at de har kvaliteten til å vinne på andre måter. Med den nye generasjonen av syklister, som er vant til å vinne tøffe sykkelritt (riktignok på litt lavere nivå), vil de franske lagene få flere taktiske alternativer.

Blant rytterne jeg tenker på er de sterke klatrerne Romain Sicard, Thibault Pinot, Jerome Coppel og Alexandre Geniez, og andre sterke ryttere som Yaonn Offredo, Tony Gallopin, Johan Le Bon og Arthur Vichot. For å nevne noen. Det at det kommer frem flere samtidig er spesielt viktig i et land som Frankrike. For når en så stor sykkelnasjon som Frankrike er så sulteforet på suksess og så oppdager et stort talent, pleier dette talentet å løftes på gullstol. All oppmerksomheten kan bli altfor mye for en enkelt rytter. Når det nå er flere profiler som kommer opp samtidig, blir presset og forventningene fordelt på dem alle. Det gjør at presset blir levelig og at sjansene for at de faktisk klarer å kjempe om store seiere øker. Alt for ofte har vi sett store franske talenter falle igjennom, men det skal mer til for at en hel generasjon faller gjennom. Og skulle bare en klare å nå toppen vil det bety uendelig mye for fransk sykkelsport.

Hvorfor tror dere at fransk sykkelsport har slitt så mye de siste årene? Er fremtiden lys for fransk sykkelsport?

En ny Petacchi eller Bettini?

For øyeblikket foregår Tour de Langkawi i Malaysia. Løpet er kanskje ikke det mest kjente, men er det største sykkelrittet i Asia. Løpet har blitt arrangert siden 1996, og består av 10 etapper. Og selv om ikke løpet er veldig kjent, er det kjente navn som har vunnet her, og som har vunnet sine første seire som profesjonelle i akkurat dette løpet. Blant vinnerne av løpet sammenlagt finner vi Paolo Lanfranchi (eneste som har vunnet to ganger), Chris Horner, Tom Danielson, Anthony Charteau og Jose Rujano. Listen over vinnerne av den grønne trøya er minst like imponerende. Jeg nevner bare Paolo Bettini (ble også nummer to i sammendraget), Robert Hunter, Graeme Brown (to ganger), Steffen Radochla, Alberto Loddo og Aurelien Clerc. Faktisk fikk Paolo Bettini sin profesjonelle debut i løpet i 1997, og ble nummer to på en etappe. Og alle vet hvor suksessfull hans karriere ble.

Så det er altså mange gode ryttere som har deltatt i dette rittet, og gjort det bra, relativt tidlig i sin karriere. I 1998 var rittet relativt nytt, men det var da en av verdens mest fremtredende ryttere det siste tiåret fikk sin første seier som profesjonell. Jeg snakker om Alessandro Petacchi, som har vunnet utrolige 147 seire i sin karriere. Han fikk sin første seier her, og etter det har karrieren skutt rett til værs. I årets utgave vant Andrea Guardini, italieneren som sykler for Farnese Vini-Neri, de to første etappene. Da begynte italienske medier å sammenligne han med Petacchi, kanskje desperate etter en ny verdensklassesptrinter. Men kanskje er det noe i det. Langkawi er i alle fall et sted hvor mange gode ryttere har prestert godt i starten av sin karriere, og kanskje kommer noen av årets deltakere til å vokse frem til å bli verdensstjerner. Kanskje sitter den nye Petacchi eller Bettini i feltet.

I denne utgaven er det kjørt fire etapper. Som nevnt vant Guardini de to første. Marcel Kittel vant den tredje foran Manan og Guardini. Den fjerde etappen var av det mer kuperte slaget og Takeaki Ayabe stakk av med seieren og leder sammendraget. Det gjenstår 6 etapper av rittet.

Norges beste sykkellag!

Team Hitec Products - UCK er det høyest rangerte norske sykkellaget. Det profesjonelle norske UCI-registrerte laget, er på årets første UCI-ranking rangert som det 6. beste laget i verden. Målrettet arbeid over tid, sammen med signeringen av en av verdens beste syklister har gitt dem denne posisjonen.

Norsk kvinnesykling i vinden

I skyggen av den eksplosive veksten i norsk herresykling har kvinnesyklingen sakte, men sikkert bygget seg opp i Norge. Det blir stadig bedre felt i Norgescupen, og flere og flere kvinner begynner å sykle. Viktigst av alt ,i hvert fall for toppidretten, så har de unge og lovende norske sykkelkvinnene blitt tatt godt vare på. NCF har hatt et sterkt fokus på kvinnene, og programmet for det norske U23 landslaget har vært rimelig innholdsrikt. Flere av våre største talenter har fått mulighet til å teste seg ut mot internasjonal motstand med flagget på brystet. I tillegg til NCFs satsing har det også vokst frem norske lag, som sikrer de beste norske kvinnesyklistene god matching. Best i klassen har de vært i Ullensaker cykleklub (UCK). I 2009 klarte sykkelklubben på rekordtid å bygge opp et kvinnelig UCI-registrert lag. Fra første dag og frem til i dag har laget vokst seg større og større.

En av verdens beste syklister klar for laget
Kommende sesong ser lovende ut for laget. Inn har nemlig en av verdens beste kvinnelige syklister kommet. Emma Johansson har blant annet verdenscupseiere, èn VM-bronsje og ett OL-sølv på CV-en. Den svenske stjernen har i flere år vært med på å dominere internasjonal kvinnesykling. De to siste sesongene har hun endt på andreplass i verdenscupen sammenlagt, mens hun for øyeblikket er ranket som den fjerde beste kvinnelige syklisten på UCIs ranking. Aldri før har en syklist med en så imponerende merittliste syklet på et norsk lag. Johansson vil selvsagt være soleklar kaptein for det norske laget i årets viktigste sykkelritt. Hun er en garantist for seiere og topplasseringer, og vil være ekstremt viktig for laget. Ikke bare for å bringe hjem resultater laget kan være stolte av, men hennes rutine og erfaringer vil være gull verdt for de unge norske syklistene.

Flere norske talenter får sjansen
For Johanssons innkomst er ikke den eneste forandringen Team Hitec Products - UCK har gjort før årets sesong. De har også satset tyngre på norske talenter enn noen gang tidligere. I fjor var 7 av lagets 15 syklister norske, mens det i år er 8 nordmenn i en stall som totalt teller 11 syklister. I tillegg til nevnte Johansson og de norske syklsitene er det svenske Sara Mustonen og tyske Lisa Brennauer som utgjør laget. De norske syklistene er rutinerte Tone Hatteland (bildet), Kristine Saastad, Emile Moberg, Lise Nøstvold, Frøydis Wærstad, Cecilie Sæterøy Johansen, Johanne Bergseth og Marie Voreland. De tre sistnevnte er nye i laget og de anses alle som noen av de mest talentfulle kvinnelige syklistene i Norge. Med disse signeringene er Team Hitec Products - UCK blitt et slags forbedret norsk (U23)landslag. Laget vil sørge for at de norske talentene vil få matching på det nivået som trengs for å bli enda bedre, samtidig som de får lære, kjøre og trene med en av verdens beste syklister. Dette bør være ideelt for norsk kvinnesykling, noe som igjen vil gagne Team Hitec Products - UCK på sikt. Forhåpentligvis vil vi om noen år få norske kvinner som kniver om seiere i de største rittene. Det er en stund siden sist det skjedde, men dette laget jobber hardt for at vi snart vil få oppleve det igjen.

Hvor viktig er Team Hitec Products - UCK for utviklingen av norsk kvinnesykling? Tror dere laget klarer å fostre fremtidige norske verdensmestere?

Slik tapte Matthew Goss Tour Down Under

Det er dessverre ingen gode bilder fra spurten på nettet, så det er litt vanskelig å se hva som faktisk skjer i spurten. Vi skal allikevel se på hvordan Matthew Goss klarte å tape hele Tour Down Under 2011 med ca en halv sykkellengde.



Dagens spurt var uvanlig kontrollert. Team Sky kjørte et langt opptrekkstog, noe vi stadig sjeldnere ser i de store rittene. Grunnen til at Team Sky var totalt overlegne og styrte alt de siste kilometerne, skyldtes at de andre storlagene hadde brukt opp mye krefter tidligere på etappen. For de andre lagene som pleier å kjempe om de fremste plassene i spurtene, som HTC, Garmin, Rabobank og OmegaPharma-Lotto, hadde brukt mye krefter på å hente inn tidlige utbrudd før de innlagte spurtene. De hadde brent av kruttet på å kjempe om bonussekundene som kunne gitt deres kapteiner en mulighet til å vinne sammnelagt. Team Sky hadde ingen som kunne vinne sammendraget før denne etappen, og overlot derfor all kjøring og spurting på de innlagte spurtene til de andre lagene. På den siste runden profiterte de på det. Opp den lille bakken på runden, ca 3 kilometer fra mål, kom Skys tog opp på høyresiden av feltet. De hadde mange menn som hadde mye krefter igjen. Derifra og til mål hadde de full kontroll på feltet, og de andre måtte kjempe om plassene bak Skys tog.

Skulder mot skulder
Mannen som var mest observant på Team Skys manøver var Saxo Banks JJ Haedo. Da Sky toget fosset forbi han i bakken var han rask til å kaste seg inn på hjulet deres. Posisjonen rett bak Team Sky var meget populær, noe Haedo fikk merke på kroppen. For Greipel ønsket seg plassen hans og prøvde å kapre den. Haedo hadde ingen planer om å gi fra seg plassen, og argentineren var sterkest i skulder mot skulder duellen. Dermed var Greipel ute av kampen om seieren. Neste utfordrer var Mark Renshaw, som hadde Matthew Goss på hjul. Takket være bonussekunder tidligere på etappen var Goss i en slik posisjon at første- eller andreplass på etappen ville gitt han sammenlagtseiren. Dette visste Renshaw da han gikk inn i en skulder mot skulder duell med Haedo. I motsetning til Greipel kom Renshaw på venstresiden av Haedo, noe som var lurt.

For den siste svingen, ca 400-500 meter fra mål, var en venstresving. Så selv om Haedo igjen gikk seirene ut av en skulder mot skulder duell, så fikk Renshaw plass på innsiden. Han presset seg frem helt inne ved gjerdett og kom helt i tet. Det kunne vært det optimale opptrekket for Goss, men australieneren fulgte ikke lagkameratens bakhjul. Hvorfor er det vanskelig å si, men en blanding av at han var sliten og at han var redd for å bli sperret inne, er naturlige forklaringer. Han safet litt med andre ord, noe som kostet han sammenlagtseieren. Istedenfor å følge Renshaw blir Goss liggende bak Haedo. Det er ikke noe sjakktrekk, for Haedo har ikke særlig mye trøkk i beina, og klarer aldri å utfordre Team Sky. Det er allikevel ikke langt unna at Team Sky klarer å ødelegge såpass mye for seg selv at Goss allikevel får en andreplass. For i det Renshaw kommer som et skudd blir Greg Henderson litt overivrig. Han går på feil side av lagkameraten sin når han skal passere han, samtidig som samme lagkamerat ( han som ligger foran Henderson) slår av på tempoet. Dermed må Henderson kjøre "en omvei" rundt sin egen lagkamerat, før han igjen kommer seg foran Swift. Den uheldige manøveren blir ikke avgjørende og Team Sky klarer å ta en dobbelseier.

Litt for "feig"
Matthew Goss er ikke langt unna andreplassen på etappen, som ville gitt sammenlagtseieren, men fordi han velger å ikke ta risikoen på å følge Renshaw når han forserer langs med gjerdet, kommer han litt for langt bak. I dag lå alt til rette for Goss. Laget hans jobbet strålende og opptrekket var perfekt. Det eneste som manglet var den nødvendige farten og smartnessen fra Goss sin side. Jeg er rimelig sikker på at denne spurten kommer til å kværne rundt i hode til Matthew Goss i lang tid fremover, for her hadde han en alle tiders mulighet til å vinne sin største seier noensinne.

Meyer med sammenlagtseieren takket være Team Sky dobbel!

Det ble en dramatisk og ytterst spennende sisteettappe i Tour Down Under. I teorien kunne fire ryttere vinne uten at de gikk inn i brudd. Det var sammenlagtleder Cameron Meyer, HTC-rytteren Matthew Goss og Rabobank duoen Laurens Ten Dam og Michael Matthews. Garmin, som hadde ledertrøya med Meyer innså at deres mulighet til å vinne sammenlagt var å gi spurterne færrest mulige bonussekunder å kjempe mellom. Derfor angrep de med den ene rytteren etter den andre. Dette for å blokkere bonussekundene på de to innlagte spurtene. Taktikken fungerte sånn halvveis. De ble kjørt inn gang på gang, men slet i hvertfall ut HTC-laget, noe som skulle sette sitt preg på sluttspurten. Men på den første spurten var det duket for første oppgjør mellom de store sprinterne. Mark Cavendish kjørte opptrekk for Goss, som måtte se Michael Matthews foran seg over linja. Goss klarte å ta andreplassen, mens Greipel tok tredjeplassen. Dermed var både Goss og Matthews nærmere Meyer i sammendraget. De bonussekundene sørget for at det hadde holdt med en andreplas i mål for Goss for å vinne sammnelagt.



På den andre innlagte spurten var det en del lag som hadde litt rot i sysakene, for da var det en del forvirrede opptrekkere som kjørte over linja først. Med andre ord var det ingen av de som kjempet om sammenlagtseieren som tok noen bonussekunder der. Mot slutten av rittet måtte HTC og Rabobank ta ansvar for å kjøre inn utbryterne og brukte opp mange mann på det. Et lag som ikke hadde noe håp om sammenlagtseier, og som dermed hadde hatt en rolig reise midt i feltet, var Team Sky. I siste lille motbakke kom de med sitt store opptrekkstog. De forserte hele feltet, og derifra og inn lå de i front. De utnyttet rett og slett de andre lagenes ville kamp om sammenlagtseieren for å sikre seg best mulig utgngspunkt for å sikre seg etappeseieren. Men HTCs opptrekker Mark Renshaw hadde på ingen måte tenkt til å gi opp håpet om både etappeseier og sammenlagtseier for hans lagkamerat Matthew Goss. Han kjempet en intens kamp med JJ Haedo for å få hjulet til Team Skys tog. Da han tapte duellen med Haedo startet han like godt spurten, men da hadde Goss mistet konsentrasjonen litt og mistet bakhjulet hans. Renshaw kjørte et strålende opptrekk og på det meste hadde han et luke på 10 meter ned til resten av feltet. Hadde Goss hatt hjulet hans ville han vunnet sammendraget. Men Goss ble kjempende bak, og ble slått av Sky duoen Ben Swift og Greg Henderson. Dermed ble Goss nummer tre på etappen, bare noen få centimeter bak andreplassen, og nummer to sammenlagt. Cameron Meyer vant sammendraget takket være Team Skys fantastiske sluttspurt.

Resultater:
1. Ben Swift
2. Greg Henderson
3. Matthew Goss
4. Robbi McEwen
5. JJ Haedo

Sammenlagt:
1. Cameron Meyer
2. Matthew Goss
3. Ben Swift
4. Michael Matthews
5. Laurens Ten Dam

PS 1: Det skjedde veldig mye på slutten av etappen, noe vi skal prøve å oppsummere bedre i en spurtanalyse senere i dag, så få med deg den!

PS 2: Alexander Kristoff punkterte med 4 runder (ca 16 kilometer) igjen til mål og kom derfor ikke høyere opp en 66. plass.

Er dere skuffet over Goss sin avslutning eller unner dere Meyer sammenlagtseieren? Og viser årets Tour Down Under at Greipel og OmegaPharma-Lotto går en skuffende sesong i møte?

Ventoso med en noe overraskende etappeseier

Francisco Ventoso vant den tøffe etappen til Willunga. Han kom i mål foran Michael Matthews og Matthew Goss. Med det knappet Goss en del inn på sammenlagtleder Cameron Meyer, men ikke nok til å ta ifra han ledertrøya. Uoffisielt er han 8 sekunder bak Meyer før morgendagens siste etappe. Skulle Goss vinne den etappen, Meyer komme utenfor topp 3 på etappen og heller ikke klare å hente noen bonussekunder på de innlgate spurtene, vil Goss vinne sammenlagt.

Uoffisielle resultater:
1. Francisco Ventoso
2. Michael Matthews
3. Matthew Goss



PS: ca 1:40 ut i denne videoen kan dere se at Mark Cavendish drar feltet. Det er ikke noe man ser hver dag.

Meyer med etappeseier og sammenlagtledelse

I dag gikk det inn et 4-manns stort utbrudd. Etappen ble vunnet av australske Cameron Meyer, som også overtok sammenlagtledelsen i rittet. 24 sekunder bak Meyer kom hovedfeltet anført av Matthew Goss.

Resultater:
1. Cameron Meyer
2. Thomas De Gendt s.t
3. Laurens Ten Dam +0.03
4. Matthew Wilson +0.10
5. Matthew Goss +0.24

29. Alexander Kristoff +0.24

Fjorårstreer får ikke kjøre årets Tour de France

I dag annonserte ASO (arrangøren bak Tour de France) hvilke lag som skal delta i Tour de France 2011. De 18 ProTour-lagene var alle forhåndskvalifisert, så alle de lagene med norske sykkelproffer i deltar. I tillegg til de 18 forhåndskvalifiserte lagene, ble det i dag utdelt 4 wildcards. Siden Frankrike bare har ett lag i Protouren var det forventet at flere franske Pro Continentallag (andredivisjons lag) skulle få invitasjoner. Rykter om at Team Geox overraskende nok skulle bli vraket har svirret en stund. I dag ble dette bekreftet.

Casper istedenfor Menchov
For det var kun franske lag som fikk wildcard. De fire franske lagene som får kjøre Touren takket være wildcard er Cofidis, Europcar, FDJ og Saur-Sojasun. Det er ingen overraskelse at de tre førstnevnte fikk plass. De er også sportslig kvalifisert, slik jeg vurderer det. At Saur-Sojasun fikk wildcard var mer overraskende, og om de er sportslig kvalifisert er et spørsmål det er vanskeligere å svare på. Slik jeg ser det er Team Geox med Menchov, Sastre og Cobo Acebo i spissen et mer interessant lag enn Sour-Sojasun, som har Casper, Coppel og Joly som sine "stjerner". ASO har ikke kommet med noen offisiel argumentasjon til utvelgelsen, men jeg tror nok at det er flere politiske enn sportslige grunner til deres valg.

Vil bygge opp fransk sykkelsport
Det eneste Prudhomme (rittsjef) har sagt om utvelgelsen er at wildcardene er fordelt slik de er "på bakgrunn av ASOs valg om å støtte fransk sykkelsport". En merkelig uttalelse spør du meg. Er det verdens største sykkelarrangørs jobb å bygge opp fransk sykkelsport? Selvsagt vil de profitere på at sykkelinteressen er på topp i Frankrike, i og med at Tour de France er deres største ritt, men de skal vel først og fremst sørge for at Tour de France blir best mulig? Slik jeg ser det hadde Touren blitt hakket mer interessant og spennende med Geox på start. Mest trolig kommer ikke Contador til start, og når Menchov, som var nærmest Schleck i fjor (sett bort ifra Contador) ikke stiller, blir det få seriøse utfordrere til Schleck. Om Andy Schleck ikke tuller det til for seg selv så ligger veien til seier vidåpen.

Den eneste forklaringen til valget jeg halvveis kunne kjøpt var historien til lageier Gianetti. Dette var mannen bak Saunier Duval, som for noen år siden brakte skam over Tour de France da Pielpoli og Ricco ble tatt for doping. Skal vi legge til grunn at Prudhomme snakker sant så er ikke denne historien grunnen til at laget blir utelatt. Tilslutt legger jeg til at jeg synes det er litt overrakende at wildcardene deles ut allerede nå. I fjor ble ikke wildcard-lagene annonsert før i slutten av mars. Det hadde ikke vært unaturlig om arrangøren hadde ønsket å se hva de aktuelle wildcard-lagene hadde prestert tidlig i sesongen før de tok sitt endelige valg. Men som sagt tror jeg nok at dette er et valg tatt på politiske grunnlag, ikke sportslige. Det går til syvende og sist utover oss som følger Touren. Vi får ikke et like godt ritt som vi kunne fått.

Hva synes dere om ASOs valg av wildcard-lag og Prudhommes "forsvaring" av valget?

U23-verdensmesteren viser styrke

Det er sikkert en del av dere som vært litt skuffet over ikke å ha sett regjerende U23 verdensmester Michael Matthews sitt navn høyt oppe på resultatlistene de siste dagene. Så langt har hjemmeyndlingen holdt en rimelig anonym profil i rittet. Når det i dag ble en litt hardere etappe var Matthews ustoppelig. Kraftspurteren var klart sterkest i motbakkespurten til mål og vant med god margin. På andreplass kom Andre Greipel, som så langt ikke har klart å overbevise oss om at han er en vinner på dette nivået. Matthew Goss, som punkterte og måtte bytte sykkel ca 15 kilometer fra mål, gjorde en heroisk innsats og ble tilslutt nummer tre. Det holdt til å overta sammenlagtledelsen i rittet. Som sagt var dette den mest kuperte etappen så langt i rittet. Kun de sterkeste spurterne klarte å henge med helt i front, mens en del ikke-spurtere også markerte seg sterkt i dag. I morgen og på søndag er det flate spurtetapper, mens det på lørdag er rittets mest kuperte etappe. Fullstendige resultater ser dere på denne linken.

Resultater:
1. Michael Matthews
2. Andre Greipel
3. Matthew Goss
4. Simon Gerrans
5. Luke Roberts

Dagens etappe gjorde at sammendraget har "satt" seg litt. Hvem tror du at vinner Tour Down Under sammenlagt?

Team Skys tredjevalg best i kaoset

Spurten på dagens etappe ble preget av en stor velt. Rittleder Matthew Goss, Mark Cavendish og Tyler Farrar skal ha vært involvert i velten. I tillegg virker det, på resultatlista, som at også Andre Greipel og Chris Sutton i det minste skal ha blitt hindret av velten. Laget som taklet kaoset best var Team Sky. Da de mistet Sutton i velten (det var han de egentlig skulle kjøre for) fortsatte de opptrekket for Greg Henderson. Men Henderson klarte ikke å henge med på den siste kilometeren, så da var det duket for Skys tredjevalg, Ben Swift. Han ble utfordret av Robbie McEwen, men Swift klarte å holde unna for den rutinerte rytteren. McEwen ble nummer to, mens Rabobank fikk en liten opptur med Graeme Browns tredjeplass. Selv om etappeseieren så vidt glapp for McEwen kan han i det minste glede seg over at han er den nye lederen i sammendraget.

Alexander Kristoff kom i mål på en 111. plass 1.24 bak vinneren, så han var nok enten involvert i velten eller ble kraftig hindret av den.

Resultater:
1. Ben Swift
2. Robbie McEwen
3. Graeme Brown
4. Roman Feillu
5. Jurgen Roelandts

Slik gikk Matthew Goss til topps

Årets første store massespurt ble rimelig kaotisk. HTC viste at de var det sterkeste laget, men de feilberegnet litt. Opptrekker Renshaw kom for tidlig frem i vinden og Matthew Goss måtte derfor utnytte andre lag for å vinne. Vi skal se nærmere på hvordan han klarte det, og hvorfor Fabio Sabatini (endte i dag på 25. plass) ble helt avgjørende for utfallet av dagens spurt.



OmegaPharma-Lotto for svake
I går skrev vi at vi hadde våre tvil om OmegaPharma kunne klare å kjøre like gode opptrekk som HTC, Sky og Garmin. I dag overbeviste de ikke. Med ca 1 kilometer igjen til målstreken på dagens etappe mistet Greipel sin siste hjelper. Derifra måtte han gjøre jobben på egenhånd. Slik massespurtene har utviklet seg de siste årene og i et felt med så mange klassespurtere, er man nærmest avhengig å ha en hjelper den siste kilometeren som kan ta vind og plassere deg helt i front. I dag hadde ikke Andre Greipel dette, men han klarte seg allikevel bra. Han lå lenge et lite stykke bak, men rett før den siste svingen kjører han seg forbi Ballan og forserer på høyresiden av feltet (til venstre i bildet). Angrepet gjør at han kommer seg opp i en fin posisjon, men det sørger også for at han starter spurten ca 50 meter tidligere enn Matthew Goss. Da har han ikke lenger noe kraft igjen i beina når han kommer på hjulet til Goss med ca 100 meter igjen til mål. Dermed kom han aldri opp på siden av Goss og måtte nøye seg med en andreplass.

Matthew Goss hadde i motsetning til Greipel god hjelp av sitt lag. Han kunne lenge ligge på hjulet til Renshaw og med det ha en konfortabel posisjon. Men HTC feilberegnet opptrekket "med en mann". Med det mener jeg at opptrekket hadde vært perfekt hvis de hadde hatt en mann til foran Goss. For når beina til Renshaw var pinnestive skulle det vært en mann til å åpne spurten, en sisteopptrekker. Når HTC ikke hadde dette måtte Goss heller utnytte at et annet lag, Liquigas, hadde en sisteopptrekker som det sprutet av.

Fabio Sabatini heltavgjørende for utfallet av spurten
Faktisk er det Liquigas sin opptrekker, og det som skjer bak han, som avgjør hele denne spurten. Jeg er ikke hundre prosent sikker på hvem han er. Kommentatoren sier at det er Elia Viviani, men det kan jeg garantere at det ikke er. Jeg er rimelig sikker på at det er Fabio Sabatini, men det kan også være Simone Ponzi. For enkelhetsskyld går vi utifra at det er Sabatini. Hvis dere går 4:28 ut i videoen så kommer dere til den nest siste svingen, og det er der opptrekket til Sabatini starter. Han kommer helt ytterst og har en Liquigas-rytter på bakhjulet (som ikke er Viviani!). Han tråkker så voldsomt til at lagkameraten ikke klarer å holde bakhjulet hans og Alessandro Ballan overtar det som skal vise seg å være bakhjulet som sikrer Goss seieren. Ballan ligger en stund på bakhjulet og blir kjørt godt opp i feltet. Robbie McEwen ser faren og ønsker seg Sabatinis bakhjul. I en spurt er McEwen mye mer rutinert og tøffere enn Ballan, og det er derfor ikke noen overraskelse at han rimelig enkelt "stjeler" Sabatinis bakhjul fra den tidligere verdensmesteren. Det som er litt mer overraskende er at McEwen mister bakhjulet like raskt og enkelt som han vant det. Mest trolig fordi han ikke hadde samme fart som Sabatini da italieneren kom forbi han, og dermed klarte ikke McEwen å ligge helt oppi bakhjulet hans. Goss, som på sin side var meget oppmerksom på det som kom bakfra, smatt over til høyre, "presset" McEwen ut fra bakhjulet til Sabatini, "hvilte" seg der noen meter før han smalt til på egenhånd og vant overlegent.

Slik jeg ser det vant Goss dagens etappe fordi laget ga han en god posisjon og fordi han var den som var mest våken da Sabatini kom som et lyn bakfra. Både Ballan og McEwen hadde sjansen på seieren i dag, siden de hadde bakhjulet som viste seg å gi dagens beste posisjon ut på oppløpet, men de var hverken våkne eller raske nok til å utnytte det. Men McEwen viste en del lovende takter. Selv om han hadde et stykke frem til de to i teten, så skyldtes det at han hadde marginene litt imot seg. Først så "presset" Goss seg inn på bakhjulet til Sabatini før McEwen rakk å komme seg tett innpå det. Da måtte McEwen ut i vinden og tapte fart. Han kom seg allikevel inn på hjulet til Goss, men før han rakk å komme seg tett innpå dagens vinner, så smatt Greipel inn foran, og presset på ny McEwen ut i vinden. Da tapte han igjen fart, men til tross for at det ble mye nesten for McEwen så klarte han å ta tredjeplassen. Når han får en dag eller to til med "match-trening" tror jeg han kommer til å få et bedre overblikk og posisjonere seg enda bedre. Med den fysiske formen han nå viser kan det da tenkes at han slår til med en etappeseier.

Men i dag var det altså på mange måter Fabio Sabatini som avgjorde spurten. Hvem hadde trodde det?

Matthew Goss best igjen

Matthew Goss vant den første etappen i Tour Down Under. HTC-rytteren ble trukket opp av Mark Renshaw og vant etappen med en drøy sykkellengdes margin. På andreplass kom Andre Greipel. Robbie McEwen kapret tredjeplassen. Det var en tøff spurt i slak motbakke, men Goss viste at han utvilsomt er i best form av alle rytterne så tidlig i sesongen. Nå blir det spennende å se om HTC kjører for Goss på alle etappene slik at han øker sjansene for å vinne rittet sammenlagt eller om laget også ønsker å gi Mark Cavendish en mulighet til å spurtslå Andre Greipel. For Alexander Kristoff ble det ingen god dag og han endte på 86. plass. Alessandro Ballan ble beste BMC-rytter på en 7. plass. Kristoff kom forøvrig i mål fem plasseringer bak Lance Armstrong.

Resultater:
1. Matthew Goss
2. Andre Greipel
3. Robbie McEwen
4. Chris Sutton
5. Elia Viviani

Fullstendig resultatliste finner dere på denne linken.

Goss seiret igjen

Goss vant den første etappen i Tour Down Under. Han vant foran tidligere lagkamerat Andre Greipel og landsmannen Robbie McEwen. Sutton og Viviani fulgte på plassene deretter. Kristoff kom ikke topp ti.

Mer kommer senere i dag

Nå starter moroa for alvor!

I kveld/i morgen tidlig starter Tour Down Under. Riktignok ble det kjørt et kriteriumsritt på søndag, men det er først nå den offisielle delen av det australske Protour-rittet begynner. Alle etappene er relativt flate, noe som passer godt når så godt som hele verdenseliten av spurtere stiller til start. Det er kun på den tredje og den femte etappen hvor ryttere som liker kuperte etapper har en mulighet til å kvitte seg med spurterne. Ellers bør det ende i massespurt på den første, andre, fjerde og sjette etappen. Alle etappeprofilene kan dere se hos protours.no.

Noen har flere rittkilometere i beina enn andre
Som sagt er de fleste av verdens beste spurtere på plass i Australia. Det kommer til å bli lenge til så mange gode spurtere igjen møtes i en konkurranse, men spørsmålet er hvem som har funnet formen så tidlig i sesongen. Mange av spurterne, som Mark Cavendish, Andre Greipel, Robbie McEwen (bildet) og Tyler Farrar, har ikke kjørt noen ritt siden sesongslutt i fjor. Greg Henderson, Matthew Goss og Michael Matthews derimot er blant dem som har kjørt flere ritt denne måneden. I tillegg kommer en rytter som Elia Viviani som har kjørt en del ritt på velodrom i løpet av vinteren og som med det har mere fartstrening enn de fleste av hans konkurrenter. I tillegg til de vi allerede har nevnt skal man også se opp for raske ryttere som Graeme Brown, Allan Davids, Francesco Chicchi, Dennis Galimzyanov, Fabio Sabatini, Haedo-brødrene, Rojas Gil, Roman Feillu og Jonathan Cantwell. Det er med andre ord mange gode sprintere med. Og da har vi ikke nevnt feltets eneste nordmann, Alexander Kristoff.

HTC, Sky og Garmin ser sterkest ut
Kristoff får en unik mulighet til å teste seg mot verdens beste sprintere, og forhåpentligvis kan han gi dem skikkelig kamp. Han har potensialet, men vi er redd at laget hans kommer litt til kort mot de store lagene. Det kan fort bety at Kristoff aldri kommer i posisjon til virkelig å kunne utfordre dem. I våre øyne er HTC, Garmin og Team Sky de beste opptrekkslagene som er med. Da har vi ikke glemt at OmegaPharma-Lotto har med et sterkt lag, men vi tror ikke de kan måle seg helt med de andre lagene når det kommer til opptrekk. Dels fordi lagsammensetningen er ny og de trenger litt innkjøring, men mest av alt fordi de mangler den siste finishen på opptrekkstoget, nemlig en sisteopptrekker i verdensklassen. Reynes eller Roelandts kan kanskje ta den oppgaven, men de har ikke så mye erfaring i den rollen i et så celebert selskap. Men det er klart at de kan motbevise oss, det er tross alt et par-tre karer på det laget som gjerne vil slå HTC for å bevise at de burde blitt satset mere på i det amerikanske laget.

Ikke bare spurtere
Det er også noen gode ryttere som ikke er spurtere som er med i rittet. Blant de rytterne som må satse på å sprenge feltet på en av de litt mer kuperte etappene finner vi Manuel Cardoso, Jack Bobridge, Michael Rogers, Simon Gerrans, Serguei Ivanov, Alessandro Ballan og Wesley Sulzberger. Disse er nok blant dem som vil prøve seg på noen "sprell" i de få bakkene som er med i rittet, men vi tror en spurter vil vinne sammendraget. Rett og slett fordi bakkene ikke er så harde, de er ikke så mange og det er så mange lag som vil være interessert i å samle feltet til en spurt. Og når alt kommer til alt er det nok spurtduellene de fleste gleder seg mest til. Samtidig som det selvsagt er flere som bare er glade for at de endelig kan si at sykkelsesongen 2011 endelig er i gang. Det virker også til å bli Lance Armstrongs aller siste ritt utenfor USA.

Det er mulig å se oppsummering og høydepunkter fra hver etappe på TV2 Sport og TV2 Sumo hver dag klokka 17.00 og 22.00. Den siste etappen sender de samme kanalene LIVE fra klokka 09.00. På denne siden vil vi satse på å legge ut et kort innlegg om hvordan hver etappe endte tidlig på morgenen, mens vi kommer tilbake med spurtanalyser på ettermiddagene.

Hvem tror dere er den raskeste av de raskeste? Kan Greipel slå Cavendish? Og hva kan vi forvente av Alexander Kristoff?

HTC kopierte Team Sky

Tour Down Under startet i dag med Cancer Council Classic. Dagens kriteriumsritt teller riktignok ikke i sammendraget i touren, men det var en fartsfylt og spennende innledning på rittet. På forhånd var det snakket mye om duellen mellom Cavendish og Greipel. De to tidligere kamphanene er for første gang konkurrenter, og siden de ikke alltid har vært verdens beste venner kan man trygt si at rivaliseringen er enorm. I tillegg til de to storspurterne er ryttere som Tyler Farrar, Robbie McEwen og Greg Henderson en del av den imponerende startlista. OmegaPharma-Lotto viste tidlig i dagens ritt at de hadde tenkt til å ta mye ansvar for å samle feltet til en spurt, for å gi Greipel muligheten til å få best mulig start på sin karriere i det belgiske laget. 5-mannsbruddet hadde derfor i realiteten aldri noen mulighet på å holde inn.

Kaotisk spurt
Da de nærmet seg mål var feltet samlet. Lotto, Sky, HTC og Garmin var de dominerende lagene i front, og farten var stor. Faktisk så stor at det ble et par velt. Team Sky gjorde som i fjor og tok kontroll på sisterunden. Men i år ble det ingen stor suksess for laget, for de ofret for mye for å klare å holde på teten. I nestsiste sving ble farten for høy og deres spurter Greg Henderson falt. Det betød at de tre Sky-rytterne i front (som skulle trekke opp Henderson) fikk en liten luke. Han som reagerte raskest var verdens beste opptrekker Mark Renshaw. Han innså faren og med Matthew Goss på hjul tettet han raskt luka til de resterende Sky-rytterne. Mark Cavendish ble litt hindret og trolig litt skremt av Hendersons velt og klarte ikke å følge bakhjulet til lagkameratene. Selv om Sky satt fint i det hadde de mistet sin storspurter og det var lite trøkk igjen i Ben Swift og Chris Sutton (som satt igjen i tet). Dermed ble de et enkelt bytte for HTC-duoen som kunne kopiere Team Skys dobbeltseier fra i fjor. Goss vant foran lagkamerat og superopptrekker Renshaw. Bakfra kom Robbie McEwen i stor fart og kapret tredjeplassen rett foran nesa på italienske Elia Viviani. Komplett resultatliste ser dere på denne linken.

For feltets eneste nordmann, Alexander Kristoff, ble det ingen optimal dag. Hans viktige opptrekker John Murphy var involvert i en velt tidligere i rittet, og selv om han kom tilbake i feltet klarte hverken han eller resten av laget å bringe han i vinnerposisjon. Det endte med en 32. plass, men det er først når Tour Down Under for alvor startet på tirsdag at det gjelder å være i toppen. Det som er helt klart er at HTC går inn i rittet med enorm selvtillit. I tillegg til dagens første- og andremann har de jo tross alt også en Mark Cavendish i bakhånd.

Kan HTC fortsette dominansen i Tour Down Under eller kommer Greipel og de andre spurtkanonene sterkere når rittet starter for alvor?

1. plass - Bauke Mollema

Den siste tiden har vi presentert ni ryttere vi har tro på at får sitt gjennombrudd i 2011. Vi har presentert Yoann Offredo, Jan Bakelants, Elia Viviani, Thibaut Pinot, Greg Van Avermaet, Denis Galimzyanov, Diego Ulissi, Michael Matthews og Adam Blythe. Når vi i dag presenterer Bauke Mollema er lista over de 10 utenlandske rytterne vi tror slår igjennom i 2011 komplett.

Klatrer med gode resultater
Bauke Mollema er født 26.11.1986 og er en utpreget klatrer. Nederlenderen er et av Rabobank og Nederlands største fremtidsahåp. Men det var ikke i Rabobank han først fikk sjansen. Hans første år på kontinentalnivå var for Team Löwik Meubelen i 2006. Der kjørte han så sterkt (vant blant annet en etappe i Vuelta a Leon) at han i 2007 kom inn i Rabobank laget. Riktignok "bare" for kontinentallaget til det store nederlandske laget, men det laget er ansett som et av verdens aller beste lag når det kommer til å utvikle storsyklister. Mollema hadde utvilsomt kommet til riktig lag, for han dominerte stort på kontinentalnivå i 2007. Han ble nummer fire på en etappe i Giro delle Regioni, fikk fjerdeplass sammenlagt i Tour du Haut Anjou og Vuelta a Navarra. Så vant han en etappe og sammendraget i Circuito Montañes, før han ble nummer fire sammenlagt i Vuelta a Leon, og sjokkerte mange ved å bli nummer tre sammenlagt i det relativt store og prestisjetunge rittet Tour de l'Ain. Han toppet like godt det fantastiske året ved å bli nummer 2 på tre etapper og vinne sammendraget i Tour de l'Avenir (ungdommens Tour de France). Rittet vant han foran etterhvert så kjente Tony Martin.



Proff
Etter et år som hadde gått over all forventning fikk Mollema kontrakt med Protour-laget til Rabobank før 2008 sesongen. Forventningene var store, og Mollema klarte seg rimelig godt. Han ble nummer 6 sammenlagt i Vuelta a Castilla y Leon. Han fortsatte å kjøre jevnt bra frem til mai. I starten av mai, nærmere bestemt på den femte etappen av Romandiet Rundt, falt han og brakk albuen. Det satt han selvsagt mye tilbake, og sørget for at sesongen ikke ble like bra som både Mollema og laget hadde håpet på. Etter to måneder var han tilbake for fullt, men det var først i slutten av august/starten av september han igjen klarte å levere store resultater. Da fikk han en oppløftende 7. plass sammenlagt i knalltøffe Deutschland-Tour. Til tross for litt skadeproblemer leverte Mollema en veldig god debutsesong for Rabobank. Alt så lyst ut, men 2009 ble en eneste lang nedtur. Uten en eneste topp 10 plassering virket det ikke lenger som at Bauke Mollema var et fremtidig sammenlagthåp.

Sterk kjøring og sykdom
Fjorårssesongen var viktig for Mollema. Han måtte på nytt bevise at han var en av de rytterne Rabobank skulle satse på i fremtiden. Det gjorde han til de grader også. Allerede i februar kjørte han sterkt og ble nummer 5 i Ruta Del Sol, hvor det var veldig mange sterke ryttere på start. Etter det rittet ble han syk, noe som gjorde at han gikk glipp av Paris-Nice. Han slet med sykdom i hele seks uker, og selv om han ble frisk til Ardenner-klassikerene, manglet han konkurransetreningen. Han brukte så Romandiet Rundt som gjennomkjøring før han skulle debutere i en Grand Tour under Italia Rundt. I det rittet presterte han jevnt godt og fikk flere fine etappeplasseringer. Best ble en sjuendeplass på den 14. etappen. Sammenlagt fikk han en meget godkjent 12. plass. Da skal det legges til at han ikke var en del av monsterbruddet som gikk innn med over 12 minutter på hovedfeltet på den 11. etappen, så den fine plasseringen skyldes ene og alene strålende klatring. Han kom tydeligvis ut av Giroen med god form og uten å være totalt nedkjørt, for i Sveits Rundt ble han nummer tre på den 3. etappen. Han hadde så en måned med rittpause, mens Tour de France ble kjørt.

God høstsesong
Selv om han hadde hatt en fin vårsesong var ikke Mollema mett av den grunn. Han kjørte inn til en femteplass på en etappe i Tour de Wallonie, før han kjørte et strålende Polen Rundt. Den dagen Daniel Martin avgjorde Polen Rundt satt Mollema i 9-manns gruppa som kom i mål 20 sekunder bak iren. Neste dag var det endelig Mollemas tur til å være sterkest. Med et angrep i den siste bakken skaffet han seg en luke til feltet og kunne kjøre inn til sin første proffseier, i ensom majestet. Han endte Polen Rundt på 3. plass sammenlagt, kun slått med ti sekunder av Martin og to sekunder av Bole. Han avsluttet sesongen ved å kjøre sterkt i Italia. Først ble han nummer 8 i det mellomharde rittet Gran Piemonte, før han satt farger på Lombardiet Rundt ved å kjøre offensivt. Han endte tilslutt på 13. plass i den italienske klassikeren. 2010 ble sesongen da Bauke Mollema for alvor markerte at han kommer til å kjempe i toppen av storritt de kommende sesongene. Fjorårssesongen var god, men vi tror det bare er starten.

Stort potensialet
For nå har Mollema bevist at han kan havne høyt oppe på sammenlagtlistene i en Grand Tour, han kan vinne kortere etapperitt og i tillegg kjempe om seieren i kuperte endagsritt. Selv om han foreløpig ikke er en stor vinnertype, så er han veldig ofte med i kampen om seieren. Da er det ikke langt opp til det øverste trinnet på podiumet. Mollemas program for første halvdel av sesongen er klart (se hele programmet her) og det ser veldig bra ut. Han skal blant annet kjøre Paris-Nice, Volta a Catalunya, Fleche Wallonne, Liege-Bastogne-Liege og Tour de France. I sistnevnte ritt blir han nok Robert Gesinks høyrehånd i fjellene, men det kan fort være at han får jage en etappeseier. Han har uttalt at å vinne etappen med målgang på Alpe d'Huez ville vært fantastisk. Før Touren kan han levere resultater i flere ritt. Han har kapasitet til å ende topp 3 i både Paris-Nice og Volta a Catalunya. Hva vi kan forvente i Ardenner-klassiekrene er vi derimot litt usikre på. Han er ingen eksplosiv syklist, men i Liege-Bastogne-Liege (som pleier å avgjøres på seighet) kan han kanskje være med å kjempe om seieren. Etter Tour de France venter det også ritt hvor han kan gjøre det bra. Kanskje får han kjøre Spania Rundt som kaptein eller i en fri rolle. Blir det intet Spania Rundt på nederlenderen finnes det mange andre ritt han kan gjøre det godt i. Han har vist at Polen Rundt passer han godt. Det samme bør de kanadiske endagsrittene og Lombaridet Rundt gjøre.



Hvis Mollema får en storseier neste år (det kan være en sammenlagtseier i et etapperitt med Protour-status eller seier i et stort endagsritt), flere gode resultater og klarer å hjelpe Robert Gesink på pallen i Tour de France vil sesongen være meget god. Han er god nok til å klare det, og får han kjøre nok for egne sjanser (han kan fort bli hjelperytter for Gesink og L.L.Sanchez i mange ritt) vil resultatene komme. Han kan sammen med Gesink utgjøre en giftig duo og gjøre savnet av Dennis Menchov mye mindre. For Bauke Mollema er en klaterer og en av de mest spennende rytterne i verden. Så får vi se om dette er året han slår skikkelig gjennom. Det har vi tro på at han gjør!

Har dere troa på Mollema? Hva synes dere om lista generelt? Er det mange der dere tror vil slå gjennom i år eller har vi på ny bommet grovt? Hvilke ryttere savner dere på lista?

2. plass- Adam Blythe

Adam Blythe kan fort bli den nye Mark Cavendish. Likhetene er mange, men de er også ganske forskjellige. De er begge briter, har begge en bakgrunn fra banesykling, har begge vært innom det velkjente britiske baneprogrammet, de er fulle av selvtillit og de er begge spurtere. Enn så lenge er Cavendish langt mer kjent enn den yngre Blythe, men i løpet av denne sesongen kan fort sistnevnte gjøre seg bemerket i de største sykkelrittene.

Har gått sine egne veier
Adam Blythe var en banestjerne, som markerte seg som en strålende banesyklist allerde som 14-åring. Etter flere suksessfulle år ble han i oktober 2007 tatt opp i det britiske baneprogrammet. Det er dette programmet ryttere som Cavendish, Thomas og Stannard kommer fra. For Blythe var det derimot ikke ideelt. I februar 2008 brøt han med programmet og flyttet til Belgia for å fortsette karrieren. Der kom han i kontakt med den tidligere sykkelproffen Tim Harris, som ble hans mentor og veileder. Valget om å droppe det sikre britiske baneprogrammet for å prøve seg på egenhånd i Belgia sier mye om hvilke person han er. Full av selvtillit og med en urokkelig tro på at han kan lyktes, har han sakte men sikkert bygget seg opp til å bli en strålende syklist. Han er ikke redd gor å gå egne veier, og følger den veien han er overbevist om at er den rette for han.

Proff i Lotto
I 2009 kom han inn i Davo-Lotto-Davitamon laget. Dette var rekruttlaget til Protour-laget Silence-Lotto (nå OmegaPharma-Lotto). Etter flere fine resultater som inkluderer en andreplass på en etappe i Triptyque des Monts et Châteaux, andreplass i 1 Meiprijs - Ereprijs Victor De Bruyne og ikke minst etappeseier i Thüringen Rundfahrt (foran sterke spurtere som Adreas Stauff, Michael Van Stayen og John Delgenkolb), ble han tilbudt en stagiaire kontrakt av Silence-Lotto. Selv om han resultatmessig ikke gjorde de store bragdene spurte lagledelsen om han ikke burde skrive kontrakt med laget først som sist. Blythe takket ja til det tilbudet og skrev under en toårskontrakt for det belgiske storlaget. Dermed ble han proff i fjor. Han gjennomførte en meget sterk debutsesong i proffsirkuset. Etter en ålreit start på året fikk han prøve seg i Giro d'Italia. Han brøt rittet på den 11. etappen, noe som sikkert var lurt for en så ung spurter. Til sammenlikning kan vi nevne at Mark Cavendish brøt sin første Grand Tour, 2007 utgaven av Tour de France, på den 8. etappen. Året etter vant Cavendish to etapper i Giroen og fire i Touren. Før Blythe brøt Giroen fikk han med seg en flott femteplass på den tredje etappen.



Etter et tøft program i vårsesongen brukte den raske briten lang tid på å komme i storform igjen. Men formen kom. For han avsluttet sesongen med stor stil. 4. plass i Schaal Sels - Merksem, 4. plass i GP de Fourmies, 3. plass i Omloop van het Houtland - Lichtervelde, to etappeseiere og sammenlagtseier i Circuit Franco-Belge (hvor han blant annet spurtslo Kenny Van Hummel, Wouter Weylandt og Gerald Ciolek) og seier i Nationale Sluitingprijs - Putte-Kapellen er en imponerende høstsesong for en førsteårsproff. Med sine fire seiere ble han lagets nestmestvinnende rytter i fjor, kun slått av Gilbert. Da bør vi kanskje også nevne at i tillegg til de to nevnte var det kun Lloyd som vant sykkelritt for det belgiske laget. At Blythe ble så suksessfull i et lag som var såpass dårlige som OmegaPharma-Lotto var i fjor, sier i grunn sitt opp talentet han besitter.



Må regne med å spille andrefiolin
Før årets sesong har det vært store endringer i stallen til OmegaPharma-Lotto. Inn har storspurter Andre Greipel kommet, og han har tatt med seg en gjeng med tidligere lagkamerater på flyttelasset. En så sterk spurter kan selvsagt gjøre Blythe sin posisjon i laget noe usikker. Sett på en annen og rimelig ironisk side kan Adam Blythe i "verste fall" vise seg å bli Greipels nye overmann. Greipel flyttet fra HTC på grunn av Cavendish og nå er han i laget med mannen som fort kan vise seg å bli den nye Mark Cavendish. Når det er sagt så er det nok absolutt ingen tvil om at Greipel går inn i 2011 som lagets klare spurtkaptein. Det er både bra og dårlig for Blythe. Det er bra fordi det fjerner en del av presset på briten. Det betyr nok også at briten får kjøre litt mindre ritt, hvor han har store muligheter til å kjøre inn veldig flotte resultater. Det negative er at Greipel trolig vil ha førsterett på hvilke ritt han vil opptre som spurter i. Derfor tviler vi sterkt på at det blir noe Tour de France på Blythe neste år. Det vil derimot være store muligheter for at han får kjøre Giroen som lagets spurter. I beste fall kan han ta med seg en etappeseier fra det italienske storrittet. Blythe ønsker også å kjøre Vueltaen for å komme i form til VM (hvor han håper han får være med), men samme plan har nok Greipel. Skulle han bli tatt ut til dette rittet blir det nok som hjelper for tyskeren.

Etter å ha bodd i Belgia en del år så har Blythe ikke bare utviklet spurtegenskapene, men også en styrke på klassikerne. Han har en 6. plass i juniorutgaven av Paris-Roubaix, noe som beviser at han kan mer enn bare å spurte. De store klassikerene kan han ikke forvente å gjøre det bra i allerede neste år, men i semi-klassikerene kan han kanskje vise hva som bor i han. Han har uttalt at han i fremtiden ønsker å vinne Milan-Sanremo. Dette er et ritt som passer han godt, men som han nok trenger minst et par år på å takle. I 2011 må han nok konsentrere seg om å vinne en del mindre ritt, i tillegg til at han kan jakte etappeseiere i de større rittene. Om 2-3 år tipper vi at Blythe er en av verdens beste spurtere, og allerde neste år kan alle sykkelfans forberede seg på flere seiersintervjuer med en ny selvsikker brite.

Hva tror dere Adam Blythe kan klare neste sesong? Er det noen som helst mulighet for at han kan få samme karriereutvikling som Mark Cavendish?

Slik blir Spania Rundt 2011

I dag ble årets Spania Rundt løype presentert. Rittet som går av stabelen mellom 20. august og 11. september er designet for klatrere. Hverken sprintere eller tempospesialister vil være spesielt fornøyd med løypa som ble presentert. For sprinterne betyr det at Tour de France er den eneste Grand Touren som gir dem mange muligheter til etappeseiere, mens tempospesialistene må sikte seg ut andre ritt enn Grand Tourene for å fylle opp merittlista. De som er mest fornøyde med løypa er baskerne. For første gang på 33 år går nemlig løypa gjennom den baskiske delen av Spania.

Lite spurtetapper den første uka
Rittet starter med en 16 kilometer lang lagtempo i Benidorm. Denne vil arrangeres på kveldstid. Neste dag er det en ren spurtetappe, før vi kommer til en typisk Hushovd-etappe på den tredje dagen. En tredjekategoristigning 10,9 kilometer fra mål gjør at bare de sterkeste spurterne vil gjøre opp om etappeseieren. Allerede på den fjerde etappen starter fjellene. Da skal det sykles en 172 kilometer lang etappe fra Baza opp til Sierra Nevada. Ca 1350 høydemetere fordelt på 15 kilometer avslutter den etappen, som også inneholder en første- og en tredjekategoristigning. På den femte etappen følger arrangøren det som i fjor var en suksessoppskrift. En ellers kjedelig etappe kommer til å få en fantastsik avslutning. 7,8 kilometer fra mål når syklistene toppen av en tidvis meget bratt andrekategoristigning. Derifra går det nedover, før de møter en vegg av en bakke ca 500 meter fra mål. På det meste stiger den med 27 prosent. Tar jeg ikke helt feil er avslutningen på denne etappen identisk med den fjerde etappen i fjorårsets Vuelta. Det var etappen Igor Anton vant foran Nibali og Velits. Denne etappen blir utvilsomt et av flere høydepunkt i årets Spania Rundt. Også den sjette etappen er laget for klassikerne. Det er en flat etappe, men ingen sprinteretappe. For 11,7 kilometer fra mål er det en andrekategoristigning. Derifra går det nedover inn til mål. Dagen etter er det derimot en sprintdag. I verste fall for sprinterne blir dette kun den andre etappen med masseepurt i løpet av den første uka.

Knalltøff andreuke
Den andre uka gir ikke sprinterne særlig flere muligheter til etappeseiere. På den 8. etappen går det opp og ned nesten hele tiden (inneholder èn første-, to andre og èn tredjekategori), og målgang er på toppen av en kort, men fryktelig bratt bakke (opp mot 28 prosent stigning). Etappen ser ut til å være laget for Joaquin Rodriguez og Igor Anton. 9. etappe begynner med en liten stigning før det blir flatt. Det hele avsluttes med en lang motbakke opp til Sierra de Bejar. La Covatilla. En viktig etappe med tanke på sammendraget. Det blir neste etappe også, for det er rittets eneste individuelle tempoetappe. Det er en flat 40 kilometers lang tempo som sikkert vil snu sammendraget litt opp ned. Etter tempoen kommer en etterlengtet hviledag. Det er nok noen som vil bruke denne dagen til å grue seg til den 11. etappen. For da er det en kupert etappe som ender på toppen av et fjell som aldri tidligere er blitt kjørt i Spania Rundt. Fjellet heter La Manzaneda og er ikke veldig bratt, men hele 30 kilometer langt. Får du det tidlig i dette fjellet kan du tape veldig mye. De sprinterene som kommer seg over dette fjellet belønnes med en spurtetappe dagen etter. Neste etappe kan også ende med en spurt for noen av sprinterne. Det er en kupert etappe (to første- og tre tredjekategorier), men de siste 34,4 kilometerne er rimelig lettkjørte. Den andre uka avsluttes med en klassisk fjelletappe til Lagos de Somiedo. På ny er det toppfinish, denne gangen opp La Farrapona. Dette er en ny lang bakke, som ikke blir skikkelig bratt før helt på slutten.

Syklistene får prøve seg på Alto de l'Anglirú

Sisteuka får en eksplosiv start. For på den 15. etappen skal de ha målgang på toppen av legendariske Alto de l'Anglirú. Dette er et knalltøft fjell som på mange måter minner om Italias Monte Zoncolan. Dette er på forhånd den etappen jeg gleder meg absolutt mest til. Det er bare å markere 4. september på kalenderen allerde nå, for dette er en etappe du bare må se. De sprinterne som fortsatt er med i rittet kan se frem til en meget flat 16. etappe, etter en meget velfortjent hviledag. Så er det på ny duket for en kupert etappe og nok en toppfinish. Den siste bakken er 6 kilometer lang, med ca 10 prosent i gjennomsnitlig stigningsprosent og 18 prosent på det meste. Han som leder etter denne etappen har kjempestore muligheter til å vinne sammenlagt, men jobben er ikke ferdig. 18. etappe er kupert, men vil nok ikke skille de beste sammenlagtrytterne. En fin dag for utbryterne. Så, på den 19. etappen, ankommer rittet endelig Baskerland. Det er en kupert etappe, hvor den siste stigningen (en andrekategori) kommer 14,2 kilometer fra mål. Også her kan det være vanskelig for sammenlagtrytterne å ta tid fra hverandre, men vi kan nok forvente publikumstilstander som vi ofte ser i Giroen og Touren. Også 20. etappe går i Baskerland, men nå er siste stigning enda lenger fra mål. Det er hele 46,5 kilometer med flatt terreng fra siste bakke til mål. Hele rittet avsluttes med en 94 kilometer kort etappe til Madrid. Den spanske hovedstaten blir målbyen for Spania Rundt 2011, og vinneren på denne etappen blir mest trolig en sprinter. Alle etappene kan du se på denne linken.

Mange likheter med fjorårets løype

Det er liten tvil om at arrangøren prøver seg med nogenlunde samme oppskrift som skapte et fyrverkeri av et ritt i fjor. Mange kuperte etapper, som gjerne har spennende og spektakulære avslutninger. Dessverre har de ikke fokusert på å ha en like spennede avslutning på rittet i år som de hadde i fjor. I fjor ble rittet avsluttet på den nestsiste etappen opp fantastiske Bola del Mundo. I år vil sammendraget trolig være avgjort allerede etter den 17. etappen. Da får vi heller trøste oss med at vi får oppleve elleville baskere på den 19. og 20. etappen. Det blir få massespurter, men allikevel en haug med adrenalinspekkede avslutninger. Med sju toppfinisher "sløser" ikke arrangørene med fjellene. Èn dårlig dag og du kan fort være ute av kampen om sammenlagtseieren. Alt i alt en løypeprofil som nesten virker skreddersydd for flere spanske sammenlagthåp som Joaquin Rodriguez, Igor Anton og Samuel Sanchez. Jeg tror årets Spania Rundt nesten kan leve opp til fjorårets suksess. Det er bare å glede seg.

PS: Spania Rundt avsluttes 10 dager før VM tempoen og 14 dager før fellesstarten, så mange av VM-favorittene vil sikkert kjøre store deler av Spania Rundt for å komme i toppform til VM.

3. plass - Michael Matthews

Mannen vi i dag prestenterer som en rytter vi tror at kommer til å slå gjennom i år er regjerende U23 verdensmester Michael Matthews. Han er kun 20 år (født 26.09.1990), men står ikke noe tilbake for mer rutinerte sykkelstjerner. Med sin enorme eksplosivitet har han allerede blitt sammenliknet med selveste Mark Cavendish.

Startet med sykling som 16 åring
Det australske stortalentet startet rimelig sent med å sykle, i en alder av 16 år. Han fant fort ut at han var et naturtalent, og satset hardt på en karriere som syklist. Etter en flott sesong som andreårs junior, hvor han spesielt utmerket seg på tempo, fikk han kjøre for det australske Team Jayco-Ais laget fra slutten av februar 2009. Der kjørte han meget sterkt. Han ble nummer to i GP della Liberazione, kun slått av stortalentet Sacha Modolo (nummer fire i fjorårets Milan-Sanremo). Han fortsatte å imponere den sesongen, og rundet av med en andreplass på en etappe i Jayco Herald Sun Tour, og med å bli oseansk U23 mester både på tempo og i fellesstart. Han hadde taklet overganen fra junior- til seniornivå veldig godt, men karrieren var så vidt i gang.

2010 ble et drømmeår
For det var først i fjor at Michael Matthews ble et velkjent navn for sykkelinteresserte. Han syklet for det samme laget, som nå hadde byttet navn til Team Jayco - Skins. Han startet sesongen allerede under Tour Down Under, uten å markere seg nevneverdig. Markerte seg gjorde han derimot da motstanden ble litt mindre i Tour of Wellington. Der ble det en etappeseier og femteplass sammenlagt for den unge australieneren. Hans første virkelig store internasjonale seier kom i Tour de Langkawi. Der vant han en etappe som endte i en massespurt. Han ble så nummer to i Trofeo Piva Banca Popolare di Vicenza, U23 utgaven av Flandern Rundt (bak Marko Kump) og GP della Liberazione (samme ritt som han ble slått i av Modolo året før), før han fikk en etappeseier på prologen i Tour of Japan. Han kjørte godt i det asiatiske rittet og endte tilslutt på fjerdeplass sammenlagt. Etter å ha reist verden rundt var turen nå kommet til Norge og Ringerike GP. Her slo han til med etappeseiere på andre og tredje etappe. Han klatret også såpass bra at han ble nummer sju sammenlagt i det største norske sykkelrittet.



Gjennom vårsesongen hadde han bevist at han var en av de mest spennende U23-rytterne, noe han også bekreftet under høstsesongen. I Tour de l'Avenir kjørte han jevnt godt, uten at det ble noen etappeseiere. Tredjeplassen på prologen viste at tempoegenskapene er gode, andreplassen på den første etappen viste hvor rask han er, mens 8. plassen sammenlagt viste at han også er overraskende sterk i bakkene. Takket være den imponerende innsatsen seilet han opp som en av favorittene til U23 VM på hjemmebane, og han innfridde. Ved å smadre de to antatt beste spurterne (John Degenkolb og Taylor Phinney) i spurten, kunne han løfte hendene i været og bli hyllet av hjemmepublikumet. Han hadde blitt U23 verdensmester, og med det tatt Australias femte verdensmestertittel gjennom tidene på landeveien.Med sin imponerende merittliste kunne Matthews velge og vrake mellom profflag. Valget falt på Rabobank, som neste år vil ha en stall full av lovende syklister.



God allrounder med ekstreme avslutningskvaliteter
Michael Matthews blir ofte omtalt som en spurter, men han er ingen ren sprinter. Han er temposterk, har en stor motor og klatrer ikke så verst på sine beste dager. Når han tidligere har uttalt seg om hvilke type rytter han vil bli har han vært rimelig defus. Han kan godt tenke seg å bli en Hushovd-type (dvs god i spurt og god i klassikerne), men vil også gjerne kunne spurte som Mark Cavendish. I tillegg har han ikke helt og holdent langt bort drømmen om å bli en god klatrer. Han trekker frem Michael Rogers som en rytter som begynte som en spurter, men som endte opp med å bli en god klatrer. Han har dog uttalt at han i år, som førsteårs proff, vil satse mest på spurtene. Det tror jeg han gjør ekstremt lurt i. Hvis vi ser på måten han vant U23-gullet på er det klart at han har mange av de egenskapene som trengs for å bli en toppspurter. I tillegg til fantastsike fysiske egenskaper, er han også god til å holde hode klart, god til å få oversikt i trange og stressende omgivelser og han er best når det gjelder.



Kan vinne omtrent hva som helst
Han har allerede vist denne sesongen at han kan hamle godt opp med de beste proffene. Han har allerde vunnet et av rittene i Jayco Bay Classics, hvor ryttere som Henderson, Goss og Gerrans deltok. I tillegg ble han i dag nummer tre i det australske tempomesterskapet. Han vil også stå på startstreken under Tour Down Under. Der vil han være en av favorittene, både til etappeseiere og sammenlagtseieren. Hvilke andre ritt han kan gjøre det godt i denne sesongen er vanskelig å si. Han kan prestere i omtrent alle ritt han får muligheten i. Etappeseiere i store etapperitt som Paris-Nice, Tirreno-Adriatico, Romandiet Rundt, Sveits Rundt, California Rundt og liknende er utvilsomt innen rekkevidde. Jeg er også spent på hvilke endagsritt han får kjøre for Rabobank. Selv har han lyst til å kjøre alle klassikerene, men det er nok utelukket. Jeg håper i allefall han får muligheten i Milan-Sanremo og Paris-Roubaix. Der vil han nok kunne få meget viktig erfaring med tanke på muligheten til å vinne disse rittene i fremtiden. Samtidig kan man ikke se bort i fra at han kan levere toppresultater i litt "lettere" ritt som Paris-Tours, Vattenfall Cyclassic og Eneco Tour. Skulle han ta proffnivået veldig fort (noe jeg tror han gjør) kan det bli vanskelig for det australske forbundet å komme utenom han når VM-troppen skal tas ut.



Har dere tro på at verdensmesteren bare fortsetter å imponere og tar proffnivået med engang? Hva kan han i så tilfelle fåt til?