Sykkel er best

Hvor står lagene og rytterne før klassikerne?

2011-02-28T19:05:00.007+01:00

I helgen ble årets to første semi-klassikere arrangert. Med det er vårklassikerne skutt i gang, over en måned før de viktigste rittene går av stabelen. Derfor er det selvsagt alt for tidlig å trekke noen konklusjoner om hva som kommer til å skje i Flandern Rundt og Paris-Roubaix, basert på det vi så i helgen. Det kan allikevel være nyttig (synes i hvert fall jeg) å se nærmere på hva som faktisk skjedde denne helgen.

Sammenliknbart?
For det første var det to vidt forskjellige ritt vi var vitne til. På papiret var Omloop Het Nieuwsblad det tøffeste rittet. Bakkene i det rittet var tøffere enn i Kuurne-Brussel-Kuurne, i tillegg til at førstnevnte ritt også inneholdt langt mere brostein enn sistnevnte. Da været i tillegg viste seg fra en langt verre (eller bedre om man er glade i skikkelig belgisk vårvær) side under Omloop Het Nieuwsblad enn det gjorde under Kuurne-Brussel-Kuurne, var det liten tvil om at den eneste virkelige manndomsprøven kom på lørdagen. Det er også verdt å reflektere litt over hvilke likheter og forskjeller det var mellom helgens ritt og det som venter i april. Det er en del klare likhetstrekk. Helgens ritt ble arrangert i samme område som Flandern Rundt blir arrangert i. Mange av de samme bakkene som skal kjøres i Flandern fikk rytterne prøve seg på. I tillegg risikerer rytterne å oppleve samme vær, selv om de store rittene er en drøy måned frem i tid. Det finnes også klare ulikheter mellom de rittene vi var vitne til i helgen og monumentene Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Den kanskje viktigste forskjellen er lengde på rittene. De store klassikerne er ca 50-60 kilometere lengre enn semi-klassikerne. Det har stor betydning. Mange av de som holdt ut helt til mål i helgen får langt større problemer med å holde trøkket helt til mål når avstanden strekker seg godt over 200 kilometer. I tillegg betyr de store klassikerne mye mer for de sterkeste rytterne enn semi-klassikerne gjør. Det forandrer det taktiske spillet drastisk.

De offensive seieret

Når det er sagt er det på tide å se på hva som skjedde i Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne. Det som først og fremst slo meg var hvor forskjellig inngang til rittene de store lagene hadde. Garmin-Cervélo har blitt hauset opp som et av de beste klassikerlagene noensinne. Da vi så dem opptre denne helgen kunne det nesten virke som at all forhåndsrosen hadde gått dem litt til hode. For Hushovds lag var ekstremt passive, havnet stadig vekk på etterskudd og virket til å forsvare seg, fremfor å angripe. Team Sky og delvis OmegaPharma-Lotto og Rabobank slo taktisk knock-out på det amerikanske storlaget denne helgen. Team Sky var fantastisk flinke til å ligge i forkant. De fulgte ikke bare med på de riktige angrepene, de angrep selv også , og var i stor grad med på å skape rittene. Det er slik man vinner semi-klassikere, og det er slik man bygger lagfølelse og selvtillit før de store klassikerne. I team Sky så man et helt lag ofre seg for hverandre, både på lørdag og søndag. I Garmin-Cervélo (til sammenlikning) var det Martin Maaskant og Johan Vansummeren som stort sett måtte ofre seg for å hente igjen det tapte.

Sparte stjerner

Nå skal det sies at Garmin-Cervélo manglet en del av sine beste klassikerryttere, og at stjernene deres manglet det siste lille på toppformen. Dette sørget for at den Garmin Cervélo-utgaven vi så denne helgen var langt blekere enn den vi kommer til å se i april. Jeg tror allikevel at Jonathan Vaughters helst hadde sett at laget hans var mer med på notene denne helgen. Det hadde bygget litt mer selvtillit, samtidig som det hadde gitt rytterne, støtteapparatet, fans og media en bekreftelse på at dette er et velfungerende lag, ikke bare en gjeng med stjerner kastet sammen. Men når de store klassikerne kommer og de store gutta gjør alt for å vinne, vil det taktiske spillet og "tilfeldighetene" spille en mindre rolle. Da er det rå fysisk kraft og mann-mot-mann dueller som skal avgjøre hvem som trekker det lengste strået. Da er det ikke lenger snakk om å sende ut lagets fjerde beste rytter i håp om at han kan hamle opp med motstander lagets bestemann. Nei, da er det kapteinene som skal kjempe mot hverandre. Det blir en fordel for et Garmin og tildels Quickstep-lag, som i helgen viste at de er hakket bedre til å produsere watt enn de er til å legge opp taktikk.

Flecha er råsterk

Så hvilke ryttere var det som viste at formen var god, hvem viste svak form og hvilke unge ryttere viste at de kan prege klassikerne i fremtiden? Blant stjernene syntes jeg Juan Antonio Flecha var i en liten klasse for seg selv. Spanjolen har klart å ta det siste steget opp i verdenstoppen etter at han byttet over til Team Sky. Kjørestyrken hans er fantastisk og han virker til å ha en selvtillit som svarer til ferdighetene han innehar. Riktignok er det litt tidlig å være i form allerde nå, men husk at han i fjor vant Omloop Het Nieuwsblad og allikevel ble nummer tre i Paris-Roubaix. I tillegg var Tom Boonen meget sterk. Han var sterk og veldig god til å plassere seg riktig inn i bakkene. Han kjørte med en selvtillit og autoritet som minnet en del om hvordan han så ut under glansdagene for noen år tilbake. Grunnen til at han ikke fikk noen resultater å skryte av denne helgen skyldes at han er en mindre komplett rytter enn tidligere (les; spurten han er dårligere) og at han valgte å eksprimentere og "føle på formen" fremfor å ofre liv og lemmer i kamp om enda en semi-klassiker triumf. Ellers virket Hushovd sterk og god, uten at han har toppet formen ennå. Det lover godt for Paris-Roubaix. Rabobank var sterke, mens BMC, Garmin og ikke minst Katusha har veldig mye å gå på.

Ny fransk og tysk stjerne?

I tillegg til Flecha syntes jeg Devolder så bra ut. Så lenge han klarer å plassere seg litt bedre og med det unngår uhellene, blir han farlig i Flandern Rundt. Sterkt kjørte også noen få unggutter. Yoann Offredo bekreftet at han er Frankrikes kommende klassikerstjerne, mens John Degenkolb viste at han kan være tyskernes håp i fremtiden. Det er veldig morsomt, for begge representerer store og sterke sykkelnasjoner som har hatt noen tunge år. Lars Boom hadde nok litt igjen på toppformen, mens Langeveld viste at Rabobank har tre stjerner å spille på, om Breschel skulle bli frisk. Størst svakhet viste Pozzato. Den råsterke italieneren gjemte seg så godt bort at jeg knapt så han denne helgen. Han bør allikevel ikke avskrives, for den småarogante playboyen er en mann som plutselig er der når det gjelder som mest. Det samme er hans lagkamerat Leif Hoste. Så får vi håpe at lag som Garmin, Quickstep, Katusha og BMC også våkner opp når det gjelder som mest.

Hva sitter dere igjen med av svar og spørsmål etter helgens ritt? Hvilke lag klarte seg bra og hvilke bør skjerpe seg? Og sitter dere igjen med noen bedre følelse av hvem som kommer til å vinne de store klassikerne?

Team Sky med overlegen kjøring i Kuurne-Brussel-Kuurne

2011-02-27T17:04:00.002+01:00

Dagens Kuurne-Brussel-Kuurne var den andre semi-klassiekeren på to dager. Det tøffe programmet denne helgen satt sitt preg på dagens ritt. Gårsdagens vinner Sebastian Langeveld brøt allerede før feltet kom til dagens første bakke. Også en rytter som Yoann Offredo, som kjørte strålende i går, brøt tidlig. Mange ryttere hadde med andre ord ikke klart å restituere seg etter gårdagen.

Oude Kwaremont
Dagens ritt ble vidt forskjellig fra gårsdagens. Med en lettere løypetrasè og mye bedre vær var det langt flere ryttere som var med å kjempe om seieren i dag enn det var i går. Tom Boonen og Juan Antonio Flecha var de som satt fart på rittet opp legendariske Oude Kwaremont. Bakken som alltid skaper store distanser skilte også i dag. Med seg fikk de to sterke rytterne overraskende nok Vacansoleils Mirko Selvaggio. Bakfra kom også Ian Stannard opp, og sørget for at Team Sky nok en gang satt virkelig fint i det. Farten opp Oude Kwaremont, sammen med en velt bare noen få kilomter før bakken, sørget for at feltet sprakk opp i mange grupper.

De fire i front var veldig sterke, men i og med at det kun var tre lag representert var det mange som var kjørevillige i gruppene bak. Garmin-Cervélo, med Johan Vansummeren i front, tok opp jakten på kvartetten. Etter noen kilometers hard jobbing var de kjørt inn, men det var ikke mer enn 40-50 mann i gruppa som spiste opp Boonen og Flecha. Akkurat som i går etablerte det seg en gruppe med hjelperyttere i front. Med i denne gruppa var blant annet Hayman og Roelandts. Bak denne frontgruppa var det to hovedfelt. Det første hovedfeltet ble dominert av Quickstep og Rabobank. Ingen av de to lagene hadde noen i frontgruppa, samtidig som de ikke var interessert i å slippe opp andre halvdel av hovedfeltet. I gruppe tre (det andre hovedfeltet) var Stijn Devolder svært aktiv. Akkurat som i går var han involvert i uhell på verst tenkelig sted, og han måtte jage feltet for andre gang på rad. I motsetning til i går klarte han i dag å få kontakt med de beste.

Massespurt
Siden store lag som Garmin-Cervélo og Quickstep ikke hadde noen i frontgruppa var det ingen overraskelse at de ble hentet inn. Til tross for at det kom flere angrep mot slutten av rittet, blant annet slo Boonen til med seks kilomter igjen, ble det samlet. Team Sky hadde kjørt offensivt og meget bra gjennom hele dagen, men hadde fortsatt litt krefter igjen på slutten. Riktignok hadde de bare tre ryttere igjen til å kjøre på de siste to kilometerne. Det er egentlig alt for lite, men når du bruker råsterke Juan Antonio Flecha og Edvald Boasson Hagen som opptrekkere er ingenting umulig. Flecha tok en monsterføring jeg knapt har sett maken til. For de som husker godt minner det mye om jobben Boasson Hagen gjorde for Cavendish på en etappe tidlig i Giro d'Italia i 2009. Edvald Boasson Hagen overtok etter Flecha med en like imponerende innsats. Han kjørte et langt og meget godt opptrekk. Ryttere som Farrar og Greipel ble presset bakover i feltet og måtte ta vind tidlig. På enden av Sky-toget satt Chris Sutton. Han fullendte Sky-lagets fantastiske innsats, og vant så vidt foran Hutarovich. Greipel ble nummer tre, mens Farrar avsluttet på fjerdeplass, noe som vel oppsummerer Garmins helg ganske bra. Til tross for et langt opptrekk opprettholdt Boasson Hagen trøkket helt inn til mål og endte på en meget imponerende 8. plass.

Er dere overrasket over at Sky valgte å kjøre for Sutton istedenfor Boasson Hagen? Hvem skuffet og hvem overrasket dere positivt i dag?

Et ritt preget av mangel på radiokommunikasjon?

2011-02-26T17:37:00.006+01:00

I dag ble årest første semi-klassiker, Omloop Het Nieuwsblad, kjørt. Forventningene og forhåpningene til årets første sykkelfest var store, spesielt fordi vi hadde to nordmenn som var i favorittsjikte. Både Hushovd og Boasson Hagen var blant forhåndsfavorittene, og det dårlige været i belgia burde bare være til deres fordel.

Thor Hushovd virket også til å være sterk. Det manglet kanskje litt i de tøffeste bakkene, men han satt langt fremme og var offensiv. Like offensiv var ikke Boasson Hagen. Den unge nordmannen gjemte seg mer bort, men satt greit med foran. Med andre ord virket de til å være sterke nok til å kjempe om seieren. Den muligheten røk da det taktiske spillet for alvor startet ca fire mil fra mål. Rabobank åpnet opp rittet da de sendte Sebastian Langeveld alene i brudd. Den sterke nederlenderen var en outsider i dag, men ingen virket til å være interessert i å ta han på alvor. Han fikk jobbet opp en fin luke før det kom flere angrep bakfra.

Taktisk triumf
Yoann Offredo var en av syklistene som angrep bak. Med seg fikk han blant annet Matthew Hayman fra Team Sky. Like etter angrep også Juan Antonio Flecha, som så faren. Lars Boom var utrolig våken og gikk etter. Akkurat det trekket fra Boom var helt avgjørende. Med en mann fremst (Langeveld) markerte han bruddet, som også inneholdt blant annet Niki Terpstra (Quickstep), Jürgen Roelandts (OmegaPharma-Lotto) og Martin Maaskant (Garmin-Cervelo). Siden alle de store lagene hadde fått med minst èn mann i bruddet, og virket derfor til å være fornøyd, og det stoppet helt opp i favorittgruppa. Der og da røk alle muligheter for norsk seier. Samtidig satt løpet seg, taktisk sett.

Rabobank som hadde Langeveld i front, ca 1 minutt foran resten av utbryterne, og Boom i den andre gruppa, hadde tatt et solid taktisk grep om rittet. Med gratispassasjer Boom i gruppa ble det ikke fullt trøkk. Ingen ønsket å dra Boom inn til seier. Team Sky-duoen var de som holdt farten nogenlunde opp, men rittet virket fastlåst. Det endret seg rimelig raskt da det var en velt i gruppe to. Boom ble hindret av velten og Flecha så muligheten til å stikke av. Ingen klarte å følge spanjolen, og fjorårsvinneren tok derfor alene opp jakten på ledene Langeveld. Garmin-Cervélo og Quickstep, som allerede før velten lå ille an, var nå helt sjanseløse på seieren. Det stod mellom Langeveld og Flecha, Rabobank mot Team Sky. De to lagene hadde slått en taktisk knock-out på resten av feltet, nå var det de fysiske egenskapene til Langeveld og Flecha som skulle avgjøre hvilke av de to dyktige lagene som kunne juble høyest.

Flecha mot Langeveld
Flecha kjørte sterkt og sakte, men sikkert, spiste han inn hele forspranget. Flecha prøvde seg også på et rykk, men Langeveld slet seg med. Det skulle avgjøres i en spurt. Og for en spurt det ble, mellom to ryttere som strengt tatt ikke er noen spurtere. Det ble en tett kamp, som Langeveld avgjorde med noen få millimeters margin. Bak hadde Offredo angrepet og fått med seg Hayman. Spurten dem imellom avgjorde australieneren enkelt i sin favør. Dermed fikk Team Sky to mann på pallen. Vel fortjent ettersom de spilte det taktiske spillet langt bedre enn de fleste andre lagene.

Konsekvens av radioforbud?
Så hvorfor var det egentlig så mange lag som taktisk sett dret seg ut i dag? Lag som Quickstep og Garmin-Cervélo hadde utrolig sterke lag (de var vel så sterke som Rabobank og Sky fysisk sett), men kom allikevel i undertall og tapte. Hvorfor blinket ikke det røde lyset for Hushovd, Boonen og Gilbert da Flecha angrep og fikk med seg Boom? Det siste var nok personlige feil. Vurderingsfeil, hvor de nok overvurderte hvor godt laget deres satt i det, med tanke på at de hadde med noen foran. Grunnen til at de stoppet helt opp, istedenfor å kjøre som gale for å sørge for å ikke la Sky og Rabobank vinne, er et viktigere spørsmål. Skyldes det radioforbudet? I dag hadde rytterne ingen sportsdirektører på øret, som kunne fortalt dem med en eneste gang at de måtte kjøre for ikke å tape. Det virket som at innen stjernene som Boonen, Hushovd og Gilbert innså at lagene deres lå dårlig an, var det for sent. Toget hadde allerede gått.

Er det dette vi ønsker for sykkelsporten? Ønsker vi at det skal være rytternes oppgave å legge opp taktikken og skaffe seg overblikk? Den jobben har i stor grad vært sportsdirektørens tidligere, nå er det rytterne som må gjøre det. I dag synes jeg vi fikk et eksempel på at dette ikke er optimalt. Rittet ble veldig "fastlåst" allerede tre mil før mål. Selvsagt var det spenning også på slutten, men istedenfor å bli en intens kamp mellom mange lag, ble det en ren mann-mot-mann kamp. Personlig skulle jeg heller sett at det ble mere kjør i favorittgruppa og at seierskampen skulle stå mellom flere ryttere på den siste mila. Jeg tror det ville skapt et mer eksplosivt og morsommere sykkelritt.

"Norsk" seier
Selv om hverken Hushovd eller Boasson Hagen klarte å kjempe seg inn i tetkampen, ble det allikevel en god norsk dag. For det norske damelaget Team Hitec Products UCK, som vi har tittulert som Norges beste sykkellag, vant dameklassen i Omloop Het Nieuwsblad. Deres stjernerytter Emma Johansson forsvarte fjorårs seieren. Med det fikk hun en best mulig debut i sitt nye lag. Beste norske ble Cecilie Sæterøy Johansen på 49. plass. Under følger en pressemelding fra laget:

Pressemelding fra Hitec Products
Teamwork and good preparation paid off as Emma Johansson won the sprint of 'Omloop Het Nieuwsblad' in a group of 5 riders!
The team have spent the last week in Belgium and rehearsed all the hills and cobbles several times, and carried out the plan with success, on the climb 'Cote de Trieux' after 65 km. After a killing climb with all of the team, the peloton was broken to pieces, and Emma was away with a small group. She was also away several times but the small group catched up with her. In the sprint she beat Andrea Bosman (WV Eemland), Chantal Blaak (AA Drink), Loes Gunnewijk (Nederland Bloeit) and Elisa Borghini (Fazza Bortolo)
A sweet start of the season for team Hitec Products UCK!

Hva synes dere om dagens ritt? Ble det preget av mangelen på radiokommunikasjon? Viste Garmin-Cervélo og Quickstep svakhetstegn som er urovekkende med tanke på de større klassikerne?

Hushovd klar for klasikersesongen!

2011-02-24T20:07:00.002+01:00

Pressemelding fra Atle Kvålsvoll:
Klassiker rytterne starter sesongen til helga

For klassiker rytterne starter sesongen på lørdag når det tradisjonsrike Omlopp Het Nieuwsblad, tidligere Het Volk, går av stabelen. Det er den første styrketesten i forhold til hva som venter i mars og april. Veldig mange topper formen maksimalt i denne perioden, Thor har allerede en seier her, skal han klare det igjen i år?

Han liker løpet godt, flere av partiene i Flanderen Rundt skal forseres noe som betyr korte bakker og brostein. Garmin Cervelo, hvor også Gabriel Rasch er i troppen, har et fryktet klassiker lag. Klarer de å få i gang lagmaskinen allerede i første klassiker eller trener de noen løp for å bli samkjørt? Fordelen er at de fleste kjenner hverandre fra fjorårets Garmin hvor lagkaptein Andreas Klier styrte troppene med fast hånd.

Tour of Oman ble en fin konkurranseoppkjøring for Thor. Gode etapper med både fart og kupert terreng, flott vær og gradvis bedre form. Han vil nok oppleve et helt annet trøkk i Belgia til helga. I Oman var det knapt med tilskuere, i et sykkelfrelst Belgia vil VM trøya få oppmerksomheten den fortjener. Verdensmestere på sykkel har en spesiell status og Thor var en meget populær rytter hos belgiserne allerede før han vant VM.

Siste treningsturen i Monaco var sammen med Gabriel (Rasch) og en av de store klassiker rytterne, hjemmehåpet Philippe Gilbert. Han er sugen på sin tredje seier i rittet og vil være en mann det er lurt å holde seg i nærheten av. Om Thor og Gilbert er sammen i finalen så er nok treningskameratene blitt konkurrenter som kjenner hverandres sterke og svake sider godt. Vi får se hvem som har dagen på lørdag.

På søndag er det en ny semi klassiker nemlig Kuurne-Bruxelles-Kuurne. Denne står Thor over og velger å trene deler av Paris-Roubaix løypa i stedet. Det er noen justeringer i årets utgave som det er lurt å kikke nærmere på. Brosteinsklassikeren er et av de løpene han er aller mest sugen på å vinne, gode forberedelser er viktig i så måte.

Neste løp etter Omloop Het Nieuwsblad er Tirreno Adriatico 9-15.mars, fram til da får han lagt inn en god treningsperiode. Samt følge med på ski VM i ledige stunder. For Thor er også født med ski på beina.

Det er mange godbiter å glede seg til framover:

9-15. Mars Tirreno Adriatico
19.mars Milan San Remo
26.mars E3 Harelbeke
3.april Flanderen
6.april Schelderpreis
10.april Paris Roubaix

Radioforbud

2011-02-22T20:49:00.002+01:00

I det siste har vi kunnet lese mange meningsytringer rundt radioforbudet. De aller fleste rytterne misliker forbudet, det samme gjelder sportsdirektørene. De føler seg forbigått av et UCI styrt av "gamlinger" som er på for få sykkelløp. Radioforbudet er dog ikke nytt og vi skrev om dette 1. desember 2009. Det meste vi skrev da gjelder fortsatt, så under republiserer vi det innlegget:

Opprinelig lagt ut 1. desember 2009:
Forrige uke ble det klart at UCI har bestemt at radiokommunikasjonen skal kuttes i UCI kategori 2 løp i 2010. Det vil si de fleste ritt våre profflag kjører. Løpsarrangørenes organisasjon AIOCC har gitt sin støtte til forbudet. Vi har sett forsøk på å innføre et slikt forbud tidligere, blant annet i årets Tour de France. Syklistene i touren valgte å protestere med en sykle sakte aksjon. Burde ikke det vært klar nok beskjed til de høye herrer i UCI om at dette er noe syklister og sykkelledere ikke ønsker?

Begrunnelsen for forbudet er at radiokommunikasjonen ødelegger sykkelsporten ved at det gir sportsdirektørene full styring over syklistene sine, og at syklistene dermed blir "fjernstyrte" fra bilen. Mads Kaggestad har et meget interessant innlegg i sin blogg på TV2 sporten om temaet og franskmenns rolle i forbudet. Kaggestad som har konkurrert i Frankrike i flere år vet hva han snakker om. Han tar opp en del viktige konsekvenser av forbudet. Det at sportsdirektøren mister kontakt med rytterne sine og motsatt kan føre til mange farlige situasjoner som for eksempel at informasjon om eventuelle hindringer i veibanen ikke kommer frem til syklistene.

Feigt
Det at UCI velger å starte forbudet i de mindre kategori 2 løpene synes jeg er ekstremt farlig, feigt og lite gjennomtenkt. Er det ikke disse løpene som har de farligste forholdene for syklistene med smale veier, uoppmerksomme tilskuere og veier som ikke er avstengt for trafikk begge veier? I tillegg er det her de unge syklistene tar sine første sykkeltråkk i store internasjonale felt. Burde ikke de ha den ekstra tryggheten det er å ha sportsdirektørens stemme over radioen? Burde ikke det være disse syklistene som fikk de viktige taktiske beskjedene på øret slik at de kunne lære i praksis hva sykkeltaktikk går ut på? Grunnen til at jeg synes det er feigt er fordi jeg mistenker UCI for å sakte presse forbudet inn i alle deler av sykkelsporten og starter med de løpene det er minst publisitet rundt og hvor det er få profiler som lett kan ytre sin misnøye ut i massemediene. Så er spørsmålet om dette forbudet vil skape mer åpne og spennende sykkelritt eller om dette på lengre sikt dreper mye av taktikkeriet som gjør sykkelsporten så spennende.

Hva synes dere om radioforbudet? Er det en hodeløs prinsippsak for UCI eller har de noen gode poenger?

Dette sitter vi igjen med etter Tour of Oman

2011-02-21T20:45:00.001+01:00

Arrangørtabber og lite publikum
Tour of Oman er et ritt som har klart å tiltrekke seg en god del stjerner i løpet av sin korte levetid. Det er nok mer pga. gunstige temperaturer og mangel på andre konkurransemuligheter, enn at rittet er perfekt. I år var det bl.a. flere arrangørtabber. På den første etappen ble BMC hindret av tilskuere på slutten av etappen fordi arrangørene ikke hadde satt ut sperringer. I tillegg ble Edvald Boasson Hagen hindret av et helikopter, som fløy for lavt, under tempoetappen. En annen negativ ting var at det var svært lite publikum ved løypene, noe som kanskje ikke er så rart i og med at de er i ørkenen, og sykkelinteressen neppe er på topp i et land uten noen sykkelproffer. Det var heller ingen TV-overføring fra rittet. I tillegg var det svært dårlige oppdateringer fra rittet. En annen ting de kunne jobbet med var løypeprofilene og informasjonen om bakker. Tempoetappen og den 2.etappen var langt tøffere enn forventet.

Uhyre sterkt Rabobank
Rabobank har startet sesongen bra. Før Tour of Oman hadde Lars Boom og Michael Matthews sørget for seire i Tour of Qatar og Tour Doen Under. I tillegg hadde de et par andre- og tredjeplasser med Matthew, Laurens Ten Dam og Graeme Brown. I Tour of Oman toppet de dette. Løpet bestod av 6 etapper. På fire av disse etappene vant en Rabobank-rytter. The Bos (les mer om han her) beviste hvor raske han er, og vant den første og tredje etappen. Også når det gikk oppover var Rabobank sterkest. Robert Gesink klatret fra alle opp Green Mountain, og skaffet seg en god ledelse i sammendraget før tempoetappen. På tempoetappen var det ventet at Gesink kom til å tape tid til bl.a. Edvald Boasson Hagen og Fabian Cancellara. Det gjorde han ikke. Han vant nemlig tempoetappen. Selv om den var meget kupert var det overraskende. Med sin sterke kjøring viser Gesink at han kommer til å være blant de beste sammenlagtrytterne også i år. Selv om det er tidlig virker han som om han kanskje kan ta opp kampen mot Schleck og de andre kanonene i Tour de France.

Sterkt kjørt av Edvald
I Tour of Oman hadde Lars Petter Nordhaug tatt reisen hjem etter Tour of Qatar. Til gjengjeld skulle to nordmenn sesongdebutere. Både Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen skulle kjøre sitt første løp for sesongen. Gabriel Rasch, Alexander Kristoff og Kurt Asle Arvesen var også med.

Boasson Hagen kjørte meget godt i Tour of Oman. Det ble fem topp fem plasseringer i løpet av de seks etappene. På den siste etappen ble han nummer 12. Sammenlagt ble han nummer 2. Boasson Hagen viste at han fortsatt kan være med blant de beste i spurtene. Det mest oppløftende var allikevel hans klatring opp Green Mountain. EBH hadde sjelden tatt seg fullt ut opp et fjell i en konkurranse. Det gjorde han på den 4.etappen i Oman. Han ble kun slått av Gesink, og viste at han også er svært sterk i motbakker. Dessverre klarte han ikke å vinne sammendraget, men Boasson Hagen viser at han blir å regne med i klassikerne, spurtene og kanskje til og med i mer kuperte løyper.

Fortsatt lite å skryte av for Kristoff
Heller ikke i Tour of Oman klarte Kristoff å markere seg. På den første etappen klarte BMC for en gangs skyld å samarbeide bra, men ble da hindret av tilskuere. Dermed ble det ingen topp plassering på Kristoff på den etappen. Han klarte heller ikke å markere seg på de senere etappene, og det ble et skuffende Tour of Oman for Kristoff.

Heller ikke Arvesen, Hushovd og Rasch markerte seg veldig. Hushovd viste at han er i god spurtform med en 6.plass på den avsluttende etappen, og viste grei form før klassikerne. Gabba satt som vanlig med når det ble sidevindskjøring, men viste seg ikke like godt frem som i Tour of Qatar noe som også var ventet da det er mindre vind i Oman.

Sprinterne
Ellers viste Mark Cavendish at formen er på vei med en seier og en andreplass. Lagkamerat Matthew Goss har beholdt den fine formen med en seier og en tredjeplass, og viser at han er mer enn en god opptrekker. Daniele Bennati fortsatte å vise god form med to andreplasser, og den sterke italieneren kan gjøre det godt i både spurter og klassikere i årets sesong. Andrea Guardini, som ligner mye på Cavendish i stilen, fikk med seg en tredjeplass fra Oman.

”Våre folk”
To av de vi hadde tro på før årets sesong viste seg også fint frem i Oman. Greg van Avermaet fikk med seg en fin 4.plass fra den andre etappen, og kjørte meget godt på klatreetappen og ble nummer seks på den tøffeste etappen. Dermed viser belgieren god form før semi-klassikerne som begynner denne helgen. Den andre som presterte godt var Denis Galimzyanov. Den raske russeren fikk med seg tre topp syv plasseringer. Det ble 5.plass på den første etappen, 7.plass på den tredje og 2.plass på den siste.

Hitec Products UCK's Lisa Brennauer slo til i Verdenscupen i Manchester!

2011-02-20T19:47:00.002+01:00

Pressemelding fra Team Hitec Products UCK:

Sikret Tyskland plass i VM med 4.plass sammenlagt
Lisa beviste igjen at hun er i verdensklasse på banen. Denne helga startet med 7.plass i lagtempo Fredag (Med Charlotte Becker fra HTC-Highrroad og Madeleine Sandig), men på Lørsdag og Søndag imponerte hun individuelt med en 4.plass sammenlagt i damenes fem-kamp eller 'omnium'. Med denne plasseringen sikret hun startplass for Tyskland i VM i denne disiplinen. 22 år gamle Lisa er et av Tysklands store OL-håp til neste år, men også en nøkkelspiller for Team Hitec Products UCK på landeveien i år. Hennes egenskaper på både lagtempoer og som spurtopptrekker er enestående.
Resultater: http://www.cyclingnews.com/races/uci-track-world-cup-iv-cdm/day-3/results

Pressemelding fra Team Hitec Products UCK

2011-02-20T13:16:00.003+01:00

Johanne Bergseth is ready!
Johanne will make her debut for Hitec Products UCK next saturday at the UCI 1.2 race 'Omloop Het Nieuwsblad'. She is a strong and technically skilled sprinter, and standing tall close to 180 cm, not easy to dislocate in the peloton. Off the bike she is a quiet and dutiful student though. She origins from Sandnes SK, which still is her licence club. Her two older brothers, Jon Øystein and Magnus, are both former cyclists, and like Johanne, superb criterium riders.
In her 'youth' she was part of the Norwegian U23 womens academy, but her studies made it difficult to dedicate fully a couple of years. Some people would write her off at some point. But last year she marked herself positive in her 'Team Alfa' by winning 2 national races and helping her team mate Tina Andreassen to silver in the Norwegian Cup (behind our Lise Nøstvold). At 24 years she is now ready to work hard for the team and develop herself further as a rider.
Follow Johanne on her homepage here: http://johannetherese.wordpress.com/

Boasson Hagen med monsterklatring!

2011-02-18T16:10:00.002+01:00

I dag skulle rytterne i Tour of Oman få en skikkelig utfordring. På slutten av den 157,5 km lange etappen skulle rytterne opp til Jabal al Akhdhar (Green Mountain). Bakken opp til mål var snaue 6 kilometer lang, og hadde en gjennomsnittsstigning på litt over 10.

Med mange sterke klatere på start var det ventet skikkelig kamp opp bakken. Man forventet ar ryttere som Vinokourov, Gesink og Joaquin Rodriguez Oliver skulle sette fart. Før bakken hadde imidlertid Sky splittet feltet i sidevinden, og noen av de gode klatrerne kan ha kommet i bakre del. Rabobank har vært meget gode i årets Tour of Oman, og idag vant dem igjen. Robert Gesink var klart sterkest og vant med 47 sekunder. På andreplass kom Edvald Boasson Hagen. For en gangs skyld tok han i skikkelig i en bakke. Da fikk han vist sitt potensiale, og viser at han er Norges beste klatrer når han vil. Bak Boasson Hagen kom Dreis Devenyns (51 sek bak Gesink), Giovanni Visconti og Christian Vande Velde (begge 53 sek bak Gesink). Gesink tok over ledertrøya i rittet, mens Boasson Hagen kun er 44 sekunder bak.

I morgen venter en 18,5 km lang, kupert tempo. Der er det godt mulig at Edvald tar igjen og distanserer Gesink. Dagen etter venter en lett etappe. Dermed er det en god mulighet for norsk sammenlagt seier.

Gesink dedikerte seieren til hans avdøde far.

Theo Bos terroriserer HTC!

2011-02-17T14:31:00.004+01:00

Theo Bos er i storform for tiden og sikret seg i dag sin andre etappeseier i Tour of Oman. Den lynraske nederlenderen vant rittets første etappe, da han spurtslo selveste Mark Cavendish. I dag fikk han en ny utfordring av HTC. De kjørte nemlig for sammenlagtlederen Matthew Goss. Heller ikke Goss klarte å slå Bos, og imellom dem snek Daniele Bennati seg. Det er forferdelig lite informasjon fra arrangøren. Det lille man får fra twitter.com/tourofoman2011 (arrangørens egen twitter-konto) er stort sett uinteressant "fakta". De har i det minste klart å ta et bilde av rytterne rett etter målgang. Fra bildet tatt rett etter målgang ser det ut som at Boasson hagen kom høyt oppe i dag også. Med andre ord nok en "nesten dag" for Boasson Hagen. Med tanke på at dette er hans første ritt i år må han allikevel være fornøyd. Det tar litt tid å få fart i beina. Nå venter det to dager som vil avgjøre sammendraget (en "fjelletappe" i morgen og en tempoetappe på lørdag), før sputerne igjen får vise seg frem på søndag.

Oppdatering: Edvald Boasson Hagen endte på 4. plass og mistet poengtrøya.

Resultater:
1. Theo Bos
2. Daniele Bennati
3. Matthew Goss

Sammenlagt:
1. Matthew Goss

HTC opptrekker vant - Edvald viser god form - oppdatert

2011-02-16T14:52:00.008+01:00

Dagens etappe i Tour of Oman ble vunnet av australske Matthew Goss. Goss vant spurten foran Daniele Bennati. Edvald Boasson Hagen fortsetter å vise god form, og kapret i dag 3.plassen. Med dagens prestasjon overtar han poengtrøya. Goss overtok ledelsen i sammendraget.

I løpet av dagens etappe skulle rytterne over en relativt tøff kneik. På oppdateringen fra Tour of Omans twitter (her finnes oppdateringen fra rittet, men ble veldig forvirrende på slutten i dag) virket det som at Quick Step satt fart på inn i bakken. Den 395 meter lange bakken ble tøff for mange, og blant annet sammenlagtleder Theo Bos falt av. Dermed endte det med en spurt mellom de sterkeste spurterne hvor Goss var best.

Oppdatering: Informasjonen fra arrangøren angående bakken som kom midtveis på dagens etappe var mildt sagt dårlig. I realiteten var bakken langt verre enn løypeprofilen viste. Vi har vært så utrolig heldige å få følgende rapport fra Gabbas trener Stig Kristiansen:

- Bakken var 6,4km lang og med en "never ending" topp på ytterligere 1,2km.
Første 6 min gikk med drøye 450W, før feltet sprakk og felt 2 fortsatte med 350W (informasjonen fra Jeremy Hunt, red. anm.). Totalt brukte gruppe 2 15min opp og 400W. Så vi snakker om en drøy Holmenkollen.

Kristiansen sier også at rytterne trolig var mer oppmerksom på bakkens lengde enn vi tilskuere var, men at også de ble litt overrasket over hvor tung den var. Han legger til at rytterne som kommer fra Tour of Qatar fortsatt merker det rittet i beina. Når mange av de som har kommet til Oman uten å ha kjørt Qatar også har sin styrke i bakkene (som for eksempel Joaquin Rodriguez og Vinokourov) gjør ikke det ting lettere for de som har kjørt i Qatar.

Etapperesultater:

1. Goss

2. Bennati

3. Boasson Hagen

4. Van Avermaet

5. Hondo

6. Gatto

7. Paolini

8. Boom

Sammenlagt:

1. Goss

Bos beseiret Cavendish - oppdatert

2011-02-15T14:26:00.005+01:00

Tour of Oman startet i dag, og det endte med i en spurt. Med mange av verdens beste spurtere til start var det forventet hard kamp om etappeseieren. Dagens tremanns brudd ble kontrollert av hovedfeltet, før de ble hentet inn på slutten. Raskest i dag var Rabobanks Theo Bos foran Mark Cavendish og Roger Kluge. Dette er ikke første gang Mark Cavendish må se seg slått av den tidligere banespesialisten Bos. Briten tapte nemlig for Bos under Classica de Almeria tidlig i fjorårets sesong.

Selv om Cavendish ikke vant i dag, og heller ikke har vunnet noen etapper så langt i år er det liten tvil om at superspurteren er tilbake i godt slag. Dette er det første rittet i år hvor han føler seg sterk nok til å spurte om seieren. Han har brukt Tour Down Under og Tour of Qatar til "å pleie egoene" til hans viktigste hjelpere Mark Renshaw og Matthew Goss, men nå virker det som at han er klar til selv å ta ansvar for at HTC kjører inn mange fine resultater.

Boasson Hagen nummer 4
Edvald Boasson Hagen ble beste nordmann på 4. plass, mens Alexander Kristoff ble nummer 18. Det kunne blitt bedre for det virker som at BMC for en gangs skyld klarte å få til et godt samarbeid. Dessverre ble de hindret ca 500 meter av tilskuere i veibanen (!). Hushovd, Gabba og Arvesen satt trygt plassert midt i feltet. Så for å oppsummere etappen med norske øyne så var det en flott sesongstart for EBH, Kristoff er på vei og resten henger med. En god dag, som fort kunne blitt enda bedre!

Klart for Tour of Oman

2011-02-14T15:08:00.009+01:00

Tour of Oman står for tur. Rittet arrangeres for andre gang, og ble nok introdusert i fjor for å gi lagene og rytterne som velger å dra til Qatar et enda bedre tilbud. Når det er sagt så er Tour of Oman allerede vokst seg frem som et stort ritt. Det er et ritt som vil gi oss TV-seere en forsmak på hva som kommer senere i sesongen. For i løpet av de seks etappene rittet går over vil vi oppleve å se mange av verdens beste spurtere duellere, vi vil se en del av verdens beste klatrere måle krefter for første gang i 2011, for ikke å glemme at tempohestene skal kjempe mot hverandre. Rittet består av fire flate etapper, som kan være vindutsatte, men ikke like ille som i Qatar, én etappe som avsluttes opp et fjell og en middels lang tempoetappe. Etappeprofilene ser dere her.

Mange store navn

Det er utvilsomt et sterkt felt som står på startstreken i Oman i morgen. Cavendish skulle egetlig ikke starte, det samme med Mark Renshaw, som vant Tour of Qatar. Nå meldes det at Cavedish starter, men det gjør ikke Renshaw. I tillegg til Cavendish stiller HTC med Matthew Goss . Det gjør også danske Alex Rasmussen, som nok vil være en sentral del av opptrekket uansett om det er Cavendish eller Goss som er lagets kaptein. Skulle Disse tre utgjør et fryktinngytende spurtopptrekk. Det er de forsåvidt ikke alene om. Team Leopard-Trek viste lovende takter i spurtene i Qatar, selv om Bennati ikke virker til å være rask nok til å vinne en massespurt. Garmin-Cervélo har to sterke spurtere i Heinrich Haussler og Thor Hushovd, men de mangler en ren sisteopptrekker. Kanskje får vi se Roger Hammond i den rollen, det synes i hvert fall jeg er en spennende tanke. Katusha laget ser ekstremt sterke ut. Russiske Denis Galimzyanov så meget sprek ut i Tour of Qatar, og om samarbeidet mellom han, Pozzato, Paolini og Trusov sitter kan han bli meget vanskelig å slå.

Team Sky med sterkt lag

En annen det kan bli vanskelig å slå er Edvald Boasson Hagen. Den norske stjernen sesongdebuterer (i likhet med Hushovd) under Tour of Oman, et ritt han vant to etapper og kun var en ubeleilig tissepause unna å vinne i fjor. Med seg på laget har han en gjeng som skal bli vanskelig "å skubbe unna" i spurtene. Hunt, Flecha og Hayman er mestere til å holde stor fart på de siste kilometerne, mens Downing og Sutton innehar de nødvendige fartsressursene til å gi nordmannen best mulig posisjon på oppløpet. Også Quickstep har et sterkt spurtlag, men hvem skal de satse på? Steegmans, Boonen eller Chicchi? Jeg stemmer på sistemann. Riktignok er de to førstnevnte i god form, men da de kjørte opptrekk for Chicchi på siste etappe i Tour of Qatar endte det med en andreplass. Chicchi har, slik jeg ser det, litt større fartsressurser enn Steegmans og Boonen. Det siste laget som stiller ekstremt sterke i en spurt er Lampre. Alessandro Petacchi måtte trekke seg fra Tour of Qatar grunnet sykdom, men er vistnok klar for Oman. Med seg har han temposterke Malori, raske Bole og den rutinerte opptrekkeren Hondo. De rosa/blå kommer garantert til å synes langt oppe i feltet på slutten av de flate etappene.

Se opp for Guardini

I tillegg til de sterke spurtlagene finnes det en god del raske ryttere som kan prestere godt, selv om de ikke kan forvente så veldig god hjelp fra sitt eget lag. Andrea Guardini er det like greit å nevne først som sist. Kometen har vært en av de beste (om ikke den beste) spurteren i verden så langt i år. Gir du den lille italieneren lillefingeren tar han hele hånda. De som skal slå Guardini i Oman bør plassere seg bedre enn han, for i en ren mann-mot-mann duell er det knapt noen som slår han. Vi nevner også Lorenzetto, Rabobank-duoen Brown og Bos, Rollin (som er i sitt livs form) og Van Hummel som spurtere å se opp for. I tillegg skal det bli ytterst interessant å se hva Kristoff og Phinney kan få til. Forhåpentligvis kan de hjelpe hverandre frem til suksess, men jeg tviler på det. Jeg tror det er større sannsynlighet for å se de kjempe for seg selv på hver sin side av veibanen enn at de kommer til å danne en super duo. Men jeg tar gjerne i mot en gledelig overraskelse.

Sammenlagthåpene

Selv om det er spurterne som vil dominere rittet, i og med at 4 av 6 etapper trolig ender i en spurt, så er det nok ikke de som vil kjempe om sammenlagtseieren. For det er nok den fjerde og femte etappen som vil avgjøre sammendraget. Den fjerde etappen avsluttes opp en 6 kilometer lang stigning, mens den femte etappen er en kupert 18,5 kilomter langt tempoetappe. Bakken på den fjerde etappen er bratt, veldig bratt. 10 % i snitt og 17-18 % på det bratteste. Med andre ord en bakke for akselerasjonssterke "power"-klatrere. Det er ikke mange klatrere med, men de som stiller er til gjengjeld veldig sterke. Joaquin Rodriguez, Vinokourov, Fuglsang, Gesink, Sinkewitz, Visconti, Sivtsov og Casar. Jeg tror nok Vinokourov blir den sterkeste i sammendraget. Han bør takle bakken greit, samtidig som han kjører fort på tempoer. Se også opp for den italienske mesteren Visconti. Han er ikke den det ropes høyest om på forhånd, men hvis han har klart å restituere seg etter fallet i Qatar, kan han gjøre det veldig bra i Oman. Det er også en del ryttere klatrerne bør prøve å skaffe seg en god luke på før tempoen. Cancellara, Boasson Hagen, Meyer og Boom kan slå flere av klatrerne med veldig mye på tempoetappen, så blir det litt nøling på "fjelletappen", så kan en av disse slå til.

Mange nordmenn i rittet

Vi har mange nordmenn med i rittet. Boasson Hagen og Hushovd har vi allerede nevnt. Boasson Hagen kommer garantert til å jakte en seier fra første etappe. Han pleier å være i god form tidlig på sesongen og han har som sagt et frytelig sterkt lag i ryggen. Hushovd vil også utnytte muligheten til å ta en seier hvis den byr seg, men han må nok dele kapteinsrollen med Haussler. Han pleier å være en litt mer "slow-starter" enn Boasson Hagen, men med verdensmestertrøya på skuldrene frister det nok å teste ut spurtbeina. Arvesen og Gabba må fortsette den positive og gode kjøringen de viste i Qatar. De er nok rene hjelperyttere, men kanskje får vi se dem i et brudd. Når det kommer til Alexander Kristoff så blir dette et viktig ritt. Dette blir hans tredje ritt denne sesongen og formen virker til å bli stadig bedre. Inn på BMC kommer nå supertalentet Taylor Phinney og Kristoff må på sett og vis forsvare plassen som lagets spurter. En pallplass på en etappe ville vært flott, men hvis han ikke får mer støtte fra laget kan det vise seg å bli vanskelig.

Hvilke forhåpninger har dere til Tour of Oman og de nordmennene?

PS: Petacchi har trukket seg fra rittet, noe som svekker Lampre. Ser også ut som at HTC stiller uten sin klatrer Sivtsov.

Sesongåpning for Thor i Tour of Oman

2011-02-13T21:31:00.000+01:00

Nyhetsbrev fra Atle Kvålsvoll
Tour of Oman har ikke lange tradisjoner som etapperitt for verdens beste syklister, 2010 var første gang rittet ble arrangert. Med ASO (Tour de France arrangøren) som teknisk arrangør er den delen i de beste hender og hele 16 lag står på startstreken. Mange av disse er Pro Tour lag noe som borger for god kvalitet og stor fart.
Løpet er på 6 etapper fra 15-20.februar hvor den lengste etappen er på 208 km. Sammenlagtlisten blir nok avgjort på 5.etappe som er en tempo på 18 km.
Detaljer om løpet finner du på http://www.tourofoman.om.

Thor satte seg på flyet til Oman i dag (søndag) og er klar for en lett treningstur sammen med lagkameratene i Garmin Cervelo allerede i morgen. Laget har hatt en strålende sesongåpning med 9 seire og klassikerlaget som Thor har med seg i Tour of Oman viste styrke i sidevinden Tour of Quatar. Spesielt moro var det at Gabriel Rasch var med i front på alle etappene og kapret til slutt en solid 7.plass. Det blir også fint å treffe de norske i Sky; Edvald Boasson Hagen, Kurt Asle Arvesen og Lars Petter Nordhaug samt BMC`s Aleksander Kristoff.

Thor har hatt en god treningsvinter med bl.a. 2 ukers samling på Kanariøyene i november-desember, samt Garmin Cervelo samlinger i Calpe og i Girona i januar-februar. Som tradisjonen tro ble det noen gode skiturer ved juletider, det var som vanlig en god avveksling selv om det var over en kort periode. Etter Girona samlingen fikk han i likhet med flere på laget en lett matforgiftning som medførte 3 dager uten trening. Fra onsdag denne uka har han vært i vanlig treningsrytme.

Det er alltid godt å komme i gang med sesongen og Tour of Oman er en ny opplevelse for Thor. Han vil ta løpet som en god gjennomkjøring og vil nok overlate til sine lagkamerater å kjempe om topplasseringene. Det venter utfordringer på rekke og rad når kursen setter mot Europa igjen og det er først om en drøy måned formen skal komme sigende. Vårperioden ser slik ut:

26.februar Het Volk
9-15. Mars Tirreno Adriatico
19.mars Milan San Remo
26.mars E3 Harelbeke
3.april Flanderen
6.april Schelderpreis
10.april Paris Roubaix

Thors sørlandsbaserte kontinentallag Plussbank Cervelo er også snart på reisefot og har et meget spennende løpsopplegg hvor de skal konkurrere og trene i Spania/Frankrike fra 21.2-17.4. Sesongplanen og andre nyheter finner du på http://www.plussbankcervelo.no.

Hva skjer med SaxoBank dersom Contador blir utestengt?

2011-02-13T20:50:00.006+01:00

Kan bli degradert
Avgjørelsen i Contador saken er enda ikke avgjort. Det står mellom frifinnelse, ett års utestengelse og to års utestengelse. Hvis spanjolen blir utestengt er det katastrofe for Bjarne Riis & co. De mister sin soleklare kaptein, og sin eneste store stjerne. Men det er ikke det eneste. I følge flere medier, blant annet Procycling, kan ProTeam-lisensen til SaxoBank være i fare.
For å få ProTeam-lisens måtte et lag ha nok rankingpoeng. De 15 første fikk automatisk lisens. Plasseringen ble regnet ut fra de poengene som et visst antall (tror det er fem) av lagets ryttere hadde sanket i bestemte løp. I dette rankingsystemet ble SaxoBank ranket som nummer 10. Men i følge El Diariomontes.es sto Contador for rundt 60 prosent av disse poengene. Hvis Contador blir utestengt er det mulig at hans poeng blir trukket fra. Det sier i alle fall UCIs talsmann Enrico Carpani, mens Pat McQuaid tidligere har sagt noe annet. Carpani sier at dersom Contador blir utestengt kan dette føre til en revurdering av SaxoBanks posisjon. I verste fall kan dette bety at SaxoBank blir degradert.

Ville vært rart uten SaxoBank
Hvis SaxoBank skulle bli degradert ville det vært ganske utrolig. Laget til Bjarne Riis har vært blant verdens beste i flere år. I fjor vant laget blant annet Paris-Roubaix og Ronde van Vlaanderen. Men rytterne som i fjor sto for de gode resultatene har i hovedsak gått til Leopard Trek, og dermed får ikke SaxoBank poengene for deres prestasjoner. Og i og med at årets lag er uten stjerner, hvis man ikke inkluderer Contador, har laget altså ikke klart å skrape sammen nok poeng. Men selv om laget mangler de største stjernene vil det være rart uten SaxoBank i feltet. De har ”alltid” vært i feltet. Og hvis de mister lisensen, betyr det at noen andre vil overta lisensen? Og hvem vil det eventuelt bli? Det må vel enten være Geox eller et fransk lag. Geox hadde vært spennende med Sastre og Menchov, men allikevel foretrekker jeg SaxoBank. De har jo tross alt en egen evne med å dyrke frem talenter, for eksempel Schleck brødrene. Og foran årets sesong har de ikke de største stjernene, men de har fortsatt spennende/sterke ryttere som Richie Porte, Chris Anker Sørensen, Larsson, Daniel Navarro, Nuyens, Kasper Klostergaard, David Tanner (en rytter Bjarne Riis har stor tro på) og brødrene Haedo. Når man ser på laget er det spennende selv om de mangler de største stjernene. Personlig håper jeg laget til Riis sykler i den ypperste eliten neste år, uavhengig av hva som skjer med Contador.

Hva tenker dere om fremtiden til SaxoBank? Burde de degraderes dersom de ikke har nok poeng eller er burde de få beholde sin lisens?

Dette sitter vi igjen med etter Tour of Qatar

2011-02-12T09:40:00.004+01:00

Selv om Tour of Qatar går tidlig på året er det et ritt som gir en god del svar på mange spørsmål, først og fremst de som handler om den kommende klassikersesongen. Dette rittet er for mange syklister sesongdebuten, så selvsagt er ikke formen helt på topp. Det er mange som nettopp har kommet ut av "vinterdvalen" og trenger noen sykellritt i kroppen for å få den nødvendige fartsfølelsen. På den andre siden var dette et ritt som tidvis minner mye om klassikerene, i form av kraftig vind som førte til en vill posisjonskamp. Vi nordmenn er aller mest opptatt av hvordan det står til med våre egne proffer, og det er det vi først og fremst det vi vil fokusere på i dette innlegget. Men la oss først ta en titt på hvilke svar vi fikk fra de norskes utenlandske konkurrenter.

Flere tilbake på gammelt nivå
Tour of Qatar vil nok stå igjen i historiebøkene som rittet hvor mange av de "gamle stjernene" igjen skinte. Tom Boonen hadde ikke noe fryktelig dårlig 2010-sesong. Med en andreplass i Flandern Rundt oppnådde han det som for de fleste syklister ikke er noe annet enn en drøm, nemlig å stå på pallen i et av verdens aller mest prestisjefylte sykkelritt. Det ble allikevel en sesong preget av skader. Han mistet hele høstsesongen grunnet en kneskade, og det var derfor helt sikkert veldig godt for han å føle at han nå er tilbake i rute til årets klassikere. En annen som er tilbake i rute er Heinrich Haussler. Også han slet ekstremt mye med skader i fjor, men viste under Tour of Qatar at han er tilbake i god, gammel form. I tillegg imponerte Gert Steegmans og Daniele Bennati. Ingen av de to virker til å være like rakse som de var på sitt beste, men de har begge en fryktelig god motor. Steegmans kan sammen med Boonen utgjøre en farlig duo i klassikerene. Det samme kan til de grader sies om Leopard-Treks Fabian Cancellara og Daniele Bennati. Ellers er det selvsagt verdt å legge merke til at Mark Renshaw har tatt en del skritt, først og fremst når det kommer til å plassere seg riktig når det blir tøff kjøring på vindutsatte etapper. HTC har et langt dårligere klassikerlag enn de har hatt tidligere, men kombinajonen Renshaw/Eisel/Goss kan overraske i årets klassikere. Team Sky virker også sterke med Juan Antonio Flecha og Jeremy Hunt i første rekke. I Qatar manglet de det siste lille, la oss håpe at Evald Boasson Hagen er mannen som trengs for å sette "prikken over i-en" for det britiske storlaget.

Fantastisk kjøring av Gabba
Når vi da så vidt er inne på Boasson Hagen er det naturlig å snakke litt om de norske proffene. For selv om vi manglet de to store enerne våre (EBH og Hushovd) så var det allikevel knyttet stor spenning til hva de norske kunne få til i Qatar. La oss begynne med mannen som leverte best, Gabriel Rasch. Gabba har en formidabel oppgave foran seg. Han skal prøve å kvalifisere seg for verdens beste klassikerlag. For å klare å komme med på Garmin-Cervélos sterke klassikerlag må han prestere. Det gjorde han i Qatar. Før rittet uttalte han at målet var å sitte i fremste gruppe på hver etappe. Det klarte han, og resultatet ble en utrolig fin 7. plass i sammendraget. Plasseringen er god, men når vi tenker på at han først og fremst var en ren hjelperytter for Haussler og til dels Roger Hammond så er prestasjonen fantastisk. Gabba er en ekstremt klok syklist. Han vet at det ikke alltid er den sterkeste syklisten som gjør det best, det er den beste. I begrepet "beste" ligger det mer enn fysiske forutsetninger. Det ligger blant annet egenskaper som å lese ritt, plassere seg riktig og ikke minst spare mest mulig krefter underveis. På disse tre punktene er Gabba helt i verdenstoppen når han er i form. Disse egenskapene er utrolig viktige for et lag, spesilet under vårklassikerene.

En leser skrev for et par dager siden at han trodde klassikerlaget til Garmin-Cervélo ville bestå av Farrar, Hushovd, Haussler, Klier, Hammond, Van Summeren, Maaskant og Millar, hvis alle holdt seg skadefrie. Jeg er enig i at det først og fremst er en av disse Gabba må kjempe for å slå ut av laget. I tillegg har de et par meget lovende unggutter i Sep Vanmarcke og Ramunas Navardauskas. Førstnevnte ble nummer to i Gent-Wevelgem i fjor, mens sistnevnte vant U23-utgaven av Liege-Bastogne-Liege og ble nummer 4 i U23-utgaven av Flandern Rundt og nummer 8 i U23-utgaven av Paris-Roubaix. Dessverre for disse rytterne er det nok ikke unge håpefulle klassikerryttere Garmin trenger i år. Så med mindre de overbeviser noe fryktelig i de semi-klassikerene de får teste seg i, så tror jeg ikke de utgjør noen trussel for Gabba. Så hvem av de ovenfor nevnte rytterne er det mulig for Gabba og dunke ut? I mine øyne er det et navn som skiller seg ut og det er David Millar sitt. Han innehar ikke noen enorm rutine på brosteinsritt og er mer en joker enn en trofast og stabil hjelper. Slik jeg ser det trenger ikke Garmin-Cervélo flere jokere, det har de nok av i Haussler, Hammond, Farrar, Klier og Maaskant. Det de trenger er en som kan sørge for at alle disse "våpnene" kommer seg trygt og godt frem til dit klassiekrene avgjøres. Det er en jobb Gabba behersker meget godt. Jeg tror Gabba tar plassen fra Millar, ikke først og fremst fordi han er så mye bedre enn briten, men fordi han innehar kvaliteter som gjør at laget blir en god del bedre med Gabba i stallen i forhold til med Millar. Men Gabba må for all del bevise dette i semi-klassikerene.

Kristoff nærmer seg noe, sakte men sikkert

Alexander Kristoff er det helt tydelig mange som bryr seg om. Etter gårsdagens innlegg har det kommet mange kommentarer om BMC, Kristoffs fremtid og hva han har prestert så langt i år. Tour of Qatar ble ingen stor opptur for Kristoff. Han hadde garantert håpet på minimum en topp 5 plassering på en av etappene. BMC-laget kan jeg si mye om, noe vi forsåvidt allerede har gjort på denne bloggen. Det er hevet over en hver tvil at lagets totale mangel på samarbeid og samspill svekker Kristoffs sjanser i en spurt. Det blir en ensom manns kamp mot verdens største og beste sykkellag. Det er ingen enkel oppgave! I går beviste derimot Guardini at det heller ikke er en umulig oppgave. Det jeg gleder meg over er at Kristoff virker til å bli stadig sterkere. Han sitter igjen med mer og mer krefter til spurten. I Qatar gikk han fra å ikke være i nærheten av noe som helst på de første par etappene til i hvertfall å slåss hardt i teten av feltet mot slutten av gårsdagens etappe. Men grunnet trøbbel med posisjoneringen og en relativt middelmådig form har han enda ikke på alvor fått deltatt i en spurt så langt i år. Men Kristoff er på vei. Dessverre virker det ikke til at vi kan si det samme om BMC. Det er bare å håpe at Kristoff og Phinney kan finne tonen og få til et godt samarbeid.

Arvesen er i rute

De to siste norske rytterne i dette rittet var Sky-duoen Lars Petter Nordhaug og Kurt Asle Arvesen. For Nordhaug var ikke dette noe ritt som passet han godt, men en fin måte å komme tilbake i konkurransemodus på. Han er ikke en mester i sidevind (selv om han er bedre enn han viste i årets Tour of Qatar), men det er synd han nå ikke får bli med i Tour of Qatar. Der skal det kjøres en "fjelletappe" hvor det ville vært ekstremt interessant å se hva han kunne fått til. Men vi er sikre på at vi får høre langt mer om Nordhaug når han får kjøre ritt som passer han bedre. Når det kommer til ringreven Arvesen så er vi ekstremt imponert. Han er ikke i den formen hvor han kan sitte med i fronten i hver eneste etappe, men på enkelte etapper var han råsterk. Det har ikke Arvesen vært i sesongstarten på mange, mange år. Tour of Qatar bekreftet det jeg har hatt mistanke om i hele vinter; Kurt Asle Arvesen er på vei tilbake i verdenstoppen. Alt tyder på at han kommer til å avslutte karrieren med en fantastisk flott sesong i år. Etter Gabba er det Arvesen som har imponert meg mest av de norske. Det er virkelig deilig å se at han er i rute, ja kanskje til og med litt foran skjema.

Hvilke svar har Tour of Qatar gitt dere? Er Gabba nærmere Garmins klassikerlag enn han var før Tour of Qatar, og ikke minst klarer han til slutt å kapre en plass på Garmins "drømmelag" til Flandern Rundt og Paris-Roubaix? Hva synes dere om de andre nordmennene?

Andrea Guardini raskest for sjette gang i år!

2011-02-11T13:55:00.004+01:00

Spenningen var stor før den siste etappen i Tour of Qatar. Mange ryttere ønsket seg en god plassering på tampen av rittet, mens Haussler hadde et håp om å ta tilbake ledertrøya fra Renshaw. Det var lite vind i dag, så istedenfor viftekjøring ble det kontrollert kjøring. Garmin-Cervélo tok det fulle ansvaret med å kjøre inn de to utbryterne som lå foran. Det amerikanske laget hadde full kontroll på de to, men brukte mye krefter på prosessen med å hente dem inn.

Den nye spurtkanon vant igjen
Da Garmin hadde hentet inn utbryterne tok Team Sky ansvar. De svidde av alt kruttet de hadde lenge før spurten og Downing fikk derfor så godt som ingen hjelp. Faktisk var det ingen lag som klarte å dominere avslutningen, selv om Leopard-Trek på nytt var råsterke. Siden ingen lag klarte å få kontroll ble det en noe hektisk og uryddig spurt, med mange syklister i bredden. Det så lenge ut til at Chicchi skulle stikke av med seieren etter at han forserte på yttersiden av feltet. Men bare 100 meter fra mål fant Andrea Guardini en liten luke og han utnyttet sin enorme akselerasjon til å smette forbi alle de andre og stikke av med etappeseieren. På tredjeplass kom Theo Bos, noe som vil si at pallen bestod av eksplosive og ekstremt akselerasjonssterke spurtere. Kristoff var bedre med i dag, men grunnet lite hjelp fra laget (som vanlig) måtte han ta mye vind tidlig. Det gjorde at han manglet litt krutt på de siste meterne. Siden Haussler ikke fikk noen bonussekunder i mål vant Mark Renshaw sammendraget. Gabba satt med feltet inn i dag og ble nummer 7 sammenlagt.

Resultater:
1. Andrea Guardini
2. Francesco Chicchi
3. Theo Bos

Sammenlagt:
1. Mark Renshaw
2. Heinrich Haussler
3. Daniele Bennati

Hjalp seg selv til seier, for en gangs skyld

2011-02-10T15:10:00.004+01:00

Mark Renshaw er blitt den evige hjelper. Han er først og fremst Mark Cavendish sin lojale spurtopptrekker, men har også måttet jobbe en del for Greipel og Goss de siste årene. Det har virket til at australieneren aldri skulle få sjansen til å kjøre for seg selv. Det skyldes ikke først og fremst at Renshaw er en dårlig syklist, men fordi han er verdens beste opptrekker. I Tour of Qatar har han kjørt sterkt og da Cavendish gikk i bakken under prologen åpnet det seg nye muligheter for Renshaw. De mulighetene har han utnyttet og i dag tok han både etappeseieren og ledelsen i sammendraget.

Gabba i storform

Et stort brudd kom avgårde tidlig på etappen, og der satt Gabba. Nordmannen var beste mann i sammendraget av de som satt i gruppa, noe som gjorde at han en stund var virtuell leder av hele rittet. Ca 18 kilometer fra mål kom det en større gruppe opp til utbryterne, og den nye store gruppen som da ble dannet skulle kjempe om etappeseieren. Team Sky med Kurt Asle Arvesen i front kjørte hardt og gruppa ble stadig redusert. 3,5 kilometer fra mål punkterte Gabriel Rasch. Han kjempet hardt for å holde seg i gruppa til det gjenstod 3 kilometer, for da ville han få samme tid som resten av frontgruppa. Det klarte han akkurat, og med de 3 bonussekundene han tok underveis sikret han seg en foreløpig 7. plass i sammendraget. Det er bare 4 sekunder opp til lagkamerat Hammond, som ligger på 5. plass før morgendagens siste etappe. Sitter Gabba med i første gruppe også i morgen (noe vi tror han klarer) vil han sikre seg et fantastisk resultat i sesongdebuten hans. Ufattelig sterkt! Men også i morgen må han nok først og fremst fokusere på å være en god lagkamerat. Da skal nemlig Haussler prøve å ta tilbake ledertrøya, som Renshaw rappet fra hans skuldre i dag.

Resultater:

1. Mark Renshaw

2. Daniele Bennati

3. Tom Boonen

4. Heinrich Haussler

5. Dennis Galimzyanov

Sammenlagt:

1. Mark Renshaw

2. Heinrich Haussler +0.06

3. Daniele Bennati +0.15

...

7. Gabriel Rasch +0.40

To på rad for Haussler - Gabba viser form

2011-02-09T14:24:00.011+01:00

Etappen i dag ble preget av mye vind. Feltet ble splittet i flere. I gruppe 1 satt blant annet Haussler, Gabba, Boom, Bennati, Cavendish, Renshaw og Flecha. Sammenlagtleder Boonen punkterte, og måtte dermed bli med i gruppe nummer 2 sammen med bl.a. Kristoff som hadde sittet i bruddet før sidevinden slo inn. Avstanden mellom de to gruppene økte og økte, og Boonen måtte se ledertrøya gå fra sine egne skuldre.

Garmin-Cervelo kontrollerte, og fikk blant annet hjelp av Cavendish. Cavendish måtte takke for seg med ca. 6 kilometer igjen til mål. Med 4 kilometer igjen til mål rykket Astanas Simon Clarke, men forsøket holdt ikke helt inn. Han ble hentet inn med litt under 500 meter igjen. I spurten var Haussler nok en gang sterkest, og vant sin andre etappe på rad. Mark Renshaw tok andreplassen, mens Bennati ble nummer 3. Eisel dro opp, og da han var ferdig tok Boom over. Bennati lå nærmest Boom, mens Renshaw satt på hjulet til Rollin som satt bak Bennati. Haussler hadde gitt en ørliten luke til Renshaw, men var sterkest i spurten og vant ganske lett.

Med dagens seier tok Haussler over ledelsen sammenlagt. Han leder med 4 sekunder på Renshaw og med 15 sekunder på Bennati.

Gabriel Rasch viste nok en gang strålende form. Han satt med i den fremste gruppa, og klatret til en utrolig sterk 8.plass sammenlagt.

Etapperesultater:

1. Heinrich Haussler
2. Mark Renshaw

3. Daniele Bennati
4. Dominique Rollin
5. Lars Boom

Sammenlagt:

1. Heinrich Haussler

2. Mark Renshaw +4 sek

3. Daniele Bennati +15 sek

Garmin Cervélo dominerer tidlig i sesongen

2011-02-08T13:47:00.003+01:00

Sammenslåingen mellom Garmin og Cervélo virker til å være ekstremt vellykket. Så langt i sesongen har de vunnet det australske mesterskapet både på tempo og felelsstart, de har vunnet Tour Down Under, Bobridge har satt verdensrekord på 4000 meter forfølgelse og Farrar har vunnet de to første rittene i Mallorca Rundt (skal legges til at første rittet ikke offisielt telles grunnet at rittdommerne tok siesta etter en rytterprotest). I dag slo Heinrich Haussler til og vant den andre etappen i Tour of Qatar. Med andre ord en knallstart på denne sesongen for det "nye" storlaget.

Massespurt
Dagens etappe ble veldig ulik gårsdagens. Vinden hadde løyet i forhold til i fjor og den splittet ikke feltet. Et tidlig brudd ble enkelt hentet inn av feltet og det hele skulle avgjøres i en massespurt. Det ble en kaotisk spurt hvor det kun var de sterkeste og best organiserte lagene som klarte å sette sine spurtere i vinnerposisjoner. Sterkest av alle i dag var Team Leopard-Trek, med Fabian Cancellara i spiss. Sveitseren tok en kanonføring og satte laget sitt i perfekt posisjon. Resten av laget jobbet hardt og ga Bennati et flott opptrekk. Italieneren holdt nesten unna for alle de andre, men Haussler smatt forbi på innsiden helt på slutten. Katushas Dennis Galimzyanov var heller ikke langt unna en etappeseier og var den med størst fart over streken. Quickstep slet med å få til et godt opptrekk grunnet noen punkteringer på slutten, mens HTC for en gangs skyld var ekstremt bleke i avslutningen.

Resultater:
1. Heinrich Haussler
2. Daniele Bennati
3. Dennis Galimzyanov
4. Theo Bos
5. Roger Kluge

Sammenlagt etter andre etappe:
1. Tom Boonen

PS: Nordmenne viste seg også frem i dag. Gabba gjorde litt drajobb, mens Arvesen og Nordhaug begge var svært aktive i jakten på utbryterne. Kristoff prøvde seg i spurten, men dessverre virker det ikke som at BMC har blitt noe bedre på opptrekk siden i fjor. Dermed ble det umulig for Kristoff å kapre en topplassering.

Boonen tilbake for fullt!

2011-02-07T13:36:00.003+01:00

Dagens etappe av Tour of Qatar inneholdt de elementene vi pleier å få oppleve i dette rittet. En sterk vind gjorde at en liten gruppe ryttere klarte å skille seg ut. I denne gruppen var det Garmin-Cervélo som var best representert. Gabriel Rasch var en av Garmin rytterne (og den eneste nordmannen) som satt med i fremste gruppe. Noe overraskende var Rabobank veldig dårlig representert. Graeme Brown var den eneste fra det sterke nederlandske laget som klarte å komme seg med i første gruppe i dag. Sammenlagtlederen Lars Boom satt i andre gruppe. Det meldes at han har slitt litt med magen og at det skal være grunnen til at han ikke klarte å sitte med helt i front.

Frekt og sterkt av Boonen
Frontgruppa samarbeidet godt inntil 3-4 kilometer fra mål. Da angrep Andreas Klier fra Garmin. Han ble hentet inn av Quicksteps Nikolas Maes. Da var det klart at det skulle bli en spurt. Bernard Eisel kjørte for Renshaw og Steegmanns kjørte for Boonen. Men de to opptrekkerne klarte ikke å holde høy nok fart og Garmin laget kom som et skudd til høyre i veibanen, med et flott opptrekk for Haussler. Det var Hammond som kjørte opptrekket for Haussler, og på hjulet hans igjen satt Flecha. Renshaw var våken på opptrekket til Garmin og tettet den lille luka som oppstod rakst, og begynte å fighte for posisjonen mot Flecha. Boonen slapp en sykkellengdes avstand frem til de to kamphanene og slapp derfor å måtte "stoppe" opp pga posisjonskampen foran. Istedenfor bygget han opp farten og føk ut til høyre i veibanen. Hammond hadde fått smake på motvinden og ble fort stiv. Det gjorde at den farten Boonen klarte å bygge opp var mye større enn den Haussler hadde, der han satt på hjulet til Hammond. Selv om det ble en lang spurt for Boonen så fikk han en liten luke gjennom sin gode akselerasjon. Han var derfor aldri truet og kunne ta seieren. Et endelig bevis på at Boonen er tilbake etter en fjorårssesong preget av store skadeproblemer. Haussler tok andre plassen, mens verdens beste opptrekker, Mark Renshaw, tok en 3. plass da han endelig fikk spurte for seg selv.

Resultater:
1. Tom Boonen
2. Heinrich Haussler
3. Mark Renshaw
4. Daniele Bennati
5. Graeme Brown

Sammenlagt etter 1. etappe:
1. Tom Boonen
2. Mark Renshaw +0.04
3. Fabian Cancellara +0.08

Boom med en fantastisk prolog i Qatar!

2011-02-06T14:02:00.003+01:00

Tour of Qatar startet i dag med en 2,5 kilometer lang prolog. Det var en svingete prolog på litt ujevnt underlag og med mye vind. Juan Antonio Flecha satt tidlig beste tid, men han holdt på å bli revet i bakken på de siste meterne, da gjerdene blåste over ende. Spanjolen skled oppå det ene gjerdet, fikk en enorm sladd på bakhjulet, men klarte mirakuløst nok å holde seg på sykkelen. Selv om Flecha kjørte overraskende sterkt holdt det ikke til pallplass. Lars Boom, som kommer rett fra cyclocross sesongen, knuste absolutt alle og fikk til og med Fabian Cancellara til å se ut som en smågutt. Boom vant prologen knappe 4 sekunder for Cancellara, med en litt overraksende 3. plass til Tom Veelers.

Team Sky kjørte godt og deres debutant Alex Dowsett klinket til med en flott 5. plass i hans første profesjonelle ritt. Mange hadde store forventninger til Jack Bobridge, som satte ny verdensrekord på 4000 meter individuell forfølgelse for en ukes tid siden, men Garmin-rytteren skuffet og ble bare nummer 12. Det er også verdt å nevne at rittets store spurtstjerne Mark Cavendish falt og slo seg. Han kom seg til mål, men det kan godt tenkes at han blir litt reservet i resten av rittet. Da er det flaks for HTC at de har Eisel og Renshaw som kan overta kapteinsrollen.

Resultater:
1. Lars Boom
2. Fabian Cancellara +0.04
3. Tom Veelers +0.05
4. Juan Antonio Flecha +0.05
5. Alex Dowsett +0.06

Alt klart for ørkenkamp i vinden

2011-02-05T20:42:00.003+01:00

I morgen starter Tour of Qatar, en krig i sidevinden. For selv om løypeprofilen er paddeflat, så vil vinden skape avstander. Mister du bakhjulet til mannen foran deg i sidevinden taper du fort minutter. Feltet pleier å sprekke opp i mange fraksjoner på nesten hver eneste etappe. Det eneste som er nytt med årets ritt i forhold til tidligere utgaver, er at rittet i år starter med en veldig kort prolog. I fjor var det en lagtempo som var åpningsetappen og den utnyttet Team Sky til å sende Edvald Boasson Hagen i tet. I år vil den raskeste mannen på de 2,5 kilomterne som utgjør prologen få ikle seg den gule trøya.

Favorittene
Det er mange gode spurtere med i rittet: Marc Cavendsih, Tom Boonen, Chicchi, Bennati, Pozzato, Bole, Hondo, Galimzyanov, Downing, Van Hummel, Bos, Guardini, Lorenzetto, Haussler, Kristoff og Bonnet. Men siden det mest trolig ikke blir så mange massespurter tar vi også med noen gode klassikerryttere i rekken av ryttere som kan hevde seg i dette rittet: Cancellara, Kluge, Boom, Flecha, Bobridge, Hammond, Burghardt, Van Avermaet, Eisel, Offredo og Visconti. Disse rytterne innehar kvaliteter som gjør at de kan sette sitt preg på dette rittet. Hele startlista finner du her.

I Tour of Qatar er det dog vel så viktig å snakke om sterke lag som det er å snakke om sterke ryttere. I sidevind er det de sterkeste lagene som styrer rittet. Det er de som setter fart når vinden tar som mest tak, og dermed sprenger feltet. Å være en del av et godt lag gjør at du kan sitte mer avslappet i feltet, for du er trygg på at laget klarer å sette deg i den nødvendige posisjonen for å klare å komme med i fremste vifte. De sterkeste lagene i Tour of Qatar, på papiret, er Garmin-Cervélo, Leopard-Trek, Sky, Rabobank, Katusha og BMC. Disse lagene har mange rutinerte klasssikerryttere og vil sikkert sitte i front når feltet sprekker opp. I tillegg har Quickstep og HTC meget sterke spurtlag. Duoen Renshaw/Cavendish kan terrorisere de andre lagene om de sitter med frem til spurtene.

Nordmennene
Det er fire nordmenn i rittet. Alexander Kristoff skal prøve å vise seg bedre frem enn han gjorde i Tour Down Under. Han gikk i bakken under det australske rittet, men det burde ikke sette han noe særlig tilbake i dette rittet. Det er nok Kristoff, som med sin gode spurt, er den nordmannen vi må sette vår lit til med tanke på å få en norsk pallplass. For Gabriel Rasch er dette et viktig ritt. Han må bruke rittet til å vise at han er verdig en plass i Garmins fantastiske klassikerlag. Han har uttalt at målet er å sitte i fremste gruppe hver dag. Det er et meget klokt mål. Med ryttere som Hammond, Hunt og ikke minst Haussler på laget er det ikke Gabbas jobb å kjøre inn resultatene. Han må vise at han er plasseringssterk og klarer å sitte på rett sted til rett tid. De to siste nordmennene i rittet er Team Skys Kurt Asle Arvesen og Lars Petter Nordhaug. Arvesen pleier å være en ”slow-starter” så han har nok ikke de store forhåpningene til rittet. Heller ikke Nordhaug satser på å kjøre inn noen topplasseringer. Til det er det for flatt i den qatarske ørken. Med sine kjørestyrker og oppofrende kjørestiler vil de være viktige brikker i Team Sky. Det blir spennende å se om Nordhaug har klart å ta enda et skritt videre i forhold til fjorårssesongen, og om Arvesen kan starte sesongen et lite hakk bedre enn han pleier. Det kan i hvert fall ikke gå dårligere enn i fjor for Arvesen, for da brakk han kragebeinet på vei til start på den første fellesstartetappen.

Hvilke lag og ryttere tror dere at vil prege rittet? Hva kan vi forvente av de norske?

Tysk sykkelsport i dyp krise!

2011-02-04T21:19:00.002+01:00

Få stjerner, lag og ritt
Tysk sykkelsport sliter skikkelig for tiden. Det har blitt langt mellom stjernene, og Tyskland har ingen lag i toppen lenger. Lag som Milram, Gerolsteiner og T-Mobile er borte, og det beste laget i år er Team NetApp. De kjører på nest høyeste nivå, men satser på å kjøre Tour de France i 2012. Dette vil imidlertid bli svært vanskelig. Og på dette tyske laget er under halvparten av rytterne tyske. Landet ble tidligere regnet som et av de aller største sykkellandene i verden. Det gjør de ikke lenger. I år er det kun Greipel og Martin (bildet) som kan kalles verdensstjerner, mens de tidligere hadde langt flere. De hadde et av verdens beste, kanskje det beste, laget i Telekom/T-Mobile, og stjerner som Ullrich, Zabel og Klöden. Det har altså blitt langt mellom stjernene og de store lagene i Tyskland og dermed har interessen minsket betraktelig. Så mye har interessen minket at Tour de France kanskje ikke sendes i landet neste år. De største TV-kanalene ARD og ZDF kommer nemlig ikke til å sende Tour de France direkte neste år. De to kanalene vil sende høydepunkter, men ikke direkte. Grunnen til at de ikke vil sende er den dalende trenden på seertallene. Og grunnen til de dalende seertallene er først og fremst doping.

T-Mobile var hele landets sykkellag, og hadde populære ryttere som Zabel og Ullrich som regjerte på slutten av 90-tallet og på starten av årtusenet. Tyskland var en sykkelstormakt. Etter årgangene med Zabel og Ullrich sank nivået, men det var fortsatt bra. Men den virkelige nedturen for tysk sykkelsport kom helt på slutten av Ullrich sin karriere, og det var ikke fordi det ikke kom opp nok ryttere bak han. Pga. Operasjon Puerto ble Ullrich kastet ut før Touren i 2006. Og dette skulle vise seg å bare være en av flere dopingsaker i tysk sykkelsport. T-Mobile la ned etter 2007-sesongen, og etter det har innrømmelsene kommet på perler på en snor. Nesten hele T-Mobile laget fra rundt årtusenskiftet har innrømmet bruk av doping. Deriblant Zabel og Riis. En av de få som ikke innrømmet doping var Ullrich som hele tiden har nektet for at han har dopet seg. Doping var et problem i T-Mobile og i Tyskland. For når det kom en ny god rytter kunne man tippe at de var dopet. Og da traff man ofte også. Først kom Patrick Sinkewitz. Han ble tatt i doping. Det samme ble Stefan Schumacher og plutselig var Tyskland så godt som uten stjerner. Noen årganger gikk uten at det kom noen nye stjerne som ikke ble utestengt etter bruk av doping. Dermed falt interessen og de tyske lagene fikk ikke resultatene de trengte for å kunne fortsette innenfor sykkel. I tillegg har det blitt færre løp i Tyskland. Tyskland Rundt var tidligere et av de aller største etapperittene bak Grand Tourene, men nå kjøres det ikke lenger. Det er også andre løp som har blitt lagt ned pga. lite interesse blant sponsorene. Det eneste store rittet i Tyskland nå er Vattenfall Cyclassics.

Må ta tak
Nå må det tas tak i tysk sykkelsport. For det første må de bli kvitt de enorme problemene de har med doping. Steg 1 er at holdningene må endres. Etter det må det sørges for flere, bedre og mer profesjonelle lag. Dette er viktig for å få en myk overgang mellom junior, U23 og senior klassene. Dette vil også gjøre at tyske ryttere kan holde seg i hjemlige, trygge omgivelser lenger, i tillegg til at det vil gjøre at talentene utvikles bedre og på mer langsiktig basis. Kommer det flere tyske ryttere i verdensklasse vil også firmaer se potensialet for økonomisk gevinst ved å sponse lag og ritt. I tillegg tror jeg at tyske ryttere ville ha nytt godt av å ikke bli sett på som en fremtidig verdensstjerne bare de vinner et ritt med litt prestisje, eller utmerker seg som junior eller U23-rytter. Da blir presset til å prestere enda større, det blir lett å forhaste seg og trene feil i håp om å bli for god for fort.

Alt dette burde være mulig, men det er veldig viktig at det blir mindre doping i tysk sykkelsport. Dette er alfa og omega. Ellers vil tysk sykkelsport stagnere enda mer. Blir holdningene bedre vil det også blir mer aktuelt for lag fra andre land og signere unge, talentfulle tyskere. Får de ryddet opp i dopingproblematikken vil dette trolig føre til en dominoeffekt av positive ting for tysk sykkelsport. Dette kan føre til at tysk sykkelsport bygger seg opp til gamle høyder. Det er absolutt et stort potensial i tysk sykkelsport. Og en sterk tysk sykkelnasjon er noe sykkelsporten vil være tjent med.

Synes dere det er synd at tysk sykkelsport sliter eller er det velfortjent ettersom de har vært slappe i dopingarbeidet i lang tid? Kan talenter som John Degenkolb og Tony Martin hjelpe tysk sykkelsport opp på beina igjen?

Mye spenning i vente!

2011-02-03T16:10:00.004+01:00

Etter en eksplosiv og ekstremt spennende start på sesongen med Tour Down Under, har det nå vært gått en stund uten så altfor mye sykkelspenning. Riktignok har Yonathan Monsalve og Andrea Guardini vist at de kanskje kan bli noen spennende ryttere å følge i fremtiden, etter at de begge overbeviste i det første profesjonelle rittet deres noensinne, Tour de Langkawi. I tillegg har sesongen så vidt startet i Italia, hvor Daniele Pietropolli var den som markerte seg sterkest, mens FDJ har startet den franske sesongen perfekt med seier i GP La Marseillaise ved Jeremy Roy og ved å vinne den første etappen i Etoile de Bessèges ved sin storspurter Yauheni Hutarovich (se spurten i videoen under). Dette løpet kan du forresten følge live via directvelo.com. Hvis vi også legger til at Quick-Steps nyervervelse Zdenek Stybar ble verdensmester i cyclocross, Jack Bobridge satt verdensrekord på 4000 meter individuell forfølgelse på bane og at Rochelle Gilmore og Ellen Van Dijk har tatt hver sin etappeseier i kvinnenes Tour of Qatar, tror jeg vi har fått oppsummert det viktigste som har skjedd siden Tour Down Under.

Mange nordmenn sesongdebuterer
Med andre ord har det vært en litt tam peridoe, kall det gjerne stille før stormen. For når vi nå har kommet til februar kommer det store og interessante ritt på rekke og rad. Først ut er Tour of Qatar (som starter på søndag), hvor flere norske syklister vil møte noen av verdens beste (som Cavendish og Boonen) til sidevindskjøring i ørkenen. De fleste rytterne som deltar i Qatar + Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen drar så videre til Oman for å kjøre flate etapper, en fjelletappe og en rimelig lang tempoetappe (dette rittet starter 15. februar). Samtidig som Tour of Qatar kjøres, arrangeres det fire endagsritt på Mallorca, som legges sammen til et sammendrag. Deltar du på alle disse rittene er du med og kjemper om sammenlagtseieren, men du kan også stå over et ritt eller to og allikevel kjempe om seiere i de rittene du kjører. Det er i et av disse endagsrittene Thor Hushovd sesongdebuterer. I tillegg til de nevnte rittene skal det kjøres relativt store ritt i Italia og Frankrike.

Klassikersesongen starter i slutten av februar
Så, den 26. februar, starter klassikersesongen med semiklassikeren Omploop Het Nieuwsblad. Det er med andre ord tett med store ritt i februar. De fleste verdensstjernene vil bruke denne måneden til å starte sesongen, mens noen unge talenter vil bruke måneden til å markere at de blir å regne med resten av sesongen. Er du en av dem som ikke føler at det er sykkelsesong så lenge det ligger snø utenfor vinduet er det bare å omstille seg med en eneste gang. Gjør du ikke det kommer du til å angre i ettertid. For februar byr på mye spennende sykkel.

Hva er dine forventninger til februar? Hvilke ritt ser du mest frem til? Er det mulig at vi får noen norske seiere denne måneden?

Månedens rytter i januar

2011-02-01T19:53:00.035+01:00

Sykkelsesongen er endelig i gang, og det er klart for årets første "Månedens rytter"-kåring på bloggen. Januar er kanskje ikke den måneden med flest sykkelritt. Men en del ritt har det da blitt, og en del gode prestasjoner har det også blitt.

Andrea Guardini
Den unge, lynraske italieneren har virkelig prestert Tour de Langkawi. Han har prestert såpass godt at vi valgte å skrive et innlegg om han. Det kan du lese her. Det ble til slutt 5 etappeseire, og selv om den siste kom i natt (1.februar), kan Guardini være utrolig fornøyd med årets første måned.

Cameron Meyer
Australieneren begynte sesongen med en 6.plass i det australske mesterskapet. Tre dager senere var han raskest på tempoløpet i Australia, og kan kalle seg australsk tempomester. I Tour Down Under viste han seg nok en gang frem. Meyer vant en etappe, og overrasket de fleste med å vinne sammenlagt. En utrolig måned for den kjøresterke rytteren.

Matthew Goss
Den spurtsterke australieneren ble satt i skyggen av Cavendish og Greipel før Tour Down Under. Det selv om han hadde blitt nummer to i det australske mesterskapet. Men når det kom til Tour Down Under satt Goss de fleste i skyggen. Han vant Cancer Council Classic i forkant av selv TdU. Han vant foran lagkamerat Renshaw. I Tour Down Under viste han seg som den beste sprinteren. Det endte med fem plasseringer blant de beste fem, deriblant en seier. Det så også lenge ut til at han skulle vinne sammendraget. Det gjorde han ikke, noe han trolig er sur for. Han fikk nemlig et perfekt opptrekk av Renshaw, men klarte/turte ikke å følge. Det kostet han sammenlagtseier, men han ble til slutt nummer to.

Mark Renshaw
Resultatmessig var det langt fra den beste måneden. Det ble "kun" en 2.plass på kriteriumsrittet i forkant av Tour Down Under. Men hvis man ser bak resultatene finner man en annen historie. Renshaw trakk opp Goss perfekt på omtrent hver eneste etappe og fortjener absolutt skryt for sin hjelp.

Daniele Pietropolli
Den europeiske sesongen begynte med rittet Giro della Provincia di Reggio Calabria-Challenge Calabria. Dette feiret italienske Pietropolli med seier på den første etappen. Med det la han også grunnlaget for sammenlagtseiren som ble spikra etter to etapper som med spurt i relativt små grupper. Det har altså vært en fin måned for den rutinerte italieneren.

Det er også andre som har prestert bra i januar. Hvis du mener noen andre enn de som er nevnt ovenfor kan du stemme på "andre" og gjerne legge inn en kommentar med hvem du mener var best. Stemme gjør du til høyre.

Er det mulig å gjøre sykkelsporten til en "helårsidrett" i Norge?

2011-01-31T17:14:00.005+01:00

Norsk sykkelsport har èn utfordring mer enn de fleste andre europeiske land, nemlig klimaet. Kulda og snøen begrenser mulighetene til å avholde sykkelritt i store deler av året. En liten titt på terminlista til NCF viser at den norske sykkelsesongen starter så smått i slutten av april. Ikke før 1. mai starter Norgescupen, og med det sesongen for flere av de beste norske syklistene. Tenker ikke da på de norske proffene og semiproffene, men resten. Det er to måneder etter at sesongen starter i sydligere strøk. Med andre ord starter den norske sykkelsesongen lenge etter den europeiske. Heldigvis er vi flinkere til å trekke ut sesongen i den andre enden. Selv om det begynner å tynnes ut i rekken av sykkelritt i september, så arrangeres den siste Norgescuphelgen i månedsskifte september/oktober. Selv ikke i sydligere strøk som Spania, Italia og Frankrike holder de på noe særlig lengre. Det jeg lurer på er om norsk sykkelsport kunne vært tjent med å starte sesongen tidligere?

Flere alternativer i utlandet?

Selvsagt er været en begrensning. Snøen ligger gjerne på bakken ut mars, i hvert fall. Men det burde vel kanskje være mulig å finne et sted i Norge hvor det gikk an å arrangere Norgescup i midten av april? Da hadde i hvert fall sesongen blitt et par uker lenger. Noe særlig lenger er det ikke mulig å strekke den norske sesongen, dessverre. Så hva skal norske syklister da gjøre? Bare innfinne seg med at utlendingene får et konkurransefortrinn ved at de har en lenger konkurranseperiode? Det finnes heldigvis noen alternativer. I Danmark starter alltid sesongen litt tidligere enn i Norge. Der er nivået meget godt og stadig flere nordmenn bruker ritt i vårt naboland til å sesongdebutere. Det finnes også en annen variant. Drar man enda litt lenger syd kan man velte seg i et eldorado av kermissritt i Belgia. Rogalandsklubbene Stavanger og Sandnes har i mange år brukt dette alternativet, og de har vært norgesmestere på talentutvikling. Disse rittene er fartsfylte, tette og krevende. Kamp om posisjoner, mange akselerasjoner og god motstand gjør at disse rittene byr på gode muligheter til å finne formen før sesongen starter på hjemmebane.

Mulig å få til noe i Norge også?

Tilbudet er med andre ord godt utenfor Norge. Hvorfor har ikke vi flere muligheter for å drive aktiv sykkelsport i Norge på vinteren? Det finnes en haug med sykkeldisipliner som det burde gå an å arrangere i Norge i løpet av vintermånedene. Hadde vi hatt velodromer i Norge hadde disse kunnet bli brukt til å lage en norsk cup i banesykling. Eventuelt kunne bi gått sammen med Sverige (som nylig har fått sin første velodrom) og Danmark (som er en stolt banenasjon) og fått til en Skandinavisk cup. En annen disiplin som vi gjerne skulle sett at var mer utbredt i Norge er cyclocross. Norske forhold burde være nærmest perfekte for denne sykkelgrenen, hvor trapper og andre hindre forseres i det som ellers minner noe om et terrengsykkelritt. I Rogaland har de startet opp en slik cup, hvor lokale syklister har stilt opp. Det lokale kontinentallaget Sparebanken Vest - Ridley har vært gode til å fronte og delta i disse rittene. Man skulle tro at disse rittene skulle være perfekte for mosjonister som ønsker seg fart, spenning og en arena hvor konkurranseinnstinktet kan få herje fritt. I tillegg kunne aktive syklister brukt det som en morsom måte å få litt konkurransetrening på. Vi innser at slike ritt ville fått tøff konkurranse av langrenn. Det er tross alt mange av de som er ivrigst på sykkelen på sommeren som bytter ut sykkel med ski når vinteren kommer. Men per dags dato finnes det knapt nok noen utholdenhetsidretter som utfordrer langrennssportens posisjon de månedene det ligger snø på bakken. Det er sikkert mange som kunne tenkt seg å bruke sykkelen aktivt i vintermånedene også.

I tilegg til de to nevnte sykkelgrenene finnes det også en idrett for de som ønsker å teste flest mulig aspekter av utholdenhetsidretten. Vintertriathlon er en idrett hvor det konkurreres i løping, sykling og langrenn. Norge er så vidt vi har forstått en ledene nasjon i denne relativt lille idretten. Kanskje hadde dette vært noe for noen norske syklister? Mener å huske at Joker Meridas Vegard Breen tidligere har gjort det meget bra i denne idretten. Det er ikke slik at vi på død og liv mener at det må konkurreres så himla mye på sykkel under vinteren, men vi tror det med fordel kunne vært flere alternativer for norske syklister. Det er selvfølgelig viktigst at vinteren brukes til å legge et godt grunnlag for en ny sesong, men å "sprite" opp tøffe treningsperioder med noen få morsomme konkurranser i alternative sykkelgrener kan vel ikke skade? Da NCF arrangerte banesamling noen måneder etter sesongslutt i fjor ble det stor pågang. Mange ønsket å prøve dette siden det var noe nytt, noe annerledes. Det er kanskje ikke så rart at noen lengter etter litt variasjon, det er tross alt lang tid fra oktober til mai.

Tror dere norsk sykkelsport hadde hatt godt av at det ble arrangert flere sykkelkonkurranser i ulike sykkelgrener i løpet av vinteren? Finnes det noe marked for slike ritt i Norge på denne tiden av året?

Andrea Guardini - det nye italienske sprintfunnet

2011-01-29T19:57:00.004+01:00

Merk dere navnet først som sist: Andrea Guardini. Det er en mann som kommer til å dominere sykkelsporten de neste årene. Dette er en kommende italiensk spurtstjerne. Denne mannen kommer til å vinne enormt med seiere i sin karriere.

En seiersmaskin
Andrea Guardini ble født i Verona den 12. juni 1989. I fjor ble han den mestvinnende italienske amatørsyklisten, med 19 seiere. Det var ikke mange storseiere, men antallet sier sitt om talentet. Du vinner ikke 19 sykkelritt uten å være god! Den største seieren var etappeseieren i Baby-Gir0 (U26-utgaven av Giro d'Italia). Den seieren kom i en massepurt, og det er her han utmerker seg. Med bakgrunn fra banesykling har han en eksplosivitet få andre kan matche. Etter en så flott fjorårssesong var interessen for rytteren stor. Valget falt på det mellomstore italienske laget Farnese Vini. Laget er etterfølgeren til ISD Neri (ISD gikk over som delsponsor av Lampre, mens Farnese som var Lampres delsponsor i fjor ble dette lagets nye hovedsponsor) og har flere gode ryttere, som Oscar Gatto, Luca Mazzanti og Giovanni Visconti. Men Guardini er i ferd med å bli lagets nye stjerne.

Det er riktignok litt tidlig å ta helt av, for rytteren er tross alt ikke ferdig med sitt første profesjonelle ritt ennå. Men maken til talent skal man se lenge etter. Han har i skrivende stund allerede vunnet fire etapper i Tour de Langkawi. "Hva så?", spør kanskje noen. Tour de Langkawi er tross alt ikke noe storritt, spurtfeltet er svakt og få ryttere har funnet formen så tidlig i sesongen. Alt dette er riktig, og Guardini er tross alt fortsatt en ukjent rytter. Men la oss forklare akkurat hvorfor vi tror at denne mannen er en fremtidig superstjerne. For det første er det mange store ryttere som har startet sin karriere med å kjøre godt i det malaysiske rittet. Som nevnt tidligere denne uka var det her Alessandro Petacchi åpnet sin seierskonto for mange, mange år siden. Ryttere som Robert Hunter og Graeme Brown har også herjet verre i dette rittet. I fjor vant Michael Matthews to etapper i dette rittet, og de fleste husker vel hvordan resten av sesongen utartet seg for han? Som en kuriositet kan vi legge til at også en nordmann har vunnet en etappe i dette rittet. Den seieren kom tilbake i 1999, og det var den fantastiske Bjørnar Vestøl som det året vant den 6. etappen. Med andre ord er Guardini i godt selskap.

Spurter som Cavendish
Det er ikke seierene alene som gjør at vi blir så begeistret. Det er hvordan han vinner rittene. Han har noen helt fantastiske spurter, som dere kan se i videoene fra etappeseierene hans så langt i Langkawi. Det er riktignok ikke verdens mest imponerende filming, men det er allikevel mulig å se hvorfor denne rytteren er en seiersmaskin. Han har en teknikk og stil som minner ekstremt mye om Mark Cavendish. Akkurat som den verdenskjente briten har Guardini en aerodynamisk stil som er ekstremt effektiv. Det er også en enorm kraft og en voldsom akselerasjon i spurtene. På dagens (den sjuende) etappen, vinner han på en helt utrolig måte. Han smeller til med en utrolig langspurt, men på grunn av sin enorme akselerasjon, sin seighet og ikke minst hans fantastiske evne til å holde teknikken selv når beina er pinne stive, vinner han. Det er bare de aller beste spurterne som klarer å vinne på denne måten. Vi har sett Petacchi og Cavendish gjøre det, og nå altså Guardini.

Møter Cavnedish i Qatar
Det kan fort bli mange oppturer denne sesongen for Guardini. Laget hans får kjøre Giroen og det kan fort bli hans første mulighet til å vinne etapper i Grand Tours. Men du trenger ikke å vente helt til det før du får se hva denne mannen er god for. For om bare en drøy uke skal han utfordre Cavendish, Petacchi og mange andre toppspurtere, i Tour of Qatar. Skulle han takle sidevinden så godt at han sitter med inn i finalen på noen etapper kan han fort ta en del skalper. Til tross for sin mangel på rutine er denne mannen allerde nå klar for store utfordringer. Han kan vise seg å bli årets åpenbaring, og følge i fotsporene til Mario Cipollini og Alessandro Petacchi. Ironisk nok så sykler han i år på Cipollini-sykler. En ny italiensk spurtstjerne er født.

Er dette Italias nye sprintfunn eller vinner han kun fordi han møter "dårlig" motstand? Er dette en rytter som om noen år kan utfordre Mark Cavendish?

Joker Merida med et massivt rittprogram!

2011-01-28T18:00:00.006+01:00

Procycling.no annonserte i dag rittprogrammet til Joker Merida denne sesongen. Laget har økt budsjettet og hentet inn mange nye ryttere før denne sesongen. Med et lag fullt av lovende og ambisiøse syklister har lagets største problem virket til å være å gi alle rytterne god nok matching. Programmet som ble presentert i dag er såpass massivt at her er det anledning til å gi alle rytterne mange utfordringer. Sesongstarten er allerede 7. mars i det franske endagsrittet GP de Lillers. Det følger så ytterligere to endagsritt, før sesongen for alvor begynner med Tour de Normandie. Dette er et stort ritt, og det starter 21. mars. Det er nok også på denne tiden at laget for første gang "deler seg". For fra 17-20. mars arrangeres Istrian Spring Trophy. Rytterne som ikke er med på laget til Normandie får mulighet til å vise seg frem i dette rittet. I denne perioden er rittprogrammet tett og det legges opp til at både U23 laget (med blant annet Stake Laengen og Robinson Bugge) og "førstelaget" skal få vist seg frem. For U23 gutta i laget vil U23-utgaven av Flandern Rundt være høydepunktet denne våren. Det rittet arrangeres 8. april. Joker Merida vil i år satse mye mer på Norgescupen enn de har gjort de siste årene. Selv om det ikke er sikkert at de sender toppet mannskap, vil de ha med ryttere som har langt flere konkurransekilometer i beina enn de hjemlige konkurrentene.

Det ene høydepunktet etter det andre
Etter mange konkurranser i utlandet i mars og april vil fokuset rette seg mot Norge i mai og juni. De vil fortsatt kjøre flere konkurranser i utlandet i denne tidsperioden, men det er på denne tiden at de fleste norske UCI-rittene (Ringerike GP, Rogaland GP og Tour of Norway) arrangeres. I slutten av juni er det NM, noe som blir viktig for laget. De har et rittprogram i juni som bør sørge for at mange av lagets ryttere er i form til NM. Joker Merida er helt sikkert ekstremt sugne på den norske mesterskapstrøya. Etter å ha vunnet den to år på rad i 2006 og 2007 har de måttet se at proffene har stukket av med den gjeve trøya de siste tre årene. Høstsesongen er ikke like tettpakket som vårsesongen, men til gjengjeld er rittene enda litt større og mer prestisjefulle. De beste får kjøre ritt som Paris-Corréze, Tour de l'Avenir (hvis Norge kvalifiserer seg?), Tour of Britain og Tour of China. Lagets nest beste ryttere vil prøve å markere seg i hjemlige ritt som Norgescupen og Festningsrittet.

Alle vil få muligheten til å vise seg frem

Det er veldig gledelig å se at Joker Merida har fått på plass et så imponerende og sterkt rittprogram. Tidligere år har de nærmest satt et "fast lag" som kjører så godt som alle rittene. Det har gjort at de rytterne på laget som ikke har vært en del av denne faste oppstillingen har fått kjøre svært få ritt. Det har ikke vært så veldig farlig, siden de har hatt en relativt liten stall og fordi det har vært rimelig store kvalitetsforskjeller på rytterne i laget (mye fordi en del av rytterne har slitt mye med skader). Når de i år har et så ekstremt godt lag, både kvalitets- og kvantitetsmessig, har de vært nødt til å utvide rittprogrammet. Det har de heldigvis også gjort. Ryttere som ikke starter i de første rittene vil raskt få mulighet til å vise seg frem i internasjonale ritt, fordi laget har flere ritt som overlapper hverandre. På den måten vil disse rytterne få den matchingen de trenger og veien frem til startplass i de største rittene er betraktelig mindre. Det tror jeg er avgjørende for motivasjonen til rytterne og ikke minst for at alle skal kunne utvikle seg.

Det er også stor variasjon i rittene laget skal kjøre. Her finnes det mange muligheter for både spurtere, klatrere og offensive ryttere. Til og med tempokometen Reidar Borgersen har fått noen ritt spesialdesignet for å få han i form til VM, hvor laget håper at han skal få muligheten til å representere Norge. Laget har flere kuperte ritt på programmet enn de noen gang tidligere har hatt. Med ryttere som Remme, Rake, Wilmann, Sørtveit og Stake Laengen på laget er det vanskelig å argumentere mot at det er meget klokt. Men det som er viktigst av alt er det at laget skal kjøre mange ritt som blir sett på som store utstillingsvinduer. Det er veldig skuffende hvis laget ikke leverer minst en rytter til proffsirkuset etter årets sesong. Med det programmet de skal kjøre er det massevis av muligheter for rytterne til å bevise at de fortjener en proffkontrakt.

Er dere fornøyd med Joker Meridas rittprogram?

Er fransk sykkelsport på vei opp og frem?

2011-01-27T16:18:00.004+01:00

Fransk sykkelsport har vært nede i en bølgedal i flere år. Det er mange år siden Frankrike har hatt en seriøs utfordrer til seieren i Tour de france. Deres siste triumf i hjemmerittet stod Bernard Hinault for i 1985. Med andre ord var det i fjor 25 års jubileum for Frankrikes siste seier i Tour de France. Når den store sykkelnasjonen heller ikke har produsert storspurtere eller klassikerryttere i fleng, er det lett å konkludere med at fransk sykkelsport har slitt noe voldsomt de siste årene. Nå kan det derimot virke som at landet på ny kan se lyst på sykkelfremtiden.

Hvorfor har fransk sykkelsport slitt?

Det er mange grunner til at Frankrike har blitt den dårligste av de store sykkelnasjonene. At landet har tatt dopingproblematikken mer seriøst enn for eksempel Italia og Spania de seneste årene er en viktig faktor. Det er ikke til å skyve under teppe at det spesielt på slutten av 90-tallet og starten av dette årtusenet har vært vanskelig å vinne store sykkelritt på en rettferdig måte. Uten doping har nok flere potensielt store ryttere opplevd at de ikke har vært konkurransedyktige, og kanskje gitt opp. Slik er det ikke lenger. Det finnes fortsatt doping i sykkelsporten, men det er utvilsomt mulig å vinne store sykkelritt uten doping i blodet. Frankrikes sterke og strenge dopingpolitikk tror og håper (først og fremst på sportens vegne) jeg at de får betalt for i fremtiden.

Et annet argument for at det har gått såpass dårlig med fransk sykkelsport er at franske rytterne får veldig mye, veldig lett. Det finnes mange franske lag som rimelig ukritisk signerer franske ryttere. Franske ryttere blir rett og slett proffe tidligere enn de har godt av. De kan leve et godt sykkelritt uten å prestere noe særlig. Med det utgangspunktet sier det seg selv at ikke alle klarer å leve opp til sitt fulle potensiale. Men det er ikke bare rytternes skyld at de ikke blir så gode som de kan. Min følelse er at det har blitt jobbet for dårlig i franske sykkellag. De har ikke ledet an i utviklingen nav sporten, faktisk har de knapt nok vært med når andre lag har satt standarene. Det er de internasjonale lagene som HTC, Garmin, Cervélo og Sky som i mine øyne har ledet an utviklingen de siste årene. Franskmennene virker til å tro at de har oppskriften på suksess, men resultatene viser noe annet.

Større fokus på resultater

Det er dog en del som tyder på at dette så smått er i ferd med å snu. Med de nye reglene som setter prestasjoner og resultater i fokus når det kommer til utnevnelse av Protour-lisenser, blir alle lagene tvunget til å være mer resultatorienterte. Det holder ikke lenger å kjøre offensivt for å vise frem trøya og sponsorene. For er ikke resultatene gode nok, så får ikke lagene være med i de store rittene, og da er det ingen som får med seg at de kjører offensivt. Det er avgjørende for fransk sykkelsport at lagene bytter fokus fra å vise seg mest mulig frem til å kjøre best mulig. I år er det kun ett fransk lag som er med i Protouren. Hvis det fortsetter slik vil det i fremtiden bli stadig færre store franske lag. Riktignok er de franske lagene fortsatt "beskyttet". Det viser for eksempel ASOs fordeling av wild-cardene til Tour de France. De uttalte at de ga franske lag wild-card fordi de vil hjelpe fransk sykkelsport, men det er en stor fare for at de kun gjør dem en stor bjørnetjeneste. Siden fransk sykkelsport er så avhengige av å fostre flere vinnertyper passer det godt at en ny og veldig talentfull generasjon er på vei opp og frem.

En generasjon med vinnere

Generasjonen som kommer opp har satt sitt preg på junior og U23-klassene, hvor de har vært nødt til å kjempe om toppresultater for å sikre seg en proffkontrakt. Frankrike har blant annet vunnet verdensmesterskapet for juniorer (fellesstart) i fjor og i 2008, og de fikk U23-verdensmesteren i 2009. Når de nå er blitt proffe så vil kravene om å oppnå resultater fortsatt være til stede. Franske lag er ikke lenger fornøyd med bare å vise seg frem, for uten resultater har ikke lagene noen fremtid. Jeg tror ikke vi får se at franske lag plutselig blir superkyniske, men de vil nok prøve å tenke seg om to ganger før de angriper. Å kjøre offensivt er flott, men det må være en tanke bak hvert angrep. Det må ligge en plan til grunn for det lagene foretar seg. De siste årene har det virket som at de franske lagene har angrepet så mye siden de ikke har stolt på at de har kvaliteten til å vinne på andre måter. Med den nye generasjonen av syklister, som er vant til å vinne tøffe sykkelritt (riktignok på litt lavere nivå), vil de franske lagene få flere taktiske alternativer.

Blant rytterne jeg tenker på er de sterke klatrerne Romain Sicard, Thibault Pinot, Jerome Coppel og Alexandre Geniez, og andre sterke ryttere som Yaonn Offredo, Tony Gallopin, Johan Le Bon og Arthur Vichot. For å nevne noen. Det at det kommer frem flere samtidig er spesielt viktig i et land som Frankrike. For når en så stor sykkelnasjon som Frankrike er så sulteforet på suksess og så oppdager et stort talent, pleier dette talentet å løftes på gullstol. All oppmerksomheten kan bli altfor mye for en enkelt rytter. Når det nå er flere profiler som kommer opp samtidig, blir presset og forventningene fordelt på dem alle. Det gjør at presset blir levelig og at sjansene for at de faktisk klarer å kjempe om store seiere øker. Alt for ofte har vi sett store franske talenter falle igjennom, men det skal mer til for at en hel generasjon faller gjennom. Og skulle bare en klare å nå toppen vil det bety uendelig mye for fransk sykkelsport.

Hvorfor tror dere at fransk sykkelsport har slitt så mye de siste årene? Er fremtiden lys for fransk sykkelsport?

En ny Petacchi eller Bettini?

2011-01-26T19:33:00.003+01:00

For øyeblikket foregår Tour de Langkawi i Malaysia. Løpet er kanskje ikke det mest kjente, men er det største sykkelrittet i Asia. Løpet har blitt arrangert siden 1996, og består av 10 etapper. Og selv om ikke løpet er veldig kjent, er det kjente navn som har vunnet her, og som har vunnet sine første seire som profesjonelle i akkurat dette løpet. Blant vinnerne av løpet sammenlagt finner vi Paolo Lanfranchi (eneste som har vunnet to ganger), Chris Horner, Tom Danielson, Anthony Charteau og Jose Rujano. Listen over vinnerne av den grønne trøya er minst like imponerende. Jeg nevner bare Paolo Bettini (ble også nummer to i sammendraget), Robert Hunter, Graeme Brown (to ganger), Steffen Radochla, Alberto Loddo og Aurelien Clerc. Faktisk fikk Paolo Bettini sin profesjonelle debut i løpet i 1997, og ble nummer to på en etappe. Og alle vet hvor suksessfull hans karriere ble.

Så det er altså mange gode ryttere som har deltatt i dette rittet, og gjort det bra, relativt tidlig i sin karriere. I 1998 var rittet relativt nytt, men det var da en av verdens mest fremtredende ryttere det siste tiåret fikk sin første seier som profesjonell. Jeg snakker om Alessandro Petacchi, som har vunnet utrolige 147 seire i sin karriere. Han fikk sin første seier her, og etter det har karrieren skutt rett til værs. I årets utgave vant Andrea Guardini, italieneren som sykler for Farnese Vini-Neri, de to første etappene. Da begynte italienske medier å sammenligne han med Petacchi, kanskje desperate etter en ny verdensklassesptrinter. Men kanskje er det noe i det. Langkawi er i alle fall et sted hvor mange gode ryttere har prestert godt i starten av sin karriere, og kanskje kommer noen av årets deltakere til å vokse frem til å bli verdensstjerner. Kanskje sitter den nye Petacchi eller Bettini i feltet.

I denne utgaven er det kjørt fire etapper. Som nevnt vant Guardini de to første. Marcel Kittel vant den tredje foran Manan og Guardini. Den fjerde etappen var av det mer kuperte slaget og Takeaki Ayabe stakk av med seieren og leder sammendraget. Det gjenstår 6 etapper av rittet.

Norges beste sykkellag!

2011-01-24T17:04:00.006+01:00

Team Hitec Products - UCK er det høyest rangerte norske sykkellaget. Det profesjonelle norske UCI-registrerte laget, er på årets første UCI-ranking rangert som det 6. beste laget i verden. Målrettet arbeid over tid, sammen med signeringen av en av verdens beste syklister har gitt dem denne posisjonen.

Norsk kvinnesykling i vinden

I skyggen av den eksplosive veksten i norsk herresykling har kvinnesyklingen sakte, men sikkert bygget seg opp i Norge. Det blir stadig bedre felt i Norgescupen, og flere og flere kvinner begynner å sykle. Viktigst av alt ,i hvert fall for toppidretten, så har de unge og lovende norske sykkelkvinnene blitt tatt godt vare på. NCF har hatt et sterkt fokus på kvinnene, og programmet for det norske U23 landslaget har vært rimelig innholdsrikt. Flere av våre største talenter har fått mulighet til å teste seg ut mot internasjonal motstand med flagget på brystet. I tillegg til NCFs satsing har det også vokst frem norske lag, som sikrer de beste norske kvinnesyklistene god matching. Best i klassen har de vært i Ullensaker cykleklub (UCK). I 2009 klarte sykkelklubben på rekordtid å bygge opp et kvinnelig UCI-registrert lag. Fra første dag og frem til i dag har laget vokst seg større og større.

En av verdens beste syklister klar for laget
Kommende sesong ser lovende ut for laget. Inn har nemlig en av verdens beste kvinnelige syklister kommet. Emma Johansson har blant annet verdenscupseiere, èn VM-bronsje og ett OL-sølv på CV-en. Den svenske stjernen har i flere år vært med på å dominere internasjonal kvinnesykling. De to siste sesongene har hun endt på andreplass i verdenscupen sammenlagt, mens hun for øyeblikket er ranket som den fjerde beste kvinnelige syklisten på UCIs ranking. Aldri før har en syklist med en så imponerende merittliste syklet på et norsk lag. Johansson vil selvsagt være soleklar kaptein for det norske laget i årets viktigste sykkelritt. Hun er en garantist for seiere og topplasseringer, og vil være ekstremt viktig for laget. Ikke bare for å bringe hjem resultater laget kan være stolte av, men hennes rutine og erfaringer vil være gull verdt for de unge norske syklistene.

Flere norske talenter får sjansen
For Johanssons innkomst er ikke den eneste forandringen Team Hitec Products - UCK har gjort før årets sesong. De har også satset tyngre på norske talenter enn noen gang tidligere. I fjor var 7 av lagets 15 syklister norske, mens det i år er 8 nordmenn i en stall som totalt teller 11 syklister. I tillegg til nevnte Johansson og de norske syklsitene er det svenske Sara Mustonen og tyske Lisa Brennauer som utgjør laget. De norske syklistene er rutinerte Tone Hatteland (bildet), Kristine Saastad, Emile Moberg, Lise Nøstvold, Frøydis Wærstad, Cecilie Sæterøy Johansen, Johanne Bergseth og Marie Voreland. De tre sistnevnte er nye i laget og de anses alle som noen av de mest talentfulle kvinnelige syklistene i Norge. Med disse signeringene er Team Hitec Products - UCK blitt et slags forbedret norsk (U23)landslag. Laget vil sørge for at de norske talentene vil få matching på det nivået som trengs for å bli enda bedre, samtidig som de får lære, kjøre og trene med en av verdens beste syklister. Dette bør være ideelt for norsk kvinnesykling, noe som igjen vil gagne Team Hitec Products - UCK på sikt. Forhåpentligvis vil vi om noen år få norske kvinner som kniver om seiere i de største rittene. Det er en stund siden sist det skjedde, men dette laget jobber hardt for at vi snart vil få oppleve det igjen.

Hvor viktig er Team Hitec Products - UCK for utviklingen av norsk kvinnesykling? Tror dere laget klarer å fostre fremtidige norske verdensmestere?

Slik tapte Matthew Goss Tour Down Under

2011-01-23T17:25:00.003+01:00

Det er dessverre ingen gode bilder fra spurten på nettet, så det er litt vanskelig å se hva som faktisk skjer i spurten. Vi skal allikevel se på hvordan Matthew Goss klarte å tape hele Tour Down Under 2011 med ca en halv sykkellengde.

Dagens spurt var uvanlig kontrollert. Team Sky kjørte et langt opptrekkstog, noe vi stadig sjeldnere ser i de store rittene. Grunnen til at Team Sky var totalt overlegne og styrte alt de siste kilometerne, skyldtes at de andre storlagene hadde brukt opp mye krefter tidligere på etappen. For de andre lagene som pleier å kjempe om de fremste plassene i spurtene, som HTC, Garmin, Rabobank og OmegaPharma-Lotto, hadde brukt mye krefter på å hente inn tidlige utbrudd før de innlagte spurtene. De hadde brent av kruttet på å kjempe om bonussekundene som kunne gitt deres kapteiner en mulighet til å vinne sammnelagt. Team Sky hadde ingen som kunne vinne sammendraget før denne etappen, og overlot derfor all kjøring og spurting på de innlagte spurtene til de andre lagene. På den siste runden profiterte de på det. Opp den lille bakken på runden, ca 3 kilometer fra mål, kom Skys tog opp på høyresiden av feltet. De hadde mange menn som hadde mye krefter igjen. Derifra og til mål hadde de full kontroll på feltet, og de andre måtte kjempe om plassene bak Skys tog.

Skulder mot skulder
Mannen som var mest observant på Team Skys manøver var Saxo Banks JJ Haedo. Da Sky toget fosset forbi han i bakken var han rask til å kaste seg inn på hjulet deres. Posisjonen rett bak Team Sky var meget populær, noe Haedo fikk merke på kroppen. For Greipel ønsket seg plassen hans og prøvde å kapre den. Haedo hadde ingen planer om å gi fra seg plassen, og argentineren var sterkest i skulder mot skulder duellen. Dermed var Greipel ute av kampen om seieren. Neste utfordrer var Mark Renshaw, som hadde Matthew Goss på hjul. Takket være bonussekunder tidligere på etappen var Goss i en slik posisjon at første- eller andreplass på etappen ville gitt han sammenlagtseiren. Dette visste Renshaw da han gikk inn i en skulder mot skulder duell med Haedo. I motsetning til Greipel kom Renshaw på venstresiden av Haedo, noe som var lurt.

For den siste svingen, ca 400-500 meter fra mål, var en venstresving. Så selv om Haedo igjen gikk seirene ut av en skulder mot skulder duell, så fikk Renshaw plass på innsiden. Han presset seg frem helt inne ved gjerdett og kom helt i tet. Det kunne vært det optimale opptrekket for Goss, men australieneren fulgte ikke lagkameratens bakhjul. Hvorfor er det vanskelig å si, men en blanding av at han var sliten og at han var redd for å bli sperret inne, er naturlige forklaringer. Han safet litt med andre ord, noe som kostet han sammenlagtseieren. Istedenfor å følge Renshaw blir Goss liggende bak Haedo. Det er ikke noe sjakktrekk, for Haedo har ikke særlig mye trøkk i beina, og klarer aldri å utfordre Team Sky. Det er allikevel ikke langt unna at Team Sky klarer å ødelegge såpass mye for seg selv at Goss allikevel får en andreplass. For i det Renshaw kommer som et skudd blir Greg Henderson litt overivrig. Han går på feil side av lagkameraten sin når han skal passere han, samtidig som samme lagkamerat ( han som ligger foran Henderson) slår av på tempoet. Dermed må Henderson kjøre "en omvei" rundt sin egen lagkamerat, før han igjen kommer seg foran Swift. Den uheldige manøveren blir ikke avgjørende og Team Sky klarer å ta en dobbelseier.

Litt for "feig"
Matthew Goss er ikke langt unna andreplassen på etappen, som ville gitt sammenlagtseieren, men fordi han velger å ikke ta risikoen på å følge Renshaw når han forserer langs med gjerdet, kommer han litt for langt bak. I dag lå alt til rette for Goss. Laget hans jobbet strålende og opptrekket var perfekt. Det eneste som manglet var den nødvendige farten og smartnessen fra Goss sin side. Jeg er rimelig sikker på at denne spurten kommer til å kværne rundt i hode til Matthew Goss i lang tid fremover, for her hadde han en alle tiders mulighet til å vinne sin største seier noensinne.

Meyer med sammenlagtseieren takket være Team Sky dobbel!

2011-01-23T11:07:00.011+01:00

Det ble en dramatisk og ytterst spennende sisteettappe i Tour Down Under. I teorien kunne fire ryttere vinne uten at de gikk inn i brudd. Det var sammenlagtleder Cameron Meyer, HTC-rytteren Matthew Goss og Rabobank duoen Laurens Ten Dam og Michael Matthews. Garmin, som hadde ledertrøya med Meyer innså at deres mulighet til å vinne sammenlagt var å gi spurterne færrest mulige bonussekunder å kjempe mellom. Derfor angrep de med den ene rytteren etter den andre. Dette for å blokkere bonussekundene på de to innlagte spurtene. Taktikken fungerte sånn halvveis. De ble kjørt inn gang på gang, men slet i hvertfall ut HTC-laget, noe som skulle sette sitt preg på sluttspurten. Men på den første spurten var det duket for første oppgjør mellom de store sprinterne. Mark Cavendish kjørte opptrekk for Goss, som måtte se Michael Matthews foran seg over linja. Goss klarte å ta andreplassen, mens Greipel tok tredjeplassen. Dermed var både Goss og Matthews nærmere Meyer i sammendraget. De bonussekundene sørget for at det hadde holdt med en andreplas i mål for Goss for å vinne sammnelagt.

På den andre innlagte spurten var det en del lag som hadde litt rot i sysakene, for da var det en del forvirrede opptrekkere som kjørte over linja først. Med andre ord var det ingen av de som kjempet om sammenlagtseieren som tok noen bonussekunder der. Mot slutten av rittet måtte HTC og Rabobank ta ansvar for å kjøre inn utbryterne og brukte opp mange mann på det. Et lag som ikke hadde noe håp om sammenlagtseier, og som dermed hadde hatt en rolig reise midt i feltet, var Team Sky. I siste lille motbakke kom de med sitt store opptrekkstog. De forserte hele feltet, og derifra og inn lå de i front. De utnyttet rett og slett de andre lagenes ville kamp om sammenlagtseieren for å sikre seg best mulig utgngspunkt for å sikre seg etappeseieren. Men HTCs opptrekker Mark Renshaw hadde på ingen måte tenkt til å gi opp håpet om både etappeseier og sammenlagtseier for hans lagkamerat Matthew Goss. Han kjempet en intens kamp med JJ Haedo for å få hjulet til Team Skys tog. Da han tapte duellen med Haedo startet han like godt spurten, men da hadde Goss mistet konsentrasjonen litt og mistet bakhjulet hans. Renshaw kjørte et strålende opptrekk og på det meste hadde han et luke på 10 meter ned til resten av feltet. Hadde Goss hatt hjulet hans ville han vunnet sammendraget. Men Goss ble kjempende bak, og ble slått av Sky duoen Ben Swift og Greg Henderson. Dermed ble Goss nummer tre på etappen, bare noen få centimeter bak andreplassen, og nummer to sammenlagt. Cameron Meyer vant sammendraget takket være Team Skys fantastiske sluttspurt.

Resultater:
1. Ben Swift
2. Greg Henderson
3. Matthew Goss
4. Robbi McEwen
5. JJ Haedo

Sammenlagt:
1. Cameron Meyer
2. Matthew Goss
3. Ben Swift
4. Michael Matthews
5. Laurens Ten Dam

PS 1: Det skjedde veldig mye på slutten av etappen, noe vi skal prøve å oppsummere bedre i en spurtanalyse senere i dag, så få med deg den!

PS 2: Alexander Kristoff punkterte med 4 runder (ca 16 kilometer) igjen til mål og kom derfor ikke høyere opp en 66. plass.

Er dere skuffet over Goss sin avslutning eller unner dere Meyer sammenlagtseieren? Og viser årets Tour Down Under at Greipel og OmegaPharma-Lotto går en skuffende sesong i møte?

Ventoso med en noe overraskende etappeseier

2011-01-22T05:15:00.003+01:00

Francisco Ventoso vant den tøffe etappen til Willunga. Han kom i mål foran Michael Matthews og Matthew Goss. Med det knappet Goss en del inn på sammenlagtleder Cameron Meyer, men ikke nok til å ta ifra han ledertrøya. Uoffisielt er han 8 sekunder bak Meyer før morgendagens siste etappe. Skulle Goss vinne den etappen, Meyer komme utenfor topp 3 på etappen og heller ikke klare å hente noen bonussekunder på de innlgate spurtene, vil Goss vinne sammenlagt.

Uoffisielle resultater:
1. Francisco Ventoso
2. Michael Matthews
3. Matthew Goss

PS: ca 1:40 ut i denne videoen kan dere se at Mark Cavendish drar feltet. Det er ikke noe man ser hver dag.

Meyer med etappeseier og sammenlagtledelse

2011-01-21T06:43:00.004+01:00

I dag gikk det inn et 4-manns stort utbrudd. Etappen ble vunnet av australske Cameron Meyer, som også overtok sammenlagtledelsen i rittet. 24 sekunder bak Meyer kom hovedfeltet anført av Matthew Goss.

Resultater:
1. Cameron Meyer
2. Thomas De Gendt s.t
3. Laurens Ten Dam +0.03
4. Matthew Wilson +0.10
5. Matthew Goss +0.24

29. Alexander Kristoff +0.24

Fjorårstreer får ikke kjøre årets Tour de France

2011-01-20T19:10:00.007+01:00

I dag annonserte ASO (arrangøren bak Tour de France) hvilke lag som skal delta i Tour de France 2011. De 18 ProTour-lagene var alle forhåndskvalifisert, så alle de lagene med norske sykkelproffer i deltar. I tillegg til de 18 forhåndskvalifiserte lagene, ble det i dag utdelt 4 wildcards. Siden Frankrike bare har ett lag i Protouren var det forventet at flere franske Pro Continentallag (andredivisjons lag) skulle få invitasjoner. Rykter om at Team Geox overraskende nok skulle bli vraket har svirret en stund. I dag ble dette bekreftet.

Casper istedenfor Menchov
For det var kun franske lag som fikk wildcard. De fire franske lagene som får kjøre Touren takket være wildcard er Cofidis, Europcar, FDJ og Saur-Sojasun. Det er ingen overraskelse at de tre førstnevnte fikk plass. De er også sportslig kvalifisert, slik jeg vurderer det. At Saur-Sojasun fikk wildcard var mer overraskende, og om de er sportslig kvalifisert er et spørsmål det er vanskeligere å svare på. Slik jeg ser det er Team Geox med Menchov, Sastre og Cobo Acebo i spissen et mer interessant lag enn Sour-Sojasun, som har Casper, Coppel og Joly som sine "stjerner". ASO har ikke kommet med noen offisiel argumentasjon til utvelgelsen, men jeg tror nok at det er flere politiske enn sportslige grunner til deres valg.

Vil bygge opp fransk sykkelsport
Det eneste Prudhomme (rittsjef) har sagt om utvelgelsen er at wildcardene er fordelt slik de er "på bakgrunn av ASOs valg om å støtte fransk sykkelsport". En merkelig uttalelse spør du meg. Er det verdens største sykkelarrangørs jobb å bygge opp fransk sykkelsport? Selvsagt vil de profitere på at sykkelinteressen er på topp i Frankrike, i og med at Tour de France er deres største ritt, men de skal vel først og fremst sørge for at Tour de France blir best mulig? Slik jeg ser det hadde Touren blitt hakket mer interessant og spennende med Geox på start. Mest trolig kommer ikke Contador til start, og når Menchov, som var nærmest Schleck i fjor (sett bort ifra Contador) ikke stiller, blir det få seriøse utfordrere til Schleck. Om Andy Schleck ikke tuller det til for seg selv så ligger veien til seier vidåpen.

Den eneste forklaringen til valget jeg halvveis kunne kjøpt var historien til lageier Gianetti. Dette var mannen bak Saunier Duval, som for noen år siden brakte skam over Tour de France da Pielpoli og Ricco ble tatt for doping. Skal vi legge til grunn at Prudhomme snakker sant så er ikke denne historien grunnen til at laget blir utelatt. Tilslutt legger jeg til at jeg synes det er litt overrakende at wildcardene deles ut allerede nå. I fjor ble ikke wildcard-lagene annonsert før i slutten av mars. Det hadde ikke vært unaturlig om arrangøren hadde ønsket å se hva de aktuelle wildcard-lagene hadde prestert tidlig i sesongen før de tok sitt endelige valg. Men som sagt tror jeg nok at dette er et valg tatt på politiske grunnlag, ikke sportslige. Det går til syvende og sist utover oss som følger Touren. Vi får ikke et like godt ritt som vi kunne fått.

Hva synes dere om ASOs valg av wildcard-lag og Prudhommes "forsvaring" av valget?

U23-verdensmesteren viser styrke

2011-01-20T08:31:00.004+01:00

Det er sikkert en del av dere som vært litt skuffet over ikke å ha sett regjerende U23 verdensmester Michael Matthews sitt navn høyt oppe på resultatlistene de siste dagene. Så langt har hjemmeyndlingen holdt en rimelig anonym profil i rittet. Når det i dag ble en litt hardere etappe var Matthews ustoppelig. Kraftspurteren var klart sterkest i motbakkespurten til mål og vant med god margin. På andreplass kom Andre Greipel, som så langt ikke har klart å overbevise oss om at han er en vinner på dette nivået. Matthew Goss, som punkterte og måtte bytte sykkel ca 15 kilometer fra mål, gjorde en heroisk innsats og ble tilslutt nummer tre. Det holdt til å overta sammenlagtledelsen i rittet. Som sagt var dette den mest kuperte etappen så langt i rittet. Kun de sterkeste spurterne klarte å henge med helt i front, mens en del ikke-spurtere også markerte seg sterkt i dag. I morgen og på søndag er det flate spurtetapper, mens det på lørdag er rittets mest kuperte etappe. Fullstendige resultater ser dere på denne linken.

Resultater:
1. Michael Matthews
2. Andre Greipel
3. Matthew Goss
4. Simon Gerrans
5. Luke Roberts

Dagens etappe gjorde at sammendraget har "satt" seg litt. Hvem tror du at vinner Tour Down Under sammenlagt?

Team Skys tredjevalg best i kaoset

2011-01-19T07:55:00.005+01:00

Spurten på dagens etappe ble preget av en stor velt. Rittleder Matthew Goss, Mark Cavendish og Tyler Farrar skal ha vært involvert i velten. I tillegg virker det, på resultatlista, som at også Andre Greipel og Chris Sutton i det minste skal ha blitt hindret av velten. Laget som taklet kaoset best var Team Sky. Da de mistet Sutton i velten (det var han de egentlig skulle kjøre for) fortsatte de opptrekket for Greg Henderson. Men Henderson klarte ikke å henge med på den siste kilometeren, så da var det duket for Skys tredjevalg, Ben Swift. Han ble utfordret av Robbie McEwen, men Swift klarte å holde unna for den rutinerte rytteren. McEwen ble nummer to, mens Rabobank fikk en liten opptur med Graeme Browns tredjeplass. Selv om etappeseieren så vidt glapp for McEwen kan han i det minste glede seg over at han er den nye lederen i sammendraget.

Alexander Kristoff kom i mål på en 111. plass 1.24 bak vinneren, så han var nok enten involvert i velten eller ble kraftig hindret av den.

Resultater:
1. Ben Swift
2. Robbie McEwen
3. Graeme Brown
4. Roman Feillu
5. Jurgen Roelandts

Slik gikk Matthew Goss til topps

2011-01-18T11:52:00.003+01:00

Årets første store massespurt ble rimelig kaotisk. HTC viste at de var det sterkeste laget, men de feilberegnet litt. Opptrekker Renshaw kom for tidlig frem i vinden og Matthew Goss måtte derfor utnytte andre lag for å vinne. Vi skal se nærmere på hvordan han klarte det, og hvorfor Fabio Sabatini (endte i dag på 25. plass) ble helt avgjørende for utfallet av dagens spurt.

OmegaPharma-Lotto for svake
I går skrev vi at vi hadde våre tvil om OmegaPharma kunne klare å kjøre like gode opptrekk som HTC, Sky og Garmin. I dag overbeviste de ikke. Med ca 1 kilometer igjen til målstreken på dagens etappe mistet Greipel sin siste hjelper. Derifra måtte han gjøre jobben på egenhånd. Slik massespurtene har utviklet seg de siste årene og i et felt med så mange klassespurtere, er man nærmest avhengig å ha en hjelper den siste kilometeren som kan ta vind og plassere deg helt i front. I dag hadde ikke Andre Greipel dette, men han klarte seg allikevel bra. Han lå lenge et lite stykke bak, men rett før den siste svingen kjører han seg forbi Ballan og forserer på høyresiden av feltet (til venstre i bildet). Angrepet gjør at han kommer seg opp i en fin posisjon, men det sørger også for at han starter spurten ca 50 meter tidligere enn Matthew Goss. Da har han ikke lenger noe kraft igjen i beina når han kommer på hjulet til Goss med ca 100 meter igjen til mål. Dermed kom han aldri opp på siden av Goss og måtte nøye seg med en andreplass.

Matthew Goss hadde i motsetning til Greipel god hjelp av sitt lag. Han kunne lenge ligge på hjulet til Renshaw og med det ha en konfortabel posisjon. Men HTC feilberegnet opptrekket "med en mann". Med det mener jeg at opptrekket hadde vært perfekt hvis de hadde hatt en mann til foran Goss. For når beina til Renshaw var pinnestive skulle det vært en mann til å åpne spurten, en sisteopptrekker. Når HTC ikke hadde dette måtte Goss heller utnytte at et annet lag, Liquigas, hadde en sisteopptrekker som det sprutet av.

Fabio Sabatini heltavgjørende for utfallet av spurten
Faktisk er det Liquigas sin opptrekker, og det som skjer bak han, som avgjør hele denne spurten. Jeg er ikke hundre prosent sikker på hvem han er. Kommentatoren sier at det er Elia Viviani, men det kan jeg garantere at det ikke er. Jeg er rimelig sikker på at det er Fabio Sabatini, men det kan også være Simone Ponzi. For enkelhetsskyld går vi utifra at det er Sabatini. Hvis dere går 4:28 ut i videoen så kommer dere til den nest siste svingen, og det er der opptrekket til Sabatini starter. Han kommer helt ytterst og har en Liquigas-rytter på bakhjulet (som ikke er Viviani!). Han tråkker så voldsomt til at lagkameraten ikke klarer å holde bakhjulet hans og Alessandro Ballan overtar det som skal vise seg å være bakhjulet som sikrer Goss seieren. Ballan ligger en stund på bakhjulet og blir kjørt godt opp i feltet. Robbie McEwen ser faren og ønsker seg Sabatinis bakhjul. I en spurt er McEwen mye mer rutinert og tøffere enn Ballan, og det er derfor ikke noen overraskelse at han rimelig enkelt "stjeler" Sabatinis bakhjul fra den tidligere verdensmesteren. Det som er litt mer overraskende er at McEwen mister bakhjulet like raskt og enkelt som han vant det. Mest trolig fordi han ikke hadde samme fart som Sabatini da italieneren kom forbi han, og dermed klarte ikke McEwen å ligge helt oppi bakhjulet hans. Goss, som på sin side var meget oppmerksom på det som kom bakfra, smatt over til høyre, "presset" McEwen ut fra bakhjulet til Sabatini, "hvilte" seg der noen meter før han smalt til på egenhånd og vant overlegent.

Slik jeg ser det vant Goss dagens etappe fordi laget ga han en god posisjon og fordi han var den som var mest våken da Sabatini kom som et lyn bakfra. Både Ballan og McEwen hadde sjansen på seieren i dag, siden de hadde bakhjulet som viste seg å gi dagens beste posisjon ut på oppløpet, men de var hverken våkne eller raske nok til å utnytte det. Men McEwen viste en del lovende takter. Selv om han hadde et stykke frem til de to i teten, så skyldtes det at han hadde marginene litt imot seg. Først så "presset" Goss seg inn på bakhjulet til Sabatini før McEwen rakk å komme seg tett innpå det. Da måtte McEwen ut i vinden og tapte fart. Han kom seg allikevel inn på hjulet til Goss, men før han rakk å komme seg tett innpå dagens vinner, så smatt Greipel inn foran, og presset på ny McEwen ut i vinden. Da tapte han igjen fart, men til tross for at det ble mye nesten for McEwen så klarte han å ta tredjeplassen. Når han får en dag eller to til med "match-trening" tror jeg han kommer til å få et bedre overblikk og posisjonere seg enda bedre. Med den fysiske formen han nå viser kan det da tenkes at han slår til med en etappeseier.

Men i dag var det altså på mange måter Fabio Sabatini som avgjorde spurten. Hvem hadde trodde det?

Matthew Goss best igjen

2011-01-18T08:27:00.005+01:00

Matthew Goss vant den første etappen i Tour Down Under. HTC-rytteren ble trukket opp av Mark Renshaw og vant etappen med en drøy sykkellengdes margin. På andreplass kom Andre Greipel. Robbie McEwen kapret tredjeplassen. Det var en tøff spurt i slak motbakke, men Goss viste at han utvilsomt er i best form av alle rytterne så tidlig i sesongen. Nå blir det spennende å se om HTC kjører for Goss på alle etappene slik at han øker sjansene for å vinne rittet sammenlagt eller om laget også ønsker å gi Mark Cavendish en mulighet til å spurtslå Andre Greipel. For Alexander Kristoff ble det ingen god dag og han endte på 86. plass. Alessandro Ballan ble beste BMC-rytter på en 7. plass. Kristoff kom forøvrig i mål fem plasseringer bak Lance Armstrong.

Resultater:
1. Matthew Goss
2. Andre Greipel
3. Robbie McEwen
4. Chris Sutton
5. Elia Viviani

Fullstendig resultatliste finner dere på denne linken.

Goss seiret igjen

2011-01-18T07:35:00.002+01:00

Goss vant den første etappen i Tour Down Under. Han vant foran tidligere lagkamerat Andre Greipel og landsmannen Robbie McEwen. Sutton og Viviani fulgte på plassene deretter. Kristoff kom ikke topp ti.

Mer kommer senere i dag

Nå starter moroa for alvor!

2011-01-17T17:57:00.004+01:00

I kveld/i morgen tidlig starter Tour Down Under. Riktignok ble det kjørt et kriteriumsritt på søndag, men det er først nå den offisielle delen av det australske Protour-rittet begynner. Alle etappene er relativt flate, noe som passer godt når så godt som hele verdenseliten av spurtere stiller til start. Det er kun på den tredje og den femte etappen hvor ryttere som liker kuperte etapper har en mulighet til å kvitte seg med spurterne. Ellers bør det ende i massespurt på den første, andre, fjerde og sjette etappen. Alle etappeprofilene kan dere se hos protours.no.

Noen har flere rittkilometere i beina enn andre
Som sagt er de fleste av verdens beste spurtere på plass i Australia. Det kommer til å bli lenge til så mange gode spurtere igjen møtes i en konkurranse, men spørsmålet er hvem som har funnet formen så tidlig i sesongen. Mange av spurterne, som Mark Cavendish, Andre Greipel, Robbie McEwen (bildet) og Tyler Farrar, har ikke kjørt noen ritt siden sesongslutt i fjor. Greg Henderson, Matthew Goss og Michael Matthews derimot er blant dem som har kjørt flere ritt denne måneden. I tillegg kommer en rytter som Elia Viviani som har kjørt en del ritt på velodrom i løpet av vinteren og som med det har mere fartstrening enn de fleste av hans konkurrenter. I tillegg til de vi allerede har nevnt skal man også se opp for raske ryttere som Graeme Brown, Allan Davids, Francesco Chicchi, Dennis Galimzyanov, Fabio Sabatini, Haedo-brødrene, Rojas Gil, Roman Feillu og Jonathan Cantwell. Det er med andre ord mange gode sprintere med. Og da har vi ikke nevnt feltets eneste nordmann, Alexander Kristoff.

HTC, Sky og Garmin ser sterkest ut
Kristoff får en unik mulighet til å teste seg mot verdens beste sprintere, og forhåpentligvis kan han gi dem skikkelig kamp. Han har potensialet, men vi er redd at laget hans kommer litt til kort mot de store lagene. Det kan fort bety at Kristoff aldri kommer i posisjon til virkelig å kunne utfordre dem. I våre øyne er HTC, Garmin og Team Sky de beste opptrekkslagene som er med. Da har vi ikke glemt at OmegaPharma-Lotto har med et sterkt lag, men vi tror ikke de kan måle seg helt med de andre lagene når det kommer til opptrekk. Dels fordi lagsammensetningen er ny og de trenger litt innkjøring, men mest av alt fordi de mangler den siste finishen på opptrekkstoget, nemlig en sisteopptrekker i verdensklassen. Reynes eller Roelandts kan kanskje ta den oppgaven, men de har ikke så mye erfaring i den rollen i et så celebert selskap. Men det er klart at de kan motbevise oss, det er tross alt et par-tre karer på det laget som gjerne vil slå HTC for å bevise at de burde blitt satset mere på i det amerikanske laget.

Ikke bare spurtere
Det er også noen gode ryttere som ikke er spurtere som er med i rittet. Blant de rytterne som må satse på å sprenge feltet på en av de litt mer kuperte etappene finner vi Manuel Cardoso, Jack Bobridge, Michael Rogers, Simon Gerrans, Serguei Ivanov, Alessandro Ballan og Wesley Sulzberger. Disse er nok blant dem som vil prøve seg på noen "sprell" i de få bakkene som er med i rittet, men vi tror en spurter vil vinne sammendraget. Rett og slett fordi bakkene ikke er så harde, de er ikke så mange og det er så mange lag som vil være interessert i å samle feltet til en spurt. Og når alt kommer til alt er det nok spurtduellene de fleste gleder seg mest til. Samtidig som det selvsagt er flere som bare er glade for at de endelig kan si at sykkelsesongen 2011 endelig er i gang. Det virker også til å bli Lance Armstrongs aller siste ritt utenfor USA.

Det er mulig å se oppsummering og høydepunkter fra hver etappe på TV2 Sport og TV2 Sumo hver dag klokka 17.00 og 22.00. Den siste etappen sender de samme kanalene LIVE fra klokka 09.00. På denne siden vil vi satse på å legge ut et kort innlegg om hvordan hver etappe endte tidlig på morgenen, mens vi kommer tilbake med spurtanalyser på ettermiddagene.

Hvem tror dere er den raskeste av de raskeste? Kan Greipel slå Cavendish? Og hva kan vi forvente av Alexander Kristoff?

HTC kopierte Team Sky

2011-01-16T11:19:00.005+01:00

Tour Down Under startet i dag med Cancer Council Classic. Dagens kriteriumsritt teller riktignok ikke i sammendraget i touren, men det var en fartsfylt og spennende innledning på rittet. På forhånd var det snakket mye om duellen mellom Cavendish og Greipel. De to tidligere kamphanene er for første gang konkurrenter, og siden de ikke alltid har vært verdens beste venner kan man trygt si at rivaliseringen er enorm. I tillegg til de to storspurterne er ryttere som Tyler Farrar, Robbie McEwen og Greg Henderson en del av den imponerende startlista. OmegaPharma-Lotto viste tidlig i dagens ritt at de hadde tenkt til å ta mye ansvar for å samle feltet til en spurt, for å gi Greipel muligheten til å få best mulig start på sin karriere i det belgiske laget. 5-mannsbruddet hadde derfor i realiteten aldri noen mulighet på å holde inn.

Kaotisk spurt
Da de nærmet seg mål var feltet samlet. Lotto, Sky, HTC og Garmin var de dominerende lagene i front, og farten var stor. Faktisk så stor at det ble et par velt. Team Sky gjorde som i fjor og tok kontroll på sisterunden. Men i år ble det ingen stor suksess for laget, for de ofret for mye for å klare å holde på teten. I nestsiste sving ble farten for høy og deres spurter Greg Henderson falt. Det betød at de tre Sky-rytterne i front (som skulle trekke opp Henderson) fikk en liten luke. Han som reagerte raskest var verdens beste opptrekker Mark Renshaw. Han innså faren og med Matthew Goss på hjul tettet han raskt luka til de resterende Sky-rytterne. Mark Cavendish ble litt hindret og trolig litt skremt av Hendersons velt og klarte ikke å følge bakhjulet til lagkameratene. Selv om Sky satt fint i det hadde de mistet sin storspurter og det var lite trøkk igjen i Ben Swift og Chris Sutton (som satt igjen i tet). Dermed ble de et enkelt bytte for HTC-duoen som kunne kopiere Team Skys dobbeltseier fra i fjor. Goss vant foran lagkamerat og superopptrekker Renshaw. Bakfra kom Robbie McEwen i stor fart og kapret tredjeplassen rett foran nesa på italienske Elia Viviani. Komplett resultatliste ser dere på denne linken.

For feltets eneste nordmann, Alexander Kristoff, ble det ingen optimal dag. Hans viktige opptrekker John Murphy var involvert i en velt tidligere i rittet, og selv om han kom tilbake i feltet klarte hverken han eller resten av laget å bringe han i vinnerposisjon. Det endte med en 32. plass, men det er først når Tour Down Under for alvor startet på tirsdag at det gjelder å være i toppen. Det som er helt klart er at HTC går inn i rittet med enorm selvtillit. I tillegg til dagens første- og andremann har de jo tross alt også en Mark Cavendish i bakhånd.

Kan HTC fortsette dominansen i Tour Down Under eller kommer Greipel og de andre spurtkanonene sterkere når rittet starter for alvor?

1. plass - Bauke Mollema

2011-01-14T13:34:00.006+01:00

Den siste tiden har vi presentert ni ryttere vi har tro på at får sitt gjennombrudd i 2011. Vi har presentert Yoann Offredo, Jan Bakelants, Elia Viviani, Thibaut Pinot, Greg Van Avermaet, Denis Galimzyanov, Diego Ulissi, Michael Matthews og Adam Blythe. Når vi i dag presenterer Bauke Mollema er lista over de 10 utenlandske rytterne vi tror slår igjennom i 2011 komplett.

Klatrer med gode resultater
Bauke Mollema er født 26.11.1986 og er en utpreget klatrer. Nederlenderen er et av Rabobank og Nederlands største fremtidsahåp. Men det var ikke i Rabobank han først fikk sjansen. Hans første år på kontinentalnivå var for Team Löwik Meubelen i 2006. Der kjørte han så sterkt (vant blant annet en etappe i Vuelta a Leon) at han i 2007 kom inn i Rabobank laget. Riktignok "bare" for kontinentallaget til det store nederlandske laget, men det laget er ansett som et av verdens aller beste lag når det kommer til å utvikle storsyklister. Mollema hadde utvilsomt kommet til riktig lag, for han dominerte stort på kontinentalnivå i 2007. Han ble nummer fire på en etappe i Giro delle Regioni, fikk fjerdeplass sammenlagt i Tour du Haut Anjou og Vuelta a Navarra. Så vant han en etappe og sammendraget i Circuito Montañes, før han ble nummer fire sammenlagt i Vuelta a Leon, og sjokkerte mange ved å bli nummer tre sammenlagt i det relativt store og prestisjetunge rittet Tour de l'Ain. Han toppet like godt det fantastiske året ved å bli nummer 2 på tre etapper og vinne sammendraget i Tour de l'Avenir (ungdommens Tour de France). Rittet vant han foran etterhvert så kjente Tony Martin.

Proff
Etter et år som hadde gått over all forventning fikk Mollema kontrakt med Protour-laget til Rabobank før 2008 sesongen. Forventningene var store, og Mollema klarte seg rimelig godt. Han ble nummer 6 sammenlagt i Vuelta a Castilla y Leon. Han fortsatte å kjøre jevnt bra frem til mai. I starten av mai, nærmere bestemt på den femte etappen av Romandiet Rundt, falt han og brakk albuen. Det satt han selvsagt mye tilbake, og sørget for at sesongen ikke ble like bra som både Mollema og laget hadde håpet på. Etter to måneder var han tilbake for fullt, men det var først i slutten av august/starten av september han igjen klarte å levere store resultater. Da fikk han en oppløftende 7. plass sammenlagt i knalltøffe Deutschland-Tour. Til tross for litt skadeproblemer leverte Mollema en veldig god debutsesong for Rabobank. Alt så lyst ut, men 2009 ble en eneste lang nedtur. Uten en eneste topp 10 plassering virket det ikke lenger som at Bauke Mollema var et fremtidig sammenlagthåp.

Sterk kjøring og sykdom
Fjorårssesongen var viktig for Mollema. Han måtte på nytt bevise at han var en av de rytterne Rabobank skulle satse på i fremtiden. Det gjorde han til de grader også. Allerede i februar kjørte han sterkt og ble nummer 5 i Ruta Del Sol, hvor det var veldig mange sterke ryttere på start. Etter det rittet ble han syk, noe som gjorde at han gikk glipp av Paris-Nice. Han slet med sykdom i hele seks uker, og selv om han ble frisk til Ardenner-klassikerene, manglet han konkurransetreningen. Han brukte så Romandiet Rundt som gjennomkjøring før han skulle debutere i en Grand Tour under Italia Rundt. I det rittet presterte han jevnt godt og fikk flere fine etappeplasseringer. Best ble en sjuendeplass på den 14. etappen. Sammenlagt fikk han en meget godkjent 12. plass. Da skal det legges til at han ikke var en del av monsterbruddet som gikk innn med over 12 minutter på hovedfeltet på den 11. etappen, så den fine plasseringen skyldes ene og alene strålende klatring. Han kom tydeligvis ut av Giroen med god form og uten å være totalt nedkjørt, for i Sveits Rundt ble han nummer tre på den 3. etappen. Han hadde så en måned med rittpause, mens Tour de France ble kjørt.

God høstsesong
Selv om han hadde hatt en fin vårsesong var ikke Mollema mett av den grunn. Han kjørte inn til en femteplass på en etappe i Tour de Wallonie, før han kjørte et strålende Polen Rundt. Den dagen Daniel Martin avgjorde Polen Rundt satt Mollema i 9-manns gruppa som kom i mål 20 sekunder bak iren. Neste dag var det endelig Mollemas tur til å være sterkest. Med et angrep i den siste bakken skaffet han seg en luke til feltet og kunne kjøre inn til sin første proffseier, i ensom majestet. Han endte Polen Rundt på 3. plass sammenlagt, kun slått med ti sekunder av Martin og to sekunder av Bole. Han avsluttet sesongen ved å kjøre sterkt i Italia. Først ble han nummer 8 i det mellomharde rittet Gran Piemonte, før han satt farger på Lombardiet Rundt ved å kjøre offensivt. Han endte tilslutt på 13. plass i den italienske klassikeren. 2010 ble sesongen da Bauke Mollema for alvor markerte at han kommer til å kjempe i toppen av storritt de kommende sesongene. Fjorårssesongen var god, men vi tror det bare er starten.

Stort potensialet
For nå har Mollema bevist at han kan havne høyt oppe på sammenlagtlistene i en Grand Tour, han kan vinne kortere etapperitt og i tillegg kjempe om seieren i kuperte endagsritt. Selv om han foreløpig ikke er en stor vinnertype, så er han veldig ofte med i kampen om seieren. Da er det ikke langt opp til det øverste trinnet på podiumet. Mollemas program for første halvdel av sesongen er klart (se hele programmet her) og det ser veldig bra ut. Han skal blant annet kjøre Paris-Nice, Volta a Catalunya, Fleche Wallonne, Liege-Bastogne-Liege og Tour de France. I sistnevnte ritt blir han nok Robert Gesinks høyrehånd i fjellene, men det kan fort være at han får jage en etappeseier. Han har uttalt at å vinne etappen med målgang på Alpe d'Huez ville vært fantastisk. Før Touren kan han levere resultater i flere ritt. Han har kapasitet til å ende topp 3 i både Paris-Nice og Volta a Catalunya. Hva vi kan forvente i Ardenner-klassiekrene er vi derimot litt usikre på. Han er ingen eksplosiv syklist, men i Liege-Bastogne-Liege (som pleier å avgjøres på seighet) kan han kanskje være med å kjempe om seieren. Etter Tour de France venter det også ritt hvor han kan gjøre det bra. Kanskje får han kjøre Spania Rundt som kaptein eller i en fri rolle. Blir det intet Spania Rundt på nederlenderen finnes det mange andre ritt han kan gjøre det godt i. Han har vist at Polen Rundt passer han godt. Det samme bør de kanadiske endagsrittene og Lombaridet Rundt gjøre.

Hvis Mollema får en storseier neste år (det kan være en sammenlagtseier i et etapperitt med Protour-status eller seier i et stort endagsritt), flere gode resultater og klarer å hjelpe Robert Gesink på pallen i Tour de France vil sesongen være meget god. Han er god nok til å klare det, og får han kjøre nok for egne sjanser (han kan fort bli hjelperytter for Gesink og L.L.Sanchez i mange ritt) vil resultatene komme. Han kan sammen med Gesink utgjøre en giftig duo og gjøre savnet av Dennis Menchov mye mindre. For Bauke Mollema er en klaterer og en av de mest spennende rytterne i verden. Så får vi se om dette er året han slår skikkelig gjennom. Det har vi tro på at han gjør!

Har dere troa på Mollema? Hva synes dere om lista generelt? Er det mange der dere tror vil slå gjennom i år eller har vi på ny bommet grovt? Hvilke ryttere savner dere på lista?

2. plass- Adam Blythe

2011-01-13T16:47:00.005+01:00

Adam Blythe kan fort bli den nye Mark Cavendish. Likhetene er mange, men de er også ganske forskjellige. De er begge briter, har begge en bakgrunn fra banesykling, har begge vært innom det velkjente britiske baneprogrammet, de er fulle av selvtillit og de er begge spurtere. Enn så lenge er Cavendish langt mer kjent enn den yngre Blythe, men i løpet av denne sesongen kan fort sistnevnte gjøre seg bemerket i de største sykkelrittene.

Har gått sine egne veier
Adam Blythe var en banestjerne, som markerte seg som en strålende banesyklist allerde som 14-åring. Etter flere suksessfulle år ble han i oktober 2007 tatt opp i det britiske baneprogrammet. Det er dette programmet ryttere som Cavendish, Thomas og Stannard kommer fra. For Blythe var det derimot ikke ideelt. I februar 2008 brøt han med programmet og flyttet til Belgia for å fortsette karrieren. Der kom han i kontakt med den tidligere sykkelproffen Tim Harris, som ble hans mentor og veileder. Valget om å droppe det sikre britiske baneprogrammet for å prøve seg på egenhånd i Belgia sier mye om hvilke person han er. Full av selvtillit og med en urokkelig tro på at han kan lyktes, har han sakte men sikkert bygget seg opp til å bli en strålende syklist. Han er ikke redd gor å gå egne veier, og følger den veien han er overbevist om at er den rette for han.

Proff i Lotto
I 2009 kom han inn i Davo-Lotto-Davitamon laget. Dette var rekruttlaget til Protour-laget Silence-Lotto (nå OmegaPharma-Lotto). Etter flere fine resultater som inkluderer en andreplass på en etappe i Triptyque des Monts et Châteaux, andreplass i 1 Meiprijs - Ereprijs Victor De Bruyne og ikke minst etappeseier i Thüringen Rundfahrt (foran sterke spurtere som Adreas Stauff, Michael Van Stayen og John Delgenkolb), ble han tilbudt en stagiaire kontrakt av Silence-Lotto. Selv om han resultatmessig ikke gjorde de store bragdene spurte lagledelsen om han ikke burde skrive kontrakt med laget først som sist. Blythe takket ja til det tilbudet og skrev under en toårskontrakt for det belgiske storlaget. Dermed ble han proff i fjor. Han gjennomførte en meget sterk debutsesong i proffsirkuset. Etter en ålreit start på året fikk han prøve seg i Giro d'Italia. Han brøt rittet på den 11. etappen, noe som sikkert var lurt for en så ung spurter. Til sammenlikning kan vi nevne at Mark Cavendish brøt sin første Grand Tour, 2007 utgaven av Tour de France, på den 8. etappen. Året etter vant Cavendish to etapper i Giroen og fire i Touren. Før Blythe brøt Giroen fikk han med seg en flott femteplass på den tredje etappen.

Etter et tøft program i vårsesongen brukte den raske briten lang tid på å komme i storform igjen. Men formen kom. For han avsluttet sesongen med stor stil. 4. plass i Schaal Sels - Merksem, 4. plass i GP de Fourmies, 3. plass i Omloop van het Houtland - Lichtervelde, to etappeseiere og sammenlagtseier i Circuit Franco-Belge (hvor han blant annet spurtslo Kenny Van Hummel, Wouter Weylandt og Gerald Ciolek) og seier i Nationale Sluitingprijs - Putte-Kapellen er en imponerende høstsesong for en førsteårsproff. Med sine fire seiere ble han lagets nestmestvinnende rytter i fjor, kun slått av Gilbert. Da bør vi kanskje også nevne at i tillegg til de to nevnte var det kun Lloyd som vant sykkelritt for det belgiske laget. At Blythe ble så suksessfull i et lag som var såpass dårlige som OmegaPharma-Lotto var i fjor, sier i grunn sitt opp talentet han besitter.

Må regne med å spille andrefiolin
Før årets sesong har det vært store endringer i stallen til OmegaPharma-Lotto. Inn har storspurter Andre Greipel kommet, og han har tatt med seg en gjeng med tidligere lagkamerater på flyttelasset. En så sterk spurter kan selvsagt gjøre Blythe sin posisjon i laget noe usikker. Sett på en annen og rimelig ironisk side kan Adam Blythe i "verste fall" vise seg å bli Greipels nye overmann. Greipel flyttet fra HTC på grunn av Cavendish og nå er han i laget med mannen som fort kan vise seg å bli den nye Mark Cavendish. Når det er sagt så er det nok absolutt ingen tvil om at Greipel går inn i 2011 som lagets klare spurtkaptein. Det er både bra og dårlig for Blythe. Det er bra fordi det fjerner en del av presset på briten. Det betyr nok også at briten får kjøre litt mindre ritt, hvor han har store muligheter til å kjøre inn veldig flotte resultater. Det negative er at Greipel trolig vil ha førsterett på hvilke ritt han vil opptre som spurter i. Derfor tviler vi sterkt på at det blir noe Tour de France på Blythe neste år. Det vil derimot være store muligheter for at han får kjøre Giroen som lagets spurter. I beste fall kan han ta med seg en etappeseier fra det italienske storrittet. Blythe ønsker også å kjøre Vueltaen for å komme i form til VM (hvor han håper han får være med), men samme plan har nok Greipel. Skulle han bli tatt ut til dette rittet blir det nok som hjelper for tyskeren.

Etter å ha bodd i Belgia en del år så har Blythe ikke bare utviklet spurtegenskapene, men også en styrke på klassikerne. Han har en 6. plass i juniorutgaven av Paris-Roubaix, noe som beviser at han kan mer enn bare å spurte. De store klassikerene kan han ikke forvente å gjøre det bra i allerede neste år, men i semi-klassikerene kan han kanskje vise hva som bor i han. Han har uttalt at han i fremtiden ønsker å vinne Milan-Sanremo. Dette er et ritt som passer han godt, men som han nok trenger minst et par år på å takle. I 2011 må han nok konsentrere seg om å vinne en del mindre ritt, i tillegg til at han kan jakte etappeseiere i de større rittene. Om 2-3 år tipper vi at Blythe er en av verdens beste spurtere, og allerde neste år kan alle sykkelfans forberede seg på flere seiersintervjuer med en ny selvsikker brite.

Hva tror dere Adam Blythe kan klare neste sesong? Er det noen som helst mulighet for at han kan få samme karriereutvikling som Mark Cavendish?

Slik blir Spania Rundt 2011

2011-01-12T16:29:00.008+01:00

I dag ble årets Spania Rundt løype presentert. Rittet som går av stabelen mellom 20. august og 11. september er designet for klatrere. Hverken sprintere eller tempospesialister vil være spesielt fornøyd med løypa som ble presentert. For sprinterne betyr det at Tour de France er den eneste Grand Touren som gir dem mange muligheter til etappeseiere, mens tempospesialistene må sikte seg ut andre ritt enn Grand Tourene for å fylle opp merittlista. De som er mest fornøyde med løypa er baskerne. For første gang på 33 år går nemlig løypa gjennom den baskiske delen av Spania.

Lite spurtetapper den første uka
Rittet starter med en 16 kilometer lang lagtempo i Benidorm. Denne vil arrangeres på kveldstid. Neste dag er det en ren spurtetappe, før vi kommer til en typisk Hushovd-etappe på den tredje dagen. En tredjekategoristigning 10,9 kilometer fra mål gjør at bare de sterkeste spurterne vil gjøre opp om etappeseieren. Allerede på den fjerde etappen starter fjellene. Da skal det sykles en 172 kilometer lang etappe fra Baza opp til Sierra Nevada. Ca 1350 høydemetere fordelt på 15 kilometer avslutter den etappen, som også inneholder en første- og en tredjekategoristigning. På den femte etappen følger arrangøren det som i fjor var en suksessoppskrift. En ellers kjedelig etappe kommer til å få en fantastsik avslutning. 7,8 kilometer fra mål når syklistene toppen av en tidvis meget bratt andrekategoristigning. Derifra går det nedover, før de møter en vegg av en bakke ca 500 meter fra mål. På det meste stiger den med 27 prosent. Tar jeg ikke helt feil er avslutningen på denne etappen identisk med den fjerde etappen i fjorårsets Vuelta. Det var etappen Igor Anton vant foran Nibali og Velits. Denne etappen blir utvilsomt et av flere høydepunkt i årets Spania Rundt. Også den sjette etappen er laget for klassikerne. Det er en flat etappe, men ingen sprinteretappe. For 11,7 kilometer fra mål er det en andrekategoristigning. Derifra går det nedover inn til mål. Dagen etter er det derimot en sprintdag. I verste fall for sprinterne blir dette kun den andre etappen med masseepurt i løpet av den første uka.

Knalltøff andreuke
Den andre uka gir ikke sprinterne særlig flere muligheter til etappeseiere. På den 8. etappen går det opp og ned nesten hele tiden (inneholder èn første-, to andre og èn tredjekategori), og målgang er på toppen av en kort, men fryktelig bratt bakke (opp mot 28 prosent stigning). Etappen ser ut til å være laget for Joaquin Rodriguez og Igor Anton. 9. etappe begynner med en liten stigning før det blir flatt. Det hele avsluttes med en lang motbakke opp til Sierra de Bejar. La Covatilla. En viktig etappe med tanke på sammendraget. Det blir neste etappe også, for det er rittets eneste individuelle tempoetappe. Det er en flat 40 kilometers lang tempo som sikkert vil snu sammendraget litt opp ned. Etter tempoen kommer en etterlengtet hviledag. Det er nok noen som vil bruke denne dagen til å grue seg til den 11. etappen. For da er det en kupert etappe som ender på toppen av et fjell som aldri tidligere er blitt kjørt i Spania Rundt. Fjellet heter La Manzaneda og er ikke veldig bratt, men hele 30 kilometer langt. Får du det tidlig i dette fjellet kan du tape veldig mye. De sprinterene som kommer seg over dette fjellet belønnes med en spurtetappe dagen etter. Neste etappe kan også ende med en spurt for noen av sprinterne. Det er en kupert etappe (to første- og tre tredjekategorier), men de siste 34,4 kilometerne er rimelig lettkjørte. Den andre uka avsluttes med en klassisk fjelletappe til Lagos de Somiedo. På ny er det toppfinish, denne gangen opp La Farrapona. Dette er en ny lang bakke, som ikke blir skikkelig bratt før helt på slutten.

Syklistene får prøve seg på Alto de l'Anglirú

Sisteuka får en eksplosiv start. For på den 15. etappen skal de ha målgang på toppen av legendariske Alto de l'Anglirú. Dette er et knalltøft fjell som på mange måter minner om Italias Monte Zoncolan. Dette er på forhånd den etappen jeg gleder meg absolutt mest til. Det er bare å markere 4. september på kalenderen allerde nå, for dette er en etappe du bare må se. De sprinterne som fortsatt er med i rittet kan se frem til en meget flat 16. etappe, etter en meget velfortjent hviledag. Så er det på ny duket for en kupert etappe og nok en toppfinish. Den siste bakken er 6 kilometer lang, med ca 10 prosent i gjennomsnitlig stigningsprosent og 18 prosent på det meste. Han som leder etter denne etappen har kjempestore muligheter til å vinne sammenlagt, men jobben er ikke ferdig. 18. etappe er kupert, men vil nok ikke skille de beste sammenlagtrytterne. En fin dag for utbryterne. Så, på den 19. etappen, ankommer rittet endelig Baskerland. Det er en kupert etappe, hvor den siste stigningen (en andrekategori) kommer 14,2 kilometer fra mål. Også her kan det være vanskelig for sammenlagtrytterne å ta tid fra hverandre, men vi kan nok forvente publikumstilstander som vi ofte ser i Giroen og Touren. Også 20. etappe går i Baskerland, men nå er siste stigning enda lenger fra mål. Det er hele 46,5 kilometer med flatt terreng fra siste bakke til mål. Hele rittet avsluttes med en 94 kilometer kort etappe til Madrid. Den spanske hovedstaten blir målbyen for Spania Rundt 2011, og vinneren på denne etappen blir mest trolig en sprinter. Alle etappene kan du se på denne linken.

Mange likheter med fjorårets løype

Det er liten tvil om at arrangøren prøver seg med nogenlunde samme oppskrift som skapte et fyrverkeri av et ritt i fjor. Mange kuperte etapper, som gjerne har spennende og spektakulære avslutninger. Dessverre har de ikke fokusert på å ha en like spennede avslutning på rittet i år som de hadde i fjor. I fjor ble rittet avsluttet på den nestsiste etappen opp fantastiske Bola del Mundo. I år vil sammendraget trolig være avgjort allerede etter den 17. etappen. Da får vi heller trøste oss med at vi får oppleve elleville baskere på den 19. og 20. etappen. Det blir få massespurter, men allikevel en haug med adrenalinspekkede avslutninger. Med sju toppfinisher "sløser" ikke arrangørene med fjellene. Èn dårlig dag og du kan fort være ute av kampen om sammenlagtseieren. Alt i alt en løypeprofil som nesten virker skreddersydd for flere spanske sammenlagthåp som Joaquin Rodriguez, Igor Anton og Samuel Sanchez. Jeg tror årets Spania Rundt nesten kan leve opp til fjorårets suksess. Det er bare å glede seg.

PS: Spania Rundt avsluttes 10 dager før VM tempoen og 14 dager før fellesstarten, så mange av VM-favorittene vil sikkert kjøre store deler av Spania Rundt for å komme i toppform til VM.

3. plass - Michael Matthews

2011-01-11T14:12:00.003+01:00

Mannen vi i dag prestenterer som en rytter vi tror at kommer til å slå gjennom i år er regjerende U23 verdensmester Michael Matthews. Han er kun 20 år (født 26.09.1990), men står ikke noe tilbake for mer rutinerte sykkelstjerner. Med sin enorme eksplosivitet har han allerede blitt sammenliknet med selveste Mark Cavendish.

Startet med sykling som 16 åring
Det australske stortalentet startet rimelig sent med å sykle, i en alder av 16 år. Han fant fort ut at han var et naturtalent, og satset hardt på en karriere som syklist. Etter en flott sesong som andreårs junior, hvor han spesielt utmerket seg på tempo, fikk han kjøre for det australske Team Jayco-Ais laget fra slutten av februar 2009. Der kjørte han meget sterkt. Han ble nummer to i GP della Liberazione, kun slått av stortalentet Sacha Modolo (nummer fire i fjorårets Milan-Sanremo). Han fortsatte å imponere den sesongen, og rundet av med en andreplass på en etappe i Jayco Herald Sun Tour, og med å bli oseansk U23 mester både på tempo og i fellesstart. Han hadde taklet overganen fra junior- til seniornivå veldig godt, men karrieren var så vidt i gang.

2010 ble et drømmeår
For det var først i fjor at Michael Matthews ble et velkjent navn for sykkelinteresserte. Han syklet for det samme laget, som nå hadde byttet navn til Team Jayco - Skins. Han startet sesongen allerede under Tour Down Under, uten å markere seg nevneverdig. Markerte seg gjorde han derimot da motstanden ble litt mindre i Tour of Wellington. Der ble det en etappeseier og femteplass sammenlagt for den unge australieneren. Hans første virkelig store internasjonale seier kom i Tour de Langkawi. Der vant han en etappe som endte i en massespurt. Han ble så nummer to i Trofeo Piva Banca Popolare di Vicenza, U23 utgaven av Flandern Rundt (bak Marko Kump) og GP della Liberazione (samme ritt som han ble slått i av Modolo året før), før han fikk en etappeseier på prologen i Tour of Japan. Han kjørte godt i det asiatiske rittet og endte tilslutt på fjerdeplass sammenlagt. Etter å ha reist verden rundt var turen nå kommet til Norge og Ringerike GP. Her slo han til med etappeseiere på andre og tredje etappe. Han klatret også såpass bra at han ble nummer sju sammenlagt i det største norske sykkelrittet.

Gjennom vårsesongen hadde han bevist at han var en av de mest spennende U23-rytterne, noe han også bekreftet under høstsesongen. I Tour de l'Avenir kjørte han jevnt godt, uten at det ble noen etappeseiere. Tredjeplassen på prologen viste at tempoegenskapene er gode, andreplassen på den første etappen viste hvor rask han er, mens 8. plassen sammenlagt viste at han også er overraskende sterk i bakkene. Takket være den imponerende innsatsen seilet han opp som en av favorittene til U23 VM på hjemmebane, og han innfridde. Ved å smadre de to antatt beste spurterne (John Degenkolb og Taylor Phinney) i spurten, kunne han løfte hendene i været og bli hyllet av hjemmepublikumet. Han hadde blitt U23 verdensmester, og med det tatt Australias femte verdensmestertittel gjennom tidene på landeveien.Med sin imponerende merittliste kunne Matthews velge og vrake mellom profflag. Valget falt på Rabobank, som neste år vil ha en stall full av lovende syklister.

God allrounder med ekstreme avslutningskvaliteter
Michael Matthews blir ofte omtalt som en spurter, men han er ingen ren sprinter. Han er temposterk, har en stor motor og klatrer ikke så verst på sine beste dager. Når han tidligere har uttalt seg om hvilke type rytter han vil bli har han vært rimelig defus. Han kan godt tenke seg å bli en Hushovd-type (dvs god i spurt og god i klassikerne), men vil også gjerne kunne spurte som Mark Cavendish. I tillegg har han ikke helt og holdent langt bort drømmen om å bli en god klatrer. Han trekker frem Michael Rogers som en rytter som begynte som en spurter, men som endte opp med å bli en god klatrer. Han har dog uttalt at han i år, som førsteårs proff, vil satse mest på spurtene. Det tror jeg han gjør ekstremt lurt i. Hvis vi ser på måten han vant U23-gullet på er det klart at han har mange av de egenskapene som trengs for å bli en toppspurter. I tillegg til fantastsike fysiske egenskaper, er han også god til å holde hode klart, god til å få oversikt i trange og stressende omgivelser og han er best når det gjelder.

Kan vinne omtrent hva som helst
Han har allerede vist denne sesongen at han kan hamle godt opp med de beste proffene. Han har allerde vunnet et av rittene i Jayco Bay Classics, hvor ryttere som Henderson, Goss og Gerrans deltok. I tillegg ble han i dag nummer tre i det australske tempomesterskapet. Han vil også stå på startstreken under Tour Down Under. Der vil han være en av favorittene, både til etappeseiere og sammenlagtseieren. Hvilke andre ritt han kan gjøre det godt i denne sesongen er vanskelig å si. Han kan prestere i omtrent alle ritt han får muligheten i. Etappeseiere i store etapperitt som Paris-Nice, Tirreno-Adriatico, Romandiet Rundt, Sveits Rundt, California Rundt og liknende er utvilsomt innen rekkevidde. Jeg er også spent på hvilke endagsritt han får kjøre for Rabobank. Selv har han lyst til å kjøre alle klassikerene, men det er nok utelukket. Jeg håper i allefall han får muligheten i Milan-Sanremo og Paris-Roubaix. Der vil han nok kunne få meget viktig erfaring med tanke på muligheten til å vinne disse rittene i fremtiden. Samtidig kan man ikke se bort i fra at han kan levere toppresultater i litt "lettere" ritt som Paris-Tours, Vattenfall Cyclassic og Eneco Tour. Skulle han ta proffnivået veldig fort (noe jeg tror han gjør) kan det bli vanskelig for det australske forbundet å komme utenom han når VM-troppen skal tas ut.

Har dere tro på at verdensmesteren bare fortsetter å imponere og tar proffnivået med engang? Hva kan han i så tilfelle fåt til?

4. plass - Diego Ulissi

2011-01-10T18:51:00.004+01:00

Diego Ulissi er et italiensk supertalent, som herjet kraftig i juniorklassen for noen år siden. Etter et par tøffe sesonger på seniornivå fikk han i fjor prøve seg på Lampre. Der kjørte han meget godt, og bekreftet med det at han er et av verdens største talenter. Derfor har vi plukket ut han på lista over de utenlandske rytterne vi tror at vil få sitt gjennombrudd i 2011.

Dobbel juniorverdensmester
Allerede som 6-åring begynte Diego Ulissi med sykling. Hans far var en ivrig terrengsyklist, og sykkelgleden smittet over på hans sønn. Ulissi er den andre syklsiten gjennom tidene som har klart kunststykke det er å bli juniorverdensmester på fellesstart begge årene han var junior (2006 og 2007). Første mann som klarte det var også en italiener, Giuseppe Palumbo. Ikke rart sykkelgale italienere har holdt et spesielt øye med Ulissi. Men å vinne junior-VM er på ingen måte en garanti for at du blir en god proffsyklist. Riktignok har ryttere som Damiano Cunego, Pavel Tonkov og Roman Kreuziger klart det, men svært mange klarer aldri å slå til skikkelig på seniornivå. 21-årige Ulissi har også hatt litt problemer med å slå til på seniornivå. I hans første år som senior ble det ikke mange gode resultater, men en 6. plass på en etappe i Giro delle Regioni viste at han hadde potensialet til å takle det nye nivået. I tillegg vant han det nasjonale rittet Trofeo Tempestini Ledo.

Stadig bedre resultater
Hans andre U23-sesong (i 2009) ble også tøff, først og fremst fordi han slet mye med sykdom. Han hadde kyssesyken, og fant ikke formen før på høsten. Ulissi fikk med seg en sjetteplass på en etappe i baby-Giro, ble nummer tre i GP Capodarco og fikk representere Italia i VM. Det var nok til å overbevise Lampre til å ta sjansen på den doble verdensmesteren. Det skulle vise seg å være lurt, for Ulissi hadde en god sesong i fjor. Etter en god start på sesongen tok han en flott 5. plass på femte etappe av Sveits Rundt. Han fortsatte å overbevise ved å bli nummer fire sammenlagt i knallharde Brixia Tour. I Polen Rundt skapte han, sammen med lagkamerat Grega Bole, litt problemer for Daniel Martin, med sterk kjøring. Iren holdt riktignok unna for Lampre-kameratene, men Ulissi fikk femteplass på den femte etappen, samtidig som han ble nummer 11 sammenlagt. Den sterke kjøringen ble belønnet da han spurtslo Michele Scarponi og Alessandro Proni og med det vant GP Industria & Commercio di Prato. Dette er et tradisjonsrikt italiensk ritt som tidligere er vunnet av ryttere som Visconti, Pozzato, Bennati og Nuyens. Seieren var det store høydepunktet i forrige sesong for Ulissi.

En ekstremt allsidig syklist
Dette er en syklist det er vanskelig å definere. Han er en god allround rytter, som er angrepsvillig, kjøresterk, innimellom klatresterk og god i spurt i mindre grupper. Det er en syklist som jeg føler at kan bli hva som helst. Han har vist enkelte ganger at han kan bli en god sammenlagtrytter hvis han satser på det, men sannsynligvis passer han best som endagsrytter. Som sagt er han god i avslutninger i mindre grupper. Samtidig viste han under Polen Rundt at han kan gjøre det godt i kortere etapperitt hvor bakkene ikke er så veldig lange. Kanskje kan Tirreno-Adriatico være et ritt som passer han godt i fremtiden. Men som sagt skal vi ikke avskrive han i treukersrittene. Neste år får han trolig sitt første møte med en Grand Tour. Da får vi kanskje et svar på akkurat hvor god han er i fjellene.

Etter en fin debutsesong gjelder det nå å følge opp med et godt andreår. For en så allsidig syklist som Ulissi er det vanskelig å si akkurat hvor han vil være mest suksessfull. Men han bør klare å få et par-tre seiere, og flere pallplasser. I fjor slo Grega Bole igjennom fra Lampre. Ulissi likner en god del på sin slovenske lagkamerat og forhåpentligvis kan han ha en omtrent like god sesong i år som Bole hadde i fjor. De viste under Polen Rundt i fjor at de kan være et sterkt radarpar som Lampre kan få mye glede av. For neste sesong kan Ulissi bli en av svært få juniorverdensmestere og den eneste doble juniorverdensmesteren som blir en toppsyklist også i seniorklassen.

Tror du Diego Ulissi blir en fremtidig storrytter? Og hva slags ryttertype tror du han utvikler seg til å bli?

Tidligere sesongstart enn planlagt for Thor Hushovd

2011-01-10T11:29:00.002+01:00

Nyhetsbrev Thor Hushovd

Sesongen 2011 er i gang for alvor
En meget glad og stolt Thor Hushovd reiste fra Hamar søndag morgen kl.05.00 for å rekke tidligste fly til Alicante hvor Garmin Cervelo starter sin første treningssamling som varer til 19.januar. Idrettsgallaen ble et flott punktum på sesongen 2010 hvor suksessen på sykkelsetet har utløst full uttelling på priser det er mulig å vinne for en toppidrettsutøver i Norge. Thor har vært og er fortsatt den som baner vei for sykkelsportens vekst i Norge. At det norske folk verdsetter hans prestasjoner gjort i 2010 er med og gir en ekstra motivasjon inn i en ny sesong full av spennende muligheter.

Etter samlingen sammen med Gabriel Rasch på Kanariøyene medio desember har Thor fått flere gode skiturer i Grimstad og på Hovden. Skitrening er godt påfyll for både kropp og sjel; bruk av hele kroppen kombinert med norske naturopplevelser er godt å ha med seg når asfalt blir treningsunderlaget de neste 10 månedene. På samlingen i Calpe er det fokus på mengdetrening for å bygge grunnmur inn mot sesongoppkjøringen. De fleste på Garmin Cervelo er med på samlingen unntatt de som kjører Tour Town Under i Australia, hvor bl.a. spurtkanonen Tylor Farrar er.

Som navnet Garmin Cervelo tilsier så fortsetter Thor å sykle på Cervelo sykkel. Det er han meget fornøyd med, få om noen, kan matche Cervelo på utstyrsutvikling. Den spesiallagede Paris-Roubaix sykkelen var en suksess i fjor, den vil også bli viktig for å oppnå et av Thors største mål denne sesongen nemlig å vinne denne prestisjefylte brosteinsklassikeren.

Sesongåpningen blir noe tidligere enn det som først var planlagt, nå starter han med Mallorca Rundt 5.-9.februar. Dette er enkeltløp slik at det er ikke sikkert han kjører alle løpene. Rett etter er det klart for Tour de Oman 15.-20.februar. Så kommer klassikerne tett som hagl:

26.februar Het Volk, Belgia
9-15. Mars Tirreno Adriatico, Italia
19.mars Milan San Remo, Italia
26.mars E3 Harelbeke, Belgia
3.april Flanderen Rundt, Belgia
6.april GP Schelderpreis, Belgia
10.april Paris Roubaix, Frankrike

Etter dette legger han inn en 5 ukers treningsperiode med mye mengdetrening før California Rundt 15.-22.mai markerer starten på andre halvdel av sesongen.

Sesongen 2010 er historie nå er det om å gjøre en optimal jobb framover som teller. Mark Twain sa det på en treffende måte: ”Hemmeligheten ved suksess er hardt arbeid. Det er derfor det er en hemmelighet for de fleste”.

Vi gleder oss til en ny sykkelsesong.

5. plass - Denis Galimzyanov

2011-01-09T19:59:00.003+01:00

Denis Galimzyanov ble født i Russland, 7. mars 1987. Den raske rytteren ble profesjonell i 2008 på storsatsningen Katusha. Før det hadde han kjørt på et mindre russisk lag. Galimzyanov har holdt seg trofast til Katusha, og går inn i sitt fjerde år for laget. Vi har troa på at Galimzyanov vil slå skikkelig gjennom neste år. Derfor har vi puttet han på en 5.plass over utenlandske ryttere vi tror slår gjennom denne sesong.

Mange gode resultater
Denis Galimzyanov er en typisk sprinter. I fjor kjørte han inn gode resultater fra start til mål. Tilslutt endte det med 17 topp 10 plasseringer, men den eneste seieren kom på en lagtempo i Vuelta a Burgos. Sesongen endte med fire pallplasser, og en god del fjerde- og femteplasser. Galimzyanov har ofte vært den beste av de nest beste.

Selv om han hadde mange gode resultater i fjor, og hadde et par fine resultater årene før, var det først under Vuelta a España vi fikk øynene opp for han. Der blandet han seg inn helt i toppen. Han kjørte kun 13 etapper før han måtte gi seg. På disse 13 etappene dro han med seg fem topp 10 plasseringer. Alle etappene endte i massespurt. Hans beste resultat var en fjerdeplass, hvor han blant annet spurtslo Allan Davis, Freire, Hushovd og Bennati.

Hjelp fra Cipollini
Galimzyanov mangler kun det siste lille før han begynner å vinne ritt, og vi tror han vil klare det neste år. En av grunnene til at vi har troa på russeren er en av hans hjelpere neste sesong. Den tidligere supersprinteren og verdensmesteren Mario Cipollini skal hjelpe sprinterne i Katusha-laget neste sesong. Det at Cipollini vet hvordan man vinner sykkelritt er det liten tvil om. Om han kan lære bort triks, og kan gjøre Galimzyanov litt tøffere, kan samarbeidet ende med suksess. Som sagt mangler Galimzyanov bare litt på å være helt i toppen, og vi tror at samarbeidet med Cipollini kan gjøre at han kommer seg helt opp i verdenseliten.

Etappeseier i Grand Tour?
Neste år vil Galimzyanov helt sikkert kapre mange gode plasseringer. Han debuterer i Tour Down Under, og vil sammen med Trusov være de raskeste på Katusha-laget. Kanskje kan han vise seg frem allerede her. Ellers har han lov til å håpe på en etappeseier i en Grand Tour. Det kan fort bli for tøft å vinne en etappe i Tour de France, men hvis han kjører Giroen eller Vueltan er det fullt mulig å vinne en etappe. Spørsmålet er om han får nok hjelp fra laget. Laget er nemlig ikke bygget for spurter, men med mange kjøresterke ryttere kan han i alle fall få hjelp til å komme langt opp i feltet. Kanskje er også VM i Danmark et håp for russeren. Kanskje vil han gjøre det samme som sin ”mentor” Cipollini gjorde i 2002.

Vi tror i alle fall på et godt år, og at han skal få sitt definitive gjennombrudd.

Hva tror dere Galimzyanov kan gjøre neste år? Kan Cipollini gjøre han om til en superstjerne?

6. plass - Greg Van Avermaet

2011-01-08T11:05:00.007+01:00

Greg Van Avermaet er et etablert navn i sykkelsporten, allikevel mangler han en virkelig storseier. Selv om dte virker som at han har vært en del av sykkelsirkuset i en liten evighet, så er han kun 25 år (født 17. mai 1985). Han er en klassikerrytter med en vass spurt, men har hverken vunnet noen klassikere eller semiklassikere så langt i karrieren. Et lagbytte skal forhåpentligvis sørge for at klassikerseieren endelig kommer.

Bedre syklist enn han var fotballspiller
Greg Van Avermaet var opprinnelig fotballspiller, og han var ganske talentfull på fotballbanen. Tilslutt ebbet fotballkarrieren hans litt ut og faren hans foreslo at han skulle begynne med sykling. Han hørte på sin far, og sykkel har vist seg å bli et rimelig lukrativt karrierevalg. I 2005 kjørte han for et lite belgisk lag, og overbeviste større lag med god kjøring. Det ble 7. plass i U23 utgaven av Flandern Rundt, 15. plass i U23 utgaven av Liege-Bastogne-Liege og etappeseier i Triptyque des Barrages. Etter sesongen fikk han kontrakt med Bodysol - Win for Life - Jong Vlaanderen, hvor han ble lagkamerat med andre belgiske talenter som Jürgen Roelandts, Dominique Cornu, Kennye De Ketele og Jelle Vanendert. Det var et godt valg, for han kjørte inn mange fine resultater for laget, med blant annet seier i Internationale Wielertrofee Jong Maar Moedig, andreplass på en etappe i Giro delle Regioni og andreplass i U23 utgaven av Paris-Tours.

Proff i Lotto-laget
I 2007 ble han proff i Predictor-Lotto (som i dag heter OmegaPharma-Lotto). Han ble en umiddelbar suksess med fire seiere. Seierene kom riktignok ikke de største rittene, men etappeseier i Tour of Oman, Tour de Wallonie og seiere i endagsrittene Rund um die Hainleite og Memorial Rik Van Steenbergen er meget sterkt for en førsteårs proff. Vel så imponerende var hans tredjeplass i Ronde van het Groene Hart, fjerdeplass i Nokere Koerse og ikke minst hans 8. plass i Vattenfall Cyclassics. Han tok med andre ord nivået ekstremt rakst, og leverte fra første rit som proff. 2008-sesongen ble enda bedre, og er så langt karrierens beste sesong. Han ble nummer tre sammenlagt i Tour of Qatar, treer i E3 Prijs Vlaanderen, nummer 8 i Flandern Rundt, nummer 2 i Belgia Rundt, nummer fire på en etappe i Sveits Rundt, fikk en etappeseier og andreplass i sammendraget i Tour de Wallonie, etappeseier i Tour de l'Ain, etappeseier og poengtrøye i Spania Rundt og en flott 17. plass i den harde VM-løypa i Varese. Altså en sesong full av høydepunkter, men som manglet en stor klassikerseier.

To litt tamme sesonger
Jevnt og godt er også stikkordet for hans to siste sesonger, men han er faktisk uten seiere i både 2009 og 2010. I 2009 var en fjerdeplass i Omloop Het Nieuwsblad høydepunktet. Fjorårssesongen var trøblete. Han fant ikke formen tidlig i sesongen, samtidig som han mistrivdes litt i OmegaPharma-Lotto. Han var på utkikk etter et nytt lag, og det var først etter at han i juni signerte for BMC at det begynte å løsne for Van Avermaet. Han fikk en tredjeplass på den sjuende etappen i Sveits Rundt og gjennomførte et godt Spania Rundt. I VM viste han seg virkelig frem og imponerte stort. Han både angrep, satt fart på feltet og tauet i front for Gilbert, og endte tilslutt på 5. plass. Det var et ritt hvor han virkelig fikk vist frem hva som bor i han. Han brukte den gode VM-formen til å sikre seg 16. plass i både Paris-Tours og Lombardiet Rundt.

Stadig mer utpreget klassikertype
Til tross for sin unge alder har Greg Van Avermaet allerede forandret seg en del som syklist. Han har alltid sett på seg selv som en klassikerrytter, men tidlig i karrieren var han vel så kjent for sin gode spurt. Nå viser han frem spurten stadig sjeldnere, samtidig som han kjører sterkere og sterkere i kuperte ritt. Han har gått fra å vinne poengtrøya i Spania Rundt til å kjøre like godt i Lombardiet Rundt som i Paris-Tours. Han blir en stadig mer utpreget klassikerrytter, som kan takle de aller fleste klassikerne. Han kan kjøre sterkt i alt fra Milan-Sanremo til Falndern Rundt til Ardenner-klassikerene, men det er snart på tide å virkelig være med i kampen om seieren i noen av disse rittene. Så langt har han ikke vært helt med når kampen om seieren i disse rittene har blitt utkjempet. Vi tror klassikerseieren kan komme i år. Han fikk en opptur i fjor høst og sammen med lagskifte tror vi at det vil gi han den ekstra motivasjonen som trengs for å nå toppen.

Må bli tøffere
Neste år dropper Van Avermaet Paris-Roubaix, men kjører så godt som alle brosteins-semiklassikerne og Flandern Rundt. I tillegg skal han kjøre Milan-Sanremo og Ardenner-klassikerene (se hele programmet her). Problemet til Van Avermaet er at han ikke liker å kjøre i nervøse og stressede felt. Han liker ikke posisjonskamper og spisse albuer. Det er rimelig uvanelige bekymringer for belgiere, for de er vanligvis oppvokst med å kjøre slike ritt. Nå skal det sies at Van Avermaet ikke kommer fra Flanderen, men han har allikevel kjørt mange ritt i det område. Fysisk sett har han alle forutsetninger for å lykkes i brosteinsritt. Han er utholden, akselerasjonssterk og tåler lange ritt meget godt. Han må rett og slett bli tøffere og bedre i felt for å ta steget opp på toppen av pallen. Kanskje kan han lære litt om dette av Karsten Kroon, Marcus Burghardt eller George Hincapie, som blir hans nye lagmkamerater i BMC. Det er nok denne "redselen" for tøff posisjonskamp og spisse albuer som også har gjort at han stadig sjeldnere melder seg på i massespurter. Han er mentalt sett ikke skapt for å være spurter.

Som sagt er det bare en ting som er godt nok for Van Avermaet neste år, og det er en seier det virkelig smaker fugl av. En seier i Milan-Sanremo, Flandern Rundt, en Ardenner-klassiker, VM, Paris-Tours eller Lombardiet Rundt vil være å ta et steg fremover i karrieren. Skulle han ikke klare det vil han stå omtrent på stedet hvil nok en sesong. Presset er stort, utfordringene gigantiske, men vi tror at han klarer det. I et BMC lag som har flere klassikerprofiler med en karriere på vei nedover enn oppover, vil Van Avermaet være et friskt pust. For det er slett ikke mye skal til før han kan stå øverst på pallen i de største rittene.

Blir dette Van Avermaets store år? Hvilke klassiker tror du han har størst sjanse til å vinne?

7. plass - Thibault Pinot

2011-01-07T12:16:00.004+01:00

I dag skal vi presentere et fransk klatretalent som egentlig er for ung til å slå igjennom enda. Men med den kometkarrieren han har hatt så langt tør vi ikke å vente et år eller to før vi presenterer han. For Thibaut Pinot har i likhet med for eksempel Edvald Boasson Hagen alltid klart å takle overgangen fra ulike klasser med glans. Gir du han en ny utfordring pleier han å takle den så godt som øyeblikkelig.

Kommer fra en sykkelfamilie
Thibaut Pinot er født 29/5/1990, og fyller altså ikke 21-år før nesten midtveis ut i kommende sesong. Dette blir hans tredje år som seniorsyklist. Det tilsvarer Edvald Boasson Hagens første år i Columbia, til sammenlikning. Det var hans far som introduserte han for sykkelsporten. Sammen med sin bror Julien viste han tidlig at han var et stort sykkeltalent. Broren har dessverre blitt tvunget til å legge opp på grunn av en hjertefeil, men Thibaut er fortsatt et av Frankrikes største talenter. Etter å ha vært en lovende junior syklet Pinot sin første seniorsesong i CC Etupes. Der kjørte han brilliant og vant en etappe og ble nummer åtte sammenlagt i det ekstremt kuperte rittet Tour des Pays de Savoie. Han fortsatte å vise frem sine klatreegenskaper i Giro della Valle d'Aosta Mont Blanc, som er et ritt som kjøres i de italienske alpene. Han ble den andre franskmannen som har vunnet dette rittet gjennom tidene. Tidligere har Gilberto Simoni og Yaroslav Popovych vunnet liknende ritt i samme område. Innsatsen gjorde at han som førsteårs senior fikk være med til U23 VM, på Frankrikes ekstremt sterke lag. Der bidro han til at Roman Sicard stakk av med seieren, mens han selv ble nummer 40.

Allerede en klatrekonge
Disse flotte resultatene første til at han ble proff rekordtidlig. FDJ var laget som tok sjansen på Pinot. Det er svært få som blir proffe allerede i sin andre seniorsesong, og det er veldig risikabelt å bli proff så tidlig. Men Thibaut Pinot taklet overgangen fra semiproff til proff like godt som han taklet overgangen fra junior- til seniorklassen. Det første rittet han virkelig markerte seg i som proff var Tour du Finistère. I det kuperte franske endagsrittet ble han nummer fem. Dette var i midten av april, og formen var tydeligvis meget god. For bare ti dager senere gjorde han sin livs innsats i Romandiet Rundt. I tøff konkurranse ble han som best nummer 11 på en etappe, men unggutten var "frekk" nok til å stikke av med klatretrøya. En utrolig sterk prestasjon for en hvilke som helst rytter. For en som på det tidspunktet ikke hadde fylt 20 år er det helt vilt. Det fikk også ledelsen i FDJ til å trekke han ut av troppen til Luxembourd Rundt, for heller å teste han i Dauphine Libere. Det var intet dumt valg, for nok en gang beviste unggutten hva som bor i han når fjellene blir lange og tøffe. På rittets femte etappe slo han til med en lettere sensasjonell tredjeplass. Han ble også nummer fem i kampen om klatretrøya i rittet. Med det beviste han at innsatsen i Romandiet Rundt slett ikke var et blaff.

Siden ha startet sesongen med Tour Down Under i januar var det ikke så mye krutt igjen i kroppen mot slutten av året. Han fikk allikevel med seg noen flotte plasseringer i august. Han ble nummer tre på en etappe og fem sammenlagt i Tour de l'Ain, og fikk også en tredjeplass på femteetappen i Tour du Poitou Charentes. Vi kan også nevne 14. plassen han i GP de Montréal som et sterkt resultat. Han har brukt sesongen til å etablere seg som en av de fremste i en bølge av franske talenter. Han har kjørt inn mange gode resultater, men viktigst av alt er at han har bevist at han takler nivået ekstremt godt. Det viser spesielt innsatsen hans i Romandiet Rundt og Dauphine Libere.

Fremtidig Tour de France vinner?
Fremtiden ser utvilsomt lys ut for Pinot, men som en ny fransk yndling er presset veldig stort. Mange franskmenn har tidligere vært spådd som den neste store franske syklisten, for så å falle totalt gjennom. Det er selvsagt mulig at det samme skjer med Pinot, men så langt har han vist at han er en mester til å bryte barrierer. Det viktigste nå er at FDJ ikke stresser utviklingen hans. Det er viktig at han ikke matches for hardt. Så langt har han blitt matchet veldig forsiktig, og har kun fått kjøre store ritt når han har bevist at formen er god nok til å takle disse harde rittene. Fortsetter laget å bruke han klokt, kan det være at han ikke får kjøre noen Grand Tour i år. Et alternativ kan selvsagt også være å la han kjøre en uke eller 10 dager av et treukersritt, for å gi han en pekepinn på hva det dreier seg om uten å kjøre han helt ned. For det er liten tvil om at det er i de store etapperittene at Pinot har sin fremtid. Han er en ren klatrer, og utvilsomt et av de mest spennende sammenlagtnavnene i det internasjonale sykkelfeltet. Å si at han er en fremtidig vinner av Tour de France (som en del franskmenn sikkert vil påstå) er litt for tidlig. Vi nøyer oss med å si at han meget trolig vil være med å kjempe om seieren en gang i fremtiden.

Neste år må nok heller fokuset ligge på å kjøre godt i etapperitt som passer han bra. Han har allerede vist at han kan kjøre sterkt i Romandiet Rundt og Dauphine Libere. Sistnevnte ritt er sikkert et av neste års store mål for Pinot, kanskje sammen med Paris-Nice. Det er her han får vist frem sine klatreferdigheter, hvis han ikke skal kjøre noen Grand Tour. Topp fem i et slikt ritt vil være mulig om utviklingen hans fortsetter i samme fart. Kankje kan han også vinne en etappe? I tillegg skulle jeg likt å se han i Ardenner-klassikerene. Rittene er trolig litt for lange og bakkene litt for korte for at han skal klare å havne høyt oppe på listene i år, men i fremtiden kan han hevde seg godt i disse rittene også. Pinot vil sikkert også ha fokus på litt mindre franke ritt, hvor han kan hente noen seiere. Det vil være viktig for selvtilliten, samtidig som han er så ung at han ikke er klar for et program fylt med bare ProTour-ritt. Vi tror neste år blir et stort år for franske Thibault Pinot.

Kan Pinot slå igjennom neste år og i så tilfelle i hvilke ritt? Eller er han for ung, og trenger flere sesonger bak seg før han lever opp til potensialet?

8. plass - Elia Viviani

2011-01-06T15:26:00.004+01:00

Elia Viviani har i flere år blitt sett på som et stort sykkeltalent, mest på grunn av sine fantastiske meritter i banesykling. I fjor fikk han for første gang virkelig vist at han også kan ha en meget lys karriere på landeveien.

Flotte resultater både på bane og landevei
Viviani er en av få italienske landeveisryttere som har en stor banekarriere bak seg. I Storbritania og Australia er det vanlig at gode baneryttere etterhvert også skaper seg et navn innenfor landeveissykling, men Italia har ikke hatt samme tradisjon. På banen har Viviani blant annet vunnet gull i ungdoms OL, U23 EM og i italienske mesterskap. I 2009 viste han også frem sitt talent på landeveien ved et par anledninger. 7. plass i La Côte Picarde og på en etappe i baby-giro, ble toppet med en 4. plass i ZLM Tour. Alle disse rittene er store utstillingsarenaer for unge syklister. Selv med så gode resultater ble han ikke proff før et stykke ut i fjorårets sesongen. Som vanlig kjørte han flere baneritt, og var derfor tidlig i form i 2010. Som oppkjøring til VM på bane, så dro han til Cuba sammen med det italienske banelandslaget, for å kjøre Vuelta a Cuba. I dette rittet kom han fire ganger på pallen, inkludert èn etappeseier. I VM ble en sjuendeplass i Madison (sammen med Angelo Ciccone) hans beste resultat.

Plukket opp av Liquigas
Etter bane-VM fikk han kjøre for Liquigas. Han hadde tydeligvis beholdt formen, for han kjørte strålende i Tyrkia Rundt. Han fikk til og med seg en etappeseier på rittets sjuende etappe (se video av seieren lengre ned i artikkelen). Etter det tok han seg en lengre pause, etter å ha hatt et tøft program med mange baneritt og en del landeveisritt. Han kom imidlertidig enda sterkere tilbake på høsten. I Eneco tour fikk han to plasseringer topp 10. Først ble det en 8. plass på den fjerde etappen, før han slo til med 4. plass to dager senere. Da kom han på plassen bak Edvald Boasson Hagen i spurten. Dette var første gang han viste at han kunne være helt i toppen i de største rittene. Han ble så nummer tre i GP Citta di Modena - Viviana Manservisi, vant Memorial Marco Pantani og Binche - Tournai - Binche (Frank Vandenbrouckes minnesritt). I tillegg ble han nummer to på en etappe i Circuit Franco-Belge. Her ble han kun slått av lagkamerat Jacopo Guarnieri, men han slo både Chicci og Ciolek i spurten. Selv om alle disse gode plasseringene kom i mindre ritt, var det god deltakelse i alle.

Samme ryttertype som Peter Sagan
Mange ser på Elia Viviani som en ren spurter. Slik er det ikke. Hans styrke er å avgjøre spurter i mindre felt og større grupper. Han er slett ikke håpløs i bakkene, så han kan derfor henge lenge med når det går oppover. Dermed klarer han ofte å henge med når feltene tynnes ut, og da pleier det å være igjen få ryttere som er raskere enn den unge italieneren. I tillegg har han gode tempoegenskaper mye takket være bakgrunnen som banesyklist. De tempoferdigheten har han ikke fått mange anledninger til å vise frem enda, men det kan han fort gjøre allerede kommende sesong. Skal vi sammenlikne Viviani med andre syklister, så likner han en god del på lagkamerat og fjorårets største komet, Peter Sagan. Per dags dato er slovaken et hakk bedre enn Viviani i alt, men de liker samme type ritt, og vinner ofte rittene på omtrent samme måte. Det er også den type rytter Edvald Boasson Hagen og Christer Rake er.

Hva kan vi forvente av Viviani?
Det er vanskelig å si hva vi kan forvente av Viviani i år. 21-åringen skal ikke legge banekarrieren helt på hylla, men han kjører langt ifra fullt baneprogram. Med andre ord satser han hardere på landeveien enn noen gang tidligere. Det kan han fort få betalt for. Liquigas har mistet sine to sprintere i Chicchi og Bennati, noe som kan slå ut begge veier for unge Viviani. Konkurransen internt blir mindre, og Viviani vil nok kjempe med Guarnieri og Sabatini om å bli lagets beste sprinter. Samtidig som konkurransen blir mindre mister han også to erfarne læremestere. Han har uttalt at spesielt Chicchi har vært viktig for hans utvikling, så i år blir det første året han ikke har rutinerte sprintere å henvede seg til hvis ting går trått. Da kan han i det minste trøste seg med at det ikke er spurterne Liquigas forventer seg mest av. Med Ivan Basso og Vicenzo Nibali er det i fjellene og sammendraget laget først og fremst skal bemerke seg. Dette kan også føre til at Vivianis sjanser til å bli tatt ut til en Grand Tour er liten. Spania Rundt skal være det mest aktuelle rittet hvis han skal få sjansen, men han er så ung at det på ingen måte er noe katastrofe om han ikke får kjøre noen av treukersrittene.

Det er nok først og fremst i de litt mindre rittene, og kanskje i noen av etapperittene i ProTouren at han kan komme høyt oppe på listene. Peter Sagan har bevist hva som er mulig for unge ryttere å oppnå, men Viviani trenger på ingen måte å levere like sterke resultater for å ha en god sesong. Det må allikevel være ekstremt spennede å sykle på et så godt lag som Liquigas er, sammen med så mange unge og gode syklister. Det italiesnke laget har vist at de er blant de beste til å utvikle syklister, og vi tror at årets Liquigas-komet kommer til å hete Elia Viviani. Kanskje beviser han det allerede under Tour Down Under.

Kan Viviani bli Liquigas nye supertalent eller må vi vente noen år på å høre mer om Viviani?

Olav Aleksander Benjaminsen blir assisterende sportssjef i Plussbank Cervélo

2011-01-06T00:04:00.003+01:00

Pressemelding Plussbank Cervélo:

OLAV ALEKSANDER BENJAMINSEN NY ASS. SPORTSSJEF I PLUSSBANK CERVÈLO

Plussbank Cervélo er et ungt sykkellag, med fokus på å forme gode talenter til toppsyklister ute i ProTouren. I 2011 skal Plussbank Cervélo kjøre med 11 aktive ryttere i alderen 18 - 24 år. Det hele skal ledes av Atle Kvålsvoll.

Nytt nå er at vi har hentet inn Olav Aleksander Benjaminsen, et sykkeltalent, som nå blir Assisterende Sportssjef i laget. Olav er en naturlig leder, et klokt sykkelhode og som representerer autoritet og sunne verdier. Vi er stolte av å kunne annonsere Olav som ny Ass. Sportssjef i 2011, - i en rolle som skal inneholde mye læring begge veier. Olav skal lære sykkelgamet til fingerspissene gjennom Atle, men han vil også fungere som en leder og læremester for vår ryttergruppe. Med tidligere erfaringer fra sykkelsetet, tross ung alder, og hans taktisk kloke sykkelhode, så vil Olav høste respekt blant rytterne, og kunne være en god ressurs i gruppen.

Olav Aleksander Benjaminsen er 21 år, og fra Sandnessjøen. Har tidligere vært aktiv syklist i 6år, helt frem til fjoråret, men ønsker nå å gå videre på ledersiden. Han har kjørt for klubber som CK Nor, IK Hero og Ullensaker, og deltatt på ritt på nasjonalt og internasjonalt.Olav har også fullført Norges Toppidrettsgymnas. Han har meritter på sykkelsetet både innenlands og utenlands.

Olav er jevnalder med ryttergruppen i Plussbank Cervélo, men tross den tette alderen, vil han ha autoritet og tillit fra gruppen. Han kjørte blant annet med kapteinsrollen i CK Nor i 2010, pga sine lederegenskaper og gode innsikt om sykkeltaktikk.

For oss i Plussbank Cervélo så er det viktig å kunne aktivt delta i rekrutteringen av morgendagens sykkelproffer, og nå også av morgendagens ledere i sykkelsporten. Plussbank Cervélo er en arena hvor talentene utvikles, blomstrer og har et naturlig springbrett ut i profflivet, både som rytter og som leder.

Atle Kvålsvoll om Olav Benjaminsen: "Olav viste gjennom kapteinrollen i CK NOR at han har lederegenskaper og klarer å få folk til å jobbe mot et felles mål. Hans offensive holdning og kommunikasjonsevner var viktige egenskaper for å rekruttere han i PBC. Jeg ser fram til å kunne dele min erfaring med Olav og dette gir mitt engasjement i PBC en ekstra dimensjon. Her utvikles ikke bare unge talentfulle utøvere, men også unge talentfulle ledere."

9. plass - Jan Bakelants

2011-01-05T16:06:00.002+01:00

Andremann ut på lista over utlendinger å se opp for i 2011 er den unge belgieren Jan Bakelants. Belgieren er et klatretalent, noe som er relativt sjeldent fra den nasjonen. Han har nettopp fullført sin første sesong hos OmegaPharma-Lott, men har allerede vært proff i tre år. Det ble en rimelig vellykket sesong, som han nå skal prøve å følge opp.

Utviklet seg fint i Topsport Vlaanderen
Karrieren til 24 år gamle Bakelants startet å ta av i 2008. Etter å ha blitt nummer to sammenlagt i Triptyque des Monts et Châteaux, vunnet Circuit des Ardennes, gått til topps i U23 utgaven av Liège - Bastogne - Liège og kjørt inn flere gode plasseringer, fikk han stagiairekontrakt med Topsport Vlaanderen. Det er laget som de siste sesongene har vært de fremste til å utvikle belgiske talenter. Han lyktes direkte i laget, da han vant Tour de l'Avenir foran en haug med etterhvert velkjente syklister. Han ble den tredje belgieren gjennom tidene til å vinne "ungdommens Tour de France". Seieren toppet den fantastiske 2008-sesongen hans. 2009-sesongen ble også god, selv om det ikke ble noen seire. Topsport Vlaanderen var (og er fortsatt) et ProContinental-lag. Dermed fikk Bakelants prøve seg i mange knalltøffe ritt. Han viste frem brukbare klassikerferdigheter i starten av sesongen da han ble nummer sju i Le Samyn og nummer fem i Vlaamse Pijl - Harelbeke. Han fikk også prøve seg i Ardenner-klassikerene, uten at det ble noen topplasseringer i de rittene. Det ble allikevel en erfaring han kan komme til å trenge i årene fremover. I de litt mindre rittene var han med å kjempe om seieren flere ganger. Han ble nummer tre på en etappe i Circuit de Lorraine, og han ble nummer to i GP Triberg-Schwarzwald. I det rittet ble han kun slått av Heinrich Haussler. Han fikk også sin første virkelige positive opplevelse i et toppritt under ENECO Tour. Der ble han nummer 9 sammenlagt, og viste seg med det fint frem for hjemmepublikum.

Tøft rittprogam, rimelig gode resultater
Før fjorårssesongen tok han et skritt videre i karrieren da han signerte for det belgiske storlaget OmegaPharma-Lotto. Steget fra ProContinental-nivå til ProTour-nivå er ikke så veldig stort, men det ble enda flere storritt på Bakelants. Han viste tidlig frem sine klatreferdigheter da han i februar ble nummer sju i det knalltøffe rittet Trofeo Inca. Han bekreftet formen ved å bli nummer 15 sammenlagt i Tirreno-Adriatico. I Volta a Catalunya viste han også frem gode tempoegenskaper ved å bli nummer 5 på prologen. Han fikk ikke like mye tillit i Ardenner-klassikerene i OmegaPharma-Lotto som han hadde i Topsport Vlaanderen. Han kjørte kun Fleche Wallonne, og brøt det rittet. Han fikk prøve seg i Giro d'Italia, og selv om det var hans første Grand Tour noensinne var ambisjonene å prøve å skaffe seg en etappeseier. Slik gikk det ikke. Sett bort ifra lagtempoen var en 10. plass på gjørmeetappen hans beste etapperesultat. Han ble nummer 36 sammenlagt, noe som viser at han taklet treukersritt rimelig greit. Han ble nummer 6 i Tour de Wallonie, før han igjen gjorde seg klar for en Grand Tour.

Han fikk nemlig kjøre Vuelta a Espana også. Hann kjørte jevnt godt og endte tilslutt på 19. plass sammenlagt. Det er et meget sterkt resultat. Spesielt sterkt er det å fullføre to Grand Tours i sin første "ordentelige proffsesong". I VM gjorde han en god hjelperytterjobb for lagkamerat Gilbert. Han var en del av et overraskende sterkt belgisk lag i VM, og gjorde en god figur. Etter VM gjenstod èn viktig oppgave, nemlig å hjelpe Gilbert til seier i Lombardiet Rundt. Det klarte han, men personlig ble rittet en stor nedtur for Bakelants. Han pådro seg sin første alvorlige skade som proff, da han veltet. Hvordan han veltet er noe uklart. De første rapportene sa at han gikk i bakken fordi en Garmin-bil hadde bråbremset inn i en sving da den lå rett foran han. Det avkreftes på Bakelants egen hjemmeside, men der ligger det ingen forklaring på hva som skjedde. Det som derimot er helt klart er konsekvensene av uhellet. Brukket håndledd (brukket på tre steder), brukket skulder og et brudd i kneet. En trist avslutning på en god sesong.

Får han nok egne sjanser?
Skadene var såpass alvorlige at Bakelants drar de med seg inn i starten av forberedelsene til årets sesong. Det er selvsagt ikke heldig, men for en klatrer er det heller ingen katastrofe. Det er ingen vits i å være i toppform i januar eller februar. Det er først i mars at sesongen for alvor starter med Paris-Nice og Tirreno-Adriatico. Bakelants har vist at han kan gjøre det bra i korte etapperitt, Grand Tours og i kuperte klassikere. Han må helt sikkert jobbe mye for Gilbert og Van den Broeck i år. Allikevel vil nok Bakelants få en god del sjanser til å kjøre inn egne resultater, for bredden i OmegaPharma-Lotto er ikke så veldig stor. Får Bakelants sjansen tror vi at han kan komme på pallen i et enukers etapperitt som Paris-Nice, Tirreno-Adriatico, Baskerland Rundt, Volta a Catalunya eller liknende ritt. Hvor godt han kan gjøre det i Grand Tours avhenger helt av hvilke av de han får kjøre. Blir han plukket ut i troppen til Tour de France må han nok belage seg på å jobbe 100 prosent for Van den Broeck, og skrinlegge egne ambisjoner. Skulle han derimot få kjøre Giroen eller Vueltaen bør topp 10 være et ambisiøst, men oppnåelig mål. Skulle han i tilleg være den mest sentrale hjelperen til Gilbert i Ardenner-klassikerene, ja da får vi se mye til unge Bakelants i år.

Tror dere Bakelants kan levere store resultater neste år, eller vil han lide av å ha Gilbert, van den Broeck og Greipel på laget?

Årets første sykkelaction!

2011-01-05T00:15:00.002+01:00

Under finner dere de første videoene fra sykkelsesongen 2011. De to videoene er fra Jayco Bay Classics som er en rekke "kriteriumsritt". De fleste australienske storspurterne er med.

10. plass - Yoann Offredo

2011-01-04T13:00:00.003+01:00

Vi gjentar fjorårets begrensede suksess ved å presentere de 10 utenlandske rytterne vi spår at vil få sitt gjennombrudd i årets sesong. Det er ingen hemmelighet at vi bommet rimelig stygt på rimelig mange av valgene i fjor, så i år er det gjort mye bedre forarbeid. Siden halve moroa med å presentere en slik liste er å presentere rytterne, har vi valgt ikke å ta med ryttere vi tidligere har presentert på denne siden. Selv om vi tror noen av dem kan slå igjennom i år. Eksempler på slike ryttere er Taylor Phinney, Andreas Stauff og Rein Taaramäe. Når det er sagt er det bare å presentere første mann ut på vår topp 10 liste.

Yoann Offredo
Yoann Offredo skal i år ut i sin fjerde hele proffsesong. Den 24-årige franskmannen har kjørt for Française des Jeux siden han ble proff. På høsten i 2007 fikk Offredo kjøre for laget som stagiaire etter å ha imponert i blant annet Tour Alsace. Han gjorde et godt inntrykk på lagledelsen og ble nummer to i Tour de la Somme. Han fikk kontrakt for 2008, og viste seg frem allerede under Tour Down Under. Takket være offensiv kjøring lå han en stund på 6. plass i sammendraget. Meget sterkt for en første års proff. Han klarte ikke å forsvare plasseringen, men hadde definitivt vist seg frem. For Offredo er en syklist som synes. Han er en typisk endagsrytter, som kjører offensivt og impulsivt. I 2008 var han veldig het på grøten og ga alt i hvert eneste ritt. Det endte med mange brukbare, men få strålende resultater. En 16. plass i Nokere-Koerse var i tillegg til innsatsen i Tour Down Under høydepunktet den sesongen. I tillegg fikk han vist at han taklet nivået meget godt, for han ble veldig sjeldent frakjørt.

I 2009 skiftet han mentalitet litt. Istedenfor å gi absolutt alt i alle ritt begynte han å bruke enkelte ritt som ren trening/gjennomkjøring for å være best mulig forberedt til de viktigste rittene. Det er slik ekte klassikerryttere tenker. Den nye tankegangen ga også resultater. I mai det året fikk han sin første og så langt eneste proffseier, da han vant fjerdeetappen i Tour de Picardie. Etappen vant han da han kjørte alene i mål, 46 sekunder foran hovedfeltet. Samme året viste han også at han har gode avslutninger da han ble nummer 8 i en massespurt i Sveits Rundt. Han kjørte meget godt i Tour de Wallonnie, hvor han tilslutt endte på 5. plass sammenlagt.

Noe stort på gang
Det er allikevel først i fjor at folk la skikkelig merke til den kjøresterke franskmannen. Selv om du ikke husker navnet så fikk du sikkert med deg innsatsen hans i fjorårets Milan-Sanremo. Det var nemlig Offerdo som var rytteren som overraskende angrep før Poggio. Det var kanskje ikke verdens mest veloverveide angrep, men godt var det. Det holdt ikke helt inn, men han viste sin styrke da han klarte å bite seg fast i feltet og kapre en 16. plass, da han ble kjørt inn av favorittene. Selv om angrepet ikke førte helt frem fikk han for første gang markert seg som en av de mest lovende talentene på endagsritt. Han har selv uttalt at favorittrittet er Flandern Rundt, men foreløpig har han ikke taklet brosteinsrittene så veldig bra. Han ble riktignok nummer 14 i fjorårets Omloop Het Nieuwsblad, men kom ikke topp 50 i hverken Flandern Rundt eller Paris-Roubaix i fjor. Etter en god vårsesong i fjor slet han noen måneder med sykdom. Deltakelse i Tour de France var derfor uaktuelt, noe som kanskje er like greit i og med at han synes det rittet er litt kjedelig. Han kjørte istedenfor Tour de Wallonnie og Polen Rundt for å finne formen. Det fungerte godt, for da det var tid for nye klassikere var han igjen med i toppen. Han endte på en 11. plass i Vattenfall Cyclassic, mens han en uke senere havnet på pallen i GP Ouest France - Plouay med sin tredjeplass (se de siste kilometerne fra det rittet i videoen under).

Han hadde vist at han stadig tok steg i riktig retning i klassikerne. Nå var det på tide å debutere i en Grand Tour. Egentlig skulle han kjørt Spania Rundt allerede i 2009-sesongen, men da brakk han kragebeinet under ENECO Tour. Derfor måtte han vente helt til fjorårets sesong for å få prøve seg i rittet. Det gikk ikke helt som planlagt. Han ønsket å bruke rittet som forberedelser til VM, men måtte bryte rittet på den 10. etappen etter en velt. Heldigvis var han heldig og slapp unna stygge skader. Allerede ti dager senere var han tilbake på sykkelen i et mindre fransk ritt. I VM viste han stor kjørestyrke, og han var med i teten hele tiden. Det ble ingen topplassering, men en 26. plass er ikke noe å skamme seg over. Uka etter VM beviste han at han er kommet for å bli i toppen av klassikerne, med en flott 7. plass i Paris-Tours. Han prøvde seg også på Lombardiet Rundt, men det ble for kupert. Alt i alt har han hatt en god sesong hvor han har fått vist at han er best når det gjelder.

På tide med en klassikerseier
Selv uttaler Offredo at han er en vinnertype, selv om han foreløpig kun står med èn proffseier på tre sesonger. Selv om han ikke har bevist det ennå så tror vi på det Offredo sier. Han er en vinnertype i den forstand at han alltid jakter de store seirene. Utfordringene hans er at han hverken er brilliant i en spurt eller i motbakker. Hans vinnende våpen er kjørestyrken og offensiviteten han innehar. Det gjør det vanskelig å vinne sykkelritt, for de fleste ritt avgjøres enten i en spurt eller ved at noen kjører fra i motbakkene. Offredo har imidlertidig bevist at han kommer stadig nærmere en storseier, og at spurten hans er langt ifra dårlig. Faktisk tror jeg han har en spurt som er et hakk bedre enn han selv tror, i hvertfall på slutten av lange ritt. For det er som han selv sier; han blir bedre idet de andre begynner å bli dårligere. Han takler rett og slett lange distanser bedre enn de fleste andre. Det er kanskje ikke så rart når han trener mye alene og slett ikke er redd for å sykle mange treningsturer på over 250 kilometer. Mange vil sikkert mene at det er risikabelt å sette opp en franskmann på lista over ryttere vi tror at vil slå gjennom i år, men han er en rytter som i tidlig alder har forstått hvilke ritt som passer han best. Han har i tillegg blitt gradvis bedre for hvert eneste år han har vært proff. Så i våre øyne er det lite som tyder på at han har nådd toppen.

Så hva kan vi forvente av Offredo neste år? Først og fremst kan vi forvente at han er med og kjemper om seieren i ritt som Milan-Sanremo, noen semiklassikere, Vattenfall Cyclassic, GP Ouest France - Plouay, VM og Paris-Tours. Vi tror han ikke bare kommer til å kjempe om seieren, men også kommer til å vinne minst ett av disse rittene. Han er en mann som liker seg bedre jo viktigere rittene er. I de nevnte rittene bør han være FDJs kaptein. Det samme bør han kunne bli under VM. Den lette løypa som venter i Danmark, med en spurt i slak motbakke, bør passe Offredo meget godt. Han vil helt sikkert være en outsider til verdensmestertittelen. Flandern Rundt og Paris-Roubaix kan nok i fremtiden passe Offredo godt, men vi tror ikke han kommer til å prege disse rittene allerde denne sesongen. For Offredo har allerede bevist hvilke ritt som passer han. Nå er bare spørsmålet om han i år tar enda et skritt fremover og slår skikkelig gjennom.

Tror dere at Offredo blir en etterlengtet fransk klassikerstjerne?

Får vi flere norske sykkelproffer i 2011?

2011-01-03T18:38:00.008+01:00

I går skrev vi om våre proffer og hvilke forventninger og forhåpninger vi hadde til dem. I dag skal vi se på hva vi kan vente oss fra våre semiproffer, dvs. de rytterne som kjører på Sparebanken Vest - Ridley, Joker Merida og Plussbank Cervélo. I tillegg skal vi se frem mot det som kan bli en meget god sesong for det norske juniorlandslaget.

Flere Joker Merida ryttere satser på å bli proffe

Neste års Joker Merida lag er knallsterkt. Spesielt tre av rytterne deres bør være høyaktuelle for profflivet etter endt sesong. Frederik Wilmann, Christer Rake og Vegard Stake Laengen har alle vist at de har kjørestyrken til å ta steget opp. Nå trenger de bare resultatene som overbeviser sportsdirektørene til profflagene til å plukke opp telefonen. Det er allikevel en fare for at det blir for mange gode syklister på et og samme lag. Alle de tre ovenfornevnte har sin styrke i motbakker. Faren for at ikke alle får kjøre for egne sjanser ofte nok er tilstede, men det er tross alt et luksusproblem. Det er også mulig å se på det fra en annen vinkel. At Joker Merida kan ha flere ryttere med langt opp i bakkene gjør at de får flere muligheter taktisk sett, og sjansene til seier øker.

Det finnes rutine og kjørestyrke i ryttere som Reidar Borgersen, Svein Erik Vold og Stian Remme, så det er flere ryttere som kan hjelpe disse tre og laget til suksess. Sistnevnte vil nok sammen med Vegard Robinson Bugge være parat til å overta lederansvaret hvis de tre antatt beste ikke skulle slå til. Bugge har litt andre styrker enn Stake Laengen, Rake og Wilmann. Han liker også motbakker, men ser gjerne at de er litt kortere og brattere enn det de tre andre foretrekker. Han har en avslutning/spurt som er et hakk dårligere enn Rakes, men langt bedre enn den Stake Laengen og Wilmann besitter. Joker Merida vil få en liten utfordring i å gi alle sine ryttere de sjansene de fortjener, samtidig som jeg tror de bør gjøre noen forandringer i rittprogramet. Tidligere har de hatt mange sterke sprintere (som Bøhler, EBH og Kristoff) og de har med hell kjørt mange flate ritt i Belgia, Nederland og Frankrike. Nå har de sin styrke i motbakkene og derfor bør de helst kjøre flere kuperte ritt. Men som sagt tidligere; alle Joker Meidas "problemer" er luksusproblemer. Og da kan de vel knapt nok kalles problemer?

Plussbank Cervélo har noe på gang
Det er liten tvil om at Plussbank Cervélo har noe veldig spennende på gang. De har ikke bare bygget opp en sterk rytterstall, men også fått inn ressurspersoner på ledersiden. I Thor Hushovd og Atle Kvålsvoll har laget kontakter som sørger for at de av rytterne på laget som presterer så godt at de fortjener en proffkontrakt mest trolig får det. Selv med store forsterkninger, først og fremst i Bjørn Tore Hoem og Lorents Ola Aasvold, er det vanskelig å si hva laget kan utrette i år. Dette blir deres første år med et rittprogram som har hovedvekt på internasjonale/utenlandske ritt. Svært få av rytterne har noe særlig erfaring fra konkurranser på dette nivået, og de trenger nok litt tid før alt fungerer 100 %. Å bli gode i sykkel tar tid, så vi vil nok se ett Plussbank Cervélo lag som bare blir bedre og bedre de nærmeste årene.

Jeg tror ikke vi kan forvente at laget rekrutterer noen ryttere videre til profflivet etter årets sesong, men det hadde vært veldig morsomt hvis de motbeviste meg. Lorents Ola Aasvold og Øystein Stake Laengen har begge vist at de takler nivået godt, mens de andre rytterne på laget har hatt svært få sjanser til å bevise hva de er gode for internasjonalt. Men laget er bygget opp av ryttere som har vist seg å være blant de aller beste i norske ritt, så de fortjener virkelig sjansen.

Slår noen av Sparebanken Vest - Ridleys unggutter til?

Sparebanken Vest - Ridley har et like sterkt lag i år som i fjor. De må nok først og fremst satse på at deres mest rutinerte ryttere nok engang leverer gode resultater. Da tenker jeg først og fremst på Roy Hegreberg og de svenske Stevenson-brødrene. Det er nok også disse som er nærmest en proffkontrakt. Det som interesserer meg mest er om de klarer å få noen av de unge talentene deres til å levere på et jevnt og høyt nivå. I fjor fikk flere av unggutta enkelte topplasseringer (for eksempel vant Filip Eidsheim en etappe i tour des Pyrenèes), men ingen av dem klarte å holde et høyt nivå gjennom hele sesongen. Med ryttere som Blikra, Jarstø, Ziesler og Eidsheim bør det være mer enn nok talent i laget. Nå er det bare å håpe at flere av dem har fått nok erfaring til å levere flere gode resultater.

En hel haug med spennende førsteårs seniorer

Det blir ekstremt morsomt å følge de som i fjor var juniorer. Siden man i sykkel er juniorrytter i to år er det i år noen av de som presterte best i juniorklassen som er blitt seniorer, mens noen har enda ett år igjen i juniorklassen. Blant dem som blir seniorer kan vi nevne Sven Erik Bystrøm, Fredrik Galta, Kristian Dyrnes og Jaran Nilsen. Disse var blant dem som gjorde det best i fjor. Dette er alle store talenter som vi kan få mye glede av i fremtiden. Hvor fort man tar takler endringene man skal gjennom når man skifter fra junior- til seniorklassen (som for eksempel lengre ritt og flere konkurrenter) er veldig individuelt. Jeg føler meg allikevel sikker på at minst èn av disse tar overgangen rakst, og vil sette farge på de norske rittene. I år kjørte både Hoem og Blikra så godt som førsteårs seniorer at de fikk kontrakt med et kontinentallag. Jeg er sikker på at det er flere av årets førsteårs seniorer som har mål om å oppnå det samme, og som kommer til å lykkes.

Et av verdens beste juniorlandslag

Jeg tror at foran neste sesong vil det norske juniorlandslaget være blant verdens beste. Allerede i år viste det norske juniorlaget seg frem med flere internasjonale seiere og pallplasser. Riktignok har juniorlaget "mistet" en del ryttere til seniorenes rekker, men samtidig har ryttere som Kristoffer Skjerping, Daniel Hoelgaard, Sindre Eid Hermansen og Sondre Holst Enger blitt ett år eldre. Og dette er talentfulle karer. Ekstremt talentfulle! I tillegg kommer flere sterke syklister opp fra M15-16 til juniorklassen. Ryttere som Thomas Larsen, Fridtjof Røinås, Petter Scmidt, Kristoffer Ylven Westgaard med flere, kommer til å sørge for at bredden i juniorklassen også neste år kommer til å være meget god. Med alle de fantastiske juniorrytterne vi har neste år er det grunn til å tro og drømme om norske medaljer i de internajonale mesterskapene.

Ringeriks-Kraft og Sandnes de sterkeste hjemlige lagene?

Posisjonen som det beste hjemlige sykkellaget er ledig etter at Plussbank Cervélo bestemte seg for å satse internasjonalt. Hvilke lag som skal overta den tittelen er jeg noe usikker på. Team Ringeriks-Kraft vil være en naturlig arvtaker. Laget er UCI-registrert, men vil så vidt jeg vet satse mest på hjemlige ritt. De har et sterkt lag med unge ryttere, som både opplevde nedturer og oppturer forrige sesong. Men det er flere norske lag som er sterke. Eidsvoll har flre unge og lovende ryttere, TVK har en solid rytterstall, mens Sandnes som vanlig ser ut til å ha fått stablet et meget sterkt seniorlag på beina. Samtidig skal vi huske at både Plussbank Cervélo og Joker Merida har store og brede staller, så de kommer helt sikkert til å stille opp og prege flere av de norske rittene.

Hva tror du de norske semiproffen kan klare å presetere? Hvor mange nye proffer tror dere Norge står igjen med etter endt 2011 sesong? Og hvilke ryttere vil prege junior- og seniorklassen her hjemme?

De norske proffene går en spennede sesong i møte

2011-01-02T17:44:00.007+01:00

For norsk sykkelsport ble 2010 et meget godt år. Vi har derfor store forhåpninger og forventninger til de norske sykkelproffene også i år. Det meste har gått rett vei for sporten de siste årene, og vi begynner virkelig å se resultater av det. Vi har neste år seks proffer, mot årets sju.

Hushovd jakter nye storseiere

I Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen har vi to enere, som vil gi oss mange gledesstunder. Verdensmesteren vår har en stor sesong i vente. Å vinne sykkelritt iført regnbuetrøya er alle syklisters drøm. Å vinne store sykkelritt med trøya er det største du kan gjøre. Det har Hushovd alle muligheter til å gjøre i år. 10. april er garantert ringet rundt på kalenderen til Grimstads store sønn. Da skal Thor Hushovd prøve å vinne det rittet han ønsker seg aller mest på merittlista, Paris-Roubaix. Dronningen av klassikerne har alltid vært et ritt som Hushovd har drømt om å vinne. Med selvtilliten fra fjorårets kjempesesong og et ekstremt fysisk grunnlag er sjansene for seier større enn noen gang tidligere. I tillegg kommer han til å jakte seieren på første etappen i Tour de France og et nytt VM-gull. Jeg tipper han klarer å oppnå minst to av målene.

Skal Boasson Hagen satse på tempoen i VM?

Edvald Boasson Hagen har kanskje ikke like klare mål som Thor Hushovd, men også han ønsker å markere seg sterkt i Flandern Rundt eller Paris-Roubaix. Jeg tror sjansene kanskje er størst i Flandern. Topp 5 er realistisk, men på en virkelig toppdag kan det bli enda bedre. I det du setter en begrensning på hva den mannen kan oppnå så bryter han den ved første og beste anledning. Det kanskje viktigste for Boasson Hagen i år er å vinne en etappe i Tour de France. Med et bedre lag rundt seg og litt mer spesifikk spurttrening tror jeg den seieren kommer. Noen har også ytret et ønske om å se at Boasson Hagen spesialtrener på tempo foran VM. Det ønsket deler jeg ikke. Riktignok innser jeg at han har en mulighet til å vinne tempoen, og at det kan være viktige forberedelser til neste års OL. Allikevel synes jeg det fort kan koste mer enn det smaker. Boasson Hagen har tidligere vist at han kjører fryktelig sterkt i høstsesongen. Jeg ser heller at han satser på ritt som ENECO Tour, Vattenfall Cyclassic og de kanadiske endagsrittene, for så å prikke inn toppformen til landeveisrittet i VM. Trioen Hushovd, Boasson Hagen og Kristoff kan bli dødelige i det rittet. Jeg håper Edvald heller velger den varianten.

Alexander Kristoff jakter sin første proffseier

Alexander Kristoff står foran en spennende og viktig sesong. Måten han starter sesongen på i Tour Down Under, Tour of Qatar og Tour of Oman blir avgjørende for hvordan resten av sesongen kommer til å se ut. I fjor tilrev han seg posisjonen som BMCs beste spurter. Det er noe han bør klare å forsvare i år. I tillegg blir det viktig å gjøre om fjorårets topp 10 plasseringer til flere pallplasser og aller helst seiere. Skulle han klare å slå folk som Cavendish, Farrar og Greipel flere ganger i år, vil flere storlag legge merke til det. Så vidt jeg vet går Kritoffs kontrakt med BMC ut etter årets sesong. Med en toppsesong er mulighetene til å skifte til et bedre lag tilstede. I fjor var BMC veldig svake i opptrekkene og ingenting tyder på at de er vesentlig forsterket før årets sesong. Slik det så ut i fjor virker det som at et lagskifte kan være rett vei å gå for Kristoff. Tar han en del skalper i år kommer han til å bli et hett navn på overgangsmarkedet etter sesongen. Alle lag trenger unge og fremadstormende klassespurtere. En etappeseier i Giroen og gode plasseringer i større endagsritt og på etapper i store etapperitt er innenfor rekkevidde.

Nordhaug satser hardt på Ardenner-klassikerene

Lars Petter Nordhaug kommer til å få et meget godt år. Han er så sterk og gjennomtrent at jeg ikke har noen bekymringer for om han skal lykkes i år. I fjor viste han ved flere anledninger at han er viktigere for Team Sky enn de trodde han skulle være. Det som er litt synd er at hans to største mål for sesongen kolliderer litt. Han satser både på å kjøre godt i Ardenner-klassikerene i midten/slutten av april og i Giro d'Italia i mai. Det betyr at han ideelt sett skal være i toppform i over en måned. Det går selvsagt ikke, men han kommer allikevel til å vise seg meget positivt frem i disse rittene. Topp 10 i en av Ardenner-klassikerene er absolutt mulig. Spesielt Fleche Wallonne passer Nordhaug perfekt. Blir det i tillegg litt dårlig vær den dagen, ja da kommer nordmannen til å trives bedre enn de aller fleste. Det gleder jeg meg til. Like mye gleder jeg meg til å se hva han kan prestere i de tøffeste fjellpassene i Giroen. I mine øyne er Nordhaug den beste klatreren i Norge. Thomas Løfkvist vil være Team Skys kaptein i rittet, men jeg tror Nordhaug vil få en rimelig fri rolle i flere av de tøffeste etappene. De som har savnet å se en nordmann kjempe om topplasseringene på fjelletapper i Grand Tours må nå sette sin lit til Nordhaug.

Arvesen ønsker å avslutte med stil

Dette blir mest trolig Kurt Asle Arvesens siste sesong som aktiv syklist. Etter en mislykket fjorårssesong kan man nesten se revansjelysten gløde ut av øynene på Team Skys road-captain. Det virker som at han har funnet ny motivasjon i treningssamarbeidet med Boasson Hagen og Nordhaug. I fjor var han bare en skygge av seg selv i brosteinsrittene og han måtte se både Touren og VM fra godstolen. Det ønsker han ikke å gjenta, noe jeg tror han slipper. For med den rutinen han besitter, kombinert med den nye gnisten man kan se at han har fått, tror jeg årets sesong blir nesten like god som hans beste. Jeg tror at han igjen vil bli å se i finalen i de største rittene. Det vet jeg at veldig mange nordmenn hadde syntes at var velfortjent og meget gledelig.

Får vi se Gabriel Rasch i klassikerene?

En spennende sesong blir det også for Gabriel Rasch. Han var èn av flere syklister som gikk fra Cervélo Test Team til Garmin-Cervélo. Han hadde en middels sesong i fjor, hvor han blant annet var en del av Cervélos meget sterke klassikerlag. Å kapre en plass på Garmin-Cervélos klassikerlag bli meget tøft. Jeg tror han vil få sjansen i noe semiklassikere, men der må han overbevise for å få plass i troppen til Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Jeg tror det skal holde hardt å få bli med på de to rittene, for stallen til Garmin-Cervélo er proppfull av ekstremt gode brosteinsryttere. Drømmen om å kjøre Tour de France tror jeg ikke blir oppfylt i år. Til det er det rett og slett for mange gode syklister i laget. På den postive siden betyr det at han kanskje får kjøre Giroen eller Vueltaen, hvor mulighetene for en etappeseier er betraktelig større. Rasch har alltid kjørt godt mot slutten av sesongen og kan derfor bli en meget viktig hjelperytter på det norske VM-laget. Han har en rutine og kjørestyrke som trengs i det norske laget. Selv om utsiktene til å kjøre inn egne resultater ikke er de beste, så vil han utvilsomt få oppleve enormt mye på det nye storlaget.

Hva er deres forhåpninger og forventninger til våre sykkelproffer denne sesongen?

Oppsummering av sykkelsesongen 2010 - del 2

2010-12-31T17:05:00.010+01:00

Sykkelsesongen 2010 har vært fullspekket med spenning, store prestasjoner og mye annet. Her er vårt tilbakeblikk på sesongen som har vært. Klikk på linkene for å lese det vi skrev om de ulike begivenhetene.

Juni er den viktigste måneden for norsk sykkelsport, med Ringerike GP og NM. Først ut var Ringerike GP, hvor vi på forhånd advarte mot blant annet Michael Matthews. vi hadde ikke hørt så mye om han på forhånd, men resultatene hans var gode. Han bekreftet også at han var god, veldig god! Men best av alle var Christer Rake. Han vant rittet sammenlagt, noe Joker Bianchi virkelig trengte. Sesongen frem til det hadde nemlig vært preget av veldig mye stang ut for det beste sykkellaget i Norge. Juni er ikke bare en stor norsk sykkelmåned, det går flere viktige internasjonale ritt også. Under Criterium Dauphiné viste Alberto Contador at han var i rute til Tour de France, men han ble overraskende slått av Janez Brajkovic. Det mest gledelige for oss nordmenn var at Edvald Boass on Hagen var tilbake på vinnersporet, bare uker før Touren startet.

Thor Hushovd brukte Sveits Rundt som oppkjøring. Det rittet ble vunnet av Fränk Schleck. I tillegg til Schlecks sammenlagtseier var det et par andre interessante ting som skjedde. Mark Cavendish falt stygt og skadet Heinrich Haussler, slik at sistnevnte mistet Touren. Thor Hushovd viste seg frem på den ene etappen, og det gjorde sannelig meg Lars Petter Nordhaug. Siden Nordhaug og Kristoff, som forøvrig tok en knallsterk 3. plass i Philadelphia International Championship, hadde imponert kraftig så langt i sesongen skrev vi noen ord om hvorfor det er så viktig at våre norske noe-proffer gjør det så godt.

Så startet den herlige NM-uka i Trondheim. Første mann til å stå øverst på pallen var Frøys Magnus Børresen. han tok en overraskende seier i U23-klassen. Det var så på tide med gateritt, og i juniorklassen var Stavanger overlegne. Sven Erik Bystrøm vant. E n annen Stavanger rytter vant seniorenes gateritt, for selv om han daglig kjører for Sparebanken vest - Ridley, så representerer Roy Hegreberg Stavanger sykkelklubb. Stavanger vant også lagtempoen i juniorklassen, mens "naborivalen" Sandnes stakk av med seieren i seniorklassen. på de individuelle tempoøvelsene ble det favorittseire i både junior- og seniorklassen. Phan Åge Haugård og Edvald Boasson Hagen fikk begge ikle seg mesterskapstrøya. Mer overraskende var andreplassen til Reidar Borgersen og tredjeplassen til Stian Saugstad. Fellesstartene ble fantastiske. Først utklasset Daniel Hoelgaard alle sine konkurrenter i juniorklassen, og viste med det at han er et av de største talentene i norsk sykkelsport. For seniorene ble det norsk mestertrøye til Thor Hushovd etter en meget hard og morsom fellesstart. Som av alle ting ble sendt direkte på TV!

Juli betyr Tour de France. Regner med at de fleste husker det meste fra det rittet, men her kommer noen høydepunkter: Alessandro Pettachi var best på den ekstremt kaotiske førsteetappen. Så var det på tide med en liten protest, før Thor Hushovd klinket til med sommerens høydepunkt. Etter litt trøbbel i starten av rittet var Cavendish tilbake på toppen. med tårer i øynene. Så ble Mark Renshaw disket, noe vi mente var feil. Men dramatikken var ikke over, for idet Andy Schleck så ut til å knekke Contador hoppet kjedet hans av. De t ble det også diskusjon av. Heller ikke opp Tourmalet klarte luxembourgeren å slå spanjolen, og Contador sikret seg sammenlagtseieren på tempoetappen på rittets nest siste dag. Siste dag leverte Mark Cavendish en av de råeste spurtene verden noensinne har sett. Etter touren ble en stjerne født i Sandefjord, mens Luis Leon Sanchez vant Clasica San Sebastian.

I august fikk Sparebanken Vest - Ridley hull på byllen, og vant to etapper i Tour des Pyrenees. Første med Roy Hegreberg og så med en overraskende seier til Filip Eidsheim. Disse seirene bidro til at laget endte sesongen med flere UCI-poeng enn noe annet norsk sykkellag. Et av årets hjemlige høydepunkter ble sykkelfesten Oslo GP. Med stjerner som Boasson Hagen, Hushovd, Porte og Andy Schleck var det et stjernespekket felt som suste rundt i Oslos gater, foran tusenvis av tilskuere. Vant gjorde Boasson Hagen. Han holdt på å gjøre det samme i Vattenfall Cyclassic, men ble knepent slått av Tyler Farrar. Alexander Kristoff fikk sitt definitive gjennombrudd med en fantastisk flott 4. plass i samme ritt. Hjemme i Norge befestet Plussbank Cervélo sin etterhvert noe overlegne posisjon, da de vant årets tredje Norgescupritt. Først over mål for de sortkledde kom Jon Anders Grøndahl. VM-laget skulle tas ut, og på forhånd h åpet vi at Alexander Kristoff skulle få komme med på laget i tillegg til Boasson Hagen og Hushovd. Slik ble det også, og vi forsvarte uttaket når det som vanlig ble oppstyr og tidvis "skittkasting". Er vel ikke så mange som har klaget på det uttaket i ettertid?

Edvald Boasson Hagen viste god VM-form ved å kjøre jevnt og godt i ENECO Tour. Det var allikevel litt som manglet og han klarte ikke å forsvare fjorårsseieren. I år var det tyske tempofantomet Tony Martin som gikk til topps. Det var så duket for årets siste Grand Tour. De siste årene har Vuelta Espana blitt stadig kjedeligere, men årets utgave ble et lite fyrverkeri av et ritt. Det startet imidlertidig på kjedeligst mulig måte med en lagtempo. Den vant HTC-Columbia. På den første spurtetappen var Hutarovich overraskende nok raskest. Også i denne Grand Touren slet Cavendish i starten, og han tapte flere spurter, til både Petacchi og Farrar. Noe av det som gjorde årets Vuelta så interessant var etappene med avslutning opp middels lange/korte, men stupbratte bakker. I en av disse viste Igor Anton at han hadde skumle hensikter i Vueltaen. Skumle hensikter hadde også Thor Hushovd, men det var først og fremst med tanke på et ritt som gikk noen uker senere. Han bekreftet formen ved å vinne en etappe. Årets beste syklist (vant Protouren sammenlagt) Joaquin Rodriguez klarte etter flere forsøk å rive til seg ledertrøya fra Igor Anton, men han var ikke lenge i paradis. Igor Anton så ekstremt sterk ut og skulle blitt vanskelig å slå i sammendraget om han ikke hadde falt og måttet bryte rittet, iført ledertrøya. Også Philippe Gilbert viste frem utrolig styrke, og seilet med sine to etappeseiere opp som storfavoritt i VM. Hele Vueltaen ble avgjort opp fantastiske Bola del Mundo. Vicenzo Nibali hadde overtatt sammenlagtledelsen på tempoen, og han forsvarte seg mesterlig på denne etappen.

Canada fikk to nye Protourritt i GP Quebec og GP Montreal. begge rittene var fantastiske, men vi forelsket oss mest i det førstnevnte. Der vant Thomas Voeckler foran Edvald Boasson Hagen, etter at hjemmehåpet Ryder Hesjedal hadde bydd på et sinnsykt show. Årets fjerde ritt i Norgescupen ble vunnet av Lorents Ola Aasvold, dom også overtok l edelsen i cupen. Miriam Bjørnsrud imponerte noe voldsomt i kvinner junior. Vi hadde fortsatt ikke kommet over hvor fantastisk årets tre Grand Tours hadde vært og så oss nødt til å skrive et innlegg om det for å få det ut av kroppen.

Så var det klart for VM! VM begynte med noen tette dueller, som blant annet endte opp med en forventet seier til Taylor Phinney på tempoen i U23-klassen. tett ble det ikke blant seniorene, for Cancellara var, er og forblir helt outstanding! Mens vi koste oss som mest med mesterskapet fikk vi to slag i tryne. Alberto Contador og Mosquera hadde blitt tatt for doping. Ingen er ennå dømt, men det er vel bare et tidsspørsmål før de får en karantene. Det var ikke tid til å dvele ved det triste, for det morsomme ved et VM overgikk det triste og forjævlige med doping. U23 rytternes ritt var gledelig på flere måter. For det første var det spennende, for det andre var det strålende innsats av nordmennene og for det tredje endte rittet i en spurt i en større gruppe. Det lovet godt før seniorenes ritt. I U23-rittet ble det en populær hjemmeseier til Michael Matthews. Så var det duket for seniorenes ritt, og for en kveld det ble. Regner med at de fleste har fått med seg hvem som vant, og at det var en historisk triumf. Thor Hushovd vant tross alt Norges og nordens første VM-gull på fellesstarter i menn elite. Stort! Morsomt var det også at NCF inviterte til banesamling.

Oscar Freire skuffet i VM, men fikk en liten revansj da han vant Paris-Tours. Pga VM-seieren utsatte Thor Hushovd ferien for å vise frem VM-trøya. Siste storseieren for året tok Philippe Gilbert, da han lekte med konkurrentene i Lombardiet Rundt. Så var det slutt på sesongen, og overgangene overtok nyhetsbildet. Både Joker Bianchi og Plussbank Cervélo gjorde spennende signeringer. Så ble neste års rittprogram for Tour de France og Giro d'Italia presentert. Begge rittene kommer til å bli eksepsjonelle, med det ene monsterfjellet etter det andre. Det er bare å begynne å glede seg allerede.

Sponsortrøbbel for Geox-TMC

2010-12-31T11:26:00.003+01:00

Ungt lag
Team Geox het i år Footon-Servetto. Laget som i starten het Saunier Duval-Prodir har vært preget av mange dopingtilfeller, blant annet da stjernene Piepoli og Ricco testet positivt. Før årets sesong hadde de lagt seg på en helt ny linje. Kun to av lagets 27 ryttere var over 30 år. 14 ryttere var født etter 1985. Laget var uten stjerner, noe som var lett å forstå hvis man ser på resultatene. Det ble syv seire, 13 andreplasser og 14 tredjeplasser. Det ble ingen stor sesong, men det var flere unggutter som viste seg positivt frem.

Fabio Felline var en av dem. Italieneren er født i 1990, og han er med det en av de yngste i proffsirkuset. Han kjørte såpass sterkt at han fikk være med i Tour de France. Plassen sikret han seg nok gjennom meget sterk kjøring i Circuit de Lorraine. Her vant han to etapper og kom på andreplass på en, og vant med det sammendraget foran Pierre Rolland. I Tour de France ble han den yngste deltakeren. Han rakk ikke å vise seg frem før han måtte gi seg etter en velt på den 9.etappen. Men en annen talentfull syklist viste seg frem. Rafael Valls hadde tidligere kjørt bra i Tour de San Luis, hvor han hadde slått Nibali på et par fjelletapper og vunnet en etappe, og i Trofeo Inca, hvor han kun ble slått av Gerdemann. I Tour de France sto han for Footons beste resultat. På etappen til Station des Rousses kjørte han fra feltet og ble nummer to, kun slått av Sylvain Chavanel. Atior Perez Arrieta sørget for lagets andre pallplass da han ble nummer tre på etappen til Bagnères-de-Luchon. Alt i alt ble det et Tour de France uten de store resultatene, men mange unggutter skaffet seg erfaring. En annen rytter som viste seg frem i sesongen heter Manuel Cardoso. Han vant overbevisende en etappe i Tour Down Under og kjørte ellers så sterkt, at han nå har fått kontrakt med RadioShack.

Ellers har laget blant annet fått med seg et par andreplasser fra Criteruim du Dauphine, en tredjeplass på en etappe i Vuelta a España, seier GP Judendorf-Strassengel og i det nasjonale mesterskapet i Liechtenstein, begge seirene vant østerrikske Brändle.

Storstatsing
Noen har kalt Footon-Servetto tidenes dårligste ProTour-lag. Og hvis man ser på resultatene er det ikke veldig rart. Men før neste sesong skulle det bli satset. Laget fikk to nye sponsorer, TMC og Geox. Det økte budsjettet enormt, og laget skulle bli et av de beste. Menchov og Sastre ble hentet inn. Cobo og De La Fuente ble hentet tilbake. Tidligere U23-verdensmester Fabio Duarte ble også hentet. Marcel Wyss fulgte Sastre fra Cervelo, mens Menchovs tidligere lagkamerater Ardilla og Kozontchuk fulgte med på flyttelasset. Talentfulle Marko Kump så potensialet i laget og ville være med. Det samme ville Thomas Alberio, David Blanco, Daniele Colli, Matteo Pelluchi og Daniele Ratto. Alberio, Pelluchi og Ratto er unge, og passet fint inn i den nye ”ungdomslinja” som laget har lagt seg på. Men et lag trenger også eldre ryttere. 35-åringe Blanco skulle bidra med erfaring og klatrestyrke. Colli er en rask og sterk rytter, og kan være til god hjelp på lettere etapper. Men Colli har i det siste hatt problemer. Etter overgangen til Geox har man funnet en godartet svulst i hans ene kne. Han satser allikevel på å være på topp neste sesong, og manager Gianetti sier at de vil gi han den tiden han trenger for å komme tilbake.

Men når folk kommer inn, må folk dra. Cardoso har som nevnt dratt til RadioShack. Danske Martin Pedersen har dratt. Det samme har raske Merlo og Mata. Også spanjolene Benitez Roman, Celis Zabala, David Guttierez Palacios, Iban Mayoz, Pedro Merino og Perez Arrieta. Også Cappechi, Capelli, Vitoria, Eibegger og Faiers forlater laget. Alt i alt så laget styrket ut. Selv om de hadde mistet noen gode ryttere, hadde stjerne Sastre og Menchov kommet inn. Disse to skulle skaffe laget ProTeam-status foran neste sesong. Men i november begynte problemene.

Hva skjer?
Laget fikk ikke ProTeam-status. Lagets manager, Gianetti, var forbanna, og totalslaktet UCI. Og problemene sluttet ikke der. Både Geox og TMC skal ha vært svært misfornøyd, og har truet med å trekke seg. Ryktene har sagt at Menchov og Sastre kanskje forlater laget, men Sastre har sagt at han ikke skal dra noen steder. I tillegg har det blitt kamp om makten i laget. Geox-eieren skal ha hentet inn Alvaro Crespi, tidligere Mapei-manager, som skal ha ønsket kontroll over laget. Gianetti ønsket ikke dette, og det er nå kamp om makten i laget. Hva som skjer gjenstår å se. Forhåpentligvis ordner det hele seg, og vi får se et bra lag i 2011.

Noen som slår gjennom?
Hvis Geox og TMC ikke trekker seg fra sitt sponsorat, og laget beholder sine ryttere, vil laget håpe på å få wildcards til de største rittene. Med Menchov og Sastre i stallen burde det i alle fall være mulig å få et wildcard til et par Grand Tours. Hvis de ikke får det vil sesongen trolig bli en katastrofe. Om laget vil innkassere mange seire i 2011 er heller tvilsomt, da laget mangler vinnertyper. Men laget vil utvkle sine talenter, og kanskje vil Valls, Duarte, Kump, Felline eller noen få sitt definitive gjennombrudd.

Oppsummering av sykkelsesongen 2010 - del 1

2010-12-30T19:59:00.004+01:00

Sykkelsesongen 2010 har vært fullspekket med spenning, store prestasjoner og mye annet. Her er vårt tilbakeblikk på sesongen som har vært. Klikk på linkene for å lese det vi skrev om de ulike begivenhetene.

Mediegiganten Sky hadde kommet inn i sykkelsporten gjennom sitt sponsorat av laget Team Sky. Laget var nytenkende og spennende, og de hadde fått mest oppmerksomhet av alle lag før sesongen begynte. De startet også sesongen best ved å ta dobbelt seier i kriteriumsrittet som innledet Tour Down Under. I motsetning til alle andre lag kjørte de i tettsittende tempodrakter for å være mest mulig aerodynamiske. Under selve Tour Down Under var det derimot HTC-Columbia som viste at de var det beste spurtlaget. Andre Greipel vant nemlig tre etapper og sammenlagt, mens Team Sky igjen viste positive takter med en ny dobbeltseier på den siste etappen. Det etter en forykende spurt av Chris Sutton.

For de norske startet ikke sesongen før i februar, med Tour of Qatar. Det startet på best mulig måte med en klar seier til Team Sky på lagtempoen. Med på laget var Kurt Asle Arvesen, Lars Petter Nordhaug (som imponerte ved å være den femte som tiden ble tatt på) og Edvald Boasson Hagen. Sistnevnte kjørte først over målstreken og dermed ledet han rittet sammenlagt. Den ledelsen mistet han neste dag, og resten av Tour of Qatar blir stående som en parentes sett med norske øyne. Det ble ikke Tour of Oman. Edvald Boasson hagen viste at den fysiske formen var god, og vant både en massespurt og tempoetappen. Det var ikke den fysiske formen, men blærekapasiteten som hindret norsk sammenlagtseier i Tour of Oman.

Helt på tampen av februar var det duket for de første semiklassikerne i Belgia. Juan Antonia Flecha vant Omloop Het Nieuwsblad, og Edvald Boasson Hagen holdt på å sørge for nok en dobbeltseier for Team Sky. Kuurne-Brussel-Kuurne ble en manndomsp røve av de sjeldne. I et forferdelig kaldt og guffent vær var Thor Hushovd lenge med i kampen om en topplassering, men pga kulden fikk han ikke spist skikkelig og gikk næringstom på slutten.

I mars startet Paris-Nice, i år uten nordmenn til start. Det ble allikevel et meget spennende ritt, hvor Lars Boom og Peter Sagan for første gang presenterte seg for det norske publikum. I sammendraget fikk Alberto Contador revansjert fjorårets forsmedlige nederlag for Luis Leon Sanchez. I år var Contador 25 sekunder foran L.L.Sanchez.

Samtidig som Paris-Nice gikk mot slutten, startet Tirreno-Adriatico. I det rittet jaktet Thor Hushovd på klassikerformen, mens Edvald Boasson Hagen ønsket seg en etappeseier. Sistnevnte fikk sin etterlengtede seier etter å ha vunnet massespurten på rittets siste dag. Boasson Hagens seier var allikevel ikke det mest dramatiske denne dagen. Veteranen Stefano Garzelli vant nemlig rittet sammenlagt på bedre plassifre enn Michele Scarponi (!), etter at han hentet inn de to sekundene han var bak Scarponi på to innlagte spurter. Når vi først er inne på dramatikk, så ta en titt p å denne saken fra prologen i Istrain Spring Trophy. Samtidig med de to storrittene markerte en ny unggutt seg; Jens Keukeleire stakk av med seieren i Nokere-Koerse.

Ventetiden var nå over, årets første klassiker var kommet. Thor Hushovd så lenge meget sterk ut, men misset på oppløpet i Milano-Sanremo. En som ikke feilet var ringreven Oscar Freire. Edvald Boasson Hagen slet med dårlig mage, og det som etter hvert skulle bli en mye omtalt akilles. En av årets overraskelser kom i Critrerium International. For Jens Voigt vant ikke årets utgave! Voigt hadde vunnet rittet de siste tre årene. Nå skal det legges til at Saxo Bank ikke stilte lag i rittet, og Voigt dermed ikke fikk sjansen til å sikre seg sin fjerde strake. Hjemmehåpet Pierrick Fedrigo utnyttet det og vant sammenlagt. I slutten av mars tok vi et oppgjør med Michael Rasmussen, noe ikke alle dansker likte like godt. Årets lag til Tour de France ble presentert og noe overraskende var ikke Vacansoleil bl ant de som fikk wildcard.

April betyr klassikere! Flandern Rundt og Paris-Roubaix kan oppsummeres slik: ett stykk suveren sveitser! Thor Hushovd hadde nådd formen i siste liten, og slo til med en strålende andreplass i Paris-Roubaix. Neste år får vi se om ikke det blir seier! Mens brosteinsspesialistene humpet seg gjennom brosteinspartier ladet de eksplosive klatrerne opp til Ardenner-klassikerne med Baskerland Rundt. Det rittet vant Chris Horner. Det syntes vi tydeligvis at var så gledelig at vi spanderte årets korteste innlegg på Horner. Unnskyld! Da viet vi Øystein Stake Laengens fantastiske andreplass på første etappen i Circuit des Ardennes langt flere spaltemetre.

Frederik Wilmanns høydepunkt kom i Tyrkia Rundt, hvor han var grådig nære en etappeseier. Det var så duket for Ardenner-klassikerne. Lars Petter Nordhaug imponerte i disse rittene, men var aldri med i seierskampen. Amstel Gold Race ble vunnet av Philippe Gilbert, Flèche Wallonne ble vunnet av verdensmesteren Cadel Evans, mens Alexandre Vinokourov tok en meget upopulær seier i Liege-Bastogne-Liege. I Romandiet Rundt vant Mark Cavendish en massespurt (snakk om kjempenyhet), mens Alejandro Valverde i utgangspunktet vant rittet sammenlagt. Den seieren mistet han da han ble suspendert. Samtidig opplevde Norge et par fantastiske dager i Youth Tour i Danmark. Årets første Norgescup ble kjørt, og her dominerte gledelig nok ungdommen. Vegard Robinson Bugge fra Joker Bianchi vant.

I mai var det tid for Giro d’Italia. Og for en Giro det ble! Bradley Wiggins vant prologen og ble første mann som kunne ikle seg den rosa ledertrøya. Det som opptok oss og de fleste andre nordmenn mest denne dagen var at Thor Hushovd brakk kragebeinet. Nå så norsk jubel i Tour de France ut som en fjern drøm. Gjørmeetappen i Giroen var et stort høydepunk, og vi feiret med et rimelig dårlig ordspill. Beklager, men kan ikke love at det ikke vil gjenta seg. Det skjedde faktisk så mye spesielt i starten av Giroen at vi like godt valgte å ta et skråblikk på det som hadde skjedd den første uka. For å spare tid er det bare å lese det innlegget istedenfor å lese det vi skrev fra hver etappe. Dramatikken fortsatte da et monsterbrudd gikk hjem. Mot slutten av Giroen viste Ivan Basso at han var den klart sterkeste, men vi ble mer sjarmert av Monte Zoncolan enn av den tidligere dopingutestengte rytteren. Garzelli vant den sinnsyke bakketempoen, Greipel fikk sin etterlengtede etappeseier, mens Gustav Larsson vant den siste etappen og Ivan Basso vant sammenlagt.

Men det skjedde også mye mer i mai, enn bare giroen. Vi kunne glede oss over å ha et juniorlandslag som var helt i verdenstoppen, mens Alexander Kristoff ga oss en god grunn til å feire 17. mai (i tillegg til at det er Boasson Hagens bursdag selvsagt). Adrian Gjølberg og Plussbank Cervélo vant årets andre Norgescupritt. Laget fulgte opp p å rankingrittet dagen etter. Da var det Niklas Åkvik som vant. At det nyetablerte laget lyktes så godt var like morsomt som at Edvald Boasson Hagen gjorde comeback etter sitt lange skadeavbrekk. Takket være hyggelige folk i et par følgebiler og en ivrig Torgrim ute i løypa klarte vi å lage en liten LIVE sending fra Rogaland GP. Det var utrolig morsomt! Rittet var meget godt arrangert, men de norske plasseringene var ikke så mye å skryte av.

Oppsummeringe av resten av sesongen kommer i morgen!

Et lag i fritt fall!

2010-12-29T16:57:00.006+01:00

I mange år har Team Saxo Bank vært blant verdens beste sykkellag. Selv om de har mistet flere stjerner opp gjennom årene har de alltid hatt folk klare til å overta kapteinsrollene. Neste år kan fort vise seg å bli lagets dårligste sesong på veldig mange år.

Fantastisk start på årets sesong
Årets sesong var en drømmesesong for Bjarne Riis sine menn. Første seier kom i sammendraget i Tour of Oman, selv om Fabian Cancellara tapte mot Edvald Boasson Hagen på tempoen som gikk siste dag. Mye på grunn av en høyst omdiskutert tissepause. Det var bare starten på en vårsesong som kun kan beskrives som en kjempesuksess. Matti Breschel vant Dwars door Vlaanderen, mens Fabian Cancellara vant semi-klassikeren E3 Prijs Vlaanderen. Samtidig tok Jens Voigt og Juan Jose Haedo hver sin etappeseier i Volta a Catalunya. Som om det ikke var nok så husker nok de fleste hvordan det gikk i Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Begge rittene ble vunnet av Fabian Cancellara, på en mer overlegen måte enn verden tidligere har sett. Det var to kraftprestasjoner som fikk resten av feltet til å se ut som amatører. Det så også lenge ut som at Breschel skulle gjøre det helt store i Flandern Rundt, men tekniske uhell satte en effektiv stopper for det som fort kunne blitt en topplassering.

Fortsatt sterk Saxo Bank kjøring
Ardenner-klassikerne ble ikke samme store Saxo bank suksess, og selv med ryttere som Schleck-brødrene fikk de ingen pallplasser. Klassikersesongen må allikevel betraktes som ekstremt vellykket for det danske laget. Laget fortsatte å imponere i Giro d’Italia. Richie Porte hadde overrasket de fleste med etappeseier på tempoetappen i Romandiet Rundt, og han fortsatte å sjokkere i Giroen. Han bar ledertrøya i tre dager og endte tilslutt opp med 7. plass i sammendraget. Det i hans første Grand Tour, i hans første år som proff. Han vant ungdomskonkurransen i Giroen. Og som om ikke Portes overraskende triumf ikke var nok for Saxo Bank så vant Chris Anker Sørensen klatreetppen opp til Monte Terminillo og Gustav Larsson vant den avsluttende tempoen. Selv uten Schleck brødrene viste laget at de har massevis av kvaliteter. Etter Giroen startet oppkjøringen til Tour de France. Den oppkjøringen gikk strålende. Det ble etappeseier i Luxembourg Rundt, Criterium du Dauhiné og Sveits Rundt. I tillegg ble Fränk Schleck nummer to sammenlagt i Luxembourg Rundt, og samme vant vant Sveits Rundt sammenlagt. I det rittet ble Jakob Fuglsang nummer tre sammenlagt. Med andre ord like strålende kjøring av Saxo Bank i juni som i april.

Sterk Tour, komisk Vuelta
Heller ikke Tour de France ble en nedtur, selv om Andy Schleck tilslutt måtte se seg slått av Alberto Contador sammenlagt. Det er en seier han i midlertidig kan få i ettertid hvis Contador blir suspendert for doping. Kanskje kunne yngste mann Schleck klart å slå Contador om ikke storebror Fränk hadde brutt rittet tidlig. I tillegg til den fantastiske prestasjonen han gjorde i sammendraget, så vant han også to meget prestisjetunge etappeseiere, opp blant annet Col du Tourmalet. Også Fabian Cancellara vant to etapper; prologen og tempoetappen. Saxo Bank hadde den gule trøya i til sammen 12 dager. Laget var utvilsomt et av de beste i Touren. Sesongen så langt hadde vært fenomenal for Saxo Bank, men avsluttingen ble ikke som de hadde håpet på. Ryktene om et ”Team Schleck”, hvor Schleck brødrene og flere andre profilerte Saxo Bank ryttere kanskje skulle kjøre neste år begynte å svirre. Det virket til å påvirke lagets prestasjoner. Vuelta Espana ble for eksempel en kjempe nedtur. Fränk Schleck skulle hevne den bitre Tour-exiten ved å vinne Vueltaen. Slik gikk det ikke, og eldstebroren endte tilslutt på en meget skuffende 5. plass. I tillegg røk Andy Schleck og Stuart O’Grady ut av rittet på en meget pinlig måte. De hadde blitt observert med et par ølglass på hviledagen. Da Fabian Cancellara stod av rittet på den 19. etappen, uten å ha diskutert dette med teamledelsen på forhånd, ble den lettere komiske farsen komplett.

Fin avslutning på sesongen
Det ble allikevel et par oppturer for Saxo bank i høstsesongen. Første opptur kom på hjemmebane i Post Danmark Rundt. Her vant Matti Breschel en etappe, mens Fuglsang forsvarte de to siste sesongers sammenlagtseier. Siste opptur kom i VM. Fabian Cancellara vant oppskriftsmessig gullet på tempoen, med Porte på 4. plass og Gustav Larsson på en noe skuffende 10. plass. Med andre ord gull og tre topp 10 plasseringer på Saxo Bank gjengen. På fellesstarten fulgte Matti Breschel opp den strålende tempoinnsatsen med en sølvmedalje. Det var alt i alt en strålende sesong for Saxo Bank. En sesong hvor laget preget resultatlistene og avisoverskriftene. Laget vant 37 ritt, fikk 28 andreplasser og 27 tredjeplasser.

Årets tapere på overgangsmarkedet
For Saxo Bank fans var ”overgangssesongen” like trist som selve sykkelsesongen var god. Ut gikk stjerner som Fabian Cancellara, Fränk Schleck og Andy Schleck. I tillegg mistet laget en del av de rytterne som var klare arvtakere, som Matti Breschel, Jakob Fuglsang, Anders Lund og Alex Rasmussen. Når Saxo Bank også mister veteranene Stuart O’Grady, Frank Høj og Jens Voigt, i tillegg til talentet Dominic Klemme står laget meget ribbet tilbake. De fleste av disse rytterne går til det nye Luxembourgske laget. Det virket som at den solide kjernen i Saxo Bank hadde en sterkere tilknytning til sportsdirektør Kim Andersen enn de hadde til lageier Bjarne Riis. Når Andersen fikk med seg pengesterke folk til å lage et nytt storlag, valgte de fleste stjernene å bryte med Riis, for heller å være med på å bygge opp sitt eget storlag.

Selv med så mange stjerner på vei ut så det allikevel ut som at Bjarne Riis nok en gang skulle få stablet på plass et strålende lag. Mye fordi han hadde klart å skaffe seg selveste Alberto Contador. Det hadde riktignok ikke blitt et ”smalere” lag, som nesten bare ville hatt fokus på Grand Tours. Blir Contador dømt sitter Riis og Saxo Bank igjen med et lag med gode hjelperyttere, men uten en klar leder. For de andre som er nye i det danske laget kan på ingen måte erstatte de som har forsvunnet. Nick Nuyens skal prøve å ta opp klassikerarven etter Cancellara og Breschel, noe som må sies å være neste års største utfordring. Ellers er det mange klatrere som skal støtte Contador om han skulle være uskyldig, som Volodymir Gustov, Jesus Hernandez, Daniel Navarro og Benjamin Noval. Laget har også fått inn rutinerte og meget kjøresterke Matteo Tosatto. Italieneren er nok først og fremst kjent som en meget dyktig mann å ha med i et opptrekk, men i Saxo Bank blir han nok viktigst i brosteinsrittene. Brian Vandborg er en annen rutinert herre, som Bjarne Riis stoler på at skal hjelpe de yngre rytterne. Inn har også David Tanner og Mads Christensen kommet. Ingen av dem tror jeg at vil styrke laget noe særlig, selv om førstnevnte vil bringe litt sårt tiltrengt spurtstyrke inn i laget. Det italienske talentet Manuele Boaro er også ny på laget.

Hva kan vi forvente neste år?
Neste sesong vil garantert bli mye dårligere enn årets for Saxo Bank. De går fra å være et lag som kan vinne nesten hvilke som helst ritt, til å bli et lag som knapt vil være favoritt i et eneste ritt. Gitt at Alberto Contador blir utestengt riktignok! Det er allikevel ikke vits i å svartmale situasjonen fullstendig. Det finnes fortsatt mange gode syklister på laget. Ryttere som Richie Porte, Gustav Larsson, Chris Anker Sørensen og Haedo-brødrene må ta mye ansvar. I Porte har Saxo Bank en fremtidens mann. Han har fantastiske egenskaper på tempo, i tillegg til at han klatrer bra og takler lange etapperitt. Porte kan fort bli lagets nye Grand Tour kaptein, om Contador utestenges. I tillegg vil laget kanskje satse mer på spurtene enn tidligere år. Haedo-brødrene er raske, men de har slitt i de største rittene. Med litt mer støtte fra Baden Cooke, Matteo Tosatto og Michael Mørkov neste år, kan de kanskje ta et steg. Også den unge polakken Jaroslaw Marycz og danske Jonas Aaen Jørgensen har fartsressurser. Men det er ganske klart at Saxo Bank går fra å være et lag for de store anledningene, til å bli et lag som nok hevder seg best i de litt mindre rittene.

Hva tror dere Saxo Bank kan utrette neste år? Og var de årets beste sykkellag?

En utrolig pretasjon og lettelse!

2010-12-28T23:53:00.005+01:00

Eksteme Edvald
I dag er dagen hvor jeg skulle skrive om det jeg husket mest fra årets sesong. Men i og med at broderen i går skrev om VM-gullet til Hushovd, ble det til at jeg må velge det jeg husker nest best fra årets sesong. Og det jeg husker nest best fra årets sesong er etappeseieren til Edvald Boasson Hagen i Criterium du Dauphine. Og det er ikke kun pga. den enorme etappen han syklet. Det er like mye pga. skaden som satt han ut av spill i flere måneder. Før oppkjøringsrittet til Tour de France hadde han bare et endagsløp siden han skadet seg i mars. Faktisk hadde han bare kjørt et ritt på litt over to måneder, og han skulle måle krefter med verdens beste ryttere. Og det gikk over alle forhåpninger. Han tok det rolig de første dagene, men på tempoen, den fjerde dagen, slo han til. Vel og merke ble han slått av Brajkovic og Millar, men han viste at han var tilbake. Men det er ikke tempoen som har satt seg inn i hjernebarken min. Det er den avsluttende dagen som virkelig er verdt å huske.

EBH hadde tatt med ro de tre dagene etter tempoen. På den avsluttende dagen tok han det derimot ikke rolig. Han prøvde bena, og fikk skikkelig respons. Han gikk i et stort brudd. Maarten Tjallingii, Kevin De Weert, Alan Perez, Francisco Perget, Egor Silin, Ivan Santaromita, Christophe Le Mével, Sébastien Minard , Laurent Lefèvre , Arkaitz Duran Aroca , Dario Cataldo, Edvald Boasson Hagen og Remi Pauriol var rytterne i brudd. Et relativt sterkt brudd med mange relativt gode klatrere. Og løypa var ikke lett. Den siste 11 kilometerlange rundløypa var den samme som ble brukt under VM i 1980, hvor Bernhard Hinault vant. Runden var kupert, og det bratteste punktet i runden var på over 9 %, og runden skulle sykles fem ganger. Løypen lignet litt på dem man finner i Ardenneklassikerne, men var litt lettere.

Bruddet fikk aldri den helt store den helt store avstanden. De fikk ikke mer enn to minutter på ”transporten” inn til rundene. Inne på rundene ble bruddet redusert runde etter runde. Da de gikk inn på de siste 15 kilometerne var det kun fem igjen. Blant de fem satt Boasson Hagen, Silin, Duran Aroca, Le Mevel og Santamorita. Duran prøvde seg med 16 kilometer igjen til mål, men bak ville en nordmann det annerledes enn det spanjolen ville. Inn på siste runden var avstanden til feltet på under minuttet. Mer bestemt på 50 sekunder.

I løpet av etappen hadde det begynt å regne. Og med en gang det blir våt på veiene og ufyselig vær, kan man være sikker på at villdyret Edvald Boasson Hagen våkner. På den siste runden angrep han, i løypas hardeste punkt. Duran prøvde å følge, men var ikke i nærheten av sterk nok. Jeg var mer redd for at feltet skulle tette luka. Og inn i den siste bakken var det kun 40 sekunder, og halvveis da Boasson Hagen stakk var det 30 sekunder. Men Boasson Hagen kjørte ekstremt. Han distanserte feltet, hvor flere av de beste klatrerne hadde satt fart. Ned den siste bakken mot mål visste han igjen sin utrolige teknikk på sykkelen. Han fortsatte å øke. I mål var han 27 sekunder foran Duran, 32 sekunder foran Silin, 34 sekunder for Le Mevel og 40 sekunder foran gruppa med de største konkurrentene. Edvald Boasson Hagen hadde tatt sin femte seier for sesongen. Men enda viktigere: Han var tilbake etter skademarerittet! Og med Hushovd sin skade og Arvesen sin dårlige form, kunne man igjen glede seg til Tour de France, med tanke på nordmenn.

Den utrolige prestasjonen, samt det at Edvald igjen var tilbake i form, har gjort denne etappen til et av rittene jeg husker aller best fra årets sesong. En annen grunn er at jeg i alle fall har sett de siste to milene i reprise et par ganger.

Andre ting som vi husker godt
Andre ting vi husker godt fra årets sesong er Boasson Hagen sine seire i Oman, lagtemposeiren til Sky i Qatar, seieren i Tirreno, Cancellara dominansen på brosteinen, beskyldningen sveitseren fikk for å jukse ved å sette en motor i rammen, hele Giroen, spesielt ”gjørmetappen” og etappen til Monte Zoncolan, NM–sendingen fra landeveisrittet, hele Tour de France spesielt prologen i Rotterdam, brosteinsetappen hvor Hushovd seiret, Cavendish sin gråting, antiklimakset til Spa, katt og mus leken til Contador og Schleck, Schleck sitt kjedetrøbbel og Cavendish sine ekstreme spurter i Bordeaux og Paris og selvfølgelig hjemsendelsen av Mark Renshaw. Vi husker også Vattenfall Cyclassics med to nordmenn høyt oppe, Gilbert sin styrke i Ardenneklassikerne, Kristoff sine gode prestasjoner i USA, Vuelta a España, spesielt Anton sitt uhell og den utrolige nest siste etappen og Giro di Lombardia og Paris-Tours.

Alt i alt har det vært en fantastisk sykkelsesong, og forhåpentligvis blir neste år minst like bra.

Dette husker vi best fra sykkelåret 2010 - Hushovds VM-gull

2010-12-27T11:42:00.005+01:00

2010 nærmer seg slutten, og selv om årets sykkelsesongen har vært avsluttet en stund allerede, er det først ved utgangen av året at punktum settes. For det har vært dramatikk helt inn i jula, med Pegasus sin triste og amatørmessige sorti. Hele sesongen har vært full av dramatikk, fantstiske prestasjoner, humoristiske situasjoner og merkelige hendelser. Å plukke ut det man husker aller best er krevende, men samtidig rimelig lett i år. I dag skal Jonas fortelle om det han husker best fra årets sesong, mens Anders overtar stafetpinnen i morgen.

Historisk norsk sykkelgull

Når jeg tenker tilbake på årets sesong er det ikke overraskende nok VM-gullet til Thor Hushovd som ligger fremst i hjernebarken. Grunnen til at jeg husker det så godt er ikke bare fordi det er tidenes norske sykkelbragd, men også fordi det er et av de mest spennende sykkelrittene jeg noen gang har sett. For det første var det VM, noe som alltid er spesielt. For hvert år bytter syklistene ut proffdraktene, med drakter kledd i de landets farger. De representerer ikke lenger mangemillioners selskaper som Cervélo, Sky eller BMC, de representerer nasjonene de kommer fra. For nordmennene betyr det at de ikler seg feltets fineste trøye. Det gigantiske korset i rødt, hvitt og blått viser at disse flotte idrettspersonlighetene kommer fra Norge. Vårt Norge. Det i seg selv skaper en helt spesiell atmosfære. Det er de perfekte rammene for et sykkelritt. Det som ikke var like perfekt, sett med norske øyne, var lokaliseringen av årets VM. At VM ble arrangert i Australia betød at kun de som var over middels interessert i sykkel valgte å stå opp midt på natta for å følge Hushovds kamp mot resten av verdens beste syklister. De som valgte å stå opp tok årets klokeste valg.

Spenning fra start

For selv om TV-produksjonen var mildt sagt svak, ble vi som stod opp vitne til et sykkelritt jeg aldri har sett maken til. Første spenningsmoment kom tidlig i rittet. På "transportetappen" fra Melbourne til rundene i Geelong fikk et ellers ufarlig brudd så stor ledelse at det lenge var fare for at de skulle ta igjen feltet med en runde. Da kunne fort resten av VM-rittet blitt tidenes antiklimaks. Slik gikk det heldigvis ikke, og flere lag sørget for at rittet ble knalltøft. Italia spilte ut alle sine taktiske kort rekordtidlig. Det gjorde at de lenge så helt overlegne ut, men det sørget også for at VM ble en nedtur for de asyrblåe. Belgia og Nederland var også med på kjøret. Det dannet seg et monsterbrudd, med Edvald Boasson Hagen som ensom nordmann. Det ble tidlig klart at han ikke hadde en toppdag, og han falt av. Norsk suksess stod og falt på om hovedfeltet med Hushovd klarte å kjøre inn utbryterne. TV-produksjonen var så dårlig at det kunne virke som at det bare var en fjern drøm. Vi som i tillegg til å se rittet på TV også holdt oss oppdatert på de offisielle passeringene innså at her var det fortsatt muligheter. For Spania holdt avstanden rimelig stabil, og Hushovd var en av de fremste i feltet hver gang de passerte passeringspunktet på toppen av rundens første bakke. Han hadde utvilsomt gullbein, nå var det bare å håpe at han fikk muligheten til å bevise det. Stadig flere syklsiter falt av fra hovedfeltet. Cavendish, Farrar og Sagan forsvant alle. Igjen satt Hushovd, med Alexander Kristoff ved sin side. Spania slapp ned de få rytterne de hadde i bruddet, slik at de kunne ofre seg for Oscar Freire, som fortsatt satt i samme felt som Hushovd.

Ikke engang Cancellara tålte hardkjøret

Tilslutt ble det for tøft for Kristoff, og ikke lenge etter at nordmannen slapp var det også slutt for Fabian Cancellara. Hovedfeltet ble stadig tynnere, men Spania hadde ikke nok trøkk til å hente inn utbryterne. Det var først da Russland bestemte seg for å kjøre at avstanden begynte å krympe. Skulle vi få oppleve at gruppene samlet seg og at vi fortsatt hadde et håp om gull? Ja! Når avstanden mellom de to gruppene først begynte å krympe så mistet de i front litt av troa. De favorittene som satt foran begynte å tenke mest på hvordan de skulle legge opp rittet etter at de ble hentet. På 1,2,3 var avstanden spist opp og Hushovd satt i posisjonen han drømte om. Rittet hadde skiftet karakter. Pessimisme og oppgitthet var byttet ut mot gryende optimisme. Men gullet var ikke sikret enda. På de to siste rundene prøvde flere seg. Det mest alvorlige forsøket hadde Philippe Gilbert. På sisterunden satt han enorm fart opp den første bakken. Luka ble stor, men det hadde kostet mye. Han orket ikke å holde farten opp og ble derfor hentet inn. Flere ryttere prøvde desperate forsøk på å komme avgårde i visshet om at de var sjanseløse i en spurt mot Hushovd og Freire. Som om rittet ikke hadde vært spesielt og merkelig nok frem til da, så opplevde vi den surrealistiske situasjonen hvor Danmark og Slovenia på slutten av et tøft VM-ritt tauet inn det ene angrepet etter det andre.

Spurten

Det hele skulle avgjøres i en spurt i en liten gruppe. Og hvem satt ikke der klar for å kjempe om gullet? Jo, vår egen Thor Hushovd. Mannen som for første gang i karrieren virkelig hadde gått 100 prosent inn for å vinne et VM-gull som senior. Når sykkelritt blir som mest spennende pleier jeg gjerne å få en liten black-out. Jeg registrer hva som skjer, men husker i ettertid ikke så mye av hva som skjedde eller hva jeg tenkte. Slik var det ikke i VM. For engangs skyld husket jeg så godt som alt som skjedde og alt jeg tenkte, så slik husker jeg det avgjørende oppløpet:

Det første jeg tenkte da feltet kjørte gjennom siste svingen var at det var flott at Hushovd ikke lå helt i front. Det var et langt og tøft opplegg og hadde han ligget for langt fremme i feltet hadde han kommet alt for tidlig ut i vinden og sjansen hadde blitt sløst bort. Da var det bedre å ligge litt lenger bak. Jeg tenkte også at han lå litt utsatt til der han lå helt på siden av feltet. Så kommer det eneste jeg ikke husker fra oppløpet, nemlig angrepet fra Niki Terpstra. Hvorfor jeg ikke husker det aner jeg ikke. Kanskje fordi jeg var så opptatt av at dette skulle avgjøres i en spurt?! Slik gikk det også, for Terpstras angrep førte ikke frem. Det neste jeg husker er at jeg ser Hushovd langt fremme i gruppen, helt til høyre i bildet. Et lite øyeblikk ser det ut som at han skal bli sperret, og paknikken slår meg. Det løser seg heldigvis, og da Hushovd elegant passerer dansken (Anders Lund) som dro opp spurten for Matti Breschel ser det veldig bra ut.

Breschel starter spurten midt i veibanen. Hushovd valger ikke å legge seg på hjul. Han holder seg helt til venstre i veibanen (til høyre i bildet), slik at han uforstyrret skal få tatt ut det siste lille han hadde igjen. Der og da tar jeg seieren litt på forskudd. Så velger produsenten å la bildet stå stille, mens rytterne fyker forbi og spurter med ryggen til kameraet. Det ser ut til at Breschel distanserer Hushovd, og pulsen min stiger enda noen hakk. Da velger produsenten å bytte over til målkameraet og vi ser syklistene forfra. Nå ser vi at Hushovd har størst fart. Han fyker forbi Breschel, og 30-40 meter før mål er det bare å slippe jubelen løs. Hushovd kommer til å vinne VM. Desibelnivået er noe høyere enn på en vanlig søndagsmorgen, og gåsehuden sprer seg over hele kroppen. En helt fantastisk spennende kveld blir avløst av tidenes adrenalinrush. Hushovd og Norge er verdensmestre! Det er både uvirkelig og så herlig virkelig på samme tid. Et par timer senere ser jeg avslutningen av løpet igjen. Gåshuden har ikke lagt seg og selv om jeg vet utfallet er pulsen allikevel høy. Selv når jeg ser reprise av spurten i dag, får jeg gåsehud og smilet går fra øre til øre. Det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Ikke bare årets, men tidenes sykkelopplevelse!

Hva husker du best fra sykkelsesongen 2010? Er det noen prestasjoner, episoder, skandaler eller morsomheter som har brent seg inn i minnet i løpet av året?

Et lag å se opp for i 2011!

2010-12-24T15:01:00.002+01:00

Rabobank er et av de mest tradisjonsrike lagene i sykkelsirkuset. Det nederlandske laget, med sine lett gjenkjennelige oransje trøyer, har i en årrekke satt farger på sykkelritt. Det gjorde de også i år, men allikevel har de valgt å gå en ny vei neste år. Det gjør at laget blir utrolig spennende å følge neste år.

Oscar Freire reddet klassikersesongen
Rabobank har i flere år hatt gode spurtere, uten at disse har vært førsteprioritet. De klarer seg bra på egenhånd og har skaffet gode resultater for laget. En av dem er Graeme Brown. Australieneren fikk to tredjeplasser på hjemmebane under Tour Down Under. De første seirene til laget skaffet en annen spurter, Oscar Freire. Han vant hele tre ritt/etapper i februar. I februar viste også Rick Flens god moral og kjørestyrke, ved å bli nummer to i årets knallharde Kuurne-Brussel-Kuurne. Fra en liten nederlandsk sensasjon til en annen, for mange fikk øynene opp for Lars Boom da han vant prologen i Paris-Nice. Det unge talentet har i flere år tidvis dominert på kontinentalnivå, og har i år vist seg frem for alvor også på det øverste nivået. Oscar Freire har levert jevnt og trutt i flere år, og årets sesong var intet unntak. Første seier som smakte fugl var den han fikk i Milano-Sanremo. Han gjemte seg i feltet hele dagen og slo nådeløst til på de siste hundremeterne. Det er slik en ekte mester gjør det! Det ble klassikersesongens eneste Rabobank-triumf. At de bare fikk en 11. plass på hjemmebane i Amstel Gold Race er nok noe de synes er alt for dårlig. Rabobank skal sette farger på og kjempe om seieren i det rittet hvert eneste år!

Store ambisjoner og gode resultater i Tour de France
Freire fortsatte suksessen i Baskerland Rundt, hvor han vant de to første etappene. Mai-måned og Giro d’Italia ble absolutt ingen suksess for Rabobank. Brown klarte riktignok å få andreplass på tredjeetappen og Steven Kruijswijk fikk med seg en tredjeplass, men det var alt. Den svake innsatsen i Italia kom kanskje ikke som noen overraskelse, for det var Tour de France som gjaldt for Rabobank i år. Med Menchov, Gesink og Freire gikk laget høyt ut og sa at de skulle være med å kjempe om både gul, grønn og hvit trøye. Selv om Touren ble en suksess viste det seg å være ambisjoner litt vel i overkant av det som var realistisk. Freire var ikke i toppform, men det var Dennis Menchov. Russeren hadde tidligere på året blitt nummer to i Romandiet Rundt, og i Touren fortsatte han å vise frem sine fantastiske klatreevner. Han kom nærmest de to overlegne herrene Contador og Schleck, og sikret seg med det en plass på podiet på Paris. Lagets andre sammenlagthåp, Robert Gesink, ble nummer 6 sammenlagt og nummer to i kampen om ungdomstrøya. Så selv om det ikke ble noen etappeseire eller trøyer satt Rabobank allikevel sitt klare preg på rittet. Samtidig som Touren gikk kapret det nederlandske laget også tre etappeseiere i Østerrike Rundt, noe som forteller mye om den store bredden i laget.

Flere seire i store endagsritt
Også høstsesongen ble god for de oransjekledde. Selv om det ikke ble noen etappeseiere i Vuelta a Espana, og dermed ingen Rabobankseiere i noen av de tre Grand Tours-ene, markerte laget seg kraftig. Den talentfulle nederlandske klatreren Bauke Mollema fikk et lite gjennombrudd i Polen Rundt, da han vant en etappe og ble nummer tre sammenlagt. Robert Gesink ville ikke være noe dårligere og slo derfor skikkelig til i de to nye kanadiske ProTour-rittene. Det ble tredjeplass i GP Quebec, mens han gikk helt til topps i GP Montreal. Gesink vant også Giro dell'Emilia, mens Paul Martens vant GP de Wallonie. For å toppe det hele avsluttet Oscar Freire sesongen med å vinne klassikeren Paris-Tours. Hans andre klassikertriumf for året, noe som gjorde han til en meget viktig bidragsyter til Rabobanks relativt imponerende merittliste denne sesongen.

Ut med Menchov for å gjøre plass til nederlandske talenter
Selv om Rabobank har vært rimelig suksessrike de siste årene har de valg å legge seg på en ny linje før neste sesong. De vil satse hardt på nederlandske talenter. Det er lurt! For nederlendere har vært med å prege U23-ritt de seneste årene. I sitt tredjedivisjonslag har Rabobank verdens beste farmerlag. Nå skal elitelaget prøve å høste frukter av det gode arbeidet som er lagt ned i nederlandsk sykkelsport og i Rabobanks kontinentallag spesielt. Første steg var å rydde vei for Robert Gesink. For å kunne gjøre han til ubestridt kaptein i de største etapperittene måtte Dennis Menchov ut av laget. Han gikk til Team Geox, og tok med seg Dennis Kozontchuk og Mauricio Ardilla på flyttelasset. Ut forsvant også Koes Moerenhout, Nick Nuyens, Joost Posthuma, Tom Stamsneijder og Kai Reus. Alle meget dyktige og sterke syklister. Så hvorfor synes vi da at Rabobank blir så spennende å følge neste år?

Det er fordi de har hentet inn mange spennende talenter og sterke ryttere. Altmuligmannen Carlos Barredo er en rytter et hvert lag kan trenge. Hans evner til å gå i brudd, kjøre fort i bakker og holde tempo på flater blir meget viktige for Rabobank neste år. Laget har også hentet inn en sterk spurter i Theo Bos. Mannen er trolig en av svært få syklister som nesten kan matche akselerasjonen og toppfarten til Mark Cavendish. Taktisk og utholdenhetsmessig har han mye å gå på, men du verden for en kraft denne syklisten har i tråkket. Mye kraft i tråkket har utvilsomt også Matti Breschel. Dansken vil gå inn som delt kaptein sammen med Lars Boom i brosteinsklassikerne neste år. Det blir kanskje den mest spennende duoen å følge i disse rittene neste år. Det oser talent og vinnervilje av de to. Breschel vil være blant toppfavorittene til å vinne Flandern Rundt, Paris-Roubaix og VM neste år. Årets U23 verdensmester, Michael Matthews, skal også kle seg i oransje farger neste år. Australieneren er lynhurtig og sterk som en bjørn. Han er et meget spennende talent, og går med det inn i rekken av talenter på laget. Når det er sagt er han et unikt talent som jeg tror Rabobank får mye glede av i mange år fremover.

Har hentet opp to mann fra farmerlaget
Coen Vermeltfoort er en annen nysignering laget har gjort. Nederlenderen er ganske lik i kjørestilen som Matthews, og også han kan bidra til å hente noen spurtseire i mindre ritt. Han er en vinnertype som nok trenger ett år eller to på å slå seg inn i toppen i det beste selskap. Noen år trenger ikke Luis Leon Sanchez på å slå gjennom. Spanjolen har vist hva han kan og ikke kan i flere år nå. Han er en allsidig syklist som har sin store forse i kuperte endagsritt og kuperte en-ukers etapperitt. Han blir nok aldri verdens beste Grand Tour rytter, men kan bli meget verdifull for Robert Gesink i fjellene. De to siste signeringene har ikke like store navn som Sanchez har, men de blir begge viktige på hver sin måte. Tom Jelte Slagter kom i likhet med Vermeltfoort fra Rabobanks farmerlag. Han er en sterk klatrer som blant annet ble nummer fire sammenlagt i Tour de l’Avenir. Han er et av de største nederlandske talentene og vil derfor bli tatt godt vare på i Rabobank. I beste fall kan han utvikle seg til å bli en like god klatrer som Gesink, selv om det fortsatt er et stykke frem til det nivået. Maarten Wynants er en rytter svært få snakker om, men som er gullverdt for nesten alle lag. Han har sin styrke på belgiske og franske brosteinsritt, og ble i år nummer 15 i Paris-Roubaix. Dette er en rytter uten stjernenykker, som kan bli fryktelig viktig for Boom og Breschel. Han vil nok være en luksus-hjelperytter i brosteinsritt og en vanlig hjelperytter i etapperitt. En meget sterk og kjørevillig rytter.

Et eldorado av talenter
Rabobank har neste år en stall full av kvalitetssyklister og noen av verdens største talenter. Miksen ser veldig bra ut, men laget er selvsagt avhengig av at unge ryttere vokser med oppgaven. I tillegg har laget ryttere som leverer som forventet år etter år, som Freire, L.L. Sanchez, Barredo og Brown. Laget virker meget godt og kan prestere i de fleste typer ritt. Med talenter som Gesink, Matthews, Jelte Slagter, Mollema, Boom og Jos Van Emden, for å nevne noen, vil Rabobank være et lag i utvikling. De vil ha både ungdommelig pågangsmot og rutine i bøttevis. Topplasseringer i brosteinsklassikere, Ardenner-klassikere, Grand Tours, prestisjetunge etapperitt og flere småritt må være målsettingen til laget. De har så mye klasse, så mye tradisjon og en så fin balanse mellom stjerner og hjelperyttere at lave målsettinger bare vil være tull.

Det skal bli tøft å kopiere Menchovs tredjeplass i Touren, men Gesink er kapabel til å klare det. Han er en av de mest spennende klatrerne i verden, og neste års rittprofil bør passe han utmerket. Breschel bør kunne få palplass i Flandern og kanskje kan Boom få det samme i Paris-Roubaix? Legger vi i tillegg til klare medaljeambisjoner i VM gjennom Freire og Breschel, flere mulige klassikerseire til Freire og seiersmuligheter til L.L.Sanchez i Paris-Nice, Baskerland Rundt, San Sebastian og Ardenner-klassikerne står vi igjen med en konklusjon: Rabobank blir et ytterst spennende lag å følge i 2011!

Blir Rabobank det mest spennende og det beste laget neste år?

Velfortjent heder og ære til Thor Hushovd!

2010-12-22T09:46:00.009+01:00

Thor Hushovd har hatt sin beste sesong noen sinne i år, noe det norske folk tydeligvis har satt stor pris på. VGs lesere har nemlig stemt han frem som årets navn. Ikke bare i sportsverden, men i hele det norske samfunnet. Det er en enorm ære, spesielt hvis vi tar sykkelsportens størrelse med i beregningen. For selv om sporten har hatt en enorm fremgang de siste årene er vi på mange måter fortsatt en miniputt-nasjon. Det norsk sykkelsport alltid har vært gode til er å fostre opp enere, som er fantastiske amassadører for sporten. Størst av dem alle er Thor Hushovd. Han skal ha stor del av æren for at Tour de France og sykkelsporten generelt har opplevd en massiv interesseøkning de siste årene. For Hushovd presterer ikke bare på sykkelen, han gir oss TV-seere et unikt innblikk i verden som utøver i en av verdens tøffeste idretter. Om han vinner, blir nummer to eller havner flere minutter bak vinneren, så stiller han alltid opp for media. Han stiller opp om han er glad, sint på seg selv eller enormt skuffet. Han er et følelsesmenneske, noe jeg tror nordmenn setter pris på. Det gir dem et innblikk i tankene og følelsene hans, noe som gir hans store sykkelbragder en ekstra dimensjon. For man føler at man ikke bare kjenner idrettsutøveren Thor Hushovd, men hele personen.

To nominasjoner på idrettsgallaen

I tillegg til å bli årets navn i VG, har Thor Hushovd også blitt nominert til to priser på idrettsgallaen. De nominerte ble offentliggjort i dag, og Hushovd er nominert i klassen "Årets mannlige utøver" og i kategorien årets "Årets navn". I begge kategorier møter han tøff motstand. Nordmenn har en forkjærlighet for olympiske gullvinnere, så det er nok en del vinteridrettsutøvere som vil gi "oksen fra Grimstad" tøff match. Ser man på prestasjonene de forskjellige utøverne som er nominert har gjort, vil jeg allikevel holde Hushovd som favoritt. Selv om OL bare arrangeres hvert fjerde år, så vil jeg ikke påstå at VM-gull i landeveissykling er lettere å vinne enn ett OL-gull. I klassen "Årets navn" er det publikum som stemmer frem vinneren. Så når dere ser "reklamen" for avstemningen på NRK er det bare å trekke frem mobilen og bidra til at den beste vinner. I tillegg finnes det noen kategorier hvor det ikke er noen nominasjoner, også der har Hushovd gode sjanser til å stikke av med prisen. "Utøvernes pris" er en pris som norske idrettsutøvere bestemmer utfallet av. Her stemmer våre største idrettsstjerner frem den personen de mener at har vært den beste av de beste. I tillegg er det en kategori som heter "Årets forbilde". Her vil jeg si at Hushovd også har mulighet til å vinne. Gjennom Oslo GP har han bidratt til å gi Kreftforeningen penger og viktig oppmerksomhet. Han stiller i tillegg opp på enormt mye for å fremme sykkelsporten.

Atle Kvålsvoll skulle vært nominert som årets trener

De siste årene har sykkelsporten blitt litt oversett på idrettsgallaen, synes i hvertfall jeg. Nå kan det se ut som at sporten får de utmerkelsene den fortjener. Selv om Hushovd er den eneste syklisten som er nominert, så er han i det minste nominert i alle klassene han fortjener å være nominert i. Den eneste personen i norsk sykkelsport jeg mener er blitt forbigått i år er Atle Kvålsvoll. Som personlig trener for Thor Hushovd burde han vært nominert som årets trener. Det er faktisk en liten skam at juryen ikke har funnet han verdig til en nominasjon. Noen vil kanskje argumentere med at siden han "kun" trener èn utøver på toppnivå så er det rett valg av juryen ikke å nominere han, men det argumentet holder ikke. Både fordi han er trener for en god del yngre og lovende syklister, men først og fremst fordi fjorårsvinneren av denne prisen var Åsmund Martinsen. Han fikk nok prisen ene og alene for arbeidet han har gjort for å få Andreas Thorkildsen til å bli verdens beste spydkaster. Hadde ikke Kvålsvoll fortjent prisen for innsatsen han har lagt ned for å gjøre Thor Hushovd til verdensmester på sykkel? Det synes jeg.

Idrettsgallaen sendes på NRK lørdag 8. januar.

Synes dere at Atle Kvålsvoll hadde fortjent en nominasjon? Og hvor mange priser tror og mener dere at Hushovd bør stikke av med på idrettsgallaen?

Blir Garmin Cervélo en megahit eller en skuffelse?

2010-12-20T17:07:00.008+01:00

Årets sesong har vært Garmins beste noensinne. På slutten av fjorårssesongen fikk Garmin noen etterlengtede seire. Dette ga tydeligvis laget en ekstra dytt inn i årets sesong, for resultatene har vært meget gode. Årets Garmin lag har vært meget godt og rimelig komplett. Når de i tillegg har rustet kraftig opp før neste års sesong (takket være "sammenslåingen" med Cervélo Test Team), har de klart å bli ett av klodens mest spennende sykkellag.

Frisk start på året
Allerede på den sjette dagen i 2010 slo Garmin til med sin første seier. Cameron Meyer vant det australske mesterskapet på tempo, mens broren Travis fulgte opp Meyer-familiens dominans på fellesstarten fire dager senere. Dobbelt australenske mestre er ikke verst. Neste Garmin-seier som det smakte fugl av kom på sisteetappen av Criterium International, da David Millar var raskest av alle. Bare noen dager senere, 1. april, slo laget for alvor til igjen. De som fikk æren av å formidle lagets resultater den dagen til sjefen Jonathan Vaughters, må ha blitt anklaget for å dra en liten aprilsnarr. For laget vant begge etappene som gikk den dagen og sammenlagt i Driedaagse De Panne - Koksijde. Tyler Farrar vant den første etappen, mens David Millar vant den andre og sammendraget. Det er ingen spøk! Tidligere på sesongen hadde Tyler Farrar slått til med en 3. plass i Oloop Het Nieuwsblad, men da spurterne endelig fikk gjøre opp om en semiklassiker (i Scheldeprijs) var det ingen som slo den lynraske amerikaneren. Der endte også brosteinsoppturen for laget. For selv om Farrars femteplass i Flandern Rundt ikke var så ille, så hadde nok laget trodd og håpet på minst en pallplass i enten Flandern, Gent-Wevelgem eller Paris-Roubaix.

Ryder Hesjedal tok ansvar
Pallplassen laget ønsket seg i klassikerne kom senere enn forventet, og da den først kom var det noe overrasende kanadiske Ryder Hesjedal som stod for prestasjonen. Han ble nummer to i Amstel Gold Race, bak den suverene Philippe Gilbert. Hesjedal ble nummer 9 i Fleche Wallonne og nummer 12 i Liege-Bastogne-Liege, og sørget med det for at Aredenner-klassikerne ble en liten opptur for laget. En opptur ble definitivt også mai-måned. Tyler Farrar vant to etapper i Giroen og David Zabriskie og Ryder Hesjedal tok hver sin etappeseier i California Rundt, et ritt som selvsagt betyr veldig mye for det store amerikanske laget. Zabriskie ble også nummer to sammenlagt i rittet. Selv om det ikke ble noen etappeseire i Touren, så ble det allikevel et godt ritt for laget, selv om de fikk enorme skadeproblemer. Deres største sammenlagtkort Christian Vande Velde måtte bryte på etappen til Arenberg, og også deres spurtstjerne Tyler Farrar slet lenge med en skade, som tilslutt tvang han til å bryte rittet. Han rakk å få med seg en andreplass før han brøt. Da lederne ble tvunget til å bryte stod resten av Garmin-laget fantastisk god frem, og viste at det er et lag som har mye å by på. Julian Dean tok andreplass på to etapper, mens Ryder Hesjedal på imponerende vis kjempet seg til en fantastisk flott 7. plass sammenlagt. Laget la ned et imponerende arbeid under Touren og presterte på tross av mye trøbbel.

Strålende høstsesong
Prestere gjorde laget også etter Touren. Den unge iren Daniel Martin fikk sitt definitive gjennombrudd ved å vinne Polen Rundt sammenlagt. Han fulgte opp seieren med å vinne den italienske "høstklassikeren" Tre Valli Varesine. I mellomtiden snøt Tyler Farrar både Boasson Hagen og Kristoff for seieren i Vattenfall Cyclassic, og ble den første rytteren gjennom tidene til å vinne rittet mer enn èn gang. Hvis vi legger til to etappeseire i Eneco Tour, to etappeseire i Vueltaen ved Tyler Farrar, seier i Japan Cup ved Martin, andreplass i GP Ouest France - Plouay ved Farrar og VM-sølv på tempo til David Millar, er det lett å se at Garmin virkelig satte farger på årets sesong. Og da er det fortsatt en del gode resultater vi ikke har nevnt!

Lukrativ "sammenslåing"
Da Cervélo rimelig brått og brutalt meddelte at de ville legge ned Cervélo Test Team, var Vaughters rask til å utnytte situasjonen. Han fikk sykkelprodusenten Cervélo med på laget, og sørget med det for å få noe av verdens beste sykkelutstyr. I tillegg kom en rekke klasseryttere fra Cervélos lag over til Garmin. Thor Hushovd, Roger Hammond, Heinrich Haussler, Andreas Klier, Brett Lancaster, Daniel Lloyd og Gabriel Rasch. Med andre ord så godt som hele det bunnsolide vårklassikerlaget til Cervélo Test Team. Det var nok flere managere som var misunnelige på Vaughters etter at han fikk gjennomført den dealen. I tillegg har laget hentet inn den gode klatreren Christophe Le Mevel og stortalentene Ramunas Navardauskas, Andrew Talansky og Sep Vanmarcke. De mange nysigneringene har gjort at mange syklister har forlatt laget. Kirk Carlsen, Steven Cozza, Tomothy Duggan, Robert Hunter, Fredrik Kessiakoff, Trent Lowe, Christian Meier, Danny Pate, Svein Tuft og Ricardo Van der Velde får ikke kjøre for Garmin-Cervélo. Selv om spurteren Robert Hunter og de sterke rytterne Danny Pate og Svein Tuft vil bli savnet, så ser laget langt bedre ut på pairet etter disse signeringene.

Et lag som kan det meste
Som sagt hadde Garmin en noe tung brosteinssesong i år. Neste år vil de utvilsomt ha det sterkeste laget. Spørsmålet er om de tar ut de riktige folkene. For det vil være fristende å slippe alle stjernene løs samtidig, men spørsmålet er om det er så smart. Hvis Hushovd, Farrar og Haussler alle skal jakte seier, kan det ende med at de går mer i veien for hverandre enn at de hjelper hverandre. Med sin VM-tittel og unike evne til å toppe formen på akkurat riktig tidspunkt tror jeg Hushovd vil få lederrollen i de fleste brosteinsklassikerne. Da vil nok sterke og rutinerte ryttere som Maaskant, Hammond, Klier og Vansummeren bli livsviktige for at "oksen fra Grimstad" endelig skal stå på toppen av pallen i enten Flandern Rundt eller Paris-Roubaix. Vi kan også legge til den unge nykommeren Sep Vanmarcke som en svært aktuell kandidat til en plass på klassikerlaget. Han ble tross alt nummer to i årets Gent-Wevelgem. Han kan bli en stor brosteinsrytter på sikt, og vil utvilsomt ha flere lærermestre som kan lære han alt han trenger for å bli en fremtidig mester.

Det er ikke bare i klassikerne at Garmin-Cervélo får et luksusproblem. Også i spurtene og i fjellene kan laget få et problem med å pukke ut hvilke ryttere de skal satse på. Farrar og Hushovd er begge noen av verdens beste spurtere, og ville i nesten et hvilke som helst annet lag vært en naturlig kaptein. Jeg tror Farrar blir kaptein i de fleste spurtene, med Julian Dean som opptrekker. Hushovd vil nok få sjansen i de spurtene som passer han best, som på den første etappen i neste års Tour de France. Han har vist en unik evne til å vinne etapper som passer, så den tilliten får han nok. I fjellene og i sammendraget i etapperitt har laget mange ryttere som kan gjøre det godt. Hesjedal, Vande Velde, Martin, Danielson og Le Mevel er alle gode ryttere, men neppe gode nok til å kapre en plass på podiet i Tour de France. I Giroen og Vueltaen bør det derimot være håp. Dette er med andre ord et lag som kan det meste, og som kanskje er det sterkeste av alle neste år.

For mange kokker gir mye søl?
Faren er selvsagt at det ikke er plass til alle stjernene. Noen vil garantert få færre sjanser til å kjøre inn egne resultater enn de føler at de fortjener. Suksess vil ikke bare avhengige av hvor godt de sykler, men også hvor gode støtteapparatet er til å slokke de brannene som kommer til å oppstå. For selv om laget er et stjernegalleri utenom det vanlige blir de nødt til å trekke i samme retning for å oppnå suksess. Potensiale er enormt, men fallgruvene mange. Laget kan ende opp som verdens beste lag neste år, men de kan også bli årets største skuffelse.

Tror dere at det er plass til alle stjernene? Og hvem blir kaptein i de viktige rittene?

Et av årets beste lag

2010-12-19T21:41:00.000+01:00

En fantastisk sesong

I motsetning til Team Sky har Liquigas at en sesong over alle forventninger. Før sesongen kunne man også se at dette laget var bygget for de tøffe etapperittene. Basso, Nibali, Kreuziger og Pellizotti var noen alle fryktet. Disse hadde sterke hjelperyttere som Agnoli, Szmyd, Zaugg og Kiserlovski. Men laget hadde ikke kun klatrere. Laget så ut som et av de mest komplette lagene i sporten. Bennati, Chicchi og Guarnieri kunne levere gode resultater i spurter, mens Oss, Quinziato og Kuschynski kunne gjøre det bra på brosteinen.

Og det begynte bra for italienerne. Det ble to etappeseire og sammenlagtseier i Tour de San Luis, i januar. De fortsatte suksessen med seire i Tour of Qatar, Tour of Oman, Vuelta a Cuba og Giro di Sardegna i februar. I mars presenterte en ung, ukjent slovak seg for sykkelverdenen. Med to seire i Paris-Nice ble Peter Sagan den store gjennombruddsmannen i mars, og for så vidt i året. Tidligere på året hadde han blitt nummer tre på en etappe i Tour Down Under. Senere vant han også en etappe i Tour de Romandie og to etapper i Tour of California. Bennati fulgte opp Sagans suksess med etappeseier i Tirreno-Adriatico, samme dag som Sagan vant sin andre seier i Paris-Nice. I Settimana Coppi e Bartali vant Chicchi en etappe, laget vant lagtempoen og Santamorita vant sammenlagt. Dette avsluttet en meget god mars for laget. I april ble det tre seire, takket være Viviani, Kiserlovksi og Sagan. Disse vant i henholdsvis Tour of Turkey, Giro dell’Appennino pg Tour de Romandie.

I mai begynte årets høydepunkt for laget, Giro d’Italia. Rett før Giroen hadde Pellizotti blitt suspendert pga. uregelmessigheter i blodpasset. Nibali overtok plassen fra Pellizotti. Giroen begynte bra for laget. Nibali og Basso satt med i teten, da det sprakk opp på den tredje etappen. På lagtempoen to dager senere var lager overlegent. Agnoli, Kiserlovski, Basso, Nibali, Dall’Antonia, Szmyd, Bodnar, Sabatini og Vanotti sørget for seier. Dermed tok Nibali over Maglia Rosa. Denne beholdt han helt til den syvende etappen, også kjent som gjørmeetappen. Her falt godt over halve laget og Nibali og Basso ble hindret/falt. De kjørte sammen til mål, men hadde tapt mye tid til de andre sammenlagtfavorittene. Men det hindret dem ikke. Etter fenomenal kjøring i fjellene endte det ekstremt bra for laget. Basso kunne juble for seier i verdens nest største etapperitt. Med seg på pallen fikk han også Nibali, som endte på tredje. I tillegg ble Kiserlovski nummer ti. Begge hadde også tatt med seg en etappeseier. Nibali vant den tøffe etappen til Asolo, mens Basso var overlegen opp det fantastiske Monte Zoncolan. De fikk også med seg tre andreplasser, to fra Basso og fra Sabatini, og fire tredjeplasser, som Sabatini, Dall’Antonio, Nibali og Basso sto for.

Mellom Giroen og Touren vant laget to etapper og sammenlagt i Tour de Slovenia. I tillegg ble Kuschynski hvitrussisk mester. I motsetning til Giroen ble Touren en stor skuffelse. Kreuziger og Basso leverte under pari, og Kreuziger endte tilsutt på en 9.plass, mens Basso ble nummer 32. Det ble heller ingen etappeseire, eller podieplasser.

Etter Touren ble det igjen noen seire. Guarnieri, Basso, Koren, Nibali, Oss og Chicchi sørget for seire i Polen Rundt, GP Inustria e Commercio Artigianato Carnaghese, Trofeo Melinda, Giro del Veneto og GP Citta di Modena - Viviana Manservisi.

I Vuelta a España viste laget seg igjen frem med meget god kjøring. Selv om det ikke ble noen etappeseire, før Mosquera Miguez ble tatt for doping, ble det hele en stor suksess. Det ble seks andreplasser og en tredjeplass. Men det som var viktigere enn det var at Nibali tilslutt kunne juble for seieren i sammendraget etter hard kamp mot Joaquin Rodriguez Oliver og Mosquera Miguez. Dermed vant Liquigas sin andre Grand Tour for året, og Nibali kom nok en gang på pallen, denne gang på toppen.

Etter Touren vant laget fire løp, Viviani vant Memorial Marco Pantani og Binche - Tournai - Binche / Memorial Frank Vandenbroucke, Bennati vant Giro di Toscana og Guarnieri vant den andre etappen i Circuit Franco-Belge. Laget endte med 40 seire, noe som var nest flest. De fikk også 31 andreplasser. Blant dem var andreplassene til Sagan i Paris-Nice, Tour de Romandie og GP de Montreal samt andreplassen til Kreuziger på åpningstempoen i Sveits Rundt. Det ble også 27 tredjeplasser.

Svekket

Det blir en del rokkeringer på laget foran neste sesong. Og laget ser uten tvil svekket ut. Kreuziger var ikke fornøyd med å være tredjekaptein, og valgte å forlate laget til fordel for Astana. Det samme gjorde Kiserlovski. At disse to rytterne forlater laget vil uten tvil svekke dem. Det samme vil tapene av Bennati, Chicchi, Kuschynski, Quinziato og Zaugg gjøre. Det er heller ikke ideelt at sterke ryttere som Willems, Vandborg og Santamorita forlater laget.

Capecchi, Damiano Caruso, Da Dalto, Duggan, Edward King, Longo Borghini, Marangoni, Nerz, Ponzi, Salerno og Wurf kommer inn. Disse rytterne er langt ifra like gode som rytterne som forlater laget. Det er allikevel verdt å merke seg at Caruso to ganger har vært nummer ti i U23-VM. Også Nerz og Ponzi er unge, kjøresterke ryttere. Men alt i alt er laget svekket fra forrige sesong. En siste som har kommet inn er Peter Sagans bror, Juraj. Han kjørte også for laget fra august i fjor. Kanskje har de funnet en ny, sterk slovak.

Ny suksess?

Vi ser ikke bort fra at neste sesong også kan bli bra for Liquigas. Selv om de er svekket har de beholdt Basso og Nibali. I tillegg har de supertalentet Peter Sagan, som kan vinne mange løp neste år. Giro d’Italia vil uten tvil bli et stort mål, og både Basso og Nibali vil gjerne være med. Tidligere har Basso også sagt at Touren vil være et mål. Kanskje går Nibali for Giroen og Basso for Touren. Men laget har ikke den samme bredden som i år, og kanskje må målsettingene nedjusteres litt. Men Liquigas vil forhåpentligvis fortsette sin gode kjøring.

Er Liquigas årets lag? Er de svekket foran neste sesong? Eller slår de til igjen?

Ingen knallsesong for Team Sky

2010-12-17T16:59:00.006+01:00

Team Sky kom inn i sporten som et friskt pust før årets sesong. Det britiske laget med det enorme budsjettet virket til å være det mest nøyaktige og detaljorienterte laget, og forventningene var enorme. Laget var også spesielt interessant for oss nordmenn, siden hele tre nordmenn hadde fått innpass på storlaget.

God sesongstart, litt skuffende klassikersesong
Sportslig klarte ikke laget å leve opp til forventningene, selv om det startet meget bra i sesongåpningen i Australia. Laget var hauset opp som et stort spurtlag, og viste hva de var kapable til allerede i kriteriumsrittet dagen før Tour Down Under. Med tempodrakter tok de dobbelseier med Greg Henderson og Chris Sutton. Sistnevnte avsluttet Tour Down Under med en etappeseier. Sesongen fortsatte med seier på lagtempoen i Tour of Qatar, før Edvald Boasson Hagen vant to etapper i Tour of Oman. Neste storseier stod Juan Antonio Flecha for da han vant årets første semiklassiker, Omloop Het Nieuwsblad. Boasson Hagen startet spurten litt for tidlig og endte på 6. plass i samme ritt. Det så lyst ut med tanke på resten av klassikersesongen. Slik gikk det ikke. Først ble Edvald Boasson Hagen skadet under Milano-Sanremo, noe som gjorde at han mistet resten av vårsesongen. Dermed mistet Sky en av sine kapteiner under klassikervåren. De klarte allikevel å prestere jevnt godt, selv om de ikke vant. Ian Stannard stod for en noe overraskende og meget god prestasjon da han ble nummer tre i Kuurne-Brussel-Kuurne. Den samme plasseringen fikk Flecha i både E3 Prijs Vlaanderen og Paris-Roubaix. Før den tid hadde Greg Henderson og Edvald Boasson hagen vunnet hver sin etappe i Paris-Nice og Tirreno-Adriatico.

Skuffende innsats i årets Grand Tours
Det var knyttet stor spenning til hva Bradley Wiggins kunne gjøre i Giro d'Italia, Team Skys første Grand Tour. Det startet forrykende med Wiggins-seier på prologen, men etter det var det ikke mye Team Sky fikk til. Dario Cioni endte på 17. plass i sammendraget og ble med det beste Sky-rytter. I Tour de France var Edvald Boasson Hagen tilbake, men ikke helt skadefri (selv om alle trodde han var det). Nordmannen viste gryende form da han parkerte hele feltet på den siste etappen av Criterium Dauphiné. Team Sky valgte allikevel å satse alt på Bradley Wiggins. De bygget laget rundt han, og Chris Sutton og Greg Henderson (to av verdens beste spurtopptrekkere) ble utelatt av troppen. I praksis betød det at Edvald Boasson Hagen mistet alle muligheter på å vinne massespurter. Flecha og Geraint Thomas gjorde riktignok en kjempejobb som opptrekkere, men det er ikke i den rollen de er best. I sammendraget gikk det rett vest for det britiske storlaget. Thomas var riktignok nære på å ta den gule trøya tidlig i rittet, men storstjerna Bradley Wiggins falt totalt gjennom og endte på 24. plass sammenlagt. Blant de som slo han finner vi lagkamerat Thomas Løfkvist, som endte på 17. plass.

Laget klarte heller ikke å reise kjerringa på slutten av sesongen. Riktignok klarte de å vinne en del småritt, og de fikk fine andreplasser i Vattenfall Cyclassic og GP Quebec ved Edvald Boasson Hagen, men de fikk ikke resultatene et storlag burde oppnå. Det hjalp heller ikke at laget slet voldsomt med sykdom i Spania Rundt, og at de trakk seg fra rittet tidlig etter et dødsfall i støtteapparatet. Det ble ikke en sesong et storlag verdig, men det må tas med i betraktningene at de tross alt er et nytt lag, og at det alltid tar litt tid å samkjøre rytterne. Sesongen sett under ett har Team Sky tross alt vist seg langt mer frem enn for eksempel BMC, som også er et "nytt storlag". Det ble totalt 22 seire, 23 andreplasser og 27 tredjeplasser.

Få, men gode kjøp
Selv om sesongen ikke har vært like god som de hadde håpet, har ikke overgangsaktiviteten til laget bært preg av panikk. Heller tvert om. Det har vært rimelig stille rundt laget etter sesongslutt. Inn har Caisse d'Epargne duoen Rigoberto Uran og Xabier Zandio kommet, sammen med Michael Rogers (flerfoldig verdensmester på tempo), veteranen Jeremy Hunt og talentene Alex Dowsett og Davide Appollonio. Uran og Zandio vil gi laget sårt tiltrengt forsterkning i fjellene. Uran er ung og meget lovende. Zandio derimot er nok litt over toppen, og jeg tror lagbytte er bedre for han enn for Team Sky. I Uran derimot har laget fått inn et sårt tiltrengt klatretalent. Også Michael Rogers blir en viktig tilvekst. Han har nok innsett at han aldri blir noen stor Grand Tour rytter, men han kan fort bli en av verdens beste ryttere på en ukers ritt. Team Sky har manglet ryttere som kan vinne Paris-Nice, Romandiet Rundt og liknende ritt, og derfor kan signeringen av Rogers være meget smart og veloverveid. Det er få ryttere som har samme rutine som australieneren, og han fungerer også meget godt i ett opptrekkstog. Det kan bli meget viktig for Boasson Hagen.

Når vi først er inne på ryttere som kan bli verdifulle for Boasson Hagen er det naturlig å snakke om tempofantomet Alex Dowsett. Det britiske talentet ble i år europamester for U23 ryttere på tempo, men har også gjort en strålende jobb som opptrekker for Taylor Phinney i spurtene i år. Også veteranen Jeremy Hunt blir viktig for Boasson Hagen. Han fungerer godt i et opptrekk, men har sin absolutte styrke på brosteinsklassikerne på våren. Han sitter inne med mye kunnskap som den unge nordmannen kan nyte godt av når han skal jage sin første topplassering i Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Appollonio er også et lite spurttalent. Han er en litt undervurdert rytter, som kjørte en sterk høstsesong. Han er bare 21 år, og har en veldig lys fremtid. Calzati, Portal og Vigano har forlatt laget, og det er nok bare sistnevnte som vil bli savnet litt.

På tide å vise hva de kan
Neste år må Team Sky løfte seg. I år har de prøvd veldig hardt, men fått dårlig betalt. Neste år må de hente inn litt flere toppresultater i storritt. En seier i en av de store klassikerne, flere etappeseire i Grand Tours og en mann topp fem i en Grand Tour kan være realistiske mål. Jeg synes lagledelsen bør bli litt flinkere til å analysere hvor styrkene og svakheten i laget ligger, og dermed være realistiske i hva de kan forvente. I årets Tour de France for eksempel, virket det som at de kun hadde en plan A, og at den var å få Wiggins på pallen. De fleste forstod at det var nytteløst. Da det ikke slo til var det ingen plan B, og det hele endte med en meget dårlig Tour. Blir de bedre på å ta ut riktig lag og på å spille hverandre gode, tror jeg de kan vinne flere ritt, og med det skape en vinnerkultur. Stallen er god og det jobbes seriøst, nå gjelder det bare å få det gode arbeidet ut i tellende resultater.

Er dere skuffet over årets sesong for Team Sky? Hva tror dere om neste år? Kan laget løfte seg eller er de for opphengt i å forvandle gråstein til gull (tenker da på å vinne Tour de France med Bradley Wiggins)?

Èn stor overraskelse, men ellers som forventet av Caisse d'Epargne

2010-12-16T16:05:00.012+01:00

Caisse d'Epargne har hatt en tøff sesong. Først og fremst fordi Alejandro Valverde endelig ble utestengt for doping. Det ble han i april, og alle resultatene han hadde kjørt inn denne sesongen ble strøket. Det er en meget avgjørende faktor for at det spanske laget i år "kun" står oppført med 12 seire, 20 andreplasser og 12 tredjeplasser.

Luis Leon Sanchez stod frem
Luis Leon Sanchez som overtok kapteinansvaret på laget, startet året godt. Han vant femteetappe og ble nummer to sammenlagt i Tour Down Under. Sanchez vant senere tempoetappen i Volta ao Algarve, før han ble nummer to sammenlagt i Paris-Nice, hvor Contador fikk revansjert det bitre tapet han led mot nettopp Sanchez i 2009 (da Contador gikk næringstom på den ene etappen). Luis Leon Sanchez var sammen med Valverde de to som sørget for en god sesongstart for Caisse d'Epargne, men siden sistnevntes resultater er strøket teller heller ikke vi med dem, naturlig nok. En av dem som stod frem for det spanske laget i år var rutinerte Pablo Lastras. Han ble nummer to på den høydramatiske førsteetappen av Tirreno-Adriatico. Lastras trivdes tydeligvis godt i Italia i år, for han rundet av året med en høyst oppsiktsvekkende tredjeplass i Lombardiet Rundt.

Arroyo overrasket stort i Giroen
Men nå hopper vi litt langt frem i tid, for sesongen var ikke så katastrofal, for laget som har røtter helt tilbake til Banesto-laget som Miguel Indurain kjørte for, at vi må hoppe helt til siste ritt av året for å finne noe å skrive om. Luis Leon Sanchez vant nemlig en etappe og sammenlagt i Circuit de la Sarthe. Dette var i tidlig april, og det så lyst ut med tanke på å få en god klassikermåned. Riktignok hadde ikke laget de største forhåpningene til brosteinsklassikerne, men i Ardenner-klassikerne hadde de flere kort å spille på. Slik gikk det til de grader ikke. Laget fikk ingen topp 10 plasseringer. Faktisk var en tolvteplassen til Arnaud Coyot i Paris-Roubaix det nærmeste de kom. Total katastrofe med andre ord. Laget klarte tydeligvis å legge skuffelsen bak seg, for allerede i Giro d'Italia slo de voldsomt tilbake. Mye takket være et monsterbrudd, men også mye på grunn av stabil og god klatring klarte David Arroyo å kjøre flere dager i Maglia Rosa. Han hadde en stund en massiv ledelse til de store sammenlagtfavorittene, og da status ble gjort opp etter siste etappe var det kun Ivan Basso som hadde passert spanjolen i sammendraget. Arroyos andreplass i giroen var et av de mest oppsiktsvekkende resultatene i årets sesong, og akkurat det Caisse d'Epargne trengte etter en litt skuffende sesongstart. Rui Costa, som er i hardt vær (mer om det senere), fulgte opp i Sveits Rundt, da han vant den åttende etappen i Sveits Rundt.

I Tour de France ble det ingen etappeseire, selv om de var nære med både L.L. Sanchez og Vasil Kiryienka. Begge fikk en andreplass på henholdsvis niende og tiende etappe. Sammenlagt ble Luis Leon Sanchez sin 11. plass og Ruben Plazas 12. plass de beste resultatene for Caisse d'Epargne. Alt i alt en sånn passe vellykket Tour de France for laget. Det var ikke alt for mange oppturer for laget etter Touren, men noen bragder ble det. Luis Leon Sanchez hevnet en noe skuffende Tour ved å fosse inn til seier i Clasica San Sebastian. Rittet er et av de største i verden, så dette var en fin skalp og det kanskje nest beste resultatet til laget i år (jeg rangerer Arroyos andreplass i Giroen over denne seiren). Det ble også to etappeseire på hjemmebane under Vuelta a Espana. David Garcia Lopez vant den niende etappen. Imanol Erviti ville ikke være noe dårligere og vant like godt den tiende etappen. Før Lastras, som tidligere nevnt, slo til med en oppsiktsvekkende god tredjeplass i Lombardiet Rundt.

Laget var nør nedleggelse
Det var lenge ussikert om laget kom til å eksistere neste sesong, og de fikk veldig sent på plass en ny sponsor i Movistar. En sponsor som forøvrig er tungt inne i spansk idrett med flere ulike sponsorater. Laget kommer derfor til å hete Team Movistar neste år. Den store usikkerheten rundt lagets videre eksistens sørget for at flere av de viktige rytterne hoppet på andre tilbud. Èn av dem var kapteinen Luis Leon Sanchez. Han blir et stort tap for laget, men er ikke den eneste laget kommer til å savne. I tillegg til Sanchez har Coyot, Moreau, Francisco Perez, Xabier Zandio, Juan Jose Cobo, Mathieu Perget, Alberto Losada, Rigoberto Uran, Mathieu Drujon, Arnold Jeannesson og Rui Costa forlatt laget. Sistnevnte ble avslørt for doping og fikk derfor ikke forlenget kontrakten sin. Laget mister en hel hug med gode ryttere. Klatrestyrken til Sanchez, Moreau, Zandio, Cobo, Perget, Losada og Uran vil nok bli spesielt savnet.

Sterke syklister kommer inn
Laget skal ha for at de har klart å erstatte disse rytterne meget godt. Benat Intxausti, Sergio Pardilla, Branislau Samoilau og Xavier Tondo vil nok gjøre en meget god jobb for laget i fjellene. Førstnevnte hadde en aldri så liten gjennombruddssesong i år, med andreplass i Baskerland Rundt som det beste resultatet. Sergio Pardilla har også han slått skikkelig til i år. Andreplass i Østerrike Rundt og tredjeplass i Portugal Rundt forteller sitt om hans potensiale. Samoilau kjørte en rimelig god sesong for Quick Step, med et par topp 10 plasseringer i Giro d'Italia som sine beste resultater. Xavier Tondos merittliste sier sitt. Etappeseier i Paris-Nice, andreplass sammenlagt i Volta a Catalunya og 6. plass i Vuelta a Espana. Alle gode syklister, men de har ikke samme evne til å vinne sykkelritt som Luis Leon Sanchez har. Det vil nok Team Movistar savne. I tillegg til de nevnte nykommerne har også Jesus Herrada, Francisco Javier Iriarte Garro, det unge tempotalentet Ignatas Konovalovas, Enrique Sanz Unzue (som har onkelen som eier av laget) og den etterhvert rutinerte spurteren og endagsrytteren Francisco Ventoso fått kontrakt med laget. Disse kan være gode signeringer, men det er tvilsomt om de vil vise seg så mye frem, kanskje med unntak av Ventoso og Konovalovas. Sistnevnte har tross alt en etappeseier i Giroen. Herrada har forøvrig en andreplass på en etappe i årets Tour de l'Avenir.

Blir det et mellomår for Movistar?
Team Movistar vil ha en hel haug med gode ryttere, men svært få vinnertyper i stallen neste år. Det kan slå ut begge veier. Enten vil noen som tidligere har jobbet mest for andre stå frem og kjøre inn noen seire, ellers komer det til å bli veldig mye nesten. Jeg frykter det ender med å bli det siste. Skal jeg være helt ærlig tror jeg dette blir en slags mellomsesong for laget. Eusebio Unzue (sjefen) sitter nok og venter på at Valverde skal sone ferdig sin karantene. Han har tidligere uttalt at han ikke ser noe problem med å hente tilbake den utestengte spanjolen når han har sonet ferdig sin dom for innblandingen i Fuentes-saken. I mellomtiden setter han sin lit til at det meget kjøresterkt lag skal klare å kjøre inn en del gode resultater.

Vi kommer garantert til å se Team Movistar langt fremme i mange ritt, men jeg tviler på om de kommer til å samle inn en stor haug med seire. De skal nok også få slite med å vinne noen av de store rittene. De har ryttere som er gode nok for topp 10 plasseringer i Grand Tours og noen klassikere, men svært få, om ingen, seierskandidater.

Tror dere savnet av en klar leder vil sørge for at Team Movistar vil vinne få ritt neste år, eller vil noen stå frem? I så tilfelle hvem?

PS: Se bilde av den nye drakta på denne siden.

Sparebanken Vest - Ridley har presentert neste års stall

2010-12-15T16:34:00.004+01:00

Etter at det har vært stille som i graven fra Vestlandet siden sesongslutt, fikk vi i dag presentert neste års Sparebanken Vest - ridley stall. I år de det høyest rangerte laget i Norge, og det virket som at de hadde tatt igjen det meste av forspranget som Joker Bianchi har hatt de siste årene. I motsetning til Joker Merida og Plussbank Cervélo har ikke Sparebanken Vest - Ridley økt budsjettet foran neste sesong, heller tvert om. Det vil selvsagt gjøre det vanskelig å gjenta årets gode sesong, men det virker heldigvis ikke som at det så lite penger at det skal gå kraftig utover satsingen.

Inn med Ølmheim og Blikra

Ryttertroppen neste sesong er ganske lik den laget avsluttet årets sesong med. Ut forsvinner rutinerte Geir Inge Berg og de to meget skadeutsatte talentene Anders Lund og Jahn Frederik Grue. Sistnevnte er det veldig synd at vi ikke lenger får se i rød og hvit drakt, for han har et godt maksnivå. Desverre har han slitt mye med skader og dermed ikke fått vist frem sin offensive kjøring særlig ofte i år. Rogalendingene Ole Martin Ølmheim og Håvard Blikra har fått plass på laget. De kjørte stagire for laget i noen løp i høst og overbeviste såpass at de fikk fast plass i neste års rytterstall. Spesielt spennende er Blikra. Han kjørte for Stavanger SK i år, og som førsteårs senior tok han en meget imponerende fjerdeplass sammenlagt i Norgescupen. Han følger i fotsporene til lagkamerat Daniel Jarstø, som tidligere i år også han byttet fra Stavanger SK til Sparebanken Vest. Han kom inn omtrent samtidig som svenske Christoffer Stevenson. Også han er med neste år. I tillegg har Roy Hegreberg, Michael Stevenson (bror til Christoffer), Frode Solberg, Johan Fredrik Ziesler og Filip Eidsheim fått ny kontrakt med laget. Det vil si at Sparebanken Vest til neste år har 9 mann på kontrakt.

Avhengig av de rutinerte rytterne
Roy Hegreberg og Stevenson brødrene har fortsatt et lite håp om å skaffe seg kontrakt med et storlag før neste sesong, og Sparebanken Vest - Ridley har sagt at de ikke vil stå i veien hvis større lag melder sin interesse. Skulle noen av disse forsvinne så vil det være meget trist for Sparebanken Vest - Ridley. De tre er ledestjernene i laget. Det er de som skal dra med seg de unge, og er nok de som må stå for de fleste resultatene. Samtidig er noen av de unge rytterne på vei fremover. Johan Fredrik Ziesler er et supertalent, som ikke har hatt optimale sesonger de to siste årene. Men han er fortsatt veldig ung og kan fort slå igjennom neste år. Filip Eidsheim vant i år en etappe i Tour des Pyrenees, men etter det viste han seg lite frem. Neste år skal han vise at denne seieren ikke var et bløff, og at han er i stand til å prestere jevnt på et høyt nivå.

Jeg har også stor tro på Stavanger talentene Daniel Jarstø og Håvard Blikra. De har godt en fantastisk skole i Stavanger SK, og er klare for å ta et steg opp og ut i verden. De to er et godt eksempel på hvilke fantstisk sykkelklubb Stavanger SK er. I år som i fjor vil dette lagets seniorgruppe bestå av førsteårs seniorer, som tar steget opp fra juniorklassen. Dette er ikke fordi klubben har utviklet få ryttere, men fordi de har utviklet syklistene så godt at de raskt tar steget til lag som kan tilby bedre matching. Både Blikra og Jarstø er offensive ryttere, som bør passe godt inn i et Sparebank Vest - Ridley lag som kjører mange tøffe ritt i Nederland og Belgia. Der må du være offensiv for å henge med i front. Siden dette blir de to syklistenes første hele sesong på et kontinentallag, så kan det ikke forventes at de skal levere de helt store resultatene, men de er utvilsomt navn for fremtiden. Med to fantastiske lokale klubber i Sandnes og Stavanger har Sparebanken Vest utvilsomt all mulig grunn til å se lyst på fremtiden.

Hva synes dere om Sparebanken Vest - Ridley laget? Er det sterkere eller svakere enn i fjor?

PS: Dere kan nå stemme på hvilken signering, gjort av et norsk sykkellag i år, som dere tror er den beste. Avstemningen finner dere til høyre på siden.

Er det ikke lenger plass til tre Grand Tours?

2010-12-13T18:53:00.003+01:00

Sykkelsporten er inne i en rivende globaliseringsfase. Ritt som Tour of Qatar, Tour of Oman, GP Quebec, GP Montreal og Tour of California har kommet inn i sykkelverdenen de seneste årene. Dette er ritt med varierende kvalitet, men som er med på å spre sykkelglede rundt om i verden. Alt for lenge har sykkel vært en nærmest ren europeisk idrett. Selvsagt er det viktig å gjøre idretten global. Både for å få et rikere mangfold i sykkelfamilien og fordi sykkel er en dyr idrett. Det koster mye å arrangere ritt og drive lag. Derfor er det viktig at bedrifter fra andre kontigenter kommer inn i sporten. Men hvor skal vi stoppe?

Problemstillingen er blitt ekstra aktuell etter at sykkelpresidenten i UCI, Pat McQuaid, nylig uttalte at det er aktuelt å kutte ned på lengden av Giro d'Italia og Vuelta a Espana. Tour de France har sykkelpresidenten vett nok til å frede. Les mer om McQuaids uttalelser hos sykkelnytt.no og procycling.no. Ønsker vi at det skal bli flere, men kortere ritt? Det finnes både ulemper og fordeler ved å gjøre som UCI ønsker. Skulle Giroen og Vueltaen bli redusert med for eksempel en uke, vil det bli færre "transportetapper", og trolig mer action på alle etappene. Hvis all spenningen blir komprimert inn i et kortere tidsperspektiv, vil det sørge for færre "kjedelige" stunder. Det vil i tillegg åpne plasser i kalenderen for ritt som ønsker å etablere seg, enten det er i amerika, asia eller norden. Det negative er at sykkelsporten mister en del av historien sin. Tre treukersritt er blitt en tradisjon, og det skaper en nesten måneds lang sykkelfest i tre av verdens aller mest sykkelinteresserte land. Rittene inneholder det meste både av løypeprofiler og taktiske utfordringer. Selv "trasportetappene" er viktige. Det er på disse dagene at de offensive rytterne, som gjennom hele året sørger for mye spenning, får betaling for sin innsats.

Mitt synspunkt er at det positive ved å beholde tre Grand Tours til de grader overstiger det negative. Jeg kan til dels gå med på å redusere Vueltaen med noen få dager, men selv det er litt på kanten. Jeg synes i år at vi har sett hvor fantastiske disse treukersrittene kan være. Hvis det fortsetter å være slik at Giroen og Vueltaen klarer å skille seg ut, og skape innholdsrike, spennende og publikumsvennlige ritt, bør det være plass til dem begge. Når jeg tenker tilbake på hvilke sinnsyk folkefest årets Giro d'Italia var, blir tanken på at dette rittet skal "nedgraderes" rett og slett sørgelig. Det selv om et stadig voksende Tour of California ligger i samme måned som det italienske storrittet. Det finnes nå så mange gode ryttere og lag at det bør være problemfritt å ha to så store ritt parallelt. Begge rittene blir nok fylt med sykkelstjerner som vil trekke store publikumsmasser.

Jeg ønsker derfor å få både i pose og sekk. Ja takk til nye spennende storritt på nye kontinenter, og ja takk til å beholde de tradisjonelle rittene slik de er i dag. Det er kanskje noe naivt og tro at vi kan få begge deler, men jeg ser mulighetene for at det lar seg gjennomføre. Hvis det derimot blir et valg, mellom å beholde velfungerende klassikere eller å ta sjansen på å skape nye storløp, da velger jeg det førstnevnte. Det er ikke sikkert at det styrker lommeboka til UCI, men jeg tror det er det beste for sykkelsporten. Det betyr ikke at seriøse arrangører ikke er velkomne til å bygge opp nye ritt, men at det bør gå an å få til dette uten at det går på bekostning av de publikumsfestene vi opplever på de største sykkelrittene. Kvalitet på sykkelritt bør som hovedregel gå foran det eksotiske, spennende og lukrativet.

Hva synes dere om tanken om å redusere Giroen og Vueltaen, eventuelt fjerne en av dem? Synes dere de nye rittene på de nye kontigentene har vært kjørkomne tilskudd de seneste årene?