Klart for ny spennende norgescuphelg!

I helgen skal det kjøres to rankingritt og et norgescupløp i Oslo. På lørdag kjøres det tempo og gateritt, mens det på søndag er en fellesstart med norgescupstatus. Les mer om løypene til de forskjellige rittene på Plussbank Cervélos hjemmeside.

Stillingen i norgescupen viser at det er spenning i alle klassene. I kvinner junior er det først og fremst en duell mellom Miriam Bjørnsrud og Thea Thorsen. Bjørnsrud har et forsprang på 180 poeng i forhold til Thorsen, så skal det forbli spenning også i det siste norgescuprittet bør Thorsen slå Bjørnsrud på søndag. I kvinner senior er det også stor spenning. Lise Nøstvold leder sammenlagt, men er opptatt med ritt i utlandet. Det gir kvinnene som ligger bak henne på resultatlista en gyllen mulighet til å ta igjen forspranget hennes. Nærmest henne i sammendraget ligger Team Alfas Tina Andreassen. Det er store muligheter for at hun kan ikle seg den gule ledertrøya etter søndagens ritt. Hos menn junior skal Kristoffer Skjerping for første gang forsvare ledelsen i sammendraget, som han skaffet seg under forrige norgescupritt, i Grenland. Han har heldigvis et sterkt lag i ryggen, for han kommer til å bli angrepet kraftig av spesielt Stavanger og Sandnes. Begge klubbene har to mann på skuddhold av ledertrøya. Stavanger har både Sven Erik Bystrøm og Fredrik Galta, mens Sandnes har Kristian Dyrnes og Daniel Hoelgaard. Se spesielt opp for Fredrik Galta. Han har funnet formen etter sitt håndleddsbrudd, og er nok enormt kjøresugen. Han slo forresten Alexander Kristoff i et lokalt poengritt for en ukes tid siden.

I menn senior er det Plussbank Cervélo som må forsvare den gule ledertrøya. Adrian Gjølberg har 204 poengs forsprang på Lorents Ola Aasvold fra TVK og Johan Fredrik Ziesler fra Sparebanken Vest - Ridley. Alle tre stiller til start. Det gjør også Jon Anders Grøndahl (bildet), som er nummer fire sammenlagt. Han kan bli et viktig taktisk kort for Plussbank Cervélo, spesielt siden de savner Øystein Stake Laengen, som sammen med Kristian Forbord, Bjørn Tore Hoem, Vegard Stake Laengen og Vegard Robinson Bugge kjører ritt med landslaget. Mye tyder på at det blir en kamp mellom Plussbank Cervélo og Sparebanken Vest - Ridley, som begge har veldig sterke lag på start. I tillegg vil enkeltryttere fra andre lag, som for eksempel Lorents Ola Aasvold, melde seg på. Det er veldig gledelig at Team Sky proffen Lars Petter Nordhaug stiller til start. Det setter en liten ekstra spiss på konkurransen. Løypa bør passe Nordhaug utmerket, og han vil selvsagt være en av favorittene. Han er nok riktignok ikke like motivert som de hjemlige rytterne er foran dette rittet, men han viste i vueltaen at han er i god form. Blir spennende å se om sykdommen han og resten av laget slet med i det rittet har satt han tilbake.

Det blir et flott ritt i Oslo til helgen, så her er det bare å komme seg ut i løypa og heie frem syklistene!

Cavendish var hoppende glad over sin andre strake seier

Mark Cavendish er og forblir verdens beste spurter, det er det ingen tvil om. Etter at han og hans "nye" opptrekker Matthew Goss slet litt med samarbeidet i starten av vueltaen har det stemt perfekt for dem de siste dagene. Matthew Goss har gjort en helt utrolig jobb for Cavendish, både i går og i dag. En jobb som ble mye vanskligere da Eisel måtte bryte rittet tidlig. I dag fikk Cavendish et opptrekk tatt ut av læreboka. På hjulet til Cavedish satt vår egen Thor Hushovd. For første gang siden Tour de France i fjor klarte han å plassere seg helt perfekt. Det holdt ikke til etappeseier, for Cavendish knuste han i spurten. Oksen fra Grimstad orket ikke engang å løfte rumpa fra setet. Det skyldtes nok både at han rask innså at Cavendish ble for sterk, og fordi han hadde brukt mye krefter på å komme i posisjon. Som sagt spurtet Cavendish rett ifra Hushovd, og kunne unne seg et hopp over målstreken. Da snakker vi om sykkelteknikk av ypperste merke.

Selv om Cavendish fikk Hushovd til å se ut som en statist var det ingen som passerte nordmannen bakfra. Han ble dermed nummer to, noe som er meget bra. Det viser at han begynner å få den matchtreningen han trenger for å lykkes i massespurtene. Daniele Bennati ble nummer tre, og viste med det at også han har funnet tilbake til sitt gamle jeg. Se opp for han i VM.

PS: Spurten ser dere som vanlig på TV2s nettside.

Hello, hvor er dere hen?

Det lå litt i kortene at Mark Cavendish skulle få en etappeseier i dag. Han går omtrent aldri ut av en Grand Tour uten etappeseier. Når han fysisk sett så veldig bra ut på de forrige spurtene, lå alt til rette for britisk dag i dag. Takket være smart lagarbeid endte det også slik. Lars Ytting Bak satt i dagens brudd, noe som gjorde at HTC Columbia for en gangs skyld slapp å dra hele dagen. På slutten kjørte Matthew Goss som en villmann. Han kjørte full gass før den siste farlige 90 graders svingen. Kun Cavendish var gal nok til å følge med, og da fikk de to en stor luke ut på oppløpet. Cavendish ønsket at Goss skulle ta seieren, men australieneren var mer opptatt av å juble over lagseieren, så Cavendish var nødt til å tråkke til, og seile over målstreken i ensom majestet. Tyler Farrar kastet seg inn på andreplassen, mange sykkellengder bak Cavendish, mens en jublende Goss (han jublet de siste 150 meterne) tok tredjeplassen. Spurten i dag minnet veldig mye om sisteetappen i Tour de France i fjor. Da kjørte Renshaw og Cavendish ifra resten i siste sving, og vant dobbelt.

Thor Hushovd var med i spurten i dag, og ble nummer fem. Han var meget nære andreplassen og viste med det at han for øyeblikket spurter bedre enn han har gjort noen gang tidligere i år. Riktignok er det fortsatt en del å ta tak i, men kraften og frekvensen virker til å være tilbake på toppnivå. Med litt mer spurttrening i vueltaen lover dette ekstremt godt før VM. Hushovd er i ferd med å finne både den fysiske formen, og å finne tilbake til toppspurtene sine. Men Cavendish, han er fortsatt råest.

PS: se spurten hos TV2.

Overtok ledelsen etter smart kjøring

Rytterne i Vuelta a Espana skulle i dag til Andorra, noe som selvfølgelig betydde at de skulle opp mot mål. En 10 kilometer lang bakke opp mot mål ventet rytterne. Rabobank dro som besatte inn i bakken. De trodde på Menchov. Tschopp og Cherel ble i alle fall kjørt inn. Med det ekstreme tempoet til Rabobank falt ble feltet langstrakt på flatene, og en del falt av. Inn i bakken, gadd ikke Rabobank mer. De stoppet med en gang bakken begynte, noe jeg skjønte veldig lite av. Men Katusha satt opp et passe høyt tempo da Rabobank ga seg. Igor Anton lå helt på halen, side om side med Thor Hushovd. Han så langt fra bra ut.

Ezequiel Mosquera Miguez var den første som rykket av favorittene, og kun Nibali og Joaquin Rodriguez Oliver kunne følge. Etterhvert gikk Anton til med Fränk Schleck på hjul. Men de kom seg ikke opp til trioen. Mosquera Miguez kjørte jevnt hardt, og etter en kilometer måtte Joaquin Rodriguez slippe seg. Katalaneren i ledertrøya var totalt ferdig, selv om han tidligere hadde sett så bra ut. Han stoppet opp, og ble raskt tatt igjen av Anton, som hadde dratt av Schleck, men ikke kommet seg opp til duoen i front. Bak i feltet hadde Menchov for lenge siden falt av, og dermed synes Rabobank sin tauing på flatene mildt sagt unødvendig. Mosquera fortsatte å dra i tet, og også Nibali måtte slippe Vuelta-spesialisten. Men også Mosquera fikk det tøft. Med litt over 1 kilometer igjen ble han tatt igjen av Anton. Anton lå litt på hjul før han angrep. Bak hadde også tondo angrepet, og passert Nibali. Joaquin Rodriguez hadde blitt passert og frakjørt av feltet.

På den siste kilometeren kjørte Anton solo og vant med tre sekunder på Mosquera Miguez. Anton kjørte klokt i bakken. Der hvor de fleste andre fikk det, klarte Euskaltel-rytteren å posisjonere ut kreftene perfekt. På tredjeplassen kom Tondo, ti sekunder bak. Også han syklet smart i dag. Talentfulle Rigoberto Uran kom på femteplass sammen med lagkamerat Bruseghin, 16 sekunder bak. Sterkt kjørt av de to Caisse d'Epargne rytterne, som nok en gang viser hvilken bredde laget har i fjellene. Dessverre mangler de den siste lille spruten til å kjempe med helt i teten av sammendraget. Etter det fulgte Schleck, Nibali og Moncoutie som var 23 sekunder bak. Ni sekunder bak dem kom Cuesta, Sastre og Ruben Plaza.

I sammendraget leder nå Anton med 45 sekunder på Nibali. Tondo har overtatt tredjeplassen, 1.04 bak. Joauqin Rodriguez som ledet før etappen ligger nå på fjerde, 1.17 bak. Mosquera Miguez har med dagens sterke kjøring kjørt seg opp til femteplassen i sammendraget, 1.29 bak.

Historien om Isaac Galvez og Dimitri De Fauw

Sykkel er en fantastisk idrett, som dessverre også inneholder en del triste historier og skjebner. Mest kjent er historien om de store heltene som har falt sammen på grunn av narkotika/dopingproblemer. Historiene om Pantani, Tom Simpson og Frank Vandenbroucke er velkjente. Det er historier om hvor farlig doping er. Triste historier, men alle disse syklistene tok doping, og måtte ta konsekvensene som følger av narkotikamisbruk. De måtte riktignok betale en altfor dyr dom for sine feilvalg, men disse personene tok selv valgene som førte dem utfor stupet. Sykkelsporten har i mine øyne tristere historier, som også er mer glemt bort enn historiene jeg så vidt har nevnt. En historie jeg hadde plassert lengst bak i hjernebarken, men som dukket opp da jeg leste et av spørsmålene i procycling.no sin daglige konkurranse under vueltaen, er spesielt sørgelig.

Det er historien om superspurteren Isaac Galvez og talentet Dimitri De Fauw. Begge syklistene syklet både på bane og på landeveien. 26 november 2006 deltok de begge i et seksdagers baneritt i Gent. Isaac Galvez var på toppen av sin karriere. Sammen med sin faste partner på bane, Joan Llaneras, hadde han tidligere samme år vunnet verdensmesterskapet i Madison, for andre gang i sin karriere. Han hadde også en flott landeveissesong bak seg. Spurteren hadde blant annet en andreplass fra en etappe i Tour de France med på merittlista for året. Nygift som han var, smilte livet til den reserverte og stille spanjolen. En av motstanderne hans i Gent, den skjebnesvangre dagen var unggutten Dimitri De Fauw. På landeveien hadde han et par rimelig mislykkede sesonger i Quick Step bak seg, og han hadde heller ikke hatt en spesielt god sesong i sitt nye lag Chocolade Jacques - Topsport Vlaanderen, i 2006. Men det var ikke så alt for farlig. Det var nemlig banerytter han var, og da var 6 dagers rittet i Gent bare starten på det han håpet skulle bli en god banesesong. Det var på den femte dagen av 6 dagers rittet ulykken skjedde. Isaac Galvez og Dimitri De Fauw krasjet. At syklister kommer for nære hverandre og velt skjer fra tid til annen, og er en del av sykkelgamet. Heldigvis går det som oftest bra. Bra gikk det dessverre ikke denne dagen. Isaac Galvez skal angivelig ha truffet rekkverket som omkranset banen, med hodet først. I sykebilen, på vei til sykehuset døde Isaac Galvez. Sykkelsporten hadde mistet en flott personlighet, som ingen hadde noe negativt å si om. En trist tragedie som rystet hele sykkelverdenen.

Dimitri De Fauw var helt knust. I garderoben, etter ulykken, gikk han inn i en sjokktilstand. Han ble fraktet til det samme sykehuset som Galvez ble kjørt til. Der overhørte han at spanjolen hadde dødd av skadene fra ulykken. Nok en gang ble det for mye for De Fauw. Han måtte bindes fast til senga, før de fikk kontroll på han. Selv om det var en ulykke hadde han enorm skyldfølelse. Første gang han gikk tilbake til ulykkeshallen kollapset han. Det var en ulykke som utvilsomt gikk meget sterkt inn på den da 25 år gamle belgieren. Men han var opptatt av at han skulle tilbake på sykkelen, bare tiden fikk leget sårene. Tilbake på sykkelen kom han også, men det gikk trått. Han ble stadig dårligere og ble aldri helt seg selv igjen. Han fikk dårligere og dårligere kontrakter, med stadig dårligere lag. Han kunne knapt nok leve av sykkelsporten, i tillegg til at han slet med depresjoner etter den forferdelige ulykken. Det ble tilslutt for mye for De Fauw. 6 november 2009, nesten tre år etter den fryktelige ulykken, valgte han å ende det hele. Ulykken den 26. november 2006 hadde kostet to syklister livet. Det var en av sykkelsportens mørkeste dager. Sporten mistet to flotte utøvere til ren og skjær uflaks.

Joaquin Rodriguez lyktes tilslutt!

Etter en velfortjent hviledag sto syklistene i dag ovenfor nok en halvtøff etappe. Ingen voldsomme fjell skulle forseres, men det ble allikevel mer enn nok utfordringer for feltet. Og nok en gang endte det med at et utbrudd skulle gjøre opp om seieren. Greg Van Avermat var storfavoritt til å vinne av de i bruddet, siden han på papiret var klart raskest. I slike tilfeller er det svært sjeldent at bruddet gjør opp om seieren i en samlet spurt. Når alle i bruddet er klar over at èn er klart raskere enn alle andre, ser de på han hver gang en luke skal tettes. Imanoel Erviti skjønte at her var det en kjempemulighet til å slå til, og angripe tidlig. Han hadde nok også sett at det ikke var mye kraft igjen i gjengen han kjørte fra.

Erviti opparbeidet seg raskt en ledelse på halvminuttet, noe resten av utbruddet aldri var i nærheten av å hente. Samarbeidet dem imellom kunne selvsagt vært bedre, men det var mange veldig slitne bein på slutten av etappen. Til syvende og sist vant nok den sterkeste i dag. Men den store vinneren i dag var Katushas Joaquin Rodriguez. Han har kjempet steinhardt, og vært utrolig nærme å overta ledertrøya tidligere i rittet, men det var først i dag han lyktes med å skaffe seg noen sekunder på Igor Anton. Han kjørte nemlig inn to bonussekunder underveis på etappen, og det er disse to sekundene han nå leder med. Kanskje mister han trøya allerede i morgen, når rytterne skal klatre opp til Andorra, men da kan i hvertfall si at han har hatt trøya. Det er morsomt å se at rytterne kjemper så hardt for å få ledertrøya, at de prøver å utnytte hver mulighet de får til å "stjele" et sekund eller to. Slik skal det være i en Grand Tour! Med andre ord en velfortjent etappeseier, og et fortjent trøyebytte.

PS: Andy Schleck og Stuart O'Grady stilte ikke til start i dag. De ble sendt hjem av Bjarne Riis etter at de hadde nytt hviledagen litt for mye.

Taylor Phinney - et utrolig talent

Taylor Phinney er et av verdens aller største sykkeltallenter, på høyde med Peter Sagan og Edvald Boasson Hagen. Taylor er sønn av Davis Phinney som har vunnet to etapper i Tour de France og har en bronsemedalje OL i 1984. Som rytter hat Taylor det meste. Han er god på brostein, god i spurt og meget god på tempo. Det eneste han mangler er styrken i de lengste bakkene, men det kan jo fort komme.

Det var lenge uklart hvor Taylor Phinney skulle sykle neste sesong. Han har kjørt i Trek-Livestrong og har kjørt som stagiaire Team RadioShack. Dermed ville det naturlige være å ta steget opp til laget til Lance Armstrong. Men det var ikke bare de som ville ha han. Også BMC og det nye laget til Schleck-brødrene var svært interesserte i den ekstremt talentfulle amerikaneren. Til slutt skal valget, i følge flere kilder, ha falt på BMC, laget til Kristoff og Cadel Evans. Selv har han avkreftet dette, men han har sagt at han ikke kjører for RadioShack. Grunnen til at han vraket Armstrong var at han ønsket seg en langtidsplan, noe RadioShack ikke kunne tilby, i og med at de utgår som sponsor etter neste sesong. Phinney skal ifølge CQranking ha signert en fire-årskontrakt, og da for han iallefall en langtidsplan. Hva dette vil si for Kristoff er vanskelig å si, men at Phinney har potensiall til å bli en verdensklasse opptrekker, er det ingen tvil om. Han er både rask og temposterk, og forhåpentligvis kan han hjelpe Kristoff i årene som kommer, men det kan også hende at han kan utvikle seg til en verdensklasse spurter selv, eller som noe helt annet. Uansett har nok BMC gjort en meget god signing. Gino Van Oudenhove har sagt følgende om 20-åringen: «Det er litt Edvald + over det han leverer».

Med dette sagt kan vi jo se litt på hans meritter. I 2006 ble han nummer to i det amerikanske tempomesterskapet for juniorer, i tillegg som han ble nummer tre i det amerikanske juniormesterskaper i Cyclo-cross. Året etter dominerte han i nabolandet Canada. Han vant to etapper og sammenlagt i Tour de l'Abitibi. Han dro også med seg to tredjeplasser og en andreplass(lagtempo). Det samme året vant han også verdensmesterskapet i tempo for juniorer foran John Degenkolb. Han ble også nasjonal mester på bane. Han hadde allerede vist sitt potensiale. Nå var det bare å bevise at han kunne fortsette utviklingen. Året etter endte i fem seire. Fire av dem på bane. Det eneste landeveisrittet han vant var en 8.9 km lang tempo. Og hvor ellers enn Canada? Han ble både nasjonal- og juniorverdensmester på bane. I juli fikk han bronse i juniorverdensmesterskapet på tempo. To plasser ned fra året før, men han var tross alt bare 8 sekunder bak. I 2009 var han igjen overlegen på velodromen, hvor han igjen ble verdensmester, denne gangen i eliteklassen. Men denne sesongen skulle det fokuseres mer på landeveien. En etappeseier og en tredjeplass i Fleche du Sud er sterkt for en 18-åring. Men dette var ikke hans beste prestasjon. Det samme kan heller ikke sies om niendeplassen sammenlagt i Le Triptyque des Montes et Châteu, hvor han dro med seg en sjetteplass på en etappe. Han kom forøvrig plass foran vår egen Frederik Wilmann i sammendraget. Han dro også med seg femteplasser i Tour des Pays de Savoie (første etappe), ZLM Tour (slo Kristoff) og Troffe Jong Maar Moedig. Men hans beste resultat kom 31. mai. Da var det klart for Paris-Roubaix Espoirs. Et løp Phinney skulle vinne. Noe han gjorde, da han vant spurten i en gruppe på åtte. Dette året ble hans definitive gjennombrudd.

I 2010 skulle han kjøre for proffkontrakt. Han ekstreme kjøring i starten av sesongen sørget for at han fikk mulighet til å kjøre stagiaire Team RadioShack. Men hva gjorde han egentlig som gjorde han fortjent til dette? Eller skal jeg si, hva var det han ikke gjorde i starten av sesongen. Spesielt mai ble en utrolig måned for 19-åringen. FIRE(!!!) individuelle etappeseire og sammenlagt seier i Olympia Tour, er en vannvittig prestasjon. Han lekte med hele u23-laget til Rabobank. Han gjorde rett og slett narr av de andre. På de syv etappene ble han dårligste etappeplassering syv. Og da mistenker jeg at han var litt forsiktig. Alle etappene unntatt de to tempoene endte i massespurter. Og hvis vi i tillegg legger til at tempoene tilsammen var 19.5 kilometer lang, er det en enorm prestasjon å vinne med hele 1 min og 17 sekunder. Måneden før denne uhyggelig sterke prestasjonen hadde han gjort det bra i Triptuque des Monts et Châteux, med en etappeseier, en andreplass og andreplass i sammendraget. Men allerede før dette hadde han gjort det bra. I Tour of Qatar spurtet han inn til en syvende- og åttendeplass. En uke etter at Olympia Tour var ferdig skulle han forsvare seieren i Paris-Roubaix Espoirs og det gjorde han til gangs. Med god hjelp av australske Ben King kunne han vinne etter at han hadde slått to andre i spurten om seieren. Man skal ikke se bort ifra at han også kan vinne Paris-Roubaix i løpet av karrieren. Phinney har også vunnet en etappe i Tour of the Gila og et par etapper i Tour of Utah i år. I går vant han også den første etappen av årets Tour de l'Avenir. Han vant den 7 kilometer lange tempoen med 6 sekunder.

At Phinney har et enormt potensiale er det ingen tvil om. Nå spørs det bare om han klarer å ta steget opp i den absolutte verdenseliten. Det tror vi, hva tror dere?

En innholdsrik dag i Spania

Det ble en ny tøff etappe i vueltaen. Selv om rytterne ikke fikk bryne seg på de største fjellene, gikk det stort sett opp og ned på hele dagens etappe. Etappen ble preget av at en stor gruppe fikk gå avgårde. Thor Hushovd prøvde å komme med i det avgjørende bruddet, men mislyktes desverre i dag. Egentlig var nok det like greit, for selv om han hadde kommet med i det avgjørende bruddet hadde det blitt ekstremt vanskelig å vinne etappen. Feltet holdt lenge bruddet på en betryggende avstand, siden Carlos Barredo var representert i bruddet. Spanjolen var bare 3.30 bak ledende Anton før etappen, og var dermed en stor trussel i kampen om sammenlagtledelsen. Men da Barredo slapp seg ned til hovedfeltet, i sympati med sine bruddkamerater, fikk bruddet raskt en stor avstand.

Det ble klart at kampen om etappeseieren skulle utkjempes mellom de tapre i utbruddet. men det ble også en annen kamp i rittet. Siden bruddet fikk nesten 10 minutter fikk Peraud en stor virtuell ledelse. Han fikk smaken av ledertrøya, og ofret sin lagkamerat i bruddet, Jelle Vanendert, til å holde stor fart. Han ble nok litt for ivrig på å skaffe seg trøya og mistet hodet litt. Han kjørte nemlig på seg såpass mye syre at han var sjanseløs til å følge med da Egoi Martinez, Caruso, Moncoutie, David Lopez og Roman Kreuziger stakk. De fem gjorde opp om seieren. Etter mange mislykkede angrep fra alle i gruppa, klarte Caisse d'Epargne rytteren David Lopez å få en luke. Han hadde ca 20 sekunder på sine bruddkamerater i bånn av den siste bakken, som var en kilometer lang. Det var nok til at han holdt unna, og kunne strekke armene i været for en flott seier. Roman Kreuziger tok andreplassen, med Caruso på en tredjeplass.

Bak i hovedfeltet hadde Euskaltel innsett at trøya var i trøbbel, og de kjørte så hardt at Peraud var sjanseløs på trøya. Men det betydde ikke at trøya var sikret i nok en dag. Opp siste bakken prøvde Katusha å få den over på Joaquin Rodriguez sine skuldre. Alexander Kolobnev dro noe voldsomt til opp bakken, i det som så ut som et rent opptrekk for sin kaptein. Joaquin hadde, dessverre for Katusha, ikke gode nok bein til å få en luke på Igor Anton. Anton og Euskaltel klarte dermed å forsvare trøya. Den får de kose seg med på morgendagens hviledag, en dag rytterne fortjener. For de siste dagene har vært knalltøffe.

Han har blitt en spesialist på Vuelta-seire

Dagens etappe skulle skille klinten fra hveten. De store kanonen kunne skulle teste hverandre, men det var ingen av disse som vant. David Moncoutie som vant var med i dagens lange utbrudd sammen med Bazayev, Arrieta, Tschopp og Serafin Martinez. I dagens siste kategoriserte stigning stakk Moncoutie fra de øvrige i bruddet. Han hadde ingen problem med å holde ledelsen inn til mål, og kunne ta en etappeseier i den tredje Vuelta a Espana på rad.

Bak i feltet kjørte Liquigas nærmest et spurt opptrekk inn i den drøyt 3,5 kilometer lange bakken. Selv om bakken bare er 3,5 kilometer lang er den altså regnet som en 1.kategori. Det er fordi den er ekstremt bratt. Drøyt 11 % i snitt, og med partier godt over 20 % svir godt i bena. Når de i tillegg hadde vært over et par 2.kategorier ble dagens etappe virkelig tøff. Zaugg dro så hardt at Nibali valgte og ikke følge sin lagkamerat. Det gikk litt i rykk og napp, og det var tydelig at noen var sterkere enn andre. Uran prøvde seg, men ble hentet. Feltet ble splittet før noen kom opp. Dette skjedde et par ganger. Så stakk Sastre, i en bakke som egentlig ikke passer han. Han ble lett kjørt inn, men han var ikke kaputt. Litt senere høynet Joaquin Rodriguez Oliver farten, og bare Tondo, Nibali og Igor Anton kunne følge, men Joaquin Rodriguez var langt ifra ferdig. Litt senere øket han farten enda litt mer enn forrige gang. Da slet Tondo, men han kom seg etterhvert opp igjen. Neste som prøvde seg var Igor Anton. Joaquin Rodriguez fulgte lekende lett, men Tondo og Nibali måtte gi en liten luke. Redningen for Nibali, som hadde sett så bra ut tidligere, ble at de to foran ga seg veldig fort. Tondo, Igor Anton, Nibali og Joaquin Rodriguez fikk besøk av Sastre, og de kjørte sammen over toppen. Menchov, Fränk Schleck, Mosquera Miguez og Gilbert med flere hadde sluppet med en god del.

Etter en nedoverbakke var det klart for avgjørelsen i den lille favorittgruppa. Det var ingen etappeseier og ingen bonussekunder å kjempe for, så for mange var det nok overraskende for mange at Joaquin Rodriguez gikk til det han kunne mot mål. Grunnen til at han gjorde det var for å skaffe seg et sekund på Igor Anton. Da ville Katusha rytteren få ledertrøya i stede for baskeren Anton. Men Joaquin Rodriguez fikk ingen sekunder, selv om han var før Nibali og Anton i mål. Dermed er det Igor Anton som leder sammendraget, på samme sekund som Joaquin Rodriguez og to sekunder foran Nibali. Fränk Schleck er 1.47 bak, Tondo er 42 sekunder bak, Mosquera er ca. 1.20 bak , Sastre er 2.11 (og må nok hjelpe Tondo nå), mens Menchov er over 3 minutter bak.

I morgen venter en kuoert etappe uten de virkelig utfordringene. Kanskje er det nok en dag for et brudd. Mest sannsynlig blir det ikke forandringer i toppen av sammendraget.

Andreas Stauff - en mann for nåtiden og fremtiden

Det tyske stortalentet, som sykler for Quick Step, kommer fra en skikkelig sykkelfamilie. Kanskje har du hørt om Werner Stauff og Beate Stauff, tidligere Habetz? Far Werner er fire ganger mester på 100 km lagtempo. I tillegg er han også nasjonal mester i fellesstart. Han syklet for Team Stuttgart, før han etter karrieren overtok som sportsdirektør for Team Telekom. Mor Beate var tidenes yngste verdensmester. Hun ble nasjonal banemester som 15 åring! Og hun vant VM allerede som 17 åring. Hun fikk også med seg en bronsemedalje fra VM, og vant flere nasjonale titler. Men når hun ble vraket til OL i 1984 la hun opp, i en alder av 22. Også tante Gabi Habetz har vært tysk mester på 80-tallet. Ikke rart at sønnen Andreas har blitt en strålende sykkelrytter. Men forhåpentligvis legger ikke sønnen opp tidlig, som moren. For at Andreas er et stort talent, er det ingen tvil. Den bare 23 år gamle mannen, født 22 januar 1987, har nemlig allerede vist at han har stort potensiale.

I 2006 dro han med seg et par fine resultater i Thüringen Rundtfahrt. Selv om han kjempet mot rytter som Tony Martin, Edvald Boasson Hagen, Mark Cavendish og Matthew Goss kapret han et par topp 5 plasseringer. Det ble ikke til noen særlig god plassering i sammendraget, hvor vår egen Boasson Hagen ble nummer tre. 2007 ble ikke noe særlig bra år, med kun en pallplass, og igjen var det i Thüringen Rundtfahrt han viste seg frem.

Så kom 2008. Stauff hadde gått fra AKUD-Rose, ungdomslaget til Team Wiesenhof, til Team Milrams kontinental lag. Og nok en gang var det i Thüringen Rundtfahrt han skaffet seg sine hyggelige plasseringer. To tredjeplasser og en fjerdeplass. På den ene etappen slo han blant annet de talentfulle John Degenkolb, Michael Van Staeyen og Ben Swift. I slutten av august vant han Bad Homburg, hans første seier som profesjonell, vel og merke i et kriteriums ritt. I september var det nok en gang tid for å skinne. Kampioenschap van Vlaanderen ble en opptur for den 21 årige syklisten. Han ble kun slått av Andre Greipel og Stefan Van Dijk, men var foran sterke ryttere som Nico Eeckhout og Robert Wagner. Og for de som lurer på hvor sterkt det er å gjøre det bra i Kampioenschap van Vlaanderen så er det bare å høre på disse navnene: Peter Van Petegem, Johan Museeuw, Jimmy Casper, Baden Cooke og Eddy Merckx. Alle disse har vunnet løpet minst en gang. Litt senere tk han sin andre seier for sesonger, da han vant en etappe i Brandeburg -Rundtfahrt.

2009 skulle bli hans virkelige gjennombrudd med mange seire. Han begynte sesongen med fjerdeplass i Ronde van Overijssel, kun slått av Van Hummel, Baumann og Theo Bos. Men det skulle ikke stoppe der. I Fleche du Sud ble han nummer tre på den tredje etappen. Syv plasser foran amerikansk-norske Bjørn Selander. Og så kom Thüringen Rundtfahrt. Løpet han alltid hadde vært så god i. Og det skulle ikke bli noen skuffelse, heller tvert om. Det endte med to etappeseire og en andreplass. Omtrent to måneder senere ble han nummer tre i Sparkassen Giro Bochum, bak Cavendish og Ciolek, men foran Haussler og Robert Wagner. Christer Rake ble forøvrig nummer 18 i det samme løpet. Etter det gikk det slag i slag. Et par uker senere ble han nummer seks i Antwerpse Havenpijl, tre plasser foran Roy Hegrebeerg. I Schaal Sels Merksem ble han nummer tre, foran ryttere som Napolitano og Robert Førster. Tour de l'Avenir ble nok en opptur. En etappeseier, en andreplass, to femteplasser og seier i poengkonkurranser taler for seg selv. På niende etappe vant han spurten i feltet, men det holdt ikke til seier. Bak seg hadde han blant annet Jens Keukeleire.

I desember 2009 skrev han under på en to-årskontrakt for belgiske Quick Step. Quick Step hadde stor tro på unggutten. De sa at han var en av de mest talentfulle spurterne i sin generasjon. Han selv hadde også store forhåpninger. Han sa at han gledet seg til over signeringen. «Dette er en god mulighet for meg. Jeg kommer til å lære mye, og håper på å kunne lage gode resultater». Hva slags rytter han var, visste han også. Belgiske klassikere og massespurter var der han skulle hevde seg. Og han har trivdes godt i laget. «Vi er som en familie. Det er en hyggelig atmosfære, vi deler vitser og har mye moro sammen». Men det første året i Quick Step har kanskje ikke gått helt som forventet. Faktisk har det ikke blitt noen pallplasser, men han er tross alt bare neo-pro. Men det betyr ikke at spruten har gått ut av unggutten. Han har slått sterke spurtere som Alexander Kristoff, Samuel Dumoulin (i absolutt toppform), Jacopo Guarnieri, Kenny Dehaes, Gerald Ciolek, Heinrich Haussler, Peter Sagan, Daniele Bennati og Tyler Farrar i inneværende sesong. Årets klart beste resultat kom på dagens etappe i Vuelta Espana. Han spurtet inn til en strålende fjerdeplass, foran blant annet Farrar, Bennati og Hutarovich. Kanskje kan han klare å komme seg opp topp tre i løper av Vueltaen. Uansett er dette en mann med enormt potensiale som kan bli svært farlig i årene som kommer. Hva tror du om fremtiden til Andreas Stauff?

PS: Andreas blir kalt Levi Strauss av sine lagkamerater i Quick Step, uten at han selv helt vet årsaken. «Sportsdirektøren kalte meg det under en treningsleir og nå har de andre også begynt å kalle meg det.»

Petacchi knuste en sperret Cavendish

Det var duket for massespurt på dagens etappe av Vuelta a Espana. Og slik skulle det bli. Bruddet, med blant annet danske Martin Pedersen, ble hentet, uten å noen gang å være noen særlig trussel. Columbia, FDJ og Lampre sto for det meste av drajobben. Og i spurten var det Petacchi som fikk det beste opptrekket. På hans hjul var Cavendish, mens Farrar allerede hadde ødelagt etappen med å ligge for langt bak når det dro seg til. Petacchi pånet spurten med rundt 200 meter igjen til mål. Mange trodde nok at Cavendish ville passere italieneren, men i det han skulle sette inn nådestøtet ble han sperret inne mellom Petacchi og stortalentet Andreas Stauff. Dermed endte det med seier til Petacchi foran en sittende Cavendish. Juan Jose Haedo sikret den siste pallplassen så vidt foran Sauff, som igjen slo Farrar.

Gilbert behodt ledelsen i sammendraget. I morgen anbefaler jeg alle å se på etappen. Da venter fem kategoriserte stigninger hvor av en 1.kategori hvor toppen ligger 3 kilometer fra mål. Kanskje blir det omrokeringer i sammendraget. Trolig blir det en kamp mellom de største sammenlagtfavorittene, men det er også en mulighet for at et brudd går inn.

Månedens rytter i august

Da er det igjen på tide med kåringen av månedens rytter, denne gangen i august.

Daniel Martin: For en måned for den ekstremt talentfulle iren. Garmin-rytteren vant den femte etappen i Polen Rundt. Da overtok han også sammenlagtledelsen. Den ledelsen holdt han ut resten av rittet, og vant det polske rittet sammenlagt. Senere i måneden gikk han videre og vant han det italienske rittet Tre Valli Varesine. Her vant han foran gode ryttere som Pozzovivo, Nibali og Cunego. Alt i alt en meget god måned for den fremmad stormende unggutten.

Edvald Boasson Hagen: Nok en gang en god måned for nordmannen. Men denne måneden ble dessverre en nesten måned. Han startet bra med å vinne Dutch Food Valley Classic. To dager ble han nummer to i Vattenfall Cyclassics, kun slått av Tyler Farrar. To dager etter Vattenfall begynte ENECO Tour, et ritt han vant i fjor. Det begynte med en femt plass på prologen. Etter det ble det en fjerdeplass og tre tredjeplasser. I tillegg hadde han et frekt forsøk på den andre etappen. Til slutt ble han nummer tre i sammendraget, slått av Tony Martin og Koos Moerenehout.

Tony Martin: August var Martin-måneden. Både Tony og Daniel Martin kjørte sterkt. Tony kom på en relativt skuffende syvendeplass på prologen i ENECO Tour. Men etter det gikk det bare en vei. Han ble nummer to på den tredje etappen, og la grunnlaget for sammenlagtseieren. Tilslutt sto det mellom han og Moerenhout. På den siste dagen var spennigen stor før start. Men det var aldri noe tvil. Martin knuste Moerenhout på tempoen, og vant i tillegg etappen i suveren stil.

Svein Tuft: Tuft innledet måneden med temposeier i Post Danmark Rundt. Dette sikret han en andreplass i sammendraget. Senere vant han prologen i ENECO Tour i overlegen stil. Tufte kjempet så godt han kunne for å beholde sammenlagtledelsen, men det ble for tøft for den temposterke candieren. Han endte på en sterk femteplass, en meget god plassering for Garmin-rytteren.

Tyler Farrar: August var ikke bare en måned for Martin-syklistene. Det var også en måned for Garmin-Transitions. Deres superstjerne Farrar gjorde en svak figur i Post Danmark Rundt. Men rittet brukte han bare som oppkjøring etter skadene han pådro seg i Touren. Det skulle han vise senere i måneden. For han skulle vise seg frem i Tyskland litt senere. Dessverre for oss nordmenn vant han Vattenfall Cyclassics, foran våre egne Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff. Med skapte han historie. Han var den første som vant rittet to ganger, og da i tillegg på rad. Han fulgte opp med å bli nummer seks i Coppa Bernocchi, før han ble nummer to i GP Ouest France - Plouay bak Matthew Goss. Helt på slutten av måneden dro han også med seg en tredjeplass på den andre etappen i Vueltaen.

Andre Greipel: Den seiershungrige tyskeren rasket nok en gang med seg en mengde seiere. Han begynte med to seirer i Tour de Pololgne, eller Polen Rundt som det heter på norsk. Senere ble han nummer tre i både Sparkassen Giro Bochum og Vatenfall Cyclassics, før han igjen begynte å vinne. Men det begynte ikke spesielt bra i ENECO Tour. Det ble en skuffende 12.plass på den første etappen. Men så begynte han igjen. Neste etappe entde med etappesier. Han dro også med seg en etappeseier til. Og denne var mer fortjent og overbevisende enn de aller, aller fleste. Han tauet og hentet vann for sin kaptein Tony Martin. Han slet seg over hver eneste lille kneik. Og i spurten knuste han blant annet Boasson Hagen og Jürgen Roelandts.

Også andre ryttere har gjort det bra i august. Hvis du mener noen andre har vært best må du gjerne legge inn en kommentar.

En ekstrem vinnerskalle!

Dagens etappe så på forhånd ut som en etappe som var midt i blinken for Thor Hushovd. En andrekategorisstigning ca 2 mil fra mål. Siden det ikke var den lengste stigningen var det et berettiget håp om at Hushovd skulle takle bakken bedre enn sine spurtkonkurrenter. Og det slo til! Hushovd var ekstremt offensiv i kjøringen, og fullt bestemt på at han i dag skulle vinne. Han gikk inn i bakken i femteposisjon, i ryggen på Gilbert som leder rittet sammenlagt. Hushovd holdt posisjonen sin langt opp i bakken, men så ble det brattere. Da slet Hushovd klart mer, og det var rett før han slapp. Heldigvis var det da også slutt på bakken. Som en av svært få spurtere hadde han taklet bakken godt nok til å være med å kjempe om seiere. Det ble flere bruddforsøk nedover og på flata mot mål, men Cervelo og Katusha tettet lukene lett. I spurten skulle Hushovd prøve å nedkjempe spurtere som Bennati, Bole og Pozzato. Det klarte han med bravur. Han var ekstremt kald i hode og lot Bennati åpne spurten. Da Hushovd gikk fra bakhjulet til Liquigas rytteren var det klart at ingen var i nærheten av han i dag.

Etappeseieren ble sikret med en sykkellengde, og Hushovd viser at spurtkvalitetene er veldig gode i et redusert felt. Slik kan også VM ende, og da skal mange passe på Hushovd. Dette var Hushovds tredje etappeseier i vueltaen, på like mange starter. Oksen fra Grimstad har kanskje mistet litte granne av toppfarten sin, men han har blitt en mester på å gripe de mulighetene han har. Han er helt ekstrem når det kommer til å oppnå de målene han setter seg. Det så vi senest i dag. Alle de tidligere etappene har han brukt til å få i gang beina, for det var dagens etappe han hadde markert med rødt. Det var i dag han skulle være best, og best var han. Han er utvilsomt en ekstrem vinnerskalle. Med etappeseieren i dag har han oppnådd et nytt mål, det neste er VM i Australia.

Tyler Farrar mest våken da Cavendish gikk på en langspurt

Grunnet nettverkstrøbbel i går kveld fikk jeg ikke lagt ut spurtanalysen i går. Men det er bere sent enn aldri, så her kommer den. Men aller først litt kritikk til de som styrer hva vi TV-seere får se av bilder. I spurten i går var det et par ting å klage over. For det første var det et håpløst valg av kamera da rytterne passerte kilometersmarkeringen. Med en kilometer til mål er det totalt unødvendig å vise hele feltet passere. Da er det i fronten av feltet at spenningen utspiller seg, så fil for guds skyld det! Å se mange sekunder av en Hushovd som er ferdig med opptrekksjobben er totalt unødvendig. Det var en enkelt feil som TV-produksjonen kan tilgis for. Vi mistet tross alt ikke noe stor dramatikk mens de filmet feltet, men vi mistet litt oversikten. En feil de derimot har gjort under begge spurtene så langt i vueltaen er at de har for dårlige repriser. Når vi får reprisene fra en spurt er det utvilsomt best med helikopterbilder fra et fugleperspektiv. Alt blir klarere og mer oversiktlig når vi ser feltet ovenfra. Det er også da det er lett å se alle rytternes valg og strategier, og lettere å skjønne akkurat hvordan vinneren klarte å komme seg først over målstreken.

Så over til gårsdagens spurt. Gårsdagens spurt ble mye mer kaotisk enn spurten for et par dager siden ble. Det skyldes at de som holdt farten oppe på slutten ikke er de som pleier å gjøre det. Hverken HTC Columbia eller Garmin var representert i teten med andre enn deres spurtere. For HTC Columbia skyldtes det at opptrekkeren Matthew Goss punkterte 5 kilometer før mål. Andrevalget som opptrekker Bernhard Eisel, som vanligvis hadde overtatt jobben til Goss, brøt rittet i går. Derfor var Cavendish isolert. Også Farrar var isolert på slutten i går. Det skyldes at ulykkesfuglen Julian Dean falt og slo seg på oppvarmingen til lagtempoen på rittets første dag. Han er derfor ikke i slag til å trekke opp Farrar. Ingen av de to storsputerne klarte å posisjonere seg veldig bra alene i går.



Verst i posisjoneringen var Mark Cavendish. Han havnet så håpløst langt bak at han måtte gå på en langspurt. Han visste helt sikkert selv også at det ble en alt for lang spurt da han startet den, men det var hans eneste mulighet. Idet Danilo Hondo startet sitt opptrekk, og trekker hele feltet mot venstresiden av veibanen går Cavendish til med fullt trøkk på høyresiden av veien. Tyler Farrar har posisjonert seg bedre og etterhvert fått bakhjulet til Petacchi, men skjønner at det ikke går fort nok med den italienske veteranen. Han hopper over på Weylandts hjul, for så å se at Cavendish stikker. Han forlater raskt Weylandts bakhjul og går ut i vinden. Det ser ut som han nøler et lite tidelssekund på om han skal gå alene derifra, men bestemmer seg for å ta Cavendis sitt bakhjul. Det gjør han veldig lurt i. Da han først fikk bakhjulet til Cavendish var det meste gjort. Da var det bare å kline til med alle kreftene han hadde igjen, noe som holdt til seier. Men det hadde ikke blitt seier hvis han ikke hadde klart å holde hode klart og få oversikten. Han hoppet fra bakhjul til bakhjul på helt riktig tidspunkt. Det er bare de aller beste spurterne som klarer å ha så god oversikt i spurten. Når man ser løpet i reprise er det lett å se hvilke bakhjul det er lurest å ta. Men midt i en massespurt, med stor hastighet og et høyt adrenalinnivå, er det en enrom prestasjon å finne den "rette veien" mot mål. Det gjorde Farrar med bravur i går.

Gårsdagens taper var Koldo Fernandez. Og ja, jeg er klar over at det er et litt oppsiktsvekkende utsagn. For andreplass i dette selskapet er en stor prestasjon av Euskatel spurteren. Og jeg er helt enig i at det er et kjempebra resultat for han. Grunnen til at jeg sier at han ble gårsdagens taper er fordi han for engangsskyld har den absolutt beste posisjonen i spurten. Han sitter på førsteklasse tidlig i spurten, men gir fra seg plassen uten kamp. Bare se nøye etter i øyeblikket Cavendish starter sin spurt. Den eneste som følger briten i starten er Koldo Fernandez. Han får Cavendis sitt hjul uten kamp. Desverre for han blir han for sikker på at han har hjulet. Han velger å "spare" seg litt ved ikke å reise seg og spurte, men heller sitte på setet og ta minst mulig luft. Det gjør at han slipper en liten luke til Cavendish. Ikke større enn at den er perfekt til å bygge opp litt fart for så å fyke forbi Cavendish på slutten. Men før han får gjort det smetter Farrar inn i denne luka. Da er det plutselig amerikaneren som har den beste posisjonen. Fernandez må da gå rundt både Cavendish og Farrar for å vinne. Han klarer bare å ta en av dem, og blir nummer to. I dette selskapet har du ikke rå til å gi en eneste centimeter til mannen foran deg, for da slår noen andre til. Her må du være ekstremt skjerpet hele tiden. Fernandez var ikke det, selv om han i det store og hele gjorde en god spurt. Han fikk en fin andreplass, men kunne fort stått igjen som etappevinner. Det er små marginer som avgjør!

Farrar viser hvorfor han blir Garmins spurter også neste sesong!

Dagens etappe i Vuelta Espana ble langt mindre dramatisk og interessant enn gårsdagen. Et lite håp om sidevindskjøring var det eneste som brøt opp en ellers monoton etappe. Sidevinden var ikke sterk nok, så heller ikke det spenningsmomentet slo til. Da ble det en klassisk massespurt. En massespurt som langt mer uoversiktelig og mer kaotisk enn den første i rittet. Ingen lag klarte å få kontroll i front av feltet, selv om Lampre og Quick Step prøvde hardt. Det ble en stor klynge syklister som ønsket å være med i spurten. Mark Cavendish som vanligvis er en mester i å posisjonere seg, bommet i dag. Han var allikevel innstilt på å gi det et forsøk i dag, og dro i gang en langspurt, med trykk på lang. Det kunne aldri i verden holde helt inn, noe det heller ikke gjorde. Tyler Farrar var veldig våken, og tok hjulet til briten. Han lot Cavendish rase fra seg det verste, før han kontrollert og elegant passerte han og vant etappen. Nok en stor seier for amerikaneren, som nok ikke trenger å frykte for rollen sin som lagets spurter når Hushovd bytter til Garmin neste sesong. Til det er han alt for god, og Hushovd for treg.

Også Koldo Fernandez passerte Cavendish, og ble nummer to. Han var egentlig aldri i nærheten av Farrar, så seieren var aldri truet på oppløpet. Cavendish ble nummer tre, noe som er en enorm prestasjon når han først bommet så grovt med timingen. Det viser at han er fysisk sterk for øyeblikket, selv om han ikke virker like konsentrert og mentalt "skarp" som under Tour de France. Han kommer garantert til å fp sin etappeseier en elelr annen gang i løpet av vueltaen. Thor Hushovd prøvde seg ikke engang i spurten i dag. Han lå lenge langt fremme, men det så ut som at det var for å være hjelperytter. Det var i så tilfelle ikke særlig vellykket, for da spurten ble åpnet var det kjemisk fritt for Cervelo drakter i fronten. Nedleggelsen av laget ser ikke ut til å ha motivert laget noe særlig i starten av rittet. Tviler på at det er mange teameiere som har sett på vueltaen og sagt at han Cervelo rytteren må jeg bare ha.

Vi kommer tilbake med en mer detaljert analyse av spurten senere i dag.