De tre store

Et sykkelår inneholder mange høydepunkter. De som mener at Tour de France er det eneste sykkelrittet som teller, har i år gått glipp av ekstremt mange fine ritt. For første gang på flere år har alle Grand Toursene (Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a Espana) vært ekstremt morsomme. De seneste årene har Vueltaen slitt med å skape særlig med blest, og før dette rittet mistet litt av sin interesse, var det Giroen som slet. Tour de France har alltid vært ekstremt bra, og årets utgave var intet unntak. Det som er morsomt er at både Giroen og Vueltaen også stod frem slik toppritt skal fremstå; som underholdene, varierende og knalltøffe. I tillegg klarte alle de tre rittene å skille seg ut, ved å ha enkelte særegenheter.

Giro d’Italia
Giroen utmerket seg først og fremst for sine fantastiske fjell. De fantastiske naturopplevelsene, blodslitet rytterne opplevde, og ikke minst publikumsfesten gjorde årets utgave av Giroen helt spesiell. Vi ble mest betatt av det fantastiske Monte Zoncolan. Dette er utvilsomt et av verdens flotteste sykkelfjell, og været og publikum satt prikken over i-en, da feltet forserte dette monsterfjellet, som har stigningsprosenter opp mot 22 %. Men Giroen var langt mer enn Monte Zoncolan. De tingene som har brent seg fast i våre minner er de kaotiske første etappene i Nederland, gjørmeetappen på såkalte grusveier, bakketempoen opp Plan de Corones og den spektakulære målgangen på tempoetappen, som avsluttet rittet.





En god løype er alltid et meget godt utgangspunkt for et vellykket treukers ritt, men det er mer som skal på plass før det blir en legendarisk utgave. Det som sørget for at Giroen i år, i våre øyne, var bedre enn på lenge var publikum. Store sykkelritt i Italia skal være lidenskap. Det skal være en fest, og en hyllest til verdens fineste idrett. Slik ble det i år. Riktignok mye takket være nederlendere. Det var et strategisk mesterstykke å legge starten til Amsterdam. Nederlendere vet å sette pris på store sykkelritt, og i hver landsby rittet passerte stod innbyggerne på rekke og rad. Det så nesten ut som at feltet kom inn på en stor stadion hver gang de passerte en ny by. Det var så massivt oppmøte, og slik glede at det smittet godt over på oss TV-tittere. Tidvis tok det nesten pusten fra oss, og selv som Tv-seere fikk vi en følelse av å være med på noe stort. Italienerne fulgte opp, og hele rittet ble en folkefest. Det var et ritt som ble en stor gave til alle sykkelfans. Et ritt som ga tilbake til alle som har stått ved idretten når det har blåst kraftig i noen år. Så får vi heller prøve å glemme at resultatlistene i stor grad ble preget av syklister med stygge rulleblad.

Tour de France
Årets løypeprofil var ikke noe fyrverkeri, men Tour de France har en status som gjør at de ikke trenger det. Bare vi hører rittets vignettlyd kommer gåsehuden. Da vet vi at sommerens største happening starter. I tre uker får sykkelsporten all oppmerksomheten den fortjener fra media. Til og med avisene synes det er verdt å sette en journalist til å dekke rittet (!). I tillegg våkner en del av det norske sykkelpublikumet, som ligger i dvale resten av året. Det er dette rittet som for mange definerer sykkelsporten.

I år synes vi løypa var sånn passe bra. Tour de France ”kopierte” fjorårets Vuelta og årets Giro, og startet i Nederland. Arrangøren fikk det de ønsket seg, en massiv folkefest. Men det er mer som følger med når ritt legges til Nederland. Smale veier, farlige innsnevringer (nederlendernes svar på fartsdumper) og mye vind skapte til tider det komplette kaos i feltet. Om det var riktig å la et allerede stresset og overivrig felt få bryne seg på dette var det delte meninger om. Selv syntes rytterne det tidvis ble for farlig. Det førte til rytterprotest på etappen til Spa. Dermed ble en av de mest spennende etappene (på papiret) ødelagt. Men godbiten for oss som elsker sykkeldramatikk var utvilsomt etappen til Arenberg skogen, og den ble like spennende som forventet. Det er ekstremt sjeldent at det er brosteinsetapper i en Grand Tour. Mange mener slike risikable etapper ødelegger for sammendraget. De kan ha et poeng, det vil nok i hvert fall Fränk Schleck si seg enig i. For oss sere ble det derimot en fryktelig spennende dag, en dag som har brent seg fast i minnet. At Huhovd vant etappen gjorde bare det hele enda bedre.





Grunnen til at vi mener at løypa ikke var noen stor höydare. Var at nesten alle etappene var skreddersydd enten spurtere, klatrere eller utbrudd. Det var få etapper med krevende avslutninger, hvor flere forskjellige type ryttere kunne vunnet. Slik vi for eksempel så mange av i Vueltaen. Det ble litt for forutsigbart i Touren. Men det hadde sine fordeler også. Det sørget for at vi fikk se noen helt vannvittige spurter av tidenes spurter, Mark Cavendish. Vi kan ikke huske å ha sett spurter som har vært bedre enn de beste briten hadde i årets Tour. I tillegg fikk vi den fantastiske sammenlagtduellen mellom Alberto Contador og Andy Schleck. Mer dramatisk, nervepirrende og jevnt enn det ble i år, kunne vi ikke forvente oss. At det hele ble avgjort i mann-mot-mann dueller opp Col de Tourmalet og på den avsluttende tempoen, gjorde det hele ekstra spesielt. Med den vanlige, og helt perfekte, avslutningen opp Champs Elysees ble nok en vellykket Tour de France rundet av. At rittet ikke ble overskygget av doping var en lettelse.

Vuelta a Espana
Nylig avsluttede Vuelta a Espana var den av de tre Grand Tour rittene som overrasket mest, i positiv forstand. Rittet ligger ugunstig til på kalenderen. Mange er litt ”mette” på sykkel etter Tour de France, og ser mer frem til VM enn rundturen i Spania. Vueltaen ble heller ikke den folkefesten som Giroen og Touren var, men de tok det igjen ved å ha en utrolig morsom og sjarmerende løypeprofil. Med unntak av en kjedelig prolog kjørt som lagtempo, var den første uken mye mer underholdene enn den pleier. Istedenfor å ha seks paddeflate etapper, hvor det eneste spenningsmomentet er den avsluttende massespurten, var det hele omtrent som en uke med endagsritt sydd sammen. Det var etapper med korte, bratte bakker, hvor det ble offensiv kjøring. Samtidig var det noen etapper som endte i massespurt. Med andre ord litt for enhver smak, noe som ble en flott miks. Starten av rittet gagnet de eksplosive klatrerne, noe som er sjeldent vi ser i en Grand Tour.





Etter hvert kom også de klassiske fjelletappene. Det kunne riktignok gjerne vært en skikkelig fjelletappe eller to til, men arrangøren reddet seg inn ved å legge målgangen på bakketoppen på så godt som hver eneste fjelletappe. Vi fikk også en lang tempoetappe, som skilte mye. Vi synes den nye trenden med en lang tempoetappe fremfor to halvlange, er et steg i riktig retning. Høydepunktet kom på rittets nest siste dag. Der vi mener at Tour de France delvis mislyktes i fjor, med å ha en kongeetappe mot slutten av rittet, lyktes Vueltaen. Bola del Mundo var et fjell som virket til å være et fjell laget for sykkelritt. Det tøffe fjellet hadde alt et fjell trenger. Det var langt, tidvis ekstremt bratt og med flotte smale veier. Rytterne bidro også til at dette var etappen du virkelig kan angre på at du gikk glipp av, hvis du ikke satt klistret foran TV-skjermen. En enestående etappe som var med å avsluttet et meget godt ritt. At vi også her fikk en durabelig duell om sammendraget, mellom Nibali og Mosquera, gjorde rittet spennende hele veien. Bare synd rittet ikke fikk den oppmerksomheten det hadde fortjent.

Hva synes dere om årets Grand Tours? Hvilket morsomme, spennende og minneverdige øyeblikk har brent seg fast i deres minne?

Hvor står norsk sykkelsport?

Nå som det nærmer seg VM kan det være morsomt å ta et uhøytidlig blikk på hvor norsk sykkelsport står i år, i forhold til i fjor. At sykkel er populært og trendy er utvilsomt, men har det også gått rett vei i toppen av norsk sykling?

Ranking
”Tabellen lyver ikke” er et velkjent og akseptert begrep i fotballens verden. I sykkelsporten er dette derimot ikke korrekt. I og med at rankingpoeng kun gis på grunnlag av individuelle plasseringer, vil ikke god kjøring nødvendigvis belønnes med mange poeng. En hjelperytter kan kjøre mye bedre en mannen som blir nummer 5, men får færre poeng enn han for det. Er det for eksempel riktig at Francesco Chicchi kun er verdens 270 beste syklist? Ifølge verdensrankingen ja, ifølge oss NEI! Nå som vi har tatt klare forbehold om at rankingen ikke alene er et riktig måleinstrument på hvor bra (eller dårlig) det står til i sykkelnorge, kan vi se hva den forteller oss. For noe kan vi allikevel lese ut av den.

I fjor hadde Nore med 9 mann i VM. Det skyldtes at vi var topp 10 på nasjonsrankingen. I og med at vi i år kun har 3 deltakere skjønner alle at vi ikke klarte å gjenta den bedriften i år. Nå skal det sies at vi per dags dato er nummer 10 på den lista. Hadde alle rittene frem til VM telt med hadde Norge, med andre ord, også i år fått en drøss med VM-plasser. Dessverre for oss gjøres status opp den 15. august. Det er da kvotene deles ut, og da var Norge ”bare” nummer 14, og relativt langt unna den gjeve 10. plassen. Med andre ord viste rankingen at vi var dårligere i år enn i fjor, på Protour-nivå. Enda verre ser det ut på kontinentalnivå. Med andre ord i den ”ligaen” Joker Bianchi, Sparebanken Vest – Ridley, resten av de norske lagene, pluss Hushovd, Gabba, Wilmann og Kristoff konkurrerer. Her teller ikke resultatene fra Protour-ritt, men fra resten av UCI rittene som blir arrangert. 15. august i fjor lå Norge på 14. plass på denne rankingen med 630 poeng. På samme tidspunkt i år var Norge ikke bedre rangert enn som den 20. beste nasjonen. Med kun 336 poeng har vi i år kun vunnet litt over halvparten av like mange poeng som i fjor. Det ser unektelig dårlig ut.

La oss prøve å se litt bak resultatene å se om vi finner noen årsaker til den dårlige poengfangsten. I Protouren er det ingen hemmelighet at vi er helt avhengig av Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd. I fjor var det kun de som tok poeng for Norge. I år fikk de hjelp fra Alexander Kristoff, som med sin fantastiske 4. plass i Vattenfall Cyclassic sikret Norge en del poeng. Selv med denne hjelpen klarte ikke våre to stjerner å gjenta fjorårets suksess. Skader og sykdom er grunnen til det. I fjor hadde Thor Hushovd en fantastisk vårsesong, med topplasseringer i både Milan-San Remo og Paris-Roubaix. I år sørget sykdom for at vårformen hans kom senere enn normalt. Den kom litt for sent til å gjøre et fantastisk Milan-San Remo (i hvert fall resultatmessig). Da var ikke en fantastisk 2. plass i Paris-Roubaix nok til å ta igjen det tapte. Heller ikke Flandern Rundt ble noen suksess for Hushovd. Mest poeng tapte vi nok på Boasson Hagens langtidsskade. I fjor hentet han mye poeng da han vant Gent-Wevelgem. I år gikk hele vårsesongen skeis, med unntak av Tirreno-Adriatico. Med Boasson Hagens skade mistet Norge mange poeng, og i realiteten muligheten til å kvalifisere seg til en nimannskvote. Det hjalp heller ikke Norge (rankingmessig) at Boasson Hagen byttet ut herjing i Giro d’Italia, med litt tøffere motstand i Tour de France. Grunnet denne programendringen gikk han også glipp av Polen Rundt, hvor han i fjor kjørte så bra at det bøttevis av poeng med i bagasjen.

Med andre ord er det naturlige forklaringer på hvorfor Norge var dårligere i Protour i år enn i fjor. Det er heller ikke vanskelig å forklare hvorfor vi har færre poeng i kontinentalligaen. I fjor sørget trioen Nordhaug, Kristoff og Wilmann for at Joker Bianchi hadde en strålende sesong. Når de i år gikk til større lag fikk de færre sjanser til å kjøre for egne resultater, samtidig som de kjørte færre ritt i denne ”ligaen”. Joker Bianchi har ikke overraskende levert dårligere resultater uten disse rytterne på laget. Da hjelper det ikke at Sparebanken Vest – Ridley har kjørt like godt. Det tar tid å få opp nye stjernesyklister, det må vi bare akseptere.

Juniorene
Slik vi ser det har juniorene vært årets høydepunkt. Vi har utvilsomt en gullgenerasjon på gang. De seneste årene har vi gjerne hatt en eller to juniorer, som på gode dager, kunne kjøre inn gode resultater internasjonalt. I år har vi fem-seks syklister som har prester jevnt, og meget godt. Vi har et lag av kommende stjerner, som det blir utrolig morsomt å følge. Totalt sett er denne generasjonen enda bedre enn 87/88 generasjonen, og de hadde syklister som Boasson Hagen, Kristoff og Rake. Om de blir like suksessrike som seniorer, som de ovenfor nevnte, gjenstår å se, men de har store muligheter for det.

Mange spennende prosjekter
Når vi skal gjøre et forsøk på å gjøre opp status for norsk sykkelsport, må vi se litt bredere enn bare på resultater og prestasjoner på landeveien. Vi må også se på hva som skjer av prosjekter, som forhåpentligvis bidrar til å øke kvaliteten på norsk sykkelsport. Tour of Norway for Kids har holdt på noen år allerede. Det er fortsatt litt tidlig å se resultatet av dette arbeidet, men at det har sørget for at flere unge får oppleve gleden av å sykle er utvilsom. Rittene, som får mye oppmerksomhet av TV2, er gullverdt.

Men det hjelper ikke å ha gode ritt for barn, hvis ikke det blir arrangert gode ritt når de blir eldre også. Derfor er det som gleder oss aller mest i år at norske rittledere er ekstremt ambisiøse. Neste år er det store sjanser for at vi får flere store ritt i Norge. Det er snakk om at Ringerike GP skal oppgraderes til et Tour of Norway, hvor flere av de norske proffene er ønsket. Et slikt ritt tror vi ville hatt en enorm påvirkning for interessen til sporten. Det er rett og slett et magisk prosjekt som kan bli avgjørende for at norsk sykkelsport skal fortsette utviklingen den har hatt de siste årene. Et slikt ritt ville hatt positive ringvirkninger på så utrolig mye at vi ikke kan ta opp alt her. At også Rogaland GP kan bli oppgradert, og få en høyere rangering fra UCI, gjør at det blir mer enn èn sykkelfest i Norge neste år. Det er også veldig positivt at Festningsrittet har UCI status. De har jobbet hardt over lengre tid for å få det til, og de har lykkes meget godt. Alt ser ut til å ligge til rette for at rittet skal leve lenge.

De nye norske kontinentallagene har vært et friskt pust. Før årets sesong hadde vi kun to velfungerende kontinentallag (Trek Adecco slet voldsomt med økonomiske vanskeligheter). I år har vi hatt fire. Riktignok er det bare joker Bianchi og Sparebanken Vest – Ridley som har kjørt aktivt internasjonalt, men allerede neste år kommer Plussbank Cervelo jevnlig til å vise seg frem ute. Da får vi tre ambisiøse norske lag, som kommer til å tilby rytterne sine nødvendig matching, for å nå toppen. Det er eneste vei til Protouren, så det er viktig! At Ringeriks Kraft ser ut til å bli et lag som utvikler ryttere til å ta det neste steget som trengs før de kan prøve seg i for eksempel Joker Bianchi er bra.

Konklusjon
Alt i alt kan vi konkludere med at vi resultatmessig ikke er bedre i år enn i fjor, men at det har vært mer som har utviklet seg positivt enn negativt. Vi har vært uheldige og hatt skader og sykdom på våre beste ryttere (inkludert Arvesen, som vi ikke nevnte tidligere). Dette har sørget for at de ikke har levert fullt så bra som de kunne gjort. Allikevel har vi fått tidenes norske sykkelresultat, da Hushovd kjørte inn til andreplass i dronningklassikeren Paris-Roubaix. I tillegg har Nordhaug og Kristoff tatt det øverste nivået med storm. De har vist at vi får mye glede av dem i mange år fremover. At det fylles på med unge og gode norske ryttere bak Hushovd, Arvesen, Boasson Hagen og Gabba er avgjørende for sykkelinteressen. Den er nå sikret flere år frem i tid.

At vi i tilegg har flere flotte ”utenomsportslige” prosjekter på gang viser at det er kloke folk som klarer å utnytte den positive bølgen flyter på. De gjør en jobb som sikrer fremtiden. En fremtid som blir fylt med flere norske talenter enn tidligere. Selv om vi mangler en klar ener på vei opp til det øverste nivået (Rake er riktignok meget spennende) er bredden god, og da vil det alltids utvikle seg noen topper. At rytterne også blir pustet i nakken av sultne juniorer, sørger for at vi smiler bredt når vi tenker noen år frem i tid.

Farrar knuste Cavendish

Den siste etappen ble som forventet en parademarsj for sammenlagtvinneren Vicenzo Nibali. Den helt flate rundløypa i Madrid sentrum ga som ventet syklistene svært få utfordringer. Som vanlig var det noen håpefulle som prøvde seg i brudd, men de ble aldri spesielt farlige for hovedfeltet. Liquigas og HTC-Columbia tok ansvar, og bruddet ble kjørt inn ca 8 kilometer fra mål. Heller ikke et sent angrep fra Greg van Avermat kunne hindre at det ble en samlet spurt.

De fleste forventet nok rent Cavendish-show, siden han har vunnet de siste spurtene i Vueltaen rimelig overlegent. Slik ble det ikke. Cavendish virket veldig sliten etter tre ukers blodslit, og satt med tunga langt nede på haka da opptrekker Matthew Goss startet spurten for briten. Cavendish hadde ikke sin sedvanlige akselerasjon, og slet faktisk med å komme forbi Goss. Han gjorde i tillegg et feilvalg, da han gikk forbi Goss på høre siden, fremfor venstresiden. Han skjønte også selv at beina ikke var gode i dag, og så bekymret mot resten av feltet. Tyler Farrar kom som en kanonkule og vant med en sykkellengde. Cavendish klarte å ta seg sammen og ble nummer to. Det sikret han poengtrøya, hans første trøyeseier i en Grand Tour. Uten Goss sitt perfekte opptrekk i dag kunne det blitt langt mer spennende i dag, for det var utrolig lite sprut i Cavendish i dag. Goss virket råsterk og kunne kanskje vunnet hvis han kunne kjørt for seg selv, men i dag var nok den grønne trøya viktigst for HTC-Columbia.

Allan Davis ble nummer tre i dag, mens Wouter Weylandt ble nummer fire. Quick Step syklisten fikk et flott opptrekk, men klarte ikke å passere seg på hjulet til lagkameratene. De brukte med andre ord opp krefter på ingenting. Nibali kunne juble over sin første Grnd Tour seier. Det kan fort bli den første av mange.

Et sinnsykt drama opp et fantastisk fjell!

I dag skulle Vuelta a Espana avgjøres. Med 50 sekunder som skilte Nibali og Mosquera lå alt til rette for et skikkelig drama. Og drama fikk vi. For det første skal det sies at den avsluttende stigningen opp til Bola del Mundo var helt hinsides hva vi forventet. Mesteparten av stigningen var lettkjørt, og det så nesten ikke ut til at den skulle skille i det hele tatt. Men på de siste 3,5 kilometerne åpenbarte en helt vidunderlig stigning seg. Mange brattepartier gjorde at rytterne ble tvunget til mange tempo- og frekvensendringer. Mange hadde sammenliknet denne etappen med Mont Ventoux etappen i fjorprets Tour de France. Denne etappen overgikk den til de grader. Mont Ventoux kan ikke engang sammenlikne seg med Bola del Mundo. Sistnevnte stigning er så heftig at vi aldri kommer til å få se liknende i Touren.

Med et så fantastisk fjell var det bare opp til syklistene å gjøre det ekstra spennende. Og de leverte. Selv om han hadde 50 sekunder å hente inn, valgte Mosquera å vente lenge med å angripe. Helt bevisst og helt riktig. 3,5 kilometer fra mål gikk Mosquera til. Nibali ga en liten luke, men kom raskt opp på hjulet til spanjolen. Mosquera svarte med å angripe en gang til. Da ble det verre for Nibali. Han måtte se Mosquera gli lenger og lenger ifra. Det så mørkt ut for italieneren, inntil det så ut som at han bestemte seg for å gå "all-in", og akselererte. Han kjørte rett ifra Schleck, Rodriguez, Velits og Roche. Det tok ikke lang tid før han nok engang var oppe hos Mosquera. Da han kom opp ble det nok engang brattere, og Mosquera fikk en ny luke. Et drama! Avstanden var helt oppe i 16 sekunder, og Nibali og Mosquera byttet på å se mest slitne ut. Der og da stod det og vippet mellom hvem som skulle få best betalt etter tre ukers blodslit.

Nibali tok seg sammen gang på gang, kjørte inn noen sekunder på Mosquera hver gang det ble slakere stigning. Når det brattet til var Mosquera sterkest. Det ble aldri mer enn 16 sekunder. Nibali tok seg fantastisk godt sammen, og med 100 meter igjen til mål var han oppe på siden av Mosquera. Det så ut som at spanjolen i tillegg til å tape sammendraget, også skulle bli snytt for etappeseieren. Det tror jeg ingen i sykkelverdenen unnet han, for han har vært så nærme så mange ganger. Det var derfor veldig gledelig å se at Mosquera på mirakuløst vis klarte å ta seg sammen og "spurtslå" Nibali. Italieneren vant sammendraget, mens Mosquera fikk etappeseieren. På alle måter en fair fordeling, som gjorde at begge dagens gladiatorer fikk med seg noe fra dagens fantastiske oppvisning. Det var så spennende og dramatisk som det er lenge siden det har vært i en Grand Tour. Det endte med en kjempeopptur for Nibali, Mosquera og Vueltaen. Dette dramaet trengte rittet, som har mistet litt prestsije og interesse de siste årene. Nå er nok alle enige i at Vuelta Espana er et fantastisk ritt, mye takket være Nibali og Mosquera.

PS: Det er verdt å legge til at Peter Velits forsvarte tredjeplassen sammenlagt, mens Joaquin Rodriguez ble nummer tre på dagens etappe, og med det sikret seg 4. plassen sammenlagt.

Denne mannen blir farlig i VM

Dagens etappe så ut som en klar spurtetappe, men slik ble det ikke. En bakke noen kilometer før mål strakk ut feltet skikkelig, før det gikk nedover igjen. Den siste kilometeren gikk også oppover. Og det brattere enn undertegnede trodde.

I den siste bakken gikk mange til. På toppen hadde Luis Leon Sanchez og Matthew Goss en liten luke, men de ble hentet inn, mye takket være David Millar. I inngangen til den siste bakken stakk Meersman. Gilbert måtte tette luka, og ble dermed tvunget ut i vinden allerede 7oo meter før mål. Med Farrar på hjul så det veldig tøft ut. Men Gilbert viste VM-form og holdt Farrar bak seg. Farrar ble nummer to, med en annen VM-favoritt, Pozzato, på terdjeplass.

Den siste bakken var også såpass tøff at det ble sekunder mellom sammenlagtfavorittene. Nibali satt med langt fremme sammen med Peter Velits. De to tok 12 sekunder på Mosquera Miguez, som ikke passer til slike bakker som dette. De fleste sammenlagtfavorittene satt dog innenfor 30 sekunder av Gilbert.

Med dagens seier viser Gilbert at han er den største favoritten til VM. Også Pozzato som kom på tredje bekrefter sitt kanditatur som VM-favoritt.

Brite vant, foran argentiner og portugiser

Dagens etappe passet perfekt for verdens beste spurtere. Flat og kort. Det var duket for en massespurt, noe det også ble. Der var Cavendish best. Ikke noe overraskelse der. Heller ikke noe overraskende i seiersintervjuet. Nok en gang hyllet han sine lagkamerater. På andreplass kom Juan Jose Haedo, som aldri kom helt opp på siden av briten.Manuel Cardoso, som har signert for RadioShack fra og med neste år, kom på tredje. Farrar skuffet og ble "kun" nummer fire. Farrar, med flere, tapte det aller meste i en rundkjøring som kom med ca. 1,5 kilometer igjen.

Det ble ingen endringer i sammendraget på dagens etappe. Men med sin seier i dag øker Cavendish sin ledelse i poengkonkurransen, og han har nok sikret seg den for godt.

I morgen venter nok en lett etappe inn til Toledo. Den eneste utfordringen kommer helt i starten av etappen, hvor det skal over en 2.kategori.

Velits vant - Nibali i rødt

Dagens etappe skulle avgjøre mye av sammendraget i årets Vuelta a Espana. Og den ble avgjørende. En etappe de fleste trodde skulle bli vunnet av Cancellara. Noe den ikke ble. Først kjørte Menchov fortere, og litt senere kjørte megatalentet Peter Velits inn til dagens beste tid. En vanvittig prestasjon av slovaken, og han har dermed klatret til tredjeplassen i sammendraget. Like bra gikk det ikke for Joaquin Rodriguez Oliver. Han kjørte en elendig tempo, og kom inn mer enn 6 minutter (!) bak Velits, noe som vil si at han er ute av kampen om sammenlagtseieren.

Etter å ha punktert tidlig på tempoen, og så klusset med hjulbytte, kom Nibali seg tilbake på sykkelen, og kjørte bra nok til å ta over den røde trøya. Han ligger 39 sekunder foran Ezequiel Mosquera i sammendraget. Dermed er det duket for en utrolig spennende etappe på lørdag, når den siste harde etappen venter. Som nevnt er Peter Velits nummer tre i sammendraget. Han er 2 minutter bak Nibali, og skal nok heller prøve å forsvare seg, enn å angripe. 1.44 bak Velits ligger Fränk Schleck. Og rundt der er det veldig, veldig tett. Både Tondo og Joaquin Rodriguez ligger et sekund bak storebror Schleck. Ytterligere 10 sekunder bak ligger Tom Danielson, som igjen ligger 8 sekunder foran Roche. For å avslutte ligger Sastre 10 sekunder bak Roche. Det vil si at det er 29 sekunder mellom Schleck på fjerde og Sastre på niende.

De neste dagene er det et par lette etapper, før det hele skal avgjøres opp til Bola del Mundo på lørdag.

PS: Dette var Velits sin første seier for året.

Hvordan øke norske tempoferdigheter?

I går kunne procycling.no melde at Edvald Boasson Hagen velger å stå over tempoen i VM, for å kunne fokusere fullt og helt på fellesstarten. I dag kom beskjeden fra forbundet om at han ikke skal erstattes. Det betyr at Norge drar til Australia uten syklister som skal delta på tempoløpene. Fra før av var det nemlig bestemt at ingen kvinner eller menn U23 skulle kjøre tempoløpene i sine respektive klasser. I dette innlegget vil vi både diskutere hvorvidt det burde blitt tatt ut noen syklister til tempoene i VM, og hvorfor det står så dårlig til med tempoferdighetene til norske syklister. Vi håper dere har noen innspill å komme med.

Burde Norge hatt med temposyklister til VM?

Det at Norge ikke skal stille i noen av de fire tempoløpene som skal kjøres i VM (damer/herrer U23 og damer/menn elite) er et kraftig signal om at noe må gjøres i norsk sykkelsport. For er det noen nordmenn som har vist at de er så gode på tempo at de forsvarer en VM plass? Den eneste syklisten som kan slå i bordet, og si at han fortjener en plass er Boasson Hagen. Den plassen fikk han også, men han valgte å si den fra seg. Fornuftig nok spør du oss. Reidar Borgersen var nok nærmest å bli tatt ut. Mange mener nok også at han fortjener en plass. Vi er ikke helt enig. Han har riktignok kjørt noen gode tempoer i Norge, men det har vært mot rimelig svak motstand. Ja, han ble nummer to i NM, knappe minuttet bak Boasson Hagen. Men det var hverken en Boasson Hagen i storform, eller en Boasson Hagen som var toppmotivert for å grave dypest i kjelleren, han møtte. Med andre ord viser nok ikke den tiden hvordan Borgersen ligger an internasjonalt. Dessverre. Det positive er at Borgersen er fremtidens mann. Riktignok er han ingen ungkalv, men han har fortsatt flere gode år igjen på sykkelsetet. I tillegg er han fersk i sporten, har et meget godt treningsgrunnlag, og ikke minst er han dønn seriøs i sin satsing. Han kommer garantert til åkjøre en tempo eller to i fremtidige VM. Det er vi sikre på.

I en perfekt verden kunne han også fått lov til å kjøre i årets VM. Har sett at flere norske sykkelentusiaster har ment at uttaket (eller mangelen på uttak) er defensivt og negativt for norsk sykkelsport. Vi er ikke helt enig. Vi lever i en verden med bregrensede ressurser. Det er ikke gratis å sende Borgersen og temposykkelen hans med fly til Australia, og betale for kost og losji under hans opphold. Det er forbundets plikt å se det store bildet. Det bildet forteller at hvis Borgersen hadde blitt sendt til VM, hadde det betydd mindre penger til andre ting, som ungdomsarbeid, kvinnesykling, terrengsykling eller andre ting forbundet bruker penger på. Veier du det som taler for VM deltakelse for Borgersen mot det som taler imot, mener vi at forbundet har gjort rett og sagt at det negative veier tyngst. Det betyr ikke at vi ikke synes det er synd at Norge stiller uten temporyttere, bare at vi synes det er en riktig beslutning.

Hva skjer med de norske tempotalentene?

En av grunnene til at vi i dag er en nasjon som ikke utmerker oss i temposykling, er at vi ikke har tatt vare på talentene vi har. De siste årene har vi vært bedre til å ta vare på og utvikle talentene våre enn noen gang. Men det gjelder kun i fellesstarter, ikke på tempo. Det finnes dessverre alt for mange eksempler på at meget talentfulle ryttere ikke har klart å levere gode tempoer i seniorklassen. La oss ta for oss noen eksempler som støtter våre utsagn. Ole Haavardsholm var en fantstisk juniorsyklist. Hans styrke var tempoløp (selv om det var på fellesstart han hentet sin EM medalje). Som senior kjørte han ikke på langt nær like godt på tempo. Et enda bedre eksempel er Vegard Breen. Han har gjort tidenes beste norske prestasjon på et tempoløp for juniorer. Det gjorde han under junior EM i 2008. Da tok han sølvmedaljen, kun 3 sekunder bak gullmedaljen. De gangene juniorene og seniorene kjørte samme tempodistanser i norgescupen var tidene hans så sterke at de hadde vært holdt til topplasseringer også i seniorklassen. Som senior er han blitt en bedre syklist totalt sett, men en dårligere temposyklist. I fjor ble han nummer 25 på NM tempoen, mens han i år ikke deltok. Det sier sitt. Liknende historier deler han med flere ryttere. Det er ikke bare det at disse juniorenes tempoferdigheter har stagnert, de har i flere tilfeller også blitt verre. Hva skyldes det?

Det finnes det ikke noe fasitsvar på, og vi er selvsagt ikke de rette til å svare på dette. Men vi har gjort noen observasjoner, som vi tror kan være medvirkende faktorer. For det første har flere norske tempotalenter blitt dårligere på tempo etter at de har fått kontrakt med et kontinentallag (for eksempel Vegard Breen og Fillip Eidsheim). Kanskje skyldes det at det finnes mer kunnskap om fysisk trening i klubbene enn om taktiske disponeringer? I så tilfelle er det naturlig at klubbene utvikler gode temporyttere, mens kontinentallagene fokuserer mer på taktisk opplæring. Det bør allikevel være mulig for disse lagene å ta bedre vare på rytternes spesialiteter. De kommer tross alt deres lag til gode, i form av gode resultater. Vi har også bitt oss merke i at norske lag som kjører ritt i utlandet (det være seg kontinentallag, klubber som får invitasjoner til slike ritt og landslag) sjeldent har med seg temposykler, selv i løp hvor tempoetapper er svært utslagsgivende for sammendraget. Vi så det for eksempel under Istrian Spring Trophy og i Circuit des Ardennes. Det skyldes helt sikkert økonomi, men er allikevel ikke helt bra. Det er ikke rart vi ikke får frem temporyttere hvis de ikke bruker riktig utstyr når de konkurrerer internasjonalt.

Det er også verdt å merke seg at alle norske tempoløp i år er flyttet ut av norgescupen. Og har det noensinne vært noen tempoetapper i Ringerike GP? Vi føler at tempoløp ikke har vært prioritert i Norge, de har heller blitt arrangert fordi det er en lettvint måte å få arrangert et sykkelløp på. At vi i tillegg mangler en banesyklingskultur og ikke minst en velodrom, har selvsagt også mye å si. Vi håper virkelig det blir tatt tak, og at det gjøres grep for å få frem flere gode temposyklister. Med gode temposyklister kommer det også kjøresterke syklister. Nå virker det som at det kun er noen soloprosjekter som fører frem (som for eksempel team Borgersen) fremfor en storstilt satsing. Det finnes fortsatt håp. De nevnte rytterne som enda ikke har fått til tempokjøringen som seniorer, er fortsatt unge. I tillegg er det flere talenter som for eksempel Stian Saugstad (bronsjemedaljevinner under årets NM) og Phan Åge Haugård (bildet) som har et stort potensiale. Men skal disse lykkes må ting legges til rette for dem. Det er et arbeid som bør startes nå.

Nibali fikk hammeren!

I dag ble den nest siste fjelletappen i årets vuelta kjørt. Det var mange som hadde en del tid å ta igjen, noe som sørget for at det ble en morsom etappe, med mye offensiv sykling. Som vanlig fikk et brudd gå avgårde. De fikk opparbeidet seg et ganske godt forsprang. Sterkest var Mikel Nieve. Euskaltel rytteren, som har slått ut i full blomst i årets vuelta, kronet hans flotte innsats med en etappeseier. En flott prestasjon av Nieve, og ikke minst en etterlengtet og meget fortjent til et noe uheldig Euskaltel lag.

Selv om bruddet kjørte for etappeseieren var det mer spennende å følge favorittene bak i feltet. Tom Danielson og Fränk Schleck angrep tidlig i den siste bakken. De fikk etterhvert selskap av Carlos Sastre. Det gjorde at tempoet økte, og Danielson måtte slippe de to andre avgårde. Viljen til å samarbeide var ikke stor hverken fra Sastre eller Schlecks side. Det bitre bruddet Sastre tok med Saxo Bank kan være en av grunnene til det. Det viste seg at Schleck var den klart sterkeste av de to. Faktisk så det ut til at han fikk litt ekstra motivajon og noen ekstra krefter av å få besøk av spanjolen. Han økte tempoet, og fikk en stadig større luke på resten av favorittene. Han jobbet seg opp i en avstand på 35 sekunder. I gruppa bak falt den ene etter den andre av, takket være en fantastisk jobb av Roman Kreuziger. Tjekkeren ofret seg fullt og helt for lagkaptein Nibali. Av de fremste i sammendraget var det Peter Velits og Xavier Tondo som fikk størst problemer. De tre beste i sammendraget (Nibali, Joaquin og Mosquera) holdt sammen helt til det var igjen en drøy kilometer. Da fikk Nibali hammeren skikkelig. Joaquin Rodriguez la merke til dette, og tråkket det han maktet for å ta over ledelsen i sammendraget.

Fränk Schleck kom i mål 1.06 bak Nieve. Kevin De Weert tok tredjeplassen, etter å ha vært en av de som lå i brudd. 16 sekunder bak Schleck kom Joaquin Rodriguez dundrende. Han tok 18 sekunder på Mosquera og 37 sekunder på ledende Nibali. Det var mer enn nok til å overta ledelsen sammenlagt. Han har nå 33 sekunder på Nibali og 53 sekunder på Mosquera. Fränk Schleck avanserte helt frem til en fjerdeplass i sammendraget med sin strålende kjøring. Han er 2.16 bak Joaquin, noe som nok er for mye når det kun gjenstår en tempoetappe og en klatreetappe hvor det kan gjøres noe i sammendraget. Kampen om sammendraget er nå mer åpen en noen gang. På onsdagens tempo vil Joaquin angripes av både Nibali og Mosquera, som på papiret er langt mer habile temposyklister. Dette blir spennende!

Barredo vant, mens Mosquera tok nye sekunder

Nok en gang ventet en tøff etappe for rytterne i Vuelta a Espana. Og dagens etappe ble de aggressive rytterne sin etappe. Det var nemlig en av de i bruddet som skulle gå frem å vinne. Barredo kjørte i fra Martin Velits, Van Avermaet, Kaisen, Sijmens og Cazaux og vant etappen ca. minuttet foran Sijmens, med Martin Velits på tredje. En meget fortjent og sterk etappeseier av sterke Carlos Barredo.

Noen minutter bak i løypa skulle sammenlagtfavorittene kjempe en durabelig kamp. Xacobeo og Liquigas satt opp farten i feltet, og mange falt av. Den første av de gode som angrep var Carlos Sastre, og han ble fulgt av Mosquera Miguez. Angrepet var det ikke noe særlig sting i, og luka ble aldri på mange meter. Men akkurat i det Kreuziger nesten hadde kjørt de inn, måtte han gi seg. Mosquera Miguez satt opp farten litt ekstra. Sastre måtte slippe han, og de andre kom aldri helt opp til Mosquera. Luka ble større og større, og det var Nibali som måtte gjøre all jobben. Nibali kjørte av Tondo, Schleck, Roche og Sastre ganske raskt. Nibali holdt luka til Mosquera på omtrent 15 sekunder. De eneste som satt med på Nibali sitt kjør var Danielson, Peter Velits og Joaquin Rodriguez Oliver. Også Danielson fikk det tøft, og måtte slippe de tre andre. Nibali & co tok inn litt på Mosquera, men kom seg ikke helt opp. Tilslutt hadde Mosquera hentet 11 sekunder på sine argeste konkurrenter i kampen om sammenlagtseieren. Nibali, Velits og Joaquin Rodriguez kjørte samlet over mål, og dermed er avstanden forsatt 4 sekunder mellom Katusha- og Liquigaskapteinene. Med dagens enormt gode prestasjon har ekstremt talentfulle Peter Velits klatret til fjerdeplass i sammendraget, noe som ville gitt god odds før Vueltaen begynte. Og endelig gjør han seg fortjent til plassen han fikk i vår serie av syklister vi trodde kom til å utmerke seg/overraske positivt i årets sesong. Velits ligger nå et sekund foran Tondo i sammendraget.

I morgen venter nok en tøff etappe med te 1.kategorier. Da må nok Joaquin Rodriguez og Mosquera Miguez angripe Nibali. Uansett blir det spennende.

Ny mann i ledertrøya

Dagens norgescup ble som forventet et utskillingsløp. Det var svært få bruddforsøk i alle klassene, for alle skjønte at dette rittet kom til å bli knalltøft. Sola dukket opp innimellom, mens det blåste relativt kraftig i de partiene av løypa som ikke var skjermet av skog og hus.

Kvinner junior

Juniorklassen startet samtidig med seniorene. Feltet var lenge samlet, men på de siste rundene hadde Miriam Bjørnsrud fått nok av selskapet. Hun gikk solo, og holdt unna for både resten av juniorjentene og seniorjentene. Hun vant like overlegent som på gaterittet i går. Norge har utvilsomt et stort talent i denne jenta. Ikke bare vinner hun, men hun gjør det på en meget overbevisende måte.

Kvinner senior

Det ble et knalltøft utskillingsløp blant kvinnene. Det var liten tvil om at den sterkeste kom til å vinne. Dagens sterkeste var Maria Petersen. Hun gikk solo på siste runden. hun klarte ikke å hente inn junioren Bjørnsrud, men holdt unna for sine motstandere i seniorklassen. Tina Andreassen ble nummer tre, og overtok med det ledelsen i norgescupen sammenlagt.

Menn junior

I juniorklassen ble det et lureløp. Selv om det ikke ble tråkket til for fullt var det mange som fikk problemer. Det var tilslutt et ganske stort felt som skulle gjøre opp om seieren på de siste par rundene. Med en drøy runde igjen angrep tempospesialisten Magnus Tønsager. Det ble ikke enighet bak i feltet, og den knallsterke rytteren holst unna. En meget god prestasjon. Restene av feltet spurtet om de resterende plassene. Kristoffer Skjerping tok andreplassen, og økte med det ledelsen i norgescupen. Kristian Dyrnes fra Sandnes ble nummer tre.

Menn senior

Lars Petter Nordhaug klnket til fra start, og fikk med seg Marius André Hafsås. Unge Hafsås måtte slippe etter et par runder, mens Nordhaug holdt det gående nesten hele dagen. Han ble hentet da det gjensto drøye to runder. Plussbank Cervélo ble satt under stort trykk i dag. Laget mistet den ene rytteren etter den andre. Det var spesielt Sparebanken Vest - Ridley som satt tempo. Håpet var nok å overta ledelsen i sammendraget med Johan Fredrik Ziesler. Plussbank Cervélo ga ikke fra seg trøya uten kamp. Hver gang de kom litt på etterskudd klarte de å ta seg sammen og samle feltet. Tilslutt ble det allikevel for mye. En ca 10 manns stor gruppe kom seg avgårde, med balnt annet Ziesler og Aasvold. Gjølberg klarte ikke å følge, og så veldig kjørt ut. Gruppa med de sterkeste gjorde opp om seieren opp bakken siste gang. Der var Lorents Ola Aasvold klart sterkest. Det var en aldri så liten utklassing i spurten. Andreas Landa, fra arrangørklubben Frøy, gjentok fjorårets andreplass. Imponerende. Ziesler tok tredjeplassen. Aasvold har nå overtaket i norgescupen sammenlagt. Han har 180 poeng til gode på Ziesler. Gjølberg kom langt bak, og fikk dermed svært få poeng.

Gateritt i tøffe forhold

Dagens gateritt ble tøft. Regnvær skapte vanskelige forhold. Det var mange som ikke ønsket å ofre liv og helse i dag, med morgendagens norgescupritt i bakhode. I alle klasser ble feltene sprengt i fillebiter.

Kvinner junior

Miriam Bjørnsrud vant klassen overlegent. Hun var den eneste i av alle dagens vinnere som kunne krysse målstreken i ensom majestet. Hun var i en egen klasse. Strålende kjørt!

Kvinner senior

Blant seniorene ble det en liten gruppe som gjorde opp om seieren i en spurt. I spurten var Tone Hatteland totalt overlegen, og hun vant med flere sykkellengder.

Menn junior

Stavanger tok tidlig styring i rittet, og sørget for at det ble store avskalninger i feltet allerede på den første runden. Tilslutt endte det med en fem manns stor gruppe, som skulle gjøre opp om seieren. Her satt to Stavanger syklister, to fra Ringerike og Jaran Nilsen.

Det ble en tett spurt hvor Sven Erik Bystrøm så vidt klarte å slå Jaran Nilsen.

Menn senior

I seniorklassen var det Nesset og Lillehammer som var mest aktive. Det var også de som var best representert i den avgjørende 10 manns gruppa. Der kom etterhvert også Reidar Borgersen med. Etter å ha kjørt alene i ca 35 minutter, kom han seg opp til frontgruppa. Der ble riktignok Mats Lohne for sterk. Den råsterke spurteren kopierte seieren i Sandefjord GP. Sterkt gjort! Frans-Leonard Markaskard. Borgersen ble nummer tre.

Dramatisk etappe i Vuelta a Espana

Dagens etappe i Vuelta a Espana hadde en spennende løypeprofil. På veien skulle de over en 3.kategori og to 2.kategorier, før de skulle avslutte opp en 1.kategori til Pena Cabarga. De siste 5,9 kilometerne av etappen hadde et gjennomsnitt på 9,2 % stigning. På det verste var bikket det over 18 %.

Tidlig på etappen var det mye støting. Etterhvert kom Terpstra seg avgårde, og fikk en god luke. Etterpå stakk lagkameratene David Millar og Zabriskie avgårde, og kom seg etter en stund opp til Terpstra. Men det var ikke blant disse det skulle kjempes. Luis Leon Sanchez og Kolobnev stakk av fra feltet, men heller ikke det ble det noe av. Etter at de ble hentet satt Katusha høyere fart.

Så skjedde det dramatiske. Det absolutt ingen basker håpet på å måtte oppleve. Den kanskje største favoritten til sammenlagtseier, Igor Anton, krasjet med sin egen lagkamerat Egoi Martinez. Mannen med ledertrøya måtte gi seg. Dermed var Euskatels Vuelta ødelagt. Det som så så bra ut, ble totalt ødelagt i løpet av et tidel av et sekund. Dette skulle vær Antons store tour. Denne gangen skulle han tre ut av skyggen, og inn i rampelyset. Men det endte med enrom skuffelse.

Foran pågikk løpet i full fart, og de to foran, Zabriskie hadde falt av, tapte tid til feltet. I et av de bratteste partiene i bakken gikk Mosquera Miguez til. Men spanjolen fikk det tøft. Nibali kontret. Joaquin Rodriguez Oliver kom seg opp til italieneren, og med ca. 800 meter igjen til mål stakk El Purito fra Nibali. Joaquin Rodriguez hadde snudd opp ned på det som skjedde på vei opp mot Andorra. Nå var han tilbake, og viste seg som den klasserytteren han er. Han fikk hele 20 sekunder, og med bonussekundene tok han igjen 28 sekunder på Liquigas-rytteren. Dermed leder Nibali sammendraget, 4 sekunder foran Joaquin Rodriguez. På tredjeplass kom Mosquera Miguez, kun to sekunder bak Nibali. Bak der fortsatte Moncoutie sin sterke kjøring. Noe overraskende ble han nummer fire, 33 sekunder bak. Et sekund bak kom Roche, med Schleck et sekund bak seg.

I sammendraget leder som nevnt Nibali med 4 sekunder på Joaquin Rodriguez. På tredje- og fjerdeplass ligger Mosquera Miguez og Tondo. Begge er 50 sekunder bak. Det ser ut som at sammendraget står mellom disse fire. Fra Tondo er det 1.21 tilbake til Roche, som er et sekund foran Schleck.

I morgen venter nok en tøff etappe, med bakke finish. Allerede ta kan ledertrøya bytte eier.

Utklassing på hjemmebane!

Da er det første rittet i årets Oslo Sykkelfestival ferdig. Dagens tempo skilte relativt godt. Dagens klareste utklassing kom i menn junior. Phan Åge Haugård var ekstremt motivert til å sykle fort på hjemmebane, med den norske mestertrøya på skuldrene. På kjente veier ga han full gass fra start til mål. Han kjørte fletta av resten, og vant med over minuttet. Tiden hadde vært god nok til å bli nummer tre i seniorklassen. Reidar Borgersen vant ikke overraskende elite klassen, men Christer Jensen fra Ringeriks-Kraft imponerte stort, og i mål var han bare to sekunder bak rekordholder Borgersen. Imponerende. I kvinner juniorklassen var Thea Torsen nok engang noen sekunder for rask for Miriam Bjørnsrud. De to kapret de to første plassene. I kvinner senior vant Thorsovs Thrude Karlsen Natholmen. Det var forresten ekstremt jevnt i denne klassen, der 9 skunder skilte de fire beste. For alle resultater sjekk ut Frøys hjemmeside. Under følger noen bilder fra dagens tempo. Les mer på Plussbank Cervélos hjemmeside.

Overtent Hesjedal fikk det ikke til på hjemmebane - Voeckler vant

Med et par runder igjen i Grand Prix Cycliste de Quebec begynte moroa. I en bakke stakk mange av de farligste. En gruppe med Hesjedal, Wegmann, Gesink, Breschel og Cunego ble dannet. De fikk fort en ganske stor luke. Bak i feltet ble det ikke skikkelig samarbeid. Dermed fikk de større luke, men heller ikke foran samarbeidet de perfekt. Wegmann sto over, mens Cunego, Breschel og Gesink gikk ikke skikkelig rundt. Dermed var det Hesjedal som gjorde mesteparten av jobben. Kanskje ble canadieren litt for overivrig på hjemmebane. Den uhyre sterke Garmin-rytteren sto nesten alene om drajobben, men selv om han kanskje var den sterkeste, hjalp det ikke. Bak hadde RadioShack organisert seg, og med hjelp av bl.a. Sky ble utbruddet kjørt inn. Men alle lagene hadde brukt opp sine hjelpere. Det dro Voeckler nytte av. Den franske mesteren stakk på et litt lettere parti. Ingen fulgte han, og bak i "feltet" stoppet det opp. Det gjorde sånn at Voeckler fikk nok luke til å holde inn. Bak startet Boasson Hagen spurten tidlig for å se om han kunne ta igjen Voeckler. Det klarte han ikke, men i spurten var han totalt overlegen. Selv om det ikke var de beste spurtene han møtte, dro han lett fra Gesink og de øvrige. Hjemmefavoritt Hesjedal ble nummer fire. Trolig kunne det endt mye, mye bedre. Kanskje best.

Tidlig i løpet gjorde Kurt Asle Arvesen en enorm jobb for Sky. Kanskje burde Sky ha brukt han litt senere. Da kunne Edvald ha vunnet i dag. For EBH var utvilsomt en av dagens sterkest, og med det bekrefter han VM-formen. Dermed ser det ut til at begge våre kapteiner, Hushovd og Boasson Hagen, er i rute før VM. Noe som kan bli svært morsomt sett med norske øyne.