mandag 31. januar 2011

Er det mulig å gjøre sykkelsporten til en "helårsidrett" i Norge?

Norsk sykkelsport har èn utfordring mer enn de fleste andre europeiske land, nemlig klimaet. Kulda og snøen begrenser mulighetene til å avholde sykkelritt i store deler av året. En liten titt på terminlista til NCF viser at den norske sykkelsesongen starter så smått i slutten av april. Ikke før 1. mai starter Norgescupen, og med det sesongen for flere av de beste norske syklistene. Tenker ikke da på de norske proffene og semiproffene, men resten. Det er to måneder etter at sesongen starter i sydligere strøk. Med andre ord starter den norske sykkelsesongen lenge etter den europeiske. Heldigvis er vi flinkere til å trekke ut sesongen i den andre enden. Selv om det begynner å tynnes ut i rekken av sykkelritt i september, så arrangeres den siste Norgescuphelgen i månedsskifte september/oktober. Selv ikke i sydligere strøk som Spania, Italia og Frankrike holder de på noe særlig lengre. Det jeg lurer på er om norsk sykkelsport kunne vært tjent med å starte sesongen tidligere?

Flere alternativer i utlandet?
Selvsagt er været en begrensning. Snøen ligger gjerne på bakken ut mars, i hvert fall. Men det burde vel kanskje være mulig å finne et sted i Norge hvor det gikk an å arrangere Norgescup i midten av april? Da hadde i hvert fall sesongen blitt et par uker lenger. Noe særlig lenger er det ikke mulig å strekke den norske sesongen, dessverre. Så hva skal norske syklister da gjøre? Bare innfinne seg med at utlendingene får et konkurransefortrinn ved at de har en lenger konkurranseperiode? Det finnes heldigvis noen alternativer. I Danmark starter alltid sesongen litt tidligere enn i Norge. Der er nivået meget godt og stadig flere nordmenn bruker ritt i vårt naboland til å sesongdebutere. Det finnes også en annen variant. Drar man enda litt lenger syd kan man velte seg i et eldorado av kermissritt i Belgia. Rogalandsklubbene Stavanger og Sandnes har i mange år brukt dette alternativet, og de har vært norgesmestere på talentutvikling. Disse rittene er fartsfylte, tette og krevende. Kamp om posisjoner, mange akselerasjoner og god motstand gjør at disse rittene byr på gode muligheter til å finne formen før sesongen starter på hjemmebane.

Mulig å få til noe i Norge også?
Tilbudet er med andre ord godt utenfor Norge. Hvorfor har ikke vi flere muligheter for å drive aktiv sykkelsport i Norge på vinteren? Det finnes en haug med sykkeldisipliner som det burde gå an å arrangere i Norge i løpet av vintermånedene. Hadde vi hatt velodromer i Norge hadde disse kunnet bli brukt til å lage en norsk cup i banesykling. Eventuelt kunne bi gått sammen med Sverige (som nylig har fått sin første velodrom) og Danmark (som er en stolt banenasjon) og fått til en Skandinavisk cup. En annen disiplin som vi gjerne skulle sett at var mer utbredt i Norge er cyclocross. Norske forhold burde være nærmest perfekte for denne sykkelgrenen, hvor trapper og andre hindre forseres i det som ellers minner noe om et terrengsykkelritt. I Rogaland har de startet opp en slik cup, hvor lokale syklister har stilt opp. Det lokale kontinentallaget Sparebanken Vest - Ridley har vært gode til å fronte og delta i disse rittene. Man skulle tro at disse rittene skulle være perfekte for mosjonister som ønsker seg fart, spenning og en arena hvor konkurranseinnstinktet kan få herje fritt. I tillegg kunne aktive syklister brukt det som en morsom måte å få litt konkurransetrening på. Vi innser at slike ritt ville fått tøff konkurranse av langrenn. Det er tross alt mange av de som er ivrigst på sykkelen på sommeren som bytter ut sykkel med ski når vinteren kommer. Men per dags dato finnes det knapt nok noen utholdenhetsidretter som utfordrer langrennssportens posisjon de månedene det ligger snø på bakken. Det er sikkert mange som kunne tenkt seg å bruke sykkelen aktivt i vintermånedene også.

I tilegg til de to nevnte sykkelgrenene finnes det også en idrett for de som ønsker å teste flest mulig aspekter av utholdenhetsidretten. Vintertriathlon er en idrett hvor det konkurreres i løping, sykling og langrenn. Norge er så vidt vi har forstått en ledene nasjon i denne relativt lille idretten. Kanskje hadde dette vært noe for noen norske syklister? Mener å huske at Joker Meridas Vegard Breen tidligere har gjort det meget bra i denne idretten. Det er ikke slik at vi på død og liv mener at det må konkurreres så himla mye på sykkel under vinteren, men vi tror det med fordel kunne vært flere alternativer for norske syklister. Det er selvfølgelig viktigst at vinteren brukes til å legge et godt grunnlag for en ny sesong, men å "sprite" opp tøffe treningsperioder med noen få morsomme konkurranser i alternative sykkelgrener kan vel ikke skade? Da NCF arrangerte banesamling noen måneder etter sesongslutt i fjor ble det stor pågang. Mange ønsket å prøve dette siden det var noe nytt, noe annerledes. Det er kanskje ikke så rart at noen lengter etter litt variasjon, det er tross alt lang tid fra oktober til mai.

Tror dere norsk sykkelsport hadde hatt godt av at det ble arrangert flere sykkelkonkurranser i ulike sykkelgrener i løpet av vinteren? Finnes det noe marked for slike ritt i Norge på denne tiden av året?

lørdag 29. januar 2011

Andrea Guardini - det nye italienske sprintfunnet

Merk dere navnet først som sist: Andrea Guardini. Det er en mann som kommer til å dominere sykkelsporten de neste årene. Dette er en kommende italiensk spurtstjerne. Denne mannen kommer til å vinne enormt med seiere i sin karriere.



En seiersmaskin
Andrea Guardini ble født i Verona den 12. juni 1989. I fjor ble han den mestvinnende italienske amatørsyklisten, med 19 seiere. Det var ikke mange storseiere, men antallet sier sitt om talentet. Du vinner ikke 19 sykkelritt uten å være god! Den største seieren var etappeseieren i Baby-Gir0 (U26-utgaven av Giro d'Italia). Den seieren kom i en massepurt, og det er her han utmerker seg. Med bakgrunn fra banesykling har han en eksplosivitet få andre kan matche. Etter en så flott fjorårssesong var interessen for rytteren stor. Valget falt på det mellomstore italienske laget Farnese Vini. Laget er etterfølgeren til ISD Neri (ISD gikk over som delsponsor av Lampre, mens Farnese som var Lampres delsponsor i fjor ble dette lagets nye hovedsponsor) og har flere gode ryttere, som Oscar Gatto, Luca Mazzanti og Giovanni Visconti. Men Guardini er i ferd med å bli lagets nye stjerne.



Det er riktignok litt tidlig å ta helt av, for rytteren er tross alt ikke ferdig med sitt første profesjonelle ritt ennå. Men maken til talent skal man se lenge etter. Han har i skrivende stund allerede vunnet fire etapper i Tour de Langkawi. "Hva så?", spør kanskje noen. Tour de Langkawi er tross alt ikke noe storritt, spurtfeltet er svakt og få ryttere har funnet formen så tidlig i sesongen. Alt dette er riktig, og Guardini er tross alt fortsatt en ukjent rytter. Men la oss forklare akkurat hvorfor vi tror at denne mannen er en fremtidig superstjerne. For det første er det mange store ryttere som har startet sin karriere med å kjøre godt i det malaysiske rittet. Som nevnt tidligere denne uka var det her Alessandro Petacchi åpnet sin seierskonto for mange, mange år siden. Ryttere som Robert Hunter og Graeme Brown har også herjet verre i dette rittet. I fjor vant Michael Matthews to etapper i dette rittet, og de fleste husker vel hvordan resten av sesongen utartet seg for han? Som en kuriositet kan vi legge til at også en nordmann har vunnet en etappe i dette rittet. Den seieren kom tilbake i 1999, og det var den fantastiske Bjørnar Vestøl som det året vant den 6. etappen. Med andre ord er Guardini i godt selskap.



Spurter som Cavendish
Det er ikke seierene alene som gjør at vi blir så begeistret. Det er hvordan han vinner rittene. Han har noen helt fantastiske spurter, som dere kan se i videoene fra etappeseierene hans så langt i Langkawi. Det er riktignok ikke verdens mest imponerende filming, men det er allikevel mulig å se hvorfor denne rytteren er en seiersmaskin. Han har en teknikk og stil som minner ekstremt mye om Mark Cavendish. Akkurat som den verdenskjente briten har Guardini en aerodynamisk stil som er ekstremt effektiv. Det er også en enorm kraft og en voldsom akselerasjon i spurtene. På dagens (den sjuende) etappen, vinner han på en helt utrolig måte. Han smeller til med en utrolig langspurt, men på grunn av sin enorme akselerasjon, sin seighet og ikke minst hans fantastiske evne til å holde teknikken selv når beina er pinne stive, vinner han. Det er bare de aller beste spurterne som klarer å vinne på denne måten. Vi har sett Petacchi og Cavendish gjøre det, og nå altså Guardini.



Møter Cavnedish i Qatar
Det kan fort bli mange oppturer denne sesongen for Guardini. Laget hans får kjøre Giroen og det kan fort bli hans første mulighet til å vinne etapper i Grand Tours. Men du trenger ikke å vente helt til det før du får se hva denne mannen er god for. For om bare en drøy uke skal han utfordre Cavendish, Petacchi og mange andre toppspurtere, i Tour of Qatar. Skulle han takle sidevinden så godt at han sitter med inn i finalen på noen etapper kan han fort ta en del skalper. Til tross for sin mangel på rutine er denne mannen allerde nå klar for store utfordringer. Han kan vise seg å bli årets åpenbaring, og følge i fotsporene til Mario Cipollini og Alessandro Petacchi. Ironisk nok så sykler han i år på Cipollini-sykler. En ny italiensk spurtstjerne er født.

Er dette Italias nye sprintfunn eller vinner han kun fordi han møter "dårlig" motstand? Er dette en rytter som om noen år kan utfordre Mark Cavendish?

fredag 28. januar 2011

Joker Merida med et massivt rittprogram!

Procycling.no annonserte i dag rittprogrammet til Joker Merida denne sesongen. Laget har økt budsjettet og hentet inn mange nye ryttere før denne sesongen. Med et lag fullt av lovende og ambisiøse syklister har lagets største problem virket til å være å gi alle rytterne god nok matching. Programmet som ble presentert i dag er såpass massivt at her er det anledning til å gi alle rytterne mange utfordringer. Sesongstarten er allerede 7. mars i det franske endagsrittet GP de Lillers. Det følger så ytterligere to endagsritt, før sesongen for alvor begynner med Tour de Normandie. Dette er et stort ritt, og det starter 21. mars. Det er nok også på denne tiden at laget for første gang "deler seg". For fra 17-20. mars arrangeres Istrian Spring Trophy. Rytterne som ikke er med på laget til Normandie får mulighet til å vise seg frem i dette rittet. I denne perioden er rittprogrammet tett og det legges opp til at både U23 laget (med blant annet Stake Laengen og Robinson Bugge) og "førstelaget" skal få vist seg frem. For U23 gutta i laget vil U23-utgaven av Flandern Rundt være høydepunktet denne våren. Det rittet arrangeres 8. april. Joker Merida vil i år satse mye mer på Norgescupen enn de har gjort de siste årene. Selv om det ikke er sikkert at de sender toppet mannskap, vil de ha med ryttere som har langt flere konkurransekilometer i beina enn de hjemlige konkurrentene.

Det ene høydepunktet etter det andre
Etter mange konkurranser i utlandet i mars og april vil fokuset rette seg mot Norge i mai og juni. De vil fortsatt kjøre flere konkurranser i utlandet i denne tidsperioden, men det er på denne tiden at de fleste norske UCI-rittene (Ringerike GP, Rogaland GP og Tour of Norway) arrangeres. I slutten av juni er det NM, noe som blir viktig for laget. De har et rittprogram i juni som bør sørge for at mange av lagets ryttere er i form til NM. Joker Merida er helt sikkert ekstremt sugne på den norske mesterskapstrøya. Etter å ha vunnet den to år på rad i 2006 og 2007 har de måttet se at proffene har stukket av med den gjeve trøya de siste tre årene. Høstsesongen er ikke like tettpakket som vårsesongen, men til gjengjeld er rittene enda litt større og mer prestisjefulle. De beste får kjøre ritt som Paris-Corréze, Tour de l'Avenir (hvis Norge kvalifiserer seg?), Tour of Britain og Tour of China. Lagets nest beste ryttere vil prøve å markere seg i hjemlige ritt som Norgescupen og Festningsrittet.

Alle vil få muligheten til å vise seg frem
Det er veldig gledelig å se at Joker Merida har fått på plass et så imponerende og sterkt rittprogram. Tidligere år har de nærmest satt et "fast lag" som kjører så godt som alle rittene. Det har gjort at de rytterne på laget som ikke har vært en del av denne faste oppstillingen har fått kjøre svært få ritt. Det har ikke vært så veldig farlig, siden de har hatt en relativt liten stall og fordi det har vært rimelig store kvalitetsforskjeller på rytterne i laget (mye fordi en del av rytterne har slitt mye med skader). Når de i år har et så ekstremt godt lag, både kvalitets- og kvantitetsmessig, har de vært nødt til å utvide rittprogrammet. Det har de heldigvis også gjort. Ryttere som ikke starter i de første rittene vil raskt få mulighet til å vise seg frem i internasjonale ritt, fordi laget har flere ritt som overlapper hverandre. På den måten vil disse rytterne få den matchingen de trenger og veien frem til startplass i de største rittene er betraktelig mindre. Det tror jeg er avgjørende for motivasjonen til rytterne og ikke minst for at alle skal kunne utvikle seg.

Det er også stor variasjon i rittene laget skal kjøre. Her finnes det mange muligheter for både spurtere, klatrere og offensive ryttere. Til og med tempokometen Reidar Borgersen har fått noen ritt spesialdesignet for å få han i form til VM, hvor laget håper at han skal få muligheten til å representere Norge. Laget har flere kuperte ritt på programmet enn de noen gang tidligere har hatt. Med ryttere som Remme, Rake, Wilmann, Sørtveit og Stake Laengen på laget er det vanskelig å argumentere mot at det er meget klokt. Men det som er viktigst av alt er det at laget skal kjøre mange ritt som blir sett på som store utstillingsvinduer. Det er veldig skuffende hvis laget ikke leverer minst en rytter til proffsirkuset etter årets sesong. Med det programmet de skal kjøre er det massevis av muligheter for rytterne til å bevise at de fortjener en proffkontrakt.

Er dere fornøyd med Joker Meridas rittprogram?

torsdag 27. januar 2011

Er fransk sykkelsport på vei opp og frem?

Fransk sykkelsport har vært nede i en bølgedal i flere år. Det er mange år siden Frankrike har hatt en seriøs utfordrer til seieren i Tour de france. Deres siste triumf i hjemmerittet stod Bernard Hinault for i 1985. Med andre ord var det i fjor 25 års jubileum for Frankrikes siste seier i Tour de France. Når den store sykkelnasjonen heller ikke har produsert storspurtere eller klassikerryttere i fleng, er det lett å konkludere med at fransk sykkelsport har slitt noe voldsomt de siste årene. Nå kan det derimot virke som at landet på ny kan se lyst på sykkelfremtiden.

Hvorfor har fransk sykkelsport slitt?
Det er mange grunner til at Frankrike har blitt den dårligste av de store sykkelnasjonene. At landet har tatt dopingproblematikken mer seriøst enn for eksempel Italia og Spania de seneste årene er en viktig faktor. Det er ikke til å skyve under teppe at det spesielt på slutten av 90-tallet og starten av dette årtusenet har vært vanskelig å vinne store sykkelritt på en rettferdig måte. Uten doping har nok flere potensielt store ryttere opplevd at de ikke har vært konkurransedyktige, og kanskje gitt opp. Slik er det ikke lenger. Det finnes fortsatt doping i sykkelsporten, men det er utvilsomt mulig å vinne store sykkelritt uten doping i blodet. Frankrikes sterke og strenge dopingpolitikk tror og håper (først og fremst på sportens vegne) jeg at de får betalt for i fremtiden.

Et annet argument for at det har gått såpass dårlig med fransk sykkelsport er at franske rytterne får veldig mye, veldig lett. Det finnes mange franske lag som rimelig ukritisk signerer franske ryttere. Franske ryttere blir rett og slett proffe tidligere enn de har godt av. De kan leve et godt sykkelritt uten å prestere noe særlig. Med det utgangspunktet sier det seg selv at ikke alle klarer å leve opp til sitt fulle potensiale. Men det er ikke bare rytternes skyld at de ikke blir så gode som de kan. Min følelse er at det har blitt jobbet for dårlig i franske sykkellag. De har ikke ledet an i utviklingen nav sporten, faktisk har de knapt nok vært med når andre lag har satt standarene. Det er de internasjonale lagene som HTC, Garmin, Cervélo og Sky som i mine øyne har ledet an utviklingen de siste årene. Franskmennene virker til å tro at de har oppskriften på suksess, men resultatene viser noe annet.

Større fokus på resultater
Det er dog en del som tyder på at dette så smått er i ferd med å snu. Med de nye reglene som setter prestasjoner og resultater i fokus når det kommer til utnevnelse av Protour-lisenser, blir alle lagene tvunget til å være mer resultatorienterte. Det holder ikke lenger å kjøre offensivt for å vise frem trøya og sponsorene. For er ikke resultatene gode nok, så får ikke lagene være med i de store rittene, og da er det ingen som får med seg at de kjører offensivt. Det er avgjørende for fransk sykkelsport at lagene bytter fokus fra å vise seg mest mulig frem til å kjøre best mulig. I år er det kun ett fransk lag som er med i Protouren. Hvis det fortsetter slik vil det i fremtiden bli stadig færre store franske lag. Riktignok er de franske lagene fortsatt "beskyttet". Det viser for eksempel ASOs fordeling av wild-cardene til Tour de France. De uttalte at de ga franske lag wild-card fordi de vil hjelpe fransk sykkelsport, men det er en stor fare for at de kun gjør dem en stor bjørnetjeneste. Siden fransk sykkelsport er så avhengige av å fostre flere vinnertyper passer det godt at en ny og veldig talentfull generasjon er på vei opp og frem.

En generasjon med vinnere
Generasjonen som kommer opp har satt sitt preg på junior og U23-klassene, hvor de har vært nødt til å kjempe om toppresultater for å sikre seg en proffkontrakt. Frankrike har blant annet vunnet verdensmesterskapet for juniorer (fellesstart) i fjor og i 2008, og de fikk U23-verdensmesteren i 2009. Når de nå er blitt proffe så vil kravene om å oppnå resultater fortsatt være til stede. Franske lag er ikke lenger fornøyd med bare å vise seg frem, for uten resultater har ikke lagene noen fremtid. Jeg tror ikke vi får se at franske lag plutselig blir superkyniske, men de vil nok prøve å tenke seg om to ganger før de angriper. Å kjøre offensivt er flott, men det må være en tanke bak hvert angrep. Det må ligge en plan til grunn for det lagene foretar seg. De siste årene har det virket som at de franske lagene har angrepet så mye siden de ikke har stolt på at de har kvaliteten til å vinne på andre måter. Med den nye generasjonen av syklister, som er vant til å vinne tøffe sykkelritt (riktignok på litt lavere nivå), vil de franske lagene få flere taktiske alternativer.

Blant rytterne jeg tenker på er de sterke klatrerne Romain Sicard, Thibault Pinot, Jerome Coppel og Alexandre Geniez, og andre sterke ryttere som Yaonn Offredo, Tony Gallopin, Johan Le Bon og Arthur Vichot. For å nevne noen. Det at det kommer frem flere samtidig er spesielt viktig i et land som Frankrike. For når en så stor sykkelnasjon som Frankrike er så sulteforet på suksess og så oppdager et stort talent, pleier dette talentet å løftes på gullstol. All oppmerksomheten kan bli altfor mye for en enkelt rytter. Når det nå er flere profiler som kommer opp samtidig, blir presset og forventningene fordelt på dem alle. Det gjør at presset blir levelig og at sjansene for at de faktisk klarer å kjempe om store seiere øker. Alt for ofte har vi sett store franske talenter falle igjennom, men det skal mer til for at en hel generasjon faller gjennom. Og skulle bare en klare å nå toppen vil det bety uendelig mye for fransk sykkelsport.

Hvorfor tror dere at fransk sykkelsport har slitt så mye de siste årene? Er fremtiden lys for fransk sykkelsport?

onsdag 26. januar 2011

En ny Petacchi eller Bettini?

For øyeblikket foregår Tour de Langkawi i Malaysia. Løpet er kanskje ikke det mest kjente, men er det største sykkelrittet i Asia. Løpet har blitt arrangert siden 1996, og består av 10 etapper. Og selv om ikke løpet er veldig kjent, er det kjente navn som har vunnet her, og som har vunnet sine første seire som profesjonelle i akkurat dette løpet. Blant vinnerne av løpet sammenlagt finner vi Paolo Lanfranchi (eneste som har vunnet to ganger), Chris Horner, Tom Danielson, Anthony Charteau og Jose Rujano. Listen over vinnerne av den grønne trøya er minst like imponerende. Jeg nevner bare Paolo Bettini (ble også nummer to i sammendraget), Robert Hunter, Graeme Brown (to ganger), Steffen Radochla, Alberto Loddo og Aurelien Clerc. Faktisk fikk Paolo Bettini sin profesjonelle debut i løpet i 1997, og ble nummer to på en etappe. Og alle vet hvor suksessfull hans karriere ble.

Så det er altså mange gode ryttere som har deltatt i dette rittet, og gjort det bra, relativt tidlig i sin karriere. I 1998 var rittet relativt nytt, men det var da en av verdens mest fremtredende ryttere det siste tiåret fikk sin første seier som profesjonell. Jeg snakker om Alessandro Petacchi, som har vunnet utrolige 147 seire i sin karriere. Han fikk sin første seier her, og etter det har karrieren skutt rett til værs. I årets utgave vant Andrea Guardini, italieneren som sykler for Farnese Vini-Neri, de to første etappene. Da begynte italienske medier å sammenligne han med Petacchi, kanskje desperate etter en ny verdensklassesptrinter. Men kanskje er det noe i det. Langkawi er i alle fall et sted hvor mange gode ryttere har prestert godt i starten av sin karriere, og kanskje kommer noen av årets deltakere til å vokse frem til å bli verdensstjerner. Kanskje sitter den nye Petacchi eller Bettini i feltet.

I denne utgaven er det kjørt fire etapper. Som nevnt vant Guardini de to første. Marcel Kittel vant den tredje foran Manan og Guardini. Den fjerde etappen var av det mer kuperte slaget og Takeaki Ayabe stakk av med seieren og leder sammendraget. Det gjenstår 6 etapper av rittet.

mandag 24. januar 2011

Norges beste sykkellag!

Team Hitec Products - UCK er det høyest rangerte norske sykkellaget. Det profesjonelle norske UCI-registrerte laget, er på årets første UCI-ranking rangert som det 6. beste laget i verden. Målrettet arbeid over tid, sammen med signeringen av en av verdens beste syklister har gitt dem denne posisjonen.

Norsk kvinnesykling i vinden
I skyggen av den eksplosive veksten i norsk herresykling har kvinnesyklingen sakte, men sikkert bygget seg opp i Norge. Det blir stadig bedre felt i Norgescupen, og flere og flere kvinner begynner å sykle. Viktigst av alt ,i hvert fall for toppidretten, så har de unge og lovende norske sykkelkvinnene blitt tatt godt vare på. NCF har hatt et sterkt fokus på kvinnene, og programmet for det norske U23 landslaget har vært rimelig innholdsrikt. Flere av våre største talenter har fått mulighet til å teste seg ut mot internasjonal motstand med flagget på brystet. I tillegg til NCFs satsing har det også vokst frem norske lag, som sikrer de beste norske kvinnesyklistene god matching. Best i klassen har de vært i Ullensaker cykleklub (UCK). I 2009 klarte sykkelklubben på rekordtid å bygge opp et kvinnelig UCI-registrert lag. Fra første dag og frem til i dag har laget vokst seg større og større.

En av verdens beste syklister klar for laget
Kommende sesong ser lovende ut for laget. Inn har nemlig en av verdens beste kvinnelige syklister kommet. Emma Johansson har blant annet verdenscupseiere, èn VM-bronsje og ett OL-sølv på CV-en. Den svenske stjernen har i flere år vært med på å dominere internasjonal kvinnesykling. De to siste sesongene har hun endt på andreplass i verdenscupen sammenlagt, mens hun for øyeblikket er ranket som den fjerde beste kvinnelige syklisten på UCIs ranking. Aldri før har en syklist med en så imponerende merittliste syklet på et norsk lag. Johansson vil selvsagt være soleklar kaptein for det norske laget i årets viktigste sykkelritt. Hun er en garantist for seiere og topplasseringer, og vil være ekstremt viktig for laget. Ikke bare for å bringe hjem resultater laget kan være stolte av, men hennes rutine og erfaringer vil være gull verdt for de unge norske syklistene.

Flere norske talenter får sjansen
For Johanssons innkomst er ikke den eneste forandringen Team Hitec Products - UCK har gjort før årets sesong. De har også satset tyngre på norske talenter enn noen gang tidligere. I fjor var 7 av lagets 15 syklister norske, mens det i år er 8 nordmenn i en stall som totalt teller 11 syklister. I tillegg til nevnte Johansson og de norske syklsitene er det svenske Sara Mustonen og tyske Lisa Brennauer som utgjør laget. De norske syklistene er rutinerte Tone Hatteland (bildet), Kristine Saastad, Emile Moberg, Lise Nøstvold, Frøydis Wærstad, Cecilie Sæterøy Johansen, Johanne Bergseth og Marie Voreland. De tre sistnevnte er nye i laget og de anses alle som noen av de mest talentfulle kvinnelige syklistene i Norge. Med disse signeringene er Team Hitec Products - UCK blitt et slags forbedret norsk (U23)landslag. Laget vil sørge for at de norske talentene vil få matching på det nivået som trengs for å bli enda bedre, samtidig som de får lære, kjøre og trene med en av verdens beste syklister. Dette bør være ideelt for norsk kvinnesykling, noe som igjen vil gagne Team Hitec Products - UCK på sikt. Forhåpentligvis vil vi om noen år få norske kvinner som kniver om seiere i de største rittene. Det er en stund siden sist det skjedde, men dette laget jobber hardt for at vi snart vil få oppleve det igjen.

Hvor viktig er Team Hitec Products - UCK for utviklingen av norsk kvinnesykling? Tror dere laget klarer å fostre fremtidige norske verdensmestere?

søndag 23. januar 2011

Slik tapte Matthew Goss Tour Down Under

Det er dessverre ingen gode bilder fra spurten på nettet, så det er litt vanskelig å se hva som faktisk skjer i spurten. Vi skal allikevel se på hvordan Matthew Goss klarte å tape hele Tour Down Under 2011 med ca en halv sykkellengde.



Dagens spurt var uvanlig kontrollert. Team Sky kjørte et langt opptrekkstog, noe vi stadig sjeldnere ser i de store rittene. Grunnen til at Team Sky var totalt overlegne og styrte alt de siste kilometerne, skyldtes at de andre storlagene hadde brukt opp mye krefter tidligere på etappen. For de andre lagene som pleier å kjempe om de fremste plassene i spurtene, som HTC, Garmin, Rabobank og OmegaPharma-Lotto, hadde brukt mye krefter på å hente inn tidlige utbrudd før de innlagte spurtene. De hadde brent av kruttet på å kjempe om bonussekundene som kunne gitt deres kapteiner en mulighet til å vinne sammnelagt. Team Sky hadde ingen som kunne vinne sammendraget før denne etappen, og overlot derfor all kjøring og spurting på de innlagte spurtene til de andre lagene. På den siste runden profiterte de på det. Opp den lille bakken på runden, ca 3 kilometer fra mål, kom Skys tog opp på høyresiden av feltet. De hadde mange menn som hadde mye krefter igjen. Derifra og til mål hadde de full kontroll på feltet, og de andre måtte kjempe om plassene bak Skys tog.

Skulder mot skulder
Mannen som var mest observant på Team Skys manøver var Saxo Banks JJ Haedo. Da Sky toget fosset forbi han i bakken var han rask til å kaste seg inn på hjulet deres. Posisjonen rett bak Team Sky var meget populær, noe Haedo fikk merke på kroppen. For Greipel ønsket seg plassen hans og prøvde å kapre den. Haedo hadde ingen planer om å gi fra seg plassen, og argentineren var sterkest i skulder mot skulder duellen. Dermed var Greipel ute av kampen om seieren. Neste utfordrer var Mark Renshaw, som hadde Matthew Goss på hjul. Takket være bonussekunder tidligere på etappen var Goss i en slik posisjon at første- eller andreplass på etappen ville gitt han sammenlagtseiren. Dette visste Renshaw da han gikk inn i en skulder mot skulder duell med Haedo. I motsetning til Greipel kom Renshaw på venstresiden av Haedo, noe som var lurt.

For den siste svingen, ca 400-500 meter fra mål, var en venstresving. Så selv om Haedo igjen gikk seirene ut av en skulder mot skulder duell, så fikk Renshaw plass på innsiden. Han presset seg frem helt inne ved gjerdett og kom helt i tet. Det kunne vært det optimale opptrekket for Goss, men australieneren fulgte ikke lagkameratens bakhjul. Hvorfor er det vanskelig å si, men en blanding av at han var sliten og at han var redd for å bli sperret inne, er naturlige forklaringer. Han safet litt med andre ord, noe som kostet han sammenlagtseieren. Istedenfor å følge Renshaw blir Goss liggende bak Haedo. Det er ikke noe sjakktrekk, for Haedo har ikke særlig mye trøkk i beina, og klarer aldri å utfordre Team Sky. Det er allikevel ikke langt unna at Team Sky klarer å ødelegge såpass mye for seg selv at Goss allikevel får en andreplass. For i det Renshaw kommer som et skudd blir Greg Henderson litt overivrig. Han går på feil side av lagkameraten sin når han skal passere han, samtidig som samme lagkamerat ( han som ligger foran Henderson) slår av på tempoet. Dermed må Henderson kjøre "en omvei" rundt sin egen lagkamerat, før han igjen kommer seg foran Swift. Den uheldige manøveren blir ikke avgjørende og Team Sky klarer å ta en dobbelseier.

Litt for "feig"
Matthew Goss er ikke langt unna andreplassen på etappen, som ville gitt sammenlagtseieren, men fordi han velger å ikke ta risikoen på å følge Renshaw når han forserer langs med gjerdet, kommer han litt for langt bak. I dag lå alt til rette for Goss. Laget hans jobbet strålende og opptrekket var perfekt. Det eneste som manglet var den nødvendige farten og smartnessen fra Goss sin side. Jeg er rimelig sikker på at denne spurten kommer til å kværne rundt i hode til Matthew Goss i lang tid fremover, for her hadde han en alle tiders mulighet til å vinne sin største seier noensinne.

Meyer med sammenlagtseieren takket være Team Sky dobbel!

Det ble en dramatisk og ytterst spennende sisteettappe i Tour Down Under. I teorien kunne fire ryttere vinne uten at de gikk inn i brudd. Det var sammenlagtleder Cameron Meyer, HTC-rytteren Matthew Goss og Rabobank duoen Laurens Ten Dam og Michael Matthews. Garmin, som hadde ledertrøya med Meyer innså at deres mulighet til å vinne sammenlagt var å gi spurterne færrest mulige bonussekunder å kjempe mellom. Derfor angrep de med den ene rytteren etter den andre. Dette for å blokkere bonussekundene på de to innlagte spurtene. Taktikken fungerte sånn halvveis. De ble kjørt inn gang på gang, men slet i hvertfall ut HTC-laget, noe som skulle sette sitt preg på sluttspurten. Men på den første spurten var det duket for første oppgjør mellom de store sprinterne. Mark Cavendish kjørte opptrekk for Goss, som måtte se Michael Matthews foran seg over linja. Goss klarte å ta andreplassen, mens Greipel tok tredjeplassen. Dermed var både Goss og Matthews nærmere Meyer i sammendraget. De bonussekundene sørget for at det hadde holdt med en andreplas i mål for Goss for å vinne sammnelagt.



På den andre innlagte spurten var det en del lag som hadde litt rot i sysakene, for da var det en del forvirrede opptrekkere som kjørte over linja først. Med andre ord var det ingen av de som kjempet om sammenlagtseieren som tok noen bonussekunder der. Mot slutten av rittet måtte HTC og Rabobank ta ansvar for å kjøre inn utbryterne og brukte opp mange mann på det. Et lag som ikke hadde noe håp om sammenlagtseier, og som dermed hadde hatt en rolig reise midt i feltet, var Team Sky. I siste lille motbakke kom de med sitt store opptrekkstog. De forserte hele feltet, og derifra og inn lå de i front. De utnyttet rett og slett de andre lagenes ville kamp om sammenlagtseieren for å sikre seg best mulig utgngspunkt for å sikre seg etappeseieren. Men HTCs opptrekker Mark Renshaw hadde på ingen måte tenkt til å gi opp håpet om både etappeseier og sammenlagtseier for hans lagkamerat Matthew Goss. Han kjempet en intens kamp med JJ Haedo for å få hjulet til Team Skys tog. Da han tapte duellen med Haedo startet han like godt spurten, men da hadde Goss mistet konsentrasjonen litt og mistet bakhjulet hans. Renshaw kjørte et strålende opptrekk og på det meste hadde han et luke på 10 meter ned til resten av feltet. Hadde Goss hatt hjulet hans ville han vunnet sammendraget. Men Goss ble kjempende bak, og ble slått av Sky duoen Ben Swift og Greg Henderson. Dermed ble Goss nummer tre på etappen, bare noen få centimeter bak andreplassen, og nummer to sammenlagt. Cameron Meyer vant sammendraget takket være Team Skys fantastiske sluttspurt.

Resultater:
1. Ben Swift
2. Greg Henderson
3. Matthew Goss
4. Robbi McEwen
5. JJ Haedo

Sammenlagt:
1. Cameron Meyer
2. Matthew Goss
3. Ben Swift
4. Michael Matthews
5. Laurens Ten Dam

PS 1: Det skjedde veldig mye på slutten av etappen, noe vi skal prøve å oppsummere bedre i en spurtanalyse senere i dag, så få med deg den!

PS 2: Alexander Kristoff punkterte med 4 runder (ca 16 kilometer) igjen til mål og kom derfor ikke høyere opp en 66. plass.

Er dere skuffet over Goss sin avslutning eller unner dere Meyer sammenlagtseieren? Og viser årets Tour Down Under at Greipel og OmegaPharma-Lotto går en skuffende sesong i møte?

lørdag 22. januar 2011

Ventoso med en noe overraskende etappeseier

Francisco Ventoso vant den tøffe etappen til Willunga. Han kom i mål foran Michael Matthews og Matthew Goss. Med det knappet Goss en del inn på sammenlagtleder Cameron Meyer, men ikke nok til å ta ifra han ledertrøya. Uoffisielt er han 8 sekunder bak Meyer før morgendagens siste etappe. Skulle Goss vinne den etappen, Meyer komme utenfor topp 3 på etappen og heller ikke klare å hente noen bonussekunder på de innlgate spurtene, vil Goss vinne sammenlagt.

Uoffisielle resultater:
1. Francisco Ventoso
2. Michael Matthews
3. Matthew Goss



PS: ca 1:40 ut i denne videoen kan dere se at Mark Cavendish drar feltet. Det er ikke noe man ser hver dag.

fredag 21. januar 2011

Meyer med etappeseier og sammenlagtledelse

I dag gikk det inn et 4-manns stort utbrudd. Etappen ble vunnet av australske Cameron Meyer, som også overtok sammenlagtledelsen i rittet. 24 sekunder bak Meyer kom hovedfeltet anført av Matthew Goss.

Resultater:
1. Cameron Meyer
2. Thomas De Gendt s.t
3. Laurens Ten Dam +0.03
4. Matthew Wilson +0.10
5. Matthew Goss +0.24

29. Alexander Kristoff +0.24

torsdag 20. januar 2011

Fjorårstreer får ikke kjøre årets Tour de France

I dag annonserte ASO (arrangøren bak Tour de France) hvilke lag som skal delta i Tour de France 2011. De 18 ProTour-lagene var alle forhåndskvalifisert, så alle de lagene med norske sykkelproffer i deltar. I tillegg til de 18 forhåndskvalifiserte lagene, ble det i dag utdelt 4 wildcards. Siden Frankrike bare har ett lag i Protouren var det forventet at flere franske Pro Continentallag (andredivisjons lag) skulle få invitasjoner. Rykter om at Team Geox overraskende nok skulle bli vraket har svirret en stund. I dag ble dette bekreftet.

Casper istedenfor Menchov
For det var kun franske lag som fikk wildcard. De fire franske lagene som får kjøre Touren takket være wildcard er Cofidis, Europcar, FDJ og Saur-Sojasun. Det er ingen overraskelse at de tre førstnevnte fikk plass. De er også sportslig kvalifisert, slik jeg vurderer det. At Saur-Sojasun fikk wildcard var mer overraskende, og om de er sportslig kvalifisert er et spørsmål det er vanskeligere å svare på. Slik jeg ser det er Team Geox med Menchov, Sastre og Cobo Acebo i spissen et mer interessant lag enn Sour-Sojasun, som har Casper, Coppel og Joly som sine "stjerner". ASO har ikke kommet med noen offisiel argumentasjon til utvelgelsen, men jeg tror nok at det er flere politiske enn sportslige grunner til deres valg.

Vil bygge opp fransk sykkelsport
Det eneste Prudhomme (rittsjef) har sagt om utvelgelsen er at wildcardene er fordelt slik de er "på bakgrunn av ASOs valg om å støtte fransk sykkelsport". En merkelig uttalelse spør du meg. Er det verdens største sykkelarrangørs jobb å bygge opp fransk sykkelsport? Selvsagt vil de profitere på at sykkelinteressen er på topp i Frankrike, i og med at Tour de France er deres største ritt, men de skal vel først og fremst sørge for at Tour de France blir best mulig? Slik jeg ser det hadde Touren blitt hakket mer interessant og spennende med Geox på start. Mest trolig kommer ikke Contador til start, og når Menchov, som var nærmest Schleck i fjor (sett bort ifra Contador) ikke stiller, blir det få seriøse utfordrere til Schleck. Om Andy Schleck ikke tuller det til for seg selv så ligger veien til seier vidåpen.

Den eneste forklaringen til valget jeg halvveis kunne kjøpt var historien til lageier Gianetti. Dette var mannen bak Saunier Duval, som for noen år siden brakte skam over Tour de France da Pielpoli og Ricco ble tatt for doping. Skal vi legge til grunn at Prudhomme snakker sant så er ikke denne historien grunnen til at laget blir utelatt. Tilslutt legger jeg til at jeg synes det er litt overrakende at wildcardene deles ut allerede nå. I fjor ble ikke wildcard-lagene annonsert før i slutten av mars. Det hadde ikke vært unaturlig om arrangøren hadde ønsket å se hva de aktuelle wildcard-lagene hadde prestert tidlig i sesongen før de tok sitt endelige valg. Men som sagt tror jeg nok at dette er et valg tatt på politiske grunnlag, ikke sportslige. Det går til syvende og sist utover oss som følger Touren. Vi får ikke et like godt ritt som vi kunne fått.

Hva synes dere om ASOs valg av wildcard-lag og Prudhommes "forsvaring" av valget?

U23-verdensmesteren viser styrke

Det er sikkert en del av dere som vært litt skuffet over ikke å ha sett regjerende U23 verdensmester Michael Matthews sitt navn høyt oppe på resultatlistene de siste dagene. Så langt har hjemmeyndlingen holdt en rimelig anonym profil i rittet. Når det i dag ble en litt hardere etappe var Matthews ustoppelig. Kraftspurteren var klart sterkest i motbakkespurten til mål og vant med god margin. På andreplass kom Andre Greipel, som så langt ikke har klart å overbevise oss om at han er en vinner på dette nivået. Matthew Goss, som punkterte og måtte bytte sykkel ca 15 kilometer fra mål, gjorde en heroisk innsats og ble tilslutt nummer tre. Det holdt til å overta sammenlagtledelsen i rittet. Som sagt var dette den mest kuperte etappen så langt i rittet. Kun de sterkeste spurterne klarte å henge med helt i front, mens en del ikke-spurtere også markerte seg sterkt i dag. I morgen og på søndag er det flate spurtetapper, mens det på lørdag er rittets mest kuperte etappe. Fullstendige resultater ser dere på denne linken.

Resultater:
1. Michael Matthews
2. Andre Greipel
3. Matthew Goss
4. Simon Gerrans
5. Luke Roberts

Dagens etappe gjorde at sammendraget har "satt" seg litt. Hvem tror du at vinner Tour Down Under sammenlagt?

onsdag 19. januar 2011

Team Skys tredjevalg best i kaoset

Spurten på dagens etappe ble preget av en stor velt. Rittleder Matthew Goss, Mark Cavendish og Tyler Farrar skal ha vært involvert i velten. I tillegg virker det, på resultatlista, som at også Andre Greipel og Chris Sutton i det minste skal ha blitt hindret av velten. Laget som taklet kaoset best var Team Sky. Da de mistet Sutton i velten (det var han de egentlig skulle kjøre for) fortsatte de opptrekket for Greg Henderson. Men Henderson klarte ikke å henge med på den siste kilometeren, så da var det duket for Skys tredjevalg, Ben Swift. Han ble utfordret av Robbie McEwen, men Swift klarte å holde unna for den rutinerte rytteren. McEwen ble nummer to, mens Rabobank fikk en liten opptur med Graeme Browns tredjeplass. Selv om etappeseieren så vidt glapp for McEwen kan han i det minste glede seg over at han er den nye lederen i sammendraget.

Alexander Kristoff kom i mål på en 111. plass 1.24 bak vinneren, så han var nok enten involvert i velten eller ble kraftig hindret av den.

Resultater:
1. Ben Swift
2. Robbie McEwen
3. Graeme Brown
4. Roman Feillu
5. Jurgen Roelandts

tirsdag 18. januar 2011

Slik gikk Matthew Goss til topps

Årets første store massespurt ble rimelig kaotisk. HTC viste at de var det sterkeste laget, men de feilberegnet litt. Opptrekker Renshaw kom for tidlig frem i vinden og Matthew Goss måtte derfor utnytte andre lag for å vinne. Vi skal se nærmere på hvordan han klarte det, og hvorfor Fabio Sabatini (endte i dag på 25. plass) ble helt avgjørende for utfallet av dagens spurt.



OmegaPharma-Lotto for svake
I går skrev vi at vi hadde våre tvil om OmegaPharma kunne klare å kjøre like gode opptrekk som HTC, Sky og Garmin. I dag overbeviste de ikke. Med ca 1 kilometer igjen til målstreken på dagens etappe mistet Greipel sin siste hjelper. Derifra måtte han gjøre jobben på egenhånd. Slik massespurtene har utviklet seg de siste årene og i et felt med så mange klassespurtere, er man nærmest avhengig å ha en hjelper den siste kilometeren som kan ta vind og plassere deg helt i front. I dag hadde ikke Andre Greipel dette, men han klarte seg allikevel bra. Han lå lenge et lite stykke bak, men rett før den siste svingen kjører han seg forbi Ballan og forserer på høyresiden av feltet (til venstre i bildet). Angrepet gjør at han kommer seg opp i en fin posisjon, men det sørger også for at han starter spurten ca 50 meter tidligere enn Matthew Goss. Da har han ikke lenger noe kraft igjen i beina når han kommer på hjulet til Goss med ca 100 meter igjen til mål. Dermed kom han aldri opp på siden av Goss og måtte nøye seg med en andreplass.

Matthew Goss hadde i motsetning til Greipel god hjelp av sitt lag. Han kunne lenge ligge på hjulet til Renshaw og med det ha en konfortabel posisjon. Men HTC feilberegnet opptrekket "med en mann". Med det mener jeg at opptrekket hadde vært perfekt hvis de hadde hatt en mann til foran Goss. For når beina til Renshaw var pinnestive skulle det vært en mann til å åpne spurten, en sisteopptrekker. Når HTC ikke hadde dette måtte Goss heller utnytte at et annet lag, Liquigas, hadde en sisteopptrekker som det sprutet av.

Fabio Sabatini heltavgjørende for utfallet av spurten
Faktisk er det Liquigas sin opptrekker, og det som skjer bak han, som avgjør hele denne spurten. Jeg er ikke hundre prosent sikker på hvem han er. Kommentatoren sier at det er Elia Viviani, men det kan jeg garantere at det ikke er. Jeg er rimelig sikker på at det er Fabio Sabatini, men det kan også være Simone Ponzi. For enkelhetsskyld går vi utifra at det er Sabatini. Hvis dere går 4:28 ut i videoen så kommer dere til den nest siste svingen, og det er der opptrekket til Sabatini starter. Han kommer helt ytterst og har en Liquigas-rytter på bakhjulet (som ikke er Viviani!). Han tråkker så voldsomt til at lagkameraten ikke klarer å holde bakhjulet hans og Alessandro Ballan overtar det som skal vise seg å være bakhjulet som sikrer Goss seieren. Ballan ligger en stund på bakhjulet og blir kjørt godt opp i feltet. Robbie McEwen ser faren og ønsker seg Sabatinis bakhjul. I en spurt er McEwen mye mer rutinert og tøffere enn Ballan, og det er derfor ikke noen overraskelse at han rimelig enkelt "stjeler" Sabatinis bakhjul fra den tidligere verdensmesteren. Det som er litt mer overraskende er at McEwen mister bakhjulet like raskt og enkelt som han vant det. Mest trolig fordi han ikke hadde samme fart som Sabatini da italieneren kom forbi han, og dermed klarte ikke McEwen å ligge helt oppi bakhjulet hans. Goss, som på sin side var meget oppmerksom på det som kom bakfra, smatt over til høyre, "presset" McEwen ut fra bakhjulet til Sabatini, "hvilte" seg der noen meter før han smalt til på egenhånd og vant overlegent.

Slik jeg ser det vant Goss dagens etappe fordi laget ga han en god posisjon og fordi han var den som var mest våken da Sabatini kom som et lyn bakfra. Både Ballan og McEwen hadde sjansen på seieren i dag, siden de hadde bakhjulet som viste seg å gi dagens beste posisjon ut på oppløpet, men de var hverken våkne eller raske nok til å utnytte det. Men McEwen viste en del lovende takter. Selv om han hadde et stykke frem til de to i teten, så skyldtes det at han hadde marginene litt imot seg. Først så "presset" Goss seg inn på bakhjulet til Sabatini før McEwen rakk å komme seg tett innpå det. Da måtte McEwen ut i vinden og tapte fart. Han kom seg allikevel inn på hjulet til Goss, men før han rakk å komme seg tett innpå dagens vinner, så smatt Greipel inn foran, og presset på ny McEwen ut i vinden. Da tapte han igjen fart, men til tross for at det ble mye nesten for McEwen så klarte han å ta tredjeplassen. Når han får en dag eller to til med "match-trening" tror jeg han kommer til å få et bedre overblikk og posisjonere seg enda bedre. Med den fysiske formen han nå viser kan det da tenkes at han slår til med en etappeseier.

Men i dag var det altså på mange måter Fabio Sabatini som avgjorde spurten. Hvem hadde trodde det?

Matthew Goss best igjen

Matthew Goss vant den første etappen i Tour Down Under. HTC-rytteren ble trukket opp av Mark Renshaw og vant etappen med en drøy sykkellengdes margin. På andreplass kom Andre Greipel. Robbie McEwen kapret tredjeplassen. Det var en tøff spurt i slak motbakke, men Goss viste at han utvilsomt er i best form av alle rytterne så tidlig i sesongen. Nå blir det spennende å se om HTC kjører for Goss på alle etappene slik at han øker sjansene for å vinne rittet sammenlagt eller om laget også ønsker å gi Mark Cavendish en mulighet til å spurtslå Andre Greipel. For Alexander Kristoff ble det ingen god dag og han endte på 86. plass. Alessandro Ballan ble beste BMC-rytter på en 7. plass. Kristoff kom forøvrig i mål fem plasseringer bak Lance Armstrong.

Resultater:
1. Matthew Goss
2. Andre Greipel
3. Robbie McEwen
4. Chris Sutton
5. Elia Viviani

Fullstendig resultatliste finner dere på denne linken.