mandag 27. desember 2010

Dette husker vi best fra sykkelåret 2010 - Hushovds VM-gull

2010 nærmer seg slutten, og selv om årets sykkelsesongen har vært avsluttet en stund allerede, er det først ved utgangen av året at punktum settes. For det har vært dramatikk helt inn i jula, med Pegasus sin triste og amatørmessige sorti. Hele sesongen har vært full av dramatikk, fantstiske prestasjoner, humoristiske situasjoner og merkelige hendelser. Å plukke ut det man husker aller best er krevende, men samtidig rimelig lett i år. I dag skal Jonas fortelle om det han husker best fra årets sesong, mens Anders overtar stafetpinnen i morgen.

Historisk norsk sykkelgull
Når jeg tenker tilbake på årets sesong er det ikke overraskende nok VM-gullet til Thor Hushovd som ligger fremst i hjernebarken. Grunnen til at jeg husker det så godt er ikke bare fordi det er tidenes norske sykkelbragd, men også fordi det er et av de mest spennende sykkelrittene jeg noen gang har sett. For det første var det VM, noe som alltid er spesielt. For hvert år bytter syklistene ut proffdraktene, med drakter kledd i de landets farger. De representerer ikke lenger mangemillioners selskaper som Cervélo, Sky eller BMC, de representerer nasjonene de kommer fra. For nordmennene betyr det at de ikler seg feltets fineste trøye. Det gigantiske korset i rødt, hvitt og blått viser at disse flotte idrettspersonlighetene kommer fra Norge. Vårt Norge. Det i seg selv skaper en helt spesiell atmosfære. Det er de perfekte rammene for et sykkelritt. Det som ikke var like perfekt, sett med norske øyne, var lokaliseringen av årets VM. At VM ble arrangert i Australia betød at kun de som var over middels interessert i sykkel valgte å stå opp midt på natta for å følge Hushovds kamp mot resten av verdens beste syklister. De som valgte å stå opp tok årets klokeste valg.

Spenning fra start
For selv om TV-produksjonen var mildt sagt svak, ble vi som stod opp vitne til et sykkelritt jeg aldri har sett maken til. Første spenningsmoment kom tidlig i rittet. På "transportetappen" fra Melbourne til rundene i Geelong fikk et ellers ufarlig brudd så stor ledelse at det lenge var fare for at de skulle ta igjen feltet med en runde. Da kunne fort resten av VM-rittet blitt tidenes antiklimaks. Slik gikk det heldigvis ikke, og flere lag sørget for at rittet ble knalltøft. Italia spilte ut alle sine taktiske kort rekordtidlig. Det gjorde at de lenge så helt overlegne ut, men det sørget også for at VM ble en nedtur for de asyrblåe. Belgia og Nederland var også med på kjøret. Det dannet seg et monsterbrudd, med Edvald Boasson Hagen som ensom nordmann. Det ble tidlig klart at han ikke hadde en toppdag, og han falt av. Norsk suksess stod og falt på om hovedfeltet med Hushovd klarte å kjøre inn utbryterne. TV-produksjonen var så dårlig at det kunne virke som at det bare var en fjern drøm. Vi som i tillegg til å se rittet på TV også holdt oss oppdatert på de offisielle passeringene innså at her var det fortsatt muligheter. For Spania holdt avstanden rimelig stabil, og Hushovd var en av de fremste i feltet hver gang de passerte passeringspunktet på toppen av rundens første bakke. Han hadde utvilsomt gullbein, nå var det bare å håpe at han fikk muligheten til å bevise det. Stadig flere syklsiter falt av fra hovedfeltet. Cavendish, Farrar og Sagan forsvant alle. Igjen satt Hushovd, med Alexander Kristoff ved sin side. Spania slapp ned de få rytterne de hadde i bruddet, slik at de kunne ofre seg for Oscar Freire, som fortsatt satt i samme felt som Hushovd.

Ikke engang Cancellara tålte hardkjøret
Tilslutt ble det for tøft for Kristoff, og ikke lenge etter at nordmannen slapp var det også slutt for Fabian Cancellara. Hovedfeltet ble stadig tynnere, men Spania hadde ikke nok trøkk til å hente inn utbryterne. Det var først da Russland bestemte seg for å kjøre at avstanden begynte å krympe. Skulle vi få oppleve at gruppene samlet seg og at vi fortsatt hadde et håp om gull? Ja! Når avstanden mellom de to gruppene først begynte å krympe så mistet de i front litt av troa. De favorittene som satt foran begynte å tenke mest på hvordan de skulle legge opp rittet etter at de ble hentet. På 1,2,3 var avstanden spist opp og Hushovd satt i posisjonen han drømte om. Rittet hadde skiftet karakter. Pessimisme og oppgitthet var byttet ut mot gryende optimisme. Men gullet var ikke sikret enda. På de to siste rundene prøvde flere seg. Det mest alvorlige forsøket hadde Philippe Gilbert. På sisterunden satt han enorm fart opp den første bakken. Luka ble stor, men det hadde kostet mye. Han orket ikke å holde farten opp og ble derfor hentet inn. Flere ryttere prøvde desperate forsøk på å komme avgårde i visshet om at de var sjanseløse i en spurt mot Hushovd og Freire. Som om rittet ikke hadde vært spesielt og merkelig nok frem til da, så opplevde vi den surrealistiske situasjonen hvor Danmark og Slovenia på slutten av et tøft VM-ritt tauet inn det ene angrepet etter det andre.

Spurten
Det hele skulle avgjøres i en spurt i en liten gruppe. Og hvem satt ikke der klar for å kjempe om gullet? Jo, vår egen Thor Hushovd. Mannen som for første gang i karrieren virkelig hadde gått 100 prosent inn for å vinne et VM-gull som senior. Når sykkelritt blir som mest spennende pleier jeg gjerne å få en liten black-out. Jeg registrer hva som skjer, men husker i ettertid ikke så mye av hva som skjedde eller hva jeg tenkte. Slik var det ikke i VM. For engangs skyld husket jeg så godt som alt som skjedde og alt jeg tenkte, så slik husker jeg det avgjørende oppløpet:



Det første jeg tenkte da feltet kjørte gjennom siste svingen var at det var flott at Hushovd ikke lå helt i front. Det var et langt og tøft opplegg og hadde han ligget for langt fremme i feltet hadde han kommet alt for tidlig ut i vinden og sjansen hadde blitt sløst bort. Da var det bedre å ligge litt lenger bak. Jeg tenkte også at han lå litt utsatt til der han lå helt på siden av feltet. Så kommer det eneste jeg ikke husker fra oppløpet, nemlig angrepet fra Niki Terpstra. Hvorfor jeg ikke husker det aner jeg ikke. Kanskje fordi jeg var så opptatt av at dette skulle avgjøres i en spurt?! Slik gikk det også, for Terpstras angrep førte ikke frem. Det neste jeg husker er at jeg ser Hushovd langt fremme i gruppen, helt til høyre i bildet. Et lite øyeblikk ser det ut som at han skal bli sperret, og paknikken slår meg. Det løser seg heldigvis, og da Hushovd elegant passerer dansken (Anders Lund) som dro opp spurten for Matti Breschel ser det veldig bra ut.

Breschel starter spurten midt i veibanen. Hushovd valger ikke å legge seg på hjul. Han holder seg helt til venstre i veibanen (til høyre i bildet), slik at han uforstyrret skal få tatt ut det siste lille han hadde igjen. Der og da tar jeg seieren litt på forskudd. Så velger produsenten å la bildet stå stille, mens rytterne fyker forbi og spurter med ryggen til kameraet. Det ser ut til at Breschel distanserer Hushovd, og pulsen min stiger enda noen hakk. Da velger produsenten å bytte over til målkameraet og vi ser syklistene forfra. Nå ser vi at Hushovd har størst fart. Han fyker forbi Breschel, og 30-40 meter før mål er det bare å slippe jubelen løs. Hushovd kommer til å vinne VM. Desibelnivået er noe høyere enn på en vanlig søndagsmorgen, og gåsehuden sprer seg over hele kroppen. En helt fantastisk spennende kveld blir avløst av tidenes adrenalinrush. Hushovd og Norge er verdensmestre! Det er både uvirkelig og så herlig virkelig på samme tid. Et par timer senere ser jeg avslutningen av løpet igjen. Gåshuden har ikke lagt seg og selv om jeg vet utfallet er pulsen allikevel høy. Selv når jeg ser reprise av spurten i dag, får jeg gåsehud og smilet går fra øre til øre. Det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Ikke bare årets, men tidenes sykkelopplevelse!

Hva husker du best fra sykkelsesongen 2010? Er det noen prestasjoner, episoder, skandaler eller morsomheter som har brent seg inn i minnet i løpet av året?

fredag 24. desember 2010

Et lag å se opp for i 2011!

Rabobank er et av de mest tradisjonsrike lagene i sykkelsirkuset. Det nederlandske laget, med sine lett gjenkjennelige oransje trøyer, har i en årrekke satt farger på sykkelritt. Det gjorde de også i år, men allikevel har de valgt å gå en ny vei neste år. Det gjør at laget blir utrolig spennende å følge neste år.

Oscar Freire reddet klassikersesongen
Rabobank har i flere år hatt gode spurtere, uten at disse har vært førsteprioritet. De klarer seg bra på egenhånd og har skaffet gode resultater for laget. En av dem er Graeme Brown. Australieneren fikk to tredjeplasser på hjemmebane under Tour Down Under. De første seirene til laget skaffet en annen spurter, Oscar Freire. Han vant hele tre ritt/etapper i februar. I februar viste også Rick Flens god moral og kjørestyrke, ved å bli nummer to i årets knallharde Kuurne-Brussel-Kuurne. Fra en liten nederlandsk sensasjon til en annen, for mange fikk øynene opp for Lars Boom da han vant prologen i Paris-Nice. Det unge talentet har i flere år tidvis dominert på kontinentalnivå, og har i år vist seg frem for alvor også på det øverste nivået. Oscar Freire har levert jevnt og trutt i flere år, og årets sesong var intet unntak. Første seier som smakte fugl var den han fikk i Milano-Sanremo. Han gjemte seg i feltet hele dagen og slo nådeløst til på de siste hundremeterne. Det er slik en ekte mester gjør det! Det ble klassikersesongens eneste Rabobank-triumf. At de bare fikk en 11. plass på hjemmebane i Amstel Gold Race er nok noe de synes er alt for dårlig. Rabobank skal sette farger på og kjempe om seieren i det rittet hvert eneste år!

Store ambisjoner og gode resultater i Tour de France
Freire fortsatte suksessen i Baskerland Rundt, hvor han vant de to første etappene. Mai-måned og Giro d’Italia ble absolutt ingen suksess for Rabobank. Brown klarte riktignok å få andreplass på tredjeetappen og Steven Kruijswijk fikk med seg en tredjeplass, men det var alt. Den svake innsatsen i Italia kom kanskje ikke som noen overraskelse, for det var Tour de France som gjaldt for Rabobank i år. Med Menchov, Gesink og Freire gikk laget høyt ut og sa at de skulle være med å kjempe om både gul, grønn og hvit trøye. Selv om Touren ble en suksess viste det seg å være ambisjoner litt vel i overkant av det som var realistisk. Freire var ikke i toppform, men det var Dennis Menchov. Russeren hadde tidligere på året blitt nummer to i Romandiet Rundt, og i Touren fortsatte han å vise frem sine fantastiske klatreevner. Han kom nærmest de to overlegne herrene Contador og Schleck, og sikret seg med det en plass på podiet på Paris. Lagets andre sammenlagthåp, Robert Gesink, ble nummer 6 sammenlagt og nummer to i kampen om ungdomstrøya. Så selv om det ikke ble noen etappeseire eller trøyer satt Rabobank allikevel sitt klare preg på rittet. Samtidig som Touren gikk kapret det nederlandske laget også tre etappeseiere i Østerrike Rundt, noe som forteller mye om den store bredden i laget.

Flere seire i store endagsritt
Også høstsesongen ble god for de oransjekledde. Selv om det ikke ble noen etappeseiere i Vuelta a Espana, og dermed ingen Rabobankseiere i noen av de tre Grand Tours-ene, markerte laget seg kraftig. Den talentfulle nederlandske klatreren Bauke Mollema fikk et lite gjennombrudd i Polen Rundt, da han vant en etappe og ble nummer tre sammenlagt. Robert Gesink ville ikke være noe dårligere og slo derfor skikkelig til i de to nye kanadiske ProTour-rittene. Det ble tredjeplass i GP Quebec, mens han gikk helt til topps i GP Montreal. Gesink vant også Giro dell'Emilia, mens Paul Martens vant GP de Wallonie. For å toppe det hele avsluttet Oscar Freire sesongen med å vinne klassikeren Paris-Tours. Hans andre klassikertriumf for året, noe som gjorde han til en meget viktig bidragsyter til Rabobanks relativt imponerende merittliste denne sesongen.

Ut med Menchov for å gjøre plass til nederlandske talenter
Selv om Rabobank har vært rimelig suksessrike de siste årene har de valg å legge seg på en ny linje før neste sesong. De vil satse hardt på nederlandske talenter. Det er lurt! For nederlendere har vært med å prege U23-ritt de seneste årene. I sitt tredjedivisjonslag har Rabobank verdens beste farmerlag. Nå skal elitelaget prøve å høste frukter av det gode arbeidet som er lagt ned i nederlandsk sykkelsport og i Rabobanks kontinentallag spesielt. Første steg var å rydde vei for Robert Gesink. For å kunne gjøre han til ubestridt kaptein i de største etapperittene måtte Dennis Menchov ut av laget. Han gikk til Team Geox, og tok med seg Dennis Kozontchuk og Mauricio Ardilla på flyttelasset. Ut forsvant også Koes Moerenhout, Nick Nuyens, Joost Posthuma, Tom Stamsneijder og Kai Reus. Alle meget dyktige og sterke syklister. Så hvorfor synes vi da at Rabobank blir så spennende å følge neste år?

Det er fordi de har hentet inn mange spennende talenter og sterke ryttere. Altmuligmannen Carlos Barredo er en rytter et hvert lag kan trenge. Hans evner til å gå i brudd, kjøre fort i bakker og holde tempo på flater blir meget viktige for Rabobank neste år. Laget har også hentet inn en sterk spurter i Theo Bos. Mannen er trolig en av svært få syklister som nesten kan matche akselerasjonen og toppfarten til Mark Cavendish. Taktisk og utholdenhetsmessig har han mye å gå på, men du verden for en kraft denne syklisten har i tråkket. Mye kraft i tråkket har utvilsomt også Matti Breschel. Dansken vil gå inn som delt kaptein sammen med Lars Boom i brosteinsklassikerne neste år. Det blir kanskje den mest spennende duoen å følge i disse rittene neste år. Det oser talent og vinnervilje av de to. Breschel vil være blant toppfavorittene til å vinne Flandern Rundt, Paris-Roubaix og VM neste år. Årets U23 verdensmester, Michael Matthews, skal også kle seg i oransje farger neste år. Australieneren er lynhurtig og sterk som en bjørn. Han er et meget spennende talent, og går med det inn i rekken av talenter på laget. Når det er sagt er han et unikt talent som jeg tror Rabobank får mye glede av i mange år fremover.

Har hentet opp to mann fra farmerlaget
Coen Vermeltfoort er en annen nysignering laget har gjort. Nederlenderen er ganske lik i kjørestilen som Matthews, og også han kan bidra til å hente noen spurtseire i mindre ritt. Han er en vinnertype som nok trenger ett år eller to på å slå seg inn i toppen i det beste selskap. Noen år trenger ikke Luis Leon Sanchez på å slå gjennom. Spanjolen har vist hva han kan og ikke kan i flere år nå. Han er en allsidig syklist som har sin store forse i kuperte endagsritt og kuperte en-ukers etapperitt. Han blir nok aldri verdens beste Grand Tour rytter, men kan bli meget verdifull for Robert Gesink i fjellene. De to siste signeringene har ikke like store navn som Sanchez har, men de blir begge viktige på hver sin måte. Tom Jelte Slagter kom i likhet med Vermeltfoort fra Rabobanks farmerlag. Han er en sterk klatrer som blant annet ble nummer fire sammenlagt i Tour de l’Avenir. Han er et av de største nederlandske talentene og vil derfor bli tatt godt vare på i Rabobank. I beste fall kan han utvikle seg til å bli en like god klatrer som Gesink, selv om det fortsatt er et stykke frem til det nivået. Maarten Wynants er en rytter svært få snakker om, men som er gullverdt for nesten alle lag. Han har sin styrke på belgiske og franske brosteinsritt, og ble i år nummer 15 i Paris-Roubaix. Dette er en rytter uten stjernenykker, som kan bli fryktelig viktig for Boom og Breschel. Han vil nok være en luksus-hjelperytter i brosteinsritt og en vanlig hjelperytter i etapperitt. En meget sterk og kjørevillig rytter.

Et eldorado av talenter
Rabobank har neste år en stall full av kvalitetssyklister og noen av verdens største talenter. Miksen ser veldig bra ut, men laget er selvsagt avhengig av at unge ryttere vokser med oppgaven. I tillegg har laget ryttere som leverer som forventet år etter år, som Freire, L.L. Sanchez, Barredo og Brown. Laget virker meget godt og kan prestere i de fleste typer ritt. Med talenter som Gesink, Matthews, Jelte Slagter, Mollema, Boom og Jos Van Emden, for å nevne noen, vil Rabobank være et lag i utvikling. De vil ha både ungdommelig pågangsmot og rutine i bøttevis. Topplasseringer i brosteinsklassikere, Ardenner-klassikere, Grand Tours, prestisjetunge etapperitt og flere småritt må være målsettingen til laget. De har så mye klasse, så mye tradisjon og en så fin balanse mellom stjerner og hjelperyttere at lave målsettinger bare vil være tull.

Det skal bli tøft å kopiere Menchovs tredjeplass i Touren, men Gesink er kapabel til å klare det. Han er en av de mest spennende klatrerne i verden, og neste års rittprofil bør passe han utmerket. Breschel bør kunne få palplass i Flandern og kanskje kan Boom få det samme i Paris-Roubaix? Legger vi i tillegg til klare medaljeambisjoner i VM gjennom Freire og Breschel, flere mulige klassikerseire til Freire og seiersmuligheter til L.L.Sanchez i Paris-Nice, Baskerland Rundt, San Sebastian og Ardenner-klassikerne står vi igjen med en konklusjon: Rabobank blir et ytterst spennende lag å følge i 2011!

Blir Rabobank det mest spennende og det beste laget neste år?

onsdag 22. desember 2010

Velfortjent heder og ære til Thor Hushovd!

Thor Hushovd har hatt sin beste sesong noen sinne i år, noe det norske folk tydeligvis har satt stor pris på. VGs lesere har nemlig stemt han frem som årets navn. Ikke bare i sportsverden, men i hele det norske samfunnet. Det er en enorm ære, spesielt hvis vi tar sykkelsportens størrelse med i beregningen. For selv om sporten har hatt en enorm fremgang de siste årene er vi på mange måter fortsatt en miniputt-nasjon. Det norsk sykkelsport alltid har vært gode til er å fostre opp enere, som er fantastiske amassadører for sporten. Størst av dem alle er Thor Hushovd. Han skal ha stor del av æren for at Tour de France og sykkelsporten generelt har opplevd en massiv interesseøkning de siste årene. For Hushovd presterer ikke bare på sykkelen, han gir oss TV-seere et unikt innblikk i verden som utøver i en av verdens tøffeste idretter. Om han vinner, blir nummer to eller havner flere minutter bak vinneren, så stiller han alltid opp for media. Han stiller opp om han er glad, sint på seg selv eller enormt skuffet. Han er et følelsesmenneske, noe jeg tror nordmenn setter pris på. Det gir dem et innblikk i tankene og følelsene hans, noe som gir hans store sykkelbragder en ekstra dimensjon. For man føler at man ikke bare kjenner idrettsutøveren Thor Hushovd, men hele personen.

To nominasjoner på idrettsgallaen
I tillegg til å bli årets navn i VG, har Thor Hushovd også blitt nominert til to priser på idrettsgallaen. De nominerte ble offentliggjort i dag, og Hushovd er nominert i klassen "Årets mannlige utøver" og i kategorien årets "Årets navn". I begge kategorier møter han tøff motstand. Nordmenn har en forkjærlighet for olympiske gullvinnere, så det er nok en del vinteridrettsutøvere som vil gi "oksen fra Grimstad" tøff match. Ser man på prestasjonene de forskjellige utøverne som er nominert har gjort, vil jeg allikevel holde Hushovd som favoritt. Selv om OL bare arrangeres hvert fjerde år, så vil jeg ikke påstå at VM-gull i landeveissykling er lettere å vinne enn ett OL-gull. I klassen "Årets navn" er det publikum som stemmer frem vinneren. Så når dere ser "reklamen" for avstemningen på NRK er det bare å trekke frem mobilen og bidra til at den beste vinner. I tillegg finnes det noen kategorier hvor det ikke er noen nominasjoner, også der har Hushovd gode sjanser til å stikke av med prisen. "Utøvernes pris" er en pris som norske idrettsutøvere bestemmer utfallet av. Her stemmer våre største idrettsstjerner frem den personen de mener at har vært den beste av de beste. I tillegg er det en kategori som heter "Årets forbilde". Her vil jeg si at Hushovd også har mulighet til å vinne. Gjennom Oslo GP har han bidratt til å gi Kreftforeningen penger og viktig oppmerksomhet. Han stiller i tillegg opp på enormt mye for å fremme sykkelsporten.

Atle Kvålsvoll skulle vært nominert som årets trener
De siste årene har sykkelsporten blitt litt oversett på idrettsgallaen, synes i hvertfall jeg. Nå kan det se ut som at sporten får de utmerkelsene den fortjener. Selv om Hushovd er den eneste syklisten som er nominert, så er han i det minste nominert i alle klassene han fortjener å være nominert i. Den eneste personen i norsk sykkelsport jeg mener er blitt forbigått i år er Atle Kvålsvoll. Som personlig trener for Thor Hushovd burde han vært nominert som årets trener. Det er faktisk en liten skam at juryen ikke har funnet han verdig til en nominasjon. Noen vil kanskje argumentere med at siden han "kun" trener èn utøver på toppnivå så er det rett valg av juryen ikke å nominere han, men det argumentet holder ikke. Både fordi han er trener for en god del yngre og lovende syklister, men først og fremst fordi fjorårsvinneren av denne prisen var Åsmund Martinsen. Han fikk nok prisen ene og alene for arbeidet han har gjort for å få Andreas Thorkildsen til å bli verdens beste spydkaster. Hadde ikke Kvålsvoll fortjent prisen for innsatsen han har lagt ned for å gjøre Thor Hushovd til verdensmester på sykkel? Det synes jeg.
Idrettsgallaen sendes på NRK lørdag 8. januar.

Synes dere at Atle Kvålsvoll hadde fortjent en nominasjon? Og hvor mange priser tror og mener dere at Hushovd bør stikke av med på idrettsgallaen?

mandag 20. desember 2010

Blir Garmin Cervélo en megahit eller en skuffelse?

Årets sesong har vært Garmins beste noensinne. På slutten av fjorårssesongen fikk Garmin noen etterlengtede seire. Dette ga tydeligvis laget en ekstra dytt inn i årets sesong, for resultatene har vært meget gode. Årets Garmin lag har vært meget godt og rimelig komplett. Når de i tillegg har rustet kraftig opp før neste års sesong (takket være "sammenslåingen" med Cervélo Test Team), har de klart å bli ett av klodens mest spennende sykkellag.

Frisk start på året
Allerede på den sjette dagen i 2010 slo Garmin til med sin første seier. Cameron Meyer vant det australske mesterskapet på tempo, mens broren Travis fulgte opp Meyer-familiens dominans på fellesstarten fire dager senere. Dobbelt australenske mestre er ikke verst. Neste Garmin-seier som det smakte fugl av kom på sisteetappen av Criterium International, da David Millar var raskest av alle. Bare noen dager senere, 1. april, slo laget for alvor til igjen. De som fikk æren av å formidle lagets resultater den dagen til sjefen Jonathan Vaughters, må ha blitt anklaget for å dra en liten aprilsnarr. For laget vant begge etappene som gikk den dagen og sammenlagt i Driedaagse De Panne - Koksijde. Tyler Farrar vant den første etappen, mens David Millar vant den andre og sammendraget. Det er ingen spøk! Tidligere på sesongen hadde Tyler Farrar slått til med en 3. plass i Oloop Het Nieuwsblad, men da spurterne endelig fikk gjøre opp om en semiklassiker (i Scheldeprijs) var det ingen som slo den lynraske amerikaneren. Der endte også brosteinsoppturen for laget. For selv om Farrars femteplass i Flandern Rundt ikke var så ille, så hadde nok laget trodd og håpet på minst en pallplass i enten Flandern, Gent-Wevelgem eller Paris-Roubaix.

Ryder Hesjedal tok ansvar
Pallplassen laget ønsket seg i klassikerne kom senere enn forventet, og da den først kom var det noe overrasende kanadiske Ryder Hesjedal som stod for prestasjonen. Han ble nummer to i Amstel Gold Race, bak den suverene Philippe Gilbert. Hesjedal ble nummer 9 i Fleche Wallonne og nummer 12 i Liege-Bastogne-Liege, og sørget med det for at Aredenner-klassikerne ble en liten opptur for laget. En opptur ble definitivt også mai-måned. Tyler Farrar vant to etapper i Giroen og David Zabriskie og Ryder Hesjedal tok hver sin etappeseier i California Rundt, et ritt som selvsagt betyr veldig mye for det store amerikanske laget. Zabriskie ble også nummer to sammenlagt i rittet. Selv om det ikke ble noen etappeseire i Touren, så ble det allikevel et godt ritt for laget, selv om de fikk enorme skadeproblemer. Deres største sammenlagtkort Christian Vande Velde måtte bryte på etappen til Arenberg, og også deres spurtstjerne Tyler Farrar slet lenge med en skade, som tilslutt tvang han til å bryte rittet. Han rakk å få med seg en andreplass før han brøt. Da lederne ble tvunget til å bryte stod resten av Garmin-laget fantastisk god frem, og viste at det er et lag som har mye å by på. Julian Dean tok andreplass på to etapper, mens Ryder Hesjedal på imponerende vis kjempet seg til en fantastisk flott 7. plass sammenlagt. Laget la ned et imponerende arbeid under Touren og presterte på tross av mye trøbbel.

Strålende høstsesong
Prestere gjorde laget også etter Touren. Den unge iren Daniel Martin fikk sitt definitive gjennombrudd ved å vinne Polen Rundt sammenlagt. Han fulgte opp seieren med å vinne den italienske "høstklassikeren" Tre Valli Varesine. I mellomtiden snøt Tyler Farrar både Boasson Hagen og Kristoff for seieren i Vattenfall Cyclassic, og ble den første rytteren gjennom tidene til å vinne rittet mer enn èn gang. Hvis vi legger til to etappeseire i Eneco Tour, to etappeseire i Vueltaen ved Tyler Farrar, seier i Japan Cup ved Martin, andreplass i GP Ouest France - Plouay ved Farrar og VM-sølv på tempo til David Millar, er det lett å se at Garmin virkelig satte farger på årets sesong. Og da er det fortsatt en del gode resultater vi ikke har nevnt!

Lukrativ "sammenslåing"
Da Cervélo rimelig brått og brutalt meddelte at de ville legge ned Cervélo Test Team, var Vaughters rask til å utnytte situasjonen. Han fikk sykkelprodusenten Cervélo med på laget, og sørget med det for å få noe av verdens beste sykkelutstyr. I tillegg kom en rekke klasseryttere fra Cervélos lag over til Garmin. Thor Hushovd, Roger Hammond, Heinrich Haussler, Andreas Klier, Brett Lancaster, Daniel Lloyd og Gabriel Rasch. Med andre ord så godt som hele det bunnsolide vårklassikerlaget til Cervélo Test Team. Det var nok flere managere som var misunnelige på Vaughters etter at han fikk gjennomført den dealen. I tillegg har laget hentet inn den gode klatreren Christophe Le Mevel og stortalentene Ramunas Navardauskas, Andrew Talansky og Sep Vanmarcke. De mange nysigneringene har gjort at mange syklister har forlatt laget. Kirk Carlsen, Steven Cozza, Tomothy Duggan, Robert Hunter, Fredrik Kessiakoff, Trent Lowe, Christian Meier, Danny Pate, Svein Tuft og Ricardo Van der Velde får ikke kjøre for Garmin-Cervélo. Selv om spurteren Robert Hunter og de sterke rytterne Danny Pate og Svein Tuft vil bli savnet, så ser laget langt bedre ut på pairet etter disse signeringene.

Et lag som kan det meste
Som sagt hadde Garmin en noe tung brosteinssesong i år. Neste år vil de utvilsomt ha det sterkeste laget. Spørsmålet er om de tar ut de riktige folkene. For det vil være fristende å slippe alle stjernene løs samtidig, men spørsmålet er om det er så smart. Hvis Hushovd, Farrar og Haussler alle skal jakte seier, kan det ende med at de går mer i veien for hverandre enn at de hjelper hverandre. Med sin VM-tittel og unike evne til å toppe formen på akkurat riktig tidspunkt tror jeg Hushovd vil få lederrollen i de fleste brosteinsklassikerne. Da vil nok sterke og rutinerte ryttere som Maaskant, Hammond, Klier og Vansummeren bli livsviktige for at "oksen fra Grimstad" endelig skal stå på toppen av pallen i enten Flandern Rundt eller Paris-Roubaix. Vi kan også legge til den unge nykommeren Sep Vanmarcke som en svært aktuell kandidat til en plass på klassikerlaget. Han ble tross alt nummer to i årets Gent-Wevelgem. Han kan bli en stor brosteinsrytter på sikt, og vil utvilsomt ha flere lærermestre som kan lære han alt han trenger for å bli en fremtidig mester.

Det er ikke bare i klassikerne at Garmin-Cervélo får et luksusproblem. Også i spurtene og i fjellene kan laget få et problem med å pukke ut hvilke ryttere de skal satse på. Farrar og Hushovd er begge noen av verdens beste spurtere, og ville i nesten et hvilke som helst annet lag vært en naturlig kaptein. Jeg tror Farrar blir kaptein i de fleste spurtene, med Julian Dean som opptrekker. Hushovd vil nok få sjansen i de spurtene som passer han best, som på den første etappen i neste års Tour de France. Han har vist en unik evne til å vinne etapper som passer, så den tilliten får han nok. I fjellene og i sammendraget i etapperitt har laget mange ryttere som kan gjøre det godt. Hesjedal, Vande Velde, Martin, Danielson og Le Mevel er alle gode ryttere, men neppe gode nok til å kapre en plass på podiet i Tour de France. I Giroen og Vueltaen bør det derimot være håp. Dette er med andre ord et lag som kan det meste, og som kanskje er det sterkeste av alle neste år.

For mange kokker gir mye søl?
Faren er selvsagt at det ikke er plass til alle stjernene. Noen vil garantert få færre sjanser til å kjøre inn egne resultater enn de føler at de fortjener. Suksess vil ikke bare avhengige av hvor godt de sykler, men også hvor gode støtteapparatet er til å slokke de brannene som kommer til å oppstå. For selv om laget er et stjernegalleri utenom det vanlige blir de nødt til å trekke i samme retning for å oppnå suksess. Potensiale er enormt, men fallgruvene mange. Laget kan ende opp som verdens beste lag neste år, men de kan også bli årets største skuffelse.

Tror dere at det er plass til alle stjernene? Og hvem blir kaptein i de viktige rittene?

søndag 19. desember 2010

Et av årets beste lag

En fantastisk sesong

I motsetning til Team Sky har Liquigas at en sesong over alle forventninger. Før sesongen kunne man også se at dette laget var bygget for de tøffe etapperittene. Basso, Nibali, Kreuziger og Pellizotti var noen alle fryktet. Disse hadde sterke hjelperyttere som Agnoli, Szmyd, Zaugg og Kiserlovski. Men laget hadde ikke kun klatrere. Laget så ut som et av de mest komplette lagene i sporten. Bennati, Chicchi og Guarnieri kunne levere gode resultater i spurter, mens Oss, Quinziato og Kuschynski kunne gjøre det bra på brosteinen.

Og det begynte bra for italienerne. Det ble to etappeseire og sammenlagtseier i Tour de San Luis, i januar. De fortsatte suksessen med seire i Tour of Qatar, Tour of Oman, Vuelta a Cuba og Giro di Sardegna i februar. I mars presenterte en ung, ukjent slovak seg for sykkelverdenen. Med to seire i Paris-Nice ble Peter Sagan den store gjennombruddsmannen i mars, og for så vidt i året. Tidligere på året hadde han blitt nummer tre på en etappe i Tour Down Under. Senere vant han også en etappe i Tour de Romandie og to etapper i Tour of California. Bennati fulgte opp Sagans suksess med etappeseier i Tirreno-Adriatico, samme dag som Sagan vant sin andre seier i Paris-Nice. I Settimana Coppi e Bartali vant Chicchi en etappe, laget vant lagtempoen og Santamorita vant sammenlagt. Dette avsluttet en meget god mars for laget. I april ble det tre seire, takket være Viviani, Kiserlovksi og Sagan. Disse vant i henholdsvis Tour of Turkey, Giro dell’Appennino pg Tour de Romandie.

I mai begynte årets høydepunkt for laget, Giro d’Italia. Rett før Giroen hadde Pellizotti blitt suspendert pga. uregelmessigheter i blodpasset. Nibali overtok plassen fra Pellizotti. Giroen begynte bra for laget. Nibali og Basso satt med i teten, da det sprakk opp på den tredje etappen. På lagtempoen to dager senere var lager overlegent. Agnoli, Kiserlovski, Basso, Nibali, Dall’Antonia, Szmyd, Bodnar, Sabatini og Vanotti sørget for seier. Dermed tok Nibali over Maglia Rosa. Denne beholdt han helt til den syvende etappen, også kjent som gjørmeetappen. Her falt godt over halve laget og Nibali og Basso ble hindret/falt. De kjørte sammen til mål, men hadde tapt mye tid til de andre sammenlagtfavorittene. Men det hindret dem ikke. Etter fenomenal kjøring i fjellene endte det ekstremt bra for laget. Basso kunne juble for seier i verdens nest største etapperitt. Med seg på pallen fikk han også Nibali, som endte på tredje. I tillegg ble Kiserlovski nummer ti. Begge hadde også tatt med seg en etappeseier. Nibali vant den tøffe etappen til Asolo, mens Basso var overlegen opp det fantastiske Monte Zoncolan. De fikk også med seg tre andreplasser, to fra Basso og fra Sabatini, og fire tredjeplasser, som Sabatini, Dall’Antonio, Nibali og Basso sto for.

Mellom Giroen og Touren vant laget to etapper og sammenlagt i Tour de Slovenia. I tillegg ble Kuschynski hvitrussisk mester. I motsetning til Giroen ble Touren en stor skuffelse. Kreuziger og Basso leverte under pari, og Kreuziger endte tilsutt på en 9.plass, mens Basso ble nummer 32. Det ble heller ingen etappeseire, eller podieplasser.

Etter Touren ble det igjen noen seire. Guarnieri, Basso, Koren, Nibali, Oss og Chicchi sørget for seire i Polen Rundt, GP Inustria e Commercio Artigianato Carnaghese, Trofeo Melinda, Giro del Veneto og GP Citta di Modena - Viviana Manservisi.

I Vuelta a España viste laget seg igjen frem med meget god kjøring. Selv om det ikke ble noen etappeseire, før Mosquera Miguez ble tatt for doping, ble det hele en stor suksess. Det ble seks andreplasser og en tredjeplass. Men det som var viktigere enn det var at Nibali tilslutt kunne juble for seieren i sammendraget etter hard kamp mot Joaquin Rodriguez Oliver og Mosquera Miguez. Dermed vant Liquigas sin andre Grand Tour for året, og Nibali kom nok en gang på pallen, denne gang på toppen.

Etter Touren vant laget fire løp, Viviani vant Memorial Marco Pantani og Binche - Tournai - Binche / Memorial Frank Vandenbroucke, Bennati vant Giro di Toscana og Guarnieri vant den andre etappen i Circuit Franco-Belge. Laget endte med 40 seire, noe som var nest flest. De fikk også 31 andreplasser. Blant dem var andreplassene til Sagan i Paris-Nice, Tour de Romandie og GP de Montreal samt andreplassen til Kreuziger på åpningstempoen i Sveits Rundt. Det ble også 27 tredjeplasser.

Svekket

Det blir en del rokkeringer på laget foran neste sesong. Og laget ser uten tvil svekket ut. Kreuziger var ikke fornøyd med å være tredjekaptein, og valgte å forlate laget til fordel for Astana. Det samme gjorde Kiserlovski. At disse to rytterne forlater laget vil uten tvil svekke dem. Det samme vil tapene av Bennati, Chicchi, Kuschynski, Quinziato og Zaugg gjøre. Det er heller ikke ideelt at sterke ryttere som Willems, Vandborg og Santamorita forlater laget.

Capecchi, Damiano Caruso, Da Dalto, Duggan, Edward King, Longo Borghini, Marangoni, Nerz, Ponzi, Salerno og Wurf kommer inn. Disse rytterne er langt ifra like gode som rytterne som forlater laget. Det er allikevel verdt å merke seg at Caruso to ganger har vært nummer ti i U23-VM. Også Nerz og Ponzi er unge, kjøresterke ryttere. Men alt i alt er laget svekket fra forrige sesong. En siste som har kommet inn er Peter Sagans bror, Juraj. Han kjørte også for laget fra august i fjor. Kanskje har de funnet en ny, sterk slovak.

Ny suksess?

Vi ser ikke bort fra at neste sesong også kan bli bra for Liquigas. Selv om de er svekket har de beholdt Basso og Nibali. I tillegg har de supertalentet Peter Sagan, som kan vinne mange løp neste år. Giro d’Italia vil uten tvil bli et stort mål, og både Basso og Nibali vil gjerne være med. Tidligere har Basso også sagt at Touren vil være et mål. Kanskje går Nibali for Giroen og Basso for Touren. Men laget har ikke den samme bredden som i år, og kanskje må målsettingene nedjusteres litt. Men Liquigas vil forhåpentligvis fortsette sin gode kjøring.

Er Liquigas årets lag? Er de svekket foran neste sesong? Eller slår de til igjen?

fredag 17. desember 2010

Ingen knallsesong for Team Sky

Team Sky kom inn i sporten som et friskt pust før årets sesong. Det britiske laget med det enorme budsjettet virket til å være det mest nøyaktige og detaljorienterte laget, og forventningene var enorme. Laget var også spesielt interessant for oss nordmenn, siden hele tre nordmenn hadde fått innpass på storlaget.

God sesongstart, litt skuffende klassikersesong
Sportslig klarte ikke laget å leve opp til forventningene, selv om det startet meget bra i sesongåpningen i Australia. Laget var hauset opp som et stort spurtlag, og viste hva de var kapable til allerede i kriteriumsrittet dagen før Tour Down Under. Med tempodrakter tok de dobbelseier med Greg Henderson og Chris Sutton. Sistnevnte avsluttet Tour Down Under med en etappeseier. Sesongen fortsatte med seier på lagtempoen i Tour of Qatar, før Edvald Boasson Hagen vant to etapper i Tour of Oman. Neste storseier stod Juan Antonio Flecha for da han vant årets første semiklassiker, Omloop Het Nieuwsblad. Boasson Hagen startet spurten litt for tidlig og endte på 6. plass i samme ritt. Det så lyst ut med tanke på resten av klassikersesongen. Slik gikk det ikke. Først ble Edvald Boasson Hagen skadet under Milano-Sanremo, noe som gjorde at han mistet resten av vårsesongen. Dermed mistet Sky en av sine kapteiner under klassikervåren. De klarte allikevel å prestere jevnt godt, selv om de ikke vant. Ian Stannard stod for en noe overraskende og meget god prestasjon da han ble nummer tre i Kuurne-Brussel-Kuurne. Den samme plasseringen fikk Flecha i både E3 Prijs Vlaanderen og Paris-Roubaix. Før den tid hadde Greg Henderson og Edvald Boasson hagen vunnet hver sin etappe i Paris-Nice og Tirreno-Adriatico.


Skuffende innsats i årets Grand Tours
Det var knyttet stor spenning til hva Bradley Wiggins kunne gjøre i Giro d'Italia, Team Skys første Grand Tour. Det startet forrykende med Wiggins-seier på prologen, men etter det var det ikke mye Team Sky fikk til. Dario Cioni endte på 17. plass i sammendraget og ble med det beste Sky-rytter. I Tour de France var Edvald Boasson Hagen tilbake, men ikke helt skadefri (selv om alle trodde han var det). Nordmannen viste gryende form da han parkerte hele feltet på den siste etappen av Criterium Dauphiné. Team Sky valgte allikevel å satse alt på Bradley Wiggins. De bygget laget rundt han, og Chris Sutton og Greg Henderson (to av verdens beste spurtopptrekkere) ble utelatt av troppen. I praksis betød det at Edvald Boasson Hagen mistet alle muligheter på å vinne massespurter. Flecha og Geraint Thomas gjorde riktignok en kjempejobb som opptrekkere, men det er ikke i den rollen de er best. I sammendraget gikk det rett vest for det britiske storlaget. Thomas var riktignok nære på å ta den gule trøya tidlig i rittet, men storstjerna Bradley Wiggins falt totalt gjennom og endte på 24. plass sammenlagt. Blant de som slo han finner vi lagkamerat Thomas Løfkvist, som endte på 17. plass.

Laget klarte heller ikke å reise kjerringa på slutten av sesongen. Riktignok klarte de å vinne en del småritt, og de fikk fine andreplasser i Vattenfall Cyclassic og GP Quebec ved Edvald Boasson Hagen, men de fikk ikke resultatene et storlag burde oppnå. Det hjalp heller ikke at laget slet voldsomt med sykdom i Spania Rundt, og at de trakk seg fra rittet tidlig etter et dødsfall i støtteapparatet. Det ble ikke en sesong et storlag verdig, men det må tas med i betraktningene at de tross alt er et nytt lag, og at det alltid tar litt tid å samkjøre rytterne. Sesongen sett under ett har Team Sky tross alt vist seg langt mer frem enn for eksempel BMC, som også er et "nytt storlag". Det ble totalt 22 seire, 23 andreplasser og 27 tredjeplasser.

Få, men gode kjøp
Selv om sesongen ikke har vært like god som de hadde håpet, har ikke overgangsaktiviteten til laget bært preg av panikk. Heller tvert om. Det har vært rimelig stille rundt laget etter sesongslutt. Inn har Caisse d'Epargne duoen Rigoberto Uran og Xabier Zandio kommet, sammen med Michael Rogers (flerfoldig verdensmester på tempo), veteranen Jeremy Hunt og talentene Alex Dowsett og Davide Appollonio. Uran og Zandio vil gi laget sårt tiltrengt forsterkning i fjellene. Uran er ung og meget lovende. Zandio derimot er nok litt over toppen, og jeg tror lagbytte er bedre for han enn for Team Sky. I Uran derimot har laget fått inn et sårt tiltrengt klatretalent. Også Michael Rogers blir en viktig tilvekst. Han har nok innsett at han aldri blir noen stor Grand Tour rytter, men han kan fort bli en av verdens beste ryttere på en ukers ritt. Team Sky har manglet ryttere som kan vinne Paris-Nice, Romandiet Rundt og liknende ritt, og derfor kan signeringen av Rogers være meget smart og veloverveid. Det er få ryttere som har samme rutine som australieneren, og han fungerer også meget godt i ett opptrekkstog. Det kan bli meget viktig for Boasson Hagen.

Når vi først er inne på ryttere som kan bli verdifulle for Boasson Hagen er det naturlig å snakke om tempofantomet Alex Dowsett. Det britiske talentet ble i år europamester for U23 ryttere på tempo, men har også gjort en strålende jobb som opptrekker for Taylor Phinney i spurtene i år. Også veteranen Jeremy Hunt blir viktig for Boasson Hagen. Han fungerer godt i et opptrekk, men har sin absolutte styrke på brosteinsklassikerne på våren. Han sitter inne med mye kunnskap som den unge nordmannen kan nyte godt av når han skal jage sin første topplassering i Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Appollonio er også et lite spurttalent. Han er en litt undervurdert rytter, som kjørte en sterk høstsesong. Han er bare 21 år, og har en veldig lys fremtid. Calzati, Portal og Vigano har forlatt laget, og det er nok bare sistnevnte som vil bli savnet litt.

På tide å vise hva de kan
Neste år må Team Sky løfte seg. I år har de prøvd veldig hardt, men fått dårlig betalt. Neste år må de hente inn litt flere toppresultater i storritt. En seier i en av de store klassikerne, flere etappeseire i Grand Tours og en mann topp fem i en Grand Tour kan være realistiske mål. Jeg synes lagledelsen bør bli litt flinkere til å analysere hvor styrkene og svakheten i laget ligger, og dermed være realistiske i hva de kan forvente. I årets Tour de France for eksempel, virket det som at de kun hadde en plan A, og at den var å få Wiggins på pallen. De fleste forstod at det var nytteløst. Da det ikke slo til var det ingen plan B, og det hele endte med en meget dårlig Tour. Blir de bedre på å ta ut riktig lag og på å spille hverandre gode, tror jeg de kan vinne flere ritt, og med det skape en vinnerkultur. Stallen er god og det jobbes seriøst, nå gjelder det bare å få det gode arbeidet ut i tellende resultater.

Er dere skuffet over årets sesong for Team Sky? Hva tror dere om neste år? Kan laget løfte seg eller er de for opphengt i å forvandle gråstein til gull (tenker da på å vinne Tour de France med Bradley Wiggins)?

torsdag 16. desember 2010

Èn stor overraskelse, men ellers som forventet av Caisse d'Epargne

Caisse d'Epargne har hatt en tøff sesong. Først og fremst fordi Alejandro Valverde endelig ble utestengt for doping. Det ble han i april, og alle resultatene han hadde kjørt inn denne sesongen ble strøket. Det er en meget avgjørende faktor for at det spanske laget i år "kun" står oppført med 12 seire, 20 andreplasser og 12 tredjeplasser.

Luis Leon Sanchez stod frem
Luis Leon Sanchez som overtok kapteinansvaret på laget, startet året godt. Han vant femteetappe og ble nummer to sammenlagt i Tour Down Under. Sanchez vant senere tempoetappen i Volta ao Algarve, før han ble nummer to sammenlagt i Paris-Nice, hvor Contador fikk revansjert det bitre tapet han led mot nettopp Sanchez i 2009 (da Contador gikk næringstom på den ene etappen). Luis Leon Sanchez var sammen med Valverde de to som sørget for en god sesongstart for Caisse d'Epargne, men siden sistnevntes resultater er strøket teller heller ikke vi med dem, naturlig nok. En av dem som stod frem for det spanske laget i år var rutinerte Pablo Lastras. Han ble nummer to på den høydramatiske førsteetappen av Tirreno-Adriatico. Lastras trivdes tydeligvis godt i Italia i år, for han rundet av året med en høyst oppsiktsvekkende tredjeplass i Lombardiet Rundt.

Arroyo overrasket stort i Giroen
Men nå hopper vi litt langt frem i tid, for sesongen var ikke så katastrofal, for laget som har røtter helt tilbake til Banesto-laget som Miguel Indurain kjørte for, at vi må hoppe helt til siste ritt av året for å finne noe å skrive om. Luis Leon Sanchez vant nemlig en etappe og sammenlagt i Circuit de la Sarthe. Dette var i tidlig april, og det så lyst ut med tanke på å få en god klassikermåned. Riktignok hadde ikke laget de største forhåpningene til brosteinsklassikerne, men i Ardenner-klassikerne hadde de flere kort å spille på. Slik gikk det til de grader ikke. Laget fikk ingen topp 10 plasseringer. Faktisk var en tolvteplassen til Arnaud Coyot i Paris-Roubaix det nærmeste de kom. Total katastrofe med andre ord. Laget klarte tydeligvis å legge skuffelsen bak seg, for allerede i Giro d'Italia slo de voldsomt tilbake. Mye takket være et monsterbrudd, men også mye på grunn av stabil og god klatring klarte David Arroyo å kjøre flere dager i Maglia Rosa. Han hadde en stund en massiv ledelse til de store sammenlagtfavorittene, og da status ble gjort opp etter siste etappe var det kun Ivan Basso som hadde passert spanjolen i sammendraget. Arroyos andreplass i giroen var et av de mest oppsiktsvekkende resultatene i årets sesong, og akkurat det Caisse d'Epargne trengte etter en litt skuffende sesongstart. Rui Costa, som er i hardt vær (mer om det senere), fulgte opp i Sveits Rundt, da han vant den åttende etappen i Sveits Rundt.

I Tour de France ble det ingen etappeseire, selv om de var nære med både L.L. Sanchez og Vasil Kiryienka. Begge fikk en andreplass på henholdsvis niende og tiende etappe. Sammenlagt ble Luis Leon Sanchez sin 11. plass og Ruben Plazas 12. plass de beste resultatene for Caisse d'Epargne. Alt i alt en sånn passe vellykket Tour de France for laget. Det var ikke alt for mange oppturer for laget etter Touren, men noen bragder ble det. Luis Leon Sanchez hevnet en noe skuffende Tour ved å fosse inn til seier i Clasica San Sebastian. Rittet er et av de største i verden, så dette var en fin skalp og det kanskje nest beste resultatet til laget i år (jeg rangerer Arroyos andreplass i Giroen over denne seiren). Det ble også to etappeseire på hjemmebane under Vuelta a Espana. David Garcia Lopez vant den niende etappen. Imanol Erviti ville ikke være noe dårligere og vant like godt den tiende etappen. Før Lastras, som tidligere nevnt, slo til med en oppsiktsvekkende god tredjeplass i Lombardiet Rundt.


Laget var nør nedleggelse
Det var lenge ussikert om laget kom til å eksistere neste sesong, og de fikk veldig sent på plass en ny sponsor i Movistar. En sponsor som forøvrig er tungt inne i spansk idrett med flere ulike sponsorater. Laget kommer derfor til å hete Team Movistar neste år. Den store usikkerheten rundt lagets videre eksistens sørget for at flere av de viktige rytterne hoppet på andre tilbud. Èn av dem var kapteinen Luis Leon Sanchez. Han blir et stort tap for laget, men er ikke den eneste laget kommer til å savne. I tillegg til Sanchez har Coyot, Moreau, Francisco Perez, Xabier Zandio, Juan Jose Cobo, Mathieu Perget, Alberto Losada, Rigoberto Uran, Mathieu Drujon, Arnold Jeannesson og Rui Costa forlatt laget. Sistnevnte ble avslørt for doping og fikk derfor ikke forlenget kontrakten sin. Laget mister en hel hug med gode ryttere. Klatrestyrken til Sanchez, Moreau, Zandio, Cobo, Perget, Losada og Uran vil nok bli spesielt savnet.

Sterke syklister kommer inn
Laget skal ha for at de har klart å erstatte disse rytterne meget godt. Benat Intxausti, Sergio Pardilla, Branislau Samoilau og Xavier Tondo vil nok gjøre en meget god jobb for laget i fjellene. Førstnevnte hadde en aldri så liten gjennombruddssesong i år, med andreplass i Baskerland Rundt som det beste resultatet. Sergio Pardilla har også han slått skikkelig til i år. Andreplass i Østerrike Rundt og tredjeplass i Portugal Rundt forteller sitt om hans potensiale. Samoilau kjørte en rimelig god sesong for Quick Step, med et par topp 10 plasseringer i Giro d'Italia som sine beste resultater. Xavier Tondos merittliste sier sitt. Etappeseier i Paris-Nice, andreplass sammenlagt i Volta a Catalunya og 6. plass i Vuelta a Espana. Alle gode syklister, men de har ikke samme evne til å vinne sykkelritt som Luis Leon Sanchez har. Det vil nok Team Movistar savne. I tillegg til de nevnte nykommerne har også Jesus Herrada, Francisco Javier Iriarte Garro, det unge tempotalentet Ignatas Konovalovas, Enrique Sanz Unzue (som har onkelen som eier av laget) og den etterhvert rutinerte spurteren og endagsrytteren Francisco Ventoso fått kontrakt med laget. Disse kan være gode signeringer, men det er tvilsomt om de vil vise seg så mye frem, kanskje med unntak av Ventoso og Konovalovas. Sistnevnte har tross alt en etappeseier i Giroen. Herrada har forøvrig en andreplass på en etappe i årets Tour de l'Avenir.

Blir det et mellomår for Movistar?
Team Movistar vil ha en hel haug med gode ryttere, men svært få vinnertyper i stallen neste år. Det kan slå ut begge veier. Enten vil noen som tidligere har jobbet mest for andre stå frem og kjøre inn noen seire, ellers komer det til å bli veldig mye nesten. Jeg frykter det ender med å bli det siste. Skal jeg være helt ærlig tror jeg dette blir en slags mellomsesong for laget. Eusebio Unzue (sjefen) sitter nok og venter på at Valverde skal sone ferdig sin karantene. Han har tidligere uttalt at han ikke ser noe problem med å hente tilbake den utestengte spanjolen når han har sonet ferdig sin dom for innblandingen i Fuentes-saken. I mellomtiden setter han sin lit til at det meget kjøresterkt lag skal klare å kjøre inn en del gode resultater.

Vi kommer garantert til å se Team Movistar langt fremme i mange ritt, men jeg tviler på om de kommer til å samle inn en stor haug med seire. De skal nok også få slite med å vinne noen av de store rittene. De har ryttere som er gode nok for topp 10 plasseringer i Grand Tours og noen klassikere, men svært få, om ingen, seierskandidater.

Tror dere savnet av en klar leder vil sørge for at Team Movistar vil vinne få ritt neste år, eller vil noen stå frem? I så tilfelle hvem?

PS: Se bilde av den nye drakta på denne siden.

onsdag 15. desember 2010

Sparebanken Vest - Ridley har presentert neste års stall

Etter at det har vært stille som i graven fra Vestlandet siden sesongslutt, fikk vi i dag presentert neste års Sparebanken Vest - ridley stall. I år de det høyest rangerte laget i Norge, og det virket som at de hadde tatt igjen det meste av forspranget som Joker Bianchi har hatt de siste årene. I motsetning til Joker Merida og Plussbank Cervélo har ikke Sparebanken Vest - Ridley økt budsjettet foran neste sesong, heller tvert om. Det vil selvsagt gjøre det vanskelig å gjenta årets gode sesong, men det virker heldigvis ikke som at det så lite penger at det skal gå kraftig utover satsingen.

Inn med Ølmheim og Blikra
Ryttertroppen neste sesong er ganske lik den laget avsluttet årets sesong med. Ut forsvinner rutinerte Geir Inge Berg og de to meget skadeutsatte talentene Anders Lund og Jahn Frederik Grue. Sistnevnte er det veldig synd at vi ikke lenger får se i rød og hvit drakt, for han har et godt maksnivå. Desverre har han slitt mye med skader og dermed ikke fått vist frem sin offensive kjøring særlig ofte i år. Rogalendingene Ole Martin Ølmheim og Håvard Blikra har fått plass på laget. De kjørte stagire for laget i noen løp i høst og overbeviste såpass at de fikk fast plass i neste års rytterstall. Spesielt spennende er Blikra. Han kjørte for Stavanger SK i år, og som førsteårs senior tok han en meget imponerende fjerdeplass sammenlagt i Norgescupen. Han følger i fotsporene til lagkamerat Daniel Jarstø, som tidligere i år også han byttet fra Stavanger SK til Sparebanken Vest. Han kom inn omtrent samtidig som svenske Christoffer Stevenson. Også han er med neste år. I tillegg har Roy Hegreberg, Michael Stevenson (bror til Christoffer), Frode Solberg, Johan Fredrik Ziesler og Filip Eidsheim fått ny kontrakt med laget. Det vil si at Sparebanken Vest til neste år har 9 mann på kontrakt.

Avhengig av de rutinerte rytterne
Roy Hegreberg og Stevenson brødrene har fortsatt et lite håp om å skaffe seg kontrakt med et storlag før neste sesong, og Sparebanken Vest - Ridley har sagt at de ikke vil stå i veien hvis større lag melder sin interesse. Skulle noen av disse forsvinne så vil det være meget trist for Sparebanken Vest - Ridley. De tre er ledestjernene i laget. Det er de som skal dra med seg de unge, og er nok de som må stå for de fleste resultatene. Samtidig er noen av de unge rytterne på vei fremover. Johan Fredrik Ziesler er et supertalent, som ikke har hatt optimale sesonger de to siste årene. Men han er fortsatt veldig ung og kan fort slå igjennom neste år. Filip Eidsheim vant i år en etappe i Tour des Pyrenees, men etter det viste han seg lite frem. Neste år skal han vise at denne seieren ikke var et bløff, og at han er i stand til å prestere jevnt på et høyt nivå.

Jeg har også stor tro på Stavanger talentene Daniel Jarstø og Håvard Blikra. De har godt en fantastisk skole i Stavanger SK, og er klare for å ta et steg opp og ut i verden. De to er et godt eksempel på hvilke fantstisk sykkelklubb Stavanger SK er. I år som i fjor vil dette lagets seniorgruppe bestå av førsteårs seniorer, som tar steget opp fra juniorklassen. Dette er ikke fordi klubben har utviklet få ryttere, men fordi de har utviklet syklistene så godt at de raskt tar steget til lag som kan tilby bedre matching. Både Blikra og Jarstø er offensive ryttere, som bør passe godt inn i et Sparebank Vest - Ridley lag som kjører mange tøffe ritt i Nederland og Belgia. Der må du være offensiv for å henge med i front. Siden dette blir de to syklistenes første hele sesong på et kontinentallag, så kan det ikke forventes at de skal levere de helt store resultatene, men de er utvilsomt navn for fremtiden. Med to fantastiske lokale klubber i Sandnes og Stavanger har Sparebanken Vest utvilsomt all mulig grunn til å se lyst på fremtiden.
Hva synes dere om Sparebanken Vest - Ridley laget? Er det sterkere eller svakere enn i fjor?

PS: Dere kan nå stemme på hvilken signering, gjort av et norsk sykkellag i år, som dere tror er den beste. Avstemningen finner dere til høyre på siden.

mandag 13. desember 2010

Er det ikke lenger plass til tre Grand Tours?

Sykkelsporten er inne i en rivende globaliseringsfase. Ritt som Tour of Qatar, Tour of Oman, GP Quebec, GP Montreal og Tour of California har kommet inn i sykkelverdenen de seneste årene. Dette er ritt med varierende kvalitet, men som er med på å spre sykkelglede rundt om i verden. Alt for lenge har sykkel vært en nærmest ren europeisk idrett. Selvsagt er det viktig å gjøre idretten global. Både for å få et rikere mangfold i sykkelfamilien og fordi sykkel er en dyr idrett. Det koster mye å arrangere ritt og drive lag. Derfor er det viktig at bedrifter fra andre kontigenter kommer inn i sporten. Men hvor skal vi stoppe?

Problemstillingen er blitt ekstra aktuell etter at sykkelpresidenten i UCI, Pat McQuaid, nylig uttalte at det er aktuelt å kutte ned på lengden av Giro d'Italia og Vuelta a Espana. Tour de France har sykkelpresidenten vett nok til å frede. Les mer om McQuaids uttalelser hos sykkelnytt.no og procycling.no. Ønsker vi at det skal bli flere, men kortere ritt? Det finnes både ulemper og fordeler ved å gjøre som UCI ønsker. Skulle Giroen og Vueltaen bli redusert med for eksempel en uke, vil det bli færre "transportetapper", og trolig mer action på alle etappene. Hvis all spenningen blir komprimert inn i et kortere tidsperspektiv, vil det sørge for færre "kjedelige" stunder. Det vil i tillegg åpne plasser i kalenderen for ritt som ønsker å etablere seg, enten det er i amerika, asia eller norden. Det negative er at sykkelsporten mister en del av historien sin. Tre treukersritt er blitt en tradisjon, og det skaper en nesten måneds lang sykkelfest i tre av verdens aller mest sykkelinteresserte land. Rittene inneholder det meste både av løypeprofiler og taktiske utfordringer. Selv "trasportetappene" er viktige. Det er på disse dagene at de offensive rytterne, som gjennom hele året sørger for mye spenning, får betaling for sin innsats.

Mitt synspunkt er at det positive ved å beholde tre Grand Tours til de grader overstiger det negative. Jeg kan til dels gå med på å redusere Vueltaen med noen få dager, men selv det er litt på kanten. Jeg synes i år at vi har sett hvor fantastiske disse treukersrittene kan være. Hvis det fortsetter å være slik at Giroen og Vueltaen klarer å skille seg ut, og skape innholdsrike, spennende og publikumsvennlige ritt, bør det være plass til dem begge. Når jeg tenker tilbake på hvilke sinnsyk folkefest årets Giro d'Italia var, blir tanken på at dette rittet skal "nedgraderes" rett og slett sørgelig. Det selv om et stadig voksende Tour of California ligger i samme måned som det italienske storrittet. Det finnes nå så mange gode ryttere og lag at det bør være problemfritt å ha to så store ritt parallelt. Begge rittene blir nok fylt med sykkelstjerner som vil trekke store publikumsmasser.

Jeg ønsker derfor å få både i pose og sekk. Ja takk til nye spennende storritt på nye kontinenter, og ja takk til å beholde de tradisjonelle rittene slik de er i dag. Det er kanskje noe naivt og tro at vi kan få begge deler, men jeg ser mulighetene for at det lar seg gjennomføre. Hvis det derimot blir et valg, mellom å beholde velfungerende klassikere eller å ta sjansen på å skape nye storløp, da velger jeg det førstnevnte. Det er ikke sikkert at det styrker lommeboka til UCI, men jeg tror det er det beste for sykkelsporten. Det betyr ikke at seriøse arrangører ikke er velkomne til å bygge opp nye ritt, men at det bør gå an å få til dette uten at det går på bekostning av de publikumsfestene vi opplever på de største sykkelrittene. Kvalitet på sykkelritt bør som hovedregel gå foran det eksotiske, spennende og lukrativet.

Hva synes dere om tanken om å redusere Giroen og Vueltaen, eventuelt fjerne en av dem? Synes dere de nye rittene på de nye kontigentene har vært kjørkomne tilskudd de seneste årene?

lørdag 11. desember 2010

Satser mer på klasikkerne

En nesten sesong

Det russiske storlaget innkasserte 20 seire, 30 andreplasser og 23 tredjeplasser.

Joaquin Rodriguez Oliver var den virkelig store rytteren på laget. Han tok steget fra å være hjelperytter på Caisse d’Epargne til å være kaptein på Katusha. Han vant Volta a Catalunya, GP Miguel Indurain og en etappe i Volta al Pais Vasco. Alene reddet han også æren til Katusha i Tour de France og Vuelta a España, med en etappeseier i begge rittene, og henholdsvis 8.- og 4. plass (blir tredje hvis Mosquera blir strøket) sammenlagt. I tillegg ble han nummer fem i Clasica San Sebastia , 6.plass sammenlagt i Paris-Nice og nummer to i Fleche Wallone. Takket være sin stabilitet vant han også verdensrankingen. Med seirene til Pozzato og Evgeni Petrov i Giro d’Italia dro laget med seg seire i alle Grand Tours.

Som det største russiske laget tok de, ikke overraskende, dobbelt i begge de russiske mesterskapene. Hvis vi tar med rekruttlaget, Itera-Katusha, fikk laget de syv første på både fellesstart og tempo.

Ardenneklassikerne ble også en opptur for laget med andreplass i både Fleche Wallone og Liege-Bastogne-Liege med Joaquin Rodriguez og Kolobnev. Brosteinsklassikerne derimot ble en stor nedtur. Den italienske playboyen, Pozzato, skuffet stort, og det ble ikke bedre enn en 7.plass i Paris-Roubaix.

Alt i alt var ikke sesongen til Katusha den aller beste. Den var preget av mange nesten-prestasjoner, og mange plasseringer rett bak de beste.

Forsterker brosteinslaget

Pga. den svake brosteinssesongen har de signert ryttere som skal kunne bistå Pozzato. Leif Hoste, mest kjent som den evige nummer to i Flandern Rundt, Luca Paolini, en tredjeplass i Flandern, og Aleksandr Kuschynski, fjorårets nummer to i Gent-Wevelgem, er alle signert for å hjelpe Pozatto på best mulig måte. Brosteinslaget virker mye sterkere foran neste sesong, enn det gjorde før årets.

Paolini kan også hjelpe til i det mer kuperte klassikerne. Det samme kan nyankomne Daniel Moreno og Trofimov gjøre. Men laget til ardenneklassikerne ser svekket ut i forhold til i årets sesong. Botcharov, Kirchen, Petrov og Mazzanti har forlatt laget.

Noe som virkelig er svekket er spurtferdighetene til laget. Neste år mangler Katusha en skikkelig spurter. McEwen, Bandiera og Napolitano har forlatt laget, og det er nok ikke i spurtene laget vil vise seg frem neste år. I tillegg til de tidligere nevnte har Khalilov, Klimov, Eskov og Bodrogi.

Det russiske laget har også signert russere foran neste sesong. Ignatenko, Mironov, Arguelyes Rodriges og Porsev, alle med en del gode resultater, kommer fra Itera-Katusha, mens Isaychev er hentet fra Xacobeo. Også Alberto Losada har signert før neste sesong.

Katusha skal også ha prøvd å skaffe seg Menchov før neste sesong. Den russiske bjørnen valgte heller å gå til Geox-TMC, og det er i øyeblikket heftig krangel mellom Menchov og Andrei Tchmil, sportsdirektør i Katusha. Dette har gått så langt at Menchov sin advokat truer med søksmål.

Alt i alt synes jeg laget ser litt svakere ut før neste år enn det gjorde i år. Klasseryttere som McEwen, Napolitano og Kirchen (fikk ødelagt sesongen og karrieren da han kollapset Sveits Rundt) har forlatt laget. Dette vil gjøre at Katusha ikke vil ha noe å gjøre i massespurter. Men laget har forbedret brosteinslaget, og står bedre rustet til å ta opp kampen mot Garmin-Cervelo, Rabobank og de andre brosteinslagene.

Mye fokus på klassikere

Laget vil virkelig satse på klassikerne neste sesong. Med ryttere som Kolobnev, Joaquin Rodriguez, Pozzato, Ivanov, Hoste og Paolini vil dette laget ha potensialet til å gjøre det meget godt i klassikerne neste sesong. I tillegg vil laget håpe på gode sammenlagtplasseringer og etappeseire i de store Tourene, først og fremst med Joaquin Rodriguez. Han vil i første rekke få hjelp av Moreno, Karpets og Gusev. Spurtseire blir det nok få av neste år, og Katusha må skaffe sine seire gjennom offensiv og sterk kjøring. De kan ikke vente til slutten, og kjenner jeg Katusha rett hadde de ikke gjort det selv om de kunne det.

Er laget svekket, eller er de forsterket?Vil de dominere i klassikerne?

fredag 10. desember 2010

En salig blanding av spennende unggutter og tidligere juksere

Lampre er et motsetningenes lag. Rytterstallen inneholdt i år alt fra store talenter som Diego Ulissi, Grega Bole og Simon Spilak til gamle juksere som Alessandro Petacchi, Danilo Hondo, Lorenzo Bernucci og Andrey Kashechkin. Det er et lag jeg gjerne skulle likt, men som ødelegger så mye for seg selv med sin mangelfulle antidopingpolitikk, at det er helt umulig. Laget har de siste årene ikke lenger vært med i kampen om å være Italias beste lag, mest fordi de har manglet en mann for sammendragene i treukersrittene. De hadde allikevel en meget god sesong i år.

Petacchi viste tidlig form
Alessandro Petacchi viste allerede tidlig i sesong at han var på vei tilbake til gamle høyder, da han vant en rekke etapper og ett endagsritt (GP Costa degli Etruschi) tidlig på sesongen. Også Francesco Gacazzi, Grega Bole, Danilo Hondo og Daniele Pietropolli bidro til at laget tok en haug med pallplasser i januar og februar. Laget presterte også godt i de store rittene i mars. To tredjeplasser i Tirreno-Adriatico gjennom Alessandro Pettachi, og samme suksess gjennom Grega Bole og Mirco Lorenzetto i Paris-Nice, må kalles en suksess. Alle disse rytterne må i mer eller mindre grad kalles spurtere, og det var nettopp i spurtene Lampre overbeviste i år. Ikke så rart når man har ryttere som Hondo, Petacchi, Bole, Furlan og Lorenzetto i stallen. Petacchi startet Lampres klassikersesong strålende med en tredjeplass i Milan-Sanremo. Sesongens første ProTour-seier kom gjennom Gavazzis etappeseier i Baskerland Rundt. Laget hadde et suverent Romandiet Rundt. Andreplasser til Gavazzi, Hondo og Spilak (bildet) ble toppet av at sistnevnte vant både en etappe og sammenlagt. En perfekt oppladning til Giroen, et ritt som ikke gitt helt slik de hadde håpet. De fikk ingen etappeseire, og da er ikke to andreplasser noe særlig å skryte av.

Grønn trøye
Da ble Tour de France et større høydepunkt for laget. Før Touren hadde de vunnet en etappe i både Sveits Rundt og Criterium Dauphiné. I Tour de France markerte Petacchi seg som den raskeste spurteren i starten av rittet. Han vant både den første og fjerde etappen. Han måtte etterhvert innse at Cavendish ble for tøff, men han slo både briten og Thor Hushovd i kampen om den grønne trøya. Laget gjennomførte en strålende rundtur i Frankrike, og markerte seg betraktelig sterkere i årets ritt enn de har gjort de seneste årene. Laget vant også en etappe i Polen Rundt, og i Spania Rundt. I tillegg spurtet Furlan inn til en andreplass i Paris-Tours. Bole avsluttet sin strålende sesong med å bli nummer to sammenlagt i Polen Rundt, også det et meget sterkt resultat. Takket være gode spurtere klarte Lampre å få en meget vellykket sesong til tross for at Damiano Cunego skuffet.

Laget vant 20 sykkelritt, fikk 29 andreplasser og 20 tredjeplasser i 2010.

Sammenslåing med ISD
Før årets sesong har Lampre slått seg sammen med ISD, og kommer i 2011 til å hete ISD-Lampre. Sammenslåingen har ført til en "ommøblering" av stallen. Inn har ukrainerne Vitaly Kondrut, Denys Kostyuk, Dmytro Kryvtsov, Yuri Metlushenko og Volodymyr Starchyk, italienerne Leonardo Bertagnolli, Matteo Rabattoni, Michele Scarponi, spanjolen Aitor Perez Arrieta og polske Przemyslaw Niemiec kommet. Furlan, Bernucci, Da Dalto, Grendene, Lorenzetto, Ponzi, Sapa og Gilberto Simoni har forlatt laget. Laget mister en del spurtstyrke i Furlan og Lorenzetto og Furlan, men blir betraktelig styrket i fjellene.

Scarponi den klare kapteinen
Michele Scarponi er det største navnet som ankommer ISD-Lampre, og han blir garantert kaptein i Giro d'Italia. Han har tidligere vært i meget hardt vær grunnet medvirkning i en dopingsak, men Lampre er ikke laget som setter moral først. I år ble Scarponi nummer fire i Giroen sammenlagt. Perez og Niemic kan bli gode hjelpere i fjellene. Sistnevnte er en meget erfaren og sterk klatrer. Også Scarponis tidligere lagkamerat Bertagnolli kan bidra noe, selv om han trives aller best i kuperte endagsritt. Han er en meget sterk syklist som blir en stor forsterkning. Unge Rabatonni vant i år en etappe i "Baby-Giro", så han er talentfull. Ukrainerne har først og fremst blitt hentet inn fordi ISD er en ukrainsk bedrift. Med unntak av Metlushenko har jeg liten tro på at de vil vise seg særlig mye frem. Metlushenko er en rutinert sprinter som egentlig aldri har slått skikkelig igjennom, selv om han jevnt og trutt kjører inn gode plasseringer. Han vil nok gjøre savnet av Furlan og Lorenzetto noe mindre, men er ikke i nærheten av god nok til å erstatte de to.

Tilbake i kampen om sammenlagtseier i Giroen
De siste årene har Lampre samlet en klar og god leder i treukersrittene. En mann som kan kjempe om de fremste plassene i sammendraget. Aktiviteten på overgangsmarkedet viser tydelig at dette er noe de vil ta tak i før neste sesong. Det viser de ved å svekke sin styrke i spurtene for å gjøre plass til flere klatrere. Med andre ord har de samlet en mer allround tropp før neste sesong. I Scarponi har de en klar kaptein, som utvilsomt vil kjempe om en pallplass i den knalltøffe 2011 utgaven av Giro d'Italia. Laget har ikke de beste rytterne til å backe han opp, men i tillegg til de rytterne vi har nevnt kan Loosli, Kashechkin, Spilak og Cunego bidra et stykke opp i bakkene. Skal Lampre igjen ta opp kampen med Liquigas om å være det beste italienske laget, må de forbedre seg kraftig i fjellene. Det har de innsett, og de vil nok markere seg langt mer neste år når bakkene blir lange og tøffe enn de har gjort i år.

I tillegg til et sterkere klatrelag har Lampre fortsatt et meget sterkt spurtlag. Det vil selvsagt bli svekket kraftig hvis Petacchi skulle bli dømt for innvolvering i doping. Også i kuperte klassikere kan laget bite godt fra seg. Damiano Cunego vil i Ardenner-klassikerne lede et ungt, lovende og meget sultent lag. Spilak, Bole og Ulissi kan alle kjøre strålende når de er i toppform. Personlig skulle jeg ønske at Lampre satset knallhardt på disse talentene fremfor å fortsette å hente inn ryttere som har vært involvert i doping. På den måten kunne de både gått en lys fremtid i møte, samtidig som de garantert hadde vunnet seg noen nye fans. De blir utvilsomt et spennende lag å følge neste mår, men det er ikke alle syklistene deres jeg håper at lykkes. Men ISD-Lampre vil markere seg sterkt i 2011. Det er jeg sikker på!

Tror dere ISD-Lampre er gode nok til å få det beste ut av både Scarponi og Petacchi? Hvor bra kan de i så tilfelle gjøre det? Hvilke av de unge talentene har dere mest tro på neste år? Og kan Cunego heve seg et hakk i de kuperte endagsklassikerne fra årets sesong?

torsdag 9. desember 2010

Ny sponsor, nytt navn

En god sesong for Bbox
Laget som i år het Bbox-Bouygues Telecom dro med seg 18 seire, langt bak de aller beste. Ikke engang best av de franske. Allikevel ble det en sesong som kan regnes som suksessfull. Laget hadde ikke sponsor for neste sesong, og måtte vise seg frem i de større løpene, ikke bare de små franske rittene. Og det skulle betale seg i de største rittene. Faktisk ble det bare tre seire i mindre franske ritt, i tillegg vant de to etapper i Driedaagse De Panne – Koksijde og to etapper samt sammenlagt i Tropicale Amissa Bongo. Det ble også seier i det lille, men allikevel store Criterium International. Fedrigo knuste blant annet Cadel Evans, Contador og Armstrong på den tøffe, første etappen. Han holdt ledelsen på tempo, og vant foran Rogers, Machado, Samuel Sanchez, David Millar og Evans.

Lagets beste seire kom i mye større løp. Den første store seieren kom i Paris-Nice. Denne seieren sto Bonnet for, da han spurtslo Peter Sagan. Den neste store seieren kom på en helt annen måte, og uventet var den også. Den 20. etappen av Giro d'Italia var en etappe svært få gledet seg til, hvis noen gjorde det. Sveitseren Tschopp var ikke redd. Han gikk i brudd, og vant den ekstreme etappen foran Evans og Basso. Laget hadde vunnet en av de tøffeste etappene i det nest største etappeløpet i verden, og de hadde også blitt nummer to på den 12.etappen ved Voeckler og nummer to på den 5.etappen ved Arashiro. Laget kunne igjen juble da Vogondy vant etappen til Risoul i Criterium du Dauphine foran Sicard, Brajkovic og Contador. To uker senere kunne samme mann juble nok en gang. Da ble det seier i det franske tempomesterskapet. Tre dager senere sørget Voeckler for at det ble to nasjonale mestere fra laget.

Årets største høydepunkt var Tour de France. I Touren tok de to etappeseire på rad. Først ved superstjerna Thomas Voeckler, så ved seiersgarantisten i Tour de France, Pierrick Fedrigo. Touren toppet seg med klatretrøya til Charteau (bildet), og laget var uten tvil det beste franske laget under verdens største sykkelritt. I årets siste Grand Tour fikk de med seg en pallplassering, da Tschopp ble nummer tre på den 8.etappen. Etter Touren ble det kun en seier. Men den var til gjengjeld meget god. I det fantastisk flotte løpet GP de Quebec var Voeckler lurest og kunne juble etter å ha rykket med i underkant av èn kilometer igjen. Han vant så vidt foran Edvald Boasson Hagen og Robert Gesink.

I tillegg til de 18 seirene, fikk laget 14 andreplasser og 10 tredjeplasser.

Ny sponsor
Takket være den gode innsatsen ble laget tilslutt belønnet med en ny sponsor. Som nevnt tidligere hadde ikke laget sponsor for neste sesong, men tilslutt kom Europcar på banen. Det gjorde sånn at folkehelten Voeckler ble på laget, istedenfor å gå til konkurrent Cofidis. Men ikke alle ble. Bichot, Bonnet, Fedrigo, Chainel, Lefevre, Sprick, Trofimov, Tschopp og Vogondy har forlatt laget. Inn har Sebastien Chavanel, Cousin, Hurel, Kern, Reza og Veilleux kommet. Chavanel og Kern er uten tvil de mest meritterte av de nyankomne. Kern er en habil klater, mens Chavanel er en god spurter. Selv om de er like typer som Fedrigo og Bonnet er de ikke i nærheten av å være like gode. Cousin, Hurel og Reza har alle kjørt som trainee i år. Ingen har noen store meritter, men de har resultater som vitner om god kjørestyrke. Bernadeau håper nok at alle de tre franske rytterne skal utvikle seg mye i løpet av de neste årene. Veilleux har et par gode resultater i Amerika, men er nok mer signert for fremtiden enn neste år. Alt i alt er laget svekket, men klarte å beholde sin største stjerne i Voeckler.

Ikke sikret Tour de France-plass
Europcar er ikke ProTeam neste år, og er dermed ikke sikret deltakelse i de største rittene. Et av hovedmålene neste år vil allikevel bli Tour de France. Som et av de beste, kanskje det beste, franske laget de siste årene vil de helt sikkert bli å se i Tour de France. ASO tør neppe si nei til laget med den største franske sykkelhelten. Hvilke andre mål laget har for neste sesong er ikke lett å si. De vil nok prioritere de nasjonale rittene, men mye avhenger av hva den nye sponsoren ønsker.

Vil Europcar savne ryttere som Fedrigo og Bonnet? Blir de invitert til Tour de France?

onsdag 8. desember 2010

Thor Hushovd er i gang med oppkjøringen til ny sesong

Nyhetsbrev fra Atle Kvålsvoll
Ukene etter VM seieren i Geelong 3.oktober har gått fantastisk fort for Thor. Det gikk rimelig i ett dagene rett etterpå med pressetreff, konkurranser, sponsoroppdrag, TV show osv. Han nøt denne tiden og ble feiret som en verdensmester verdig. Norges Cykleforbund fikk den beste 100-års gaven de kunne tenke seg, Thor ble naturlig nok hovedpersonen på både mottagelsen i Oslo Rådhus og jubileumsmiddagen.

I forrige uke hadde Garmin Cervelo 2011 sin første samling på idylliske Cayman Island. Det er ikke akkurat stedet for sykkelsamling, men denne gangen var det lagbygging og bli kjent med hverandre som sto i fokus. Thor har med seg 6 andre ryttere fra årets Test Team Cervelo, dette vil bli stammen i klassikerlaget til våren. Garmin Cervelo har et meget sterkt lag med mange klasseryttere. Det er en stor organisasjon som ledes av Thor´s tidligere lagkamerat i Credit Agricole, Jonathan Vaughters. Selv om Thor kjenner mange av rytterne på laget fra før, så er det annerledes å kjøre på samme lag. Førsteinntrykket er meget bra; her er det utøvere som trives sammen og som jobber mot felles mål. Under samlingen fikk Thor snakket ut med Tylor Farrar om fordeling av oppgaver til sommeren. Begge kan vinne massespurter, samtidig må begges potensiale forenes for å slå konkurrentene. Dette fikk de tatt opp slik at prosessen har startet. Med Farrar´s unge pågangsmot og Thor´s styrke og rutine så blir dette et fryktet tospann framover.

Sammen med Gabriel Rasch reiste Thor direkte fra Cayman Island til Kanariøyene på treningssamling. Her blir han i snaue 2 uker og dagsmenyen er enkel; 4-6 timer på sykkelen hver dag for å få kilometer i kroppen. På denne årstiden er det et helt norsk sykkelfelt på Kanariøyene slik at det ikke er vanskelig å finne noen å trene sammen med. Med mange kuldegrader her hjemme så er det en perfekt tid å få trent på raceren under gode forhold, dette har Thor gjort med godt utbytte de siste sesongene.

Julehøytiden tilbringes hjemme i Grimstad sammen med familie og venner. Om det er nok snø så blir støvet av langrennskiene pusset vekk for å få noen gode skiturer. Dette er noe av det Thor liker aller best om vinteren, langrennstrening er fysisk og mentalt påfyll før det fra nyttår av kun er raceren som er treningsredskapen igjen.

Thor gleder seg allerede til sesongen som byr på noen nye konkurranser sammen med de tradisjonelle. Sesongåpningen i Oman er ny før kursen settes tilbake til Europa og semiklassikerne i Belgia. Konkurranseplanen fram til og med Tour de France er som følger:

15-20.februar Tour de Oman
26.februar Het Volk
9-15. Mars Tirreno Adriatico
19.mars Milan San Remo
26.mars E3 Harelbeke
3.april Flanderen
6.april Schelderpreis
10.april Paris Roubaix
15-22.mai California Rundt
11-19.juni Sveits Rundt
26.juni NM fellesstart
2-24.juli Tour de France

Thor´s mål er klare; klassikerne Milan San Remo, Flanderen Rundt og Paris-Roubaix. Etter dette blir det en måneds treningsperiode før California Rundt som er starten på oppkjøringen til Tour de France. I Touren er etappeseier målet. Så vet vi at VM går i København i slutten av september. Det vil bli en skikkelig sykkelfest med veldig mange nordmenn tilstede. Thor vil vise seg fra siste beste side der også noe som betyr at Spania Rundt igjen blir oppkjøringsløp.

Men nå er det kilometersluking sammen med Gabriel og andre norske på Kanariøyene som gjelder. Det er også en måte å komme i julestemning på. Etterpå gleder man seg til å komme hjem til en god norsk jul med fullt tilbehør.

mandag 6. desember 2010

Kan Garmin-Cervélo utfordre Mark Cavendish?

En av de mest spennende duellene i 2011 blir mellom HTC-Columbia og Garmin-Cervelo. Begge lagene vil ha utrolig sterke spurtlag neste år, og det ser ut til at det kan bli mange rivende oppgjør mellom Tyler Farrar og Mark Cavendish. I de viktige anledningene har Cavendish foreløig vært amerikaneren overlegen. Farrar vant i år to etappeseire i Giro d'Italia og det samme i Vuelta a Espana. Cavendish kjørte ikke Giroen, men vant fem etapper i Tour de France og tre i Vuelta a Espana (pluss at han var en del av lagtempoøaget til HTC som vant den første etappen). Med Thor Hushovd som ny luksushjelper virker folk til å tro at maktforholdet mellom Farrar og Cavendish vil endre seg.

Vanskelig å kjøre spurttog
Både TV2 og Procycling.no har de siste dagene fokusert på hvordan Farrar med hjelp av Hushovd endelig kan nedkjempe Cavendish. Det overrasker meg litt, for hvordan skal Hushovd hjelpe Farrar? Han kan riktignok gi amerikaneren en del tips. Hushovd har tross alt opplevd mye og sitter med masse erfaring. At han vil gi Farrar mye hjelp i form av opptrekk tror jeg svært lite på. Jeg tror heller ikke det er noen god idè. Hvorfor ikke? For det første får jeg poengtere at i et drømmescenario hvor Garmin-Cervelo kjører et perfekt opptrekk og Hushovd kan overta med 400-500 meter igjen med Farrar på bakhjulet, vil Hushovd være ekstremt verdifull å ha. Å tro at det kommer til å skje er nok noe naivt. For det første har vi i år sett at slike opptrekk, hvor et lag styrer hele showet de siste 5 kilometerne, blir stadig mer sjeldne. Ingen lag har styrken til å gjøre det lenger. Selv om Garmin-Cervelo har et utrolig sterkt lag tror jeg heller ikke de vil være istand til å kjøre slike drømmeopptrekk. Laget vil nok ha med et par ryttere som kjører for sammendraget og de vil ikke være til noe hjelp på slutten. I tillegg må nok minst to ryttere ofres før slutten, og da gjenstår det (i Tour de France) 5 ryttere som skal gi alt på slutten. Å tro at de klarer å ligge i front nærmest uangripelige tror jeg ikke på. Da har jeg mer tro på at en spurter kan sitte med èn eller to hjelpere, som de siste to kilometerne hjelper spurteren frem til den perfekte posisjonen. Kan ikke Hushovd fungere i en slik rolle?

Tøffe nærkamper
Jo, forsåvidt. Han er taktisk klok og utrolig sterk, så han vil nok kunne få Farrar i god posisjon, men det er en farlig jobb. En real "drittjobb", hvor skulder mot skulder dueller er meget vanlige. Skulle verensmesteren risikere egen helse for å gi Farrar en ørliten mulighet til å slå den nærmest uovervinnelige Cavendish? Jeg har vondt for å se det for meg. Jeg tror Julian Dean er en bedre mann å bruke i den rollen. Han har rutinen med å trekke opp spurter, samtidig som han er fryktløs i "nærkampene" på de siste hundre meterne. Jeg tror fremtidens opptrekkere ikke er lagets nest beste spurter, men heller en syklist som trener spurtopptrekk spesifikt. Det er nemlig en rolle som krever langt mer enn stor toppfart. Jeg har med andre ord ingen stor tro på at vi kommer til å se Hushovd dra Farrar de siste meterne i hver eneste spurt i Tour de France. Skal de bruke Hushovd i avslutningene tror jeg de må gjøre det på en annen måte. En mulighet er å la Hushovd angripe for full maskin med èn kilometer igjen. Da vil nok Cavemdish og hans Columbia-lag bli stresset. Slike angrep høres flotte ut i teorien, men er ekstremt vanskelig å utføre i praksis. Det krever så mye at bare noen få (de fleste ganger ingen) har kapasitet til å gjennomføre det.

Nei, jeg tror nok at Farrar må stole mest på Julian Dean og eventuelt Brett Lancaster i spurtene. Cavendish vil ha Renshaw, Goss, Eisel og Alex Rasmussen å velge og vrake mellom. Så hvem står best stilt? Jeg holder en klar knapp på Mark Cavendish. Så da er det vel bare å belage seg på et nytt år med britisk spurtdominans?

søndag 5. desember 2010

Årets rytter er Thor Hushovd!!!

Årets verdenmester er også årets rytter! Dere lesere har kåret årets verdensmester på landevei til årets rytter. ”Oksen fra Grimstad” har hatt en fantastisk sesong, over alle forventninger, som toppet seg under VM i Australia.

Årets beste resultater:
Seier i VM og NM, en etappeseier i både Tour de France og Vuelta a España.
Andreplass, tidenes beste norske resultat, i Paris-Roubaix, og andreplass på en etappe i Vueltan.
Sjetteplass i både Kuurne-Brussel-Kuurne og Milano-Sanremo.

Hushovd vant avstemningen foran Gilbert og Cancellara, som delte andreplassen.