torsdag 12. august 2010

Massespurtenes utvikling

Få ting er så intensivt og spennende som en massespurt i et sykkelritt. I massespurtene er det så mange småting som må klaffe hvis man vil vinne. Viktige avgjørelser må bli tatt i løpet av noen tidelssekunder. Det må rett og slett sitte litt i ryggmargen, for man får ikke tid til å ta veloverveide avgjørelser. Enda verre blir det av at hver spurt lever sitt eget liv. Du opplever aldri to like spurter, selv om vinneren ofte kan være den samme. Det er derfor umulig å finne et fasitsvar på hvordan man vinner en spurt. Heldigvis, det er tross alt det som gjør det så utrolig spennende. Men selv om spurter ikke er like er det mulig å se noen generelle trekk.

Optrekkeren blir viktigere
Mario Cipollini revlusjonerte spurtene da han dannet det røde Saeco toget. Å få et helt lag til disposisjon, og bruke det til å ligge helt i front de siste 3-4 kilometerne var noe ganske nytt. Hvorfor dette er gunstig er lett å forstå. En spurter har "førsterett" på en lagkamerats bakhjul. Så hvis hele laget ligger foran og drar, har spurteren "rett" på den beste posisjonen. Han får drømmeposisjonen uten å måtte kjempe med livet som innsats for å holde på den. Det er heller motstanderne som må bruke sine krefter på å skaffe seg hans hjul, som bare er den nest beste posisjonen. Saeco toget ble kopiert og forbedret av et anne italiensk lag. Alessandro Petacchis Fassa Bortolo ble helt ekstreme på å kjøre slike såkalte tog. Det har gjort Petacchi til en av de mestvinnende syklistene de siste 15 årene. De siste årene har HTC Columbia kopiert denne taktikken, med stor suksess.

For å klare å kjøre slike tog kreves det at rytterne som drar er ekstremt kjørestyrke, at de har stor toppfart, og at de er så samkjørt at de timer toget perfekt. Det hjelper ikke å ha et tog hvis det slipper spurteren alene i vinden med 500 meter igjen. Det krever like mye spesialtrening som lagtempo. I år har ikke HTC Columbia klart å kjøre opptrekkstogene like godt som tidligere. Istedenfor opptrekkstog virker fremtiden til å være opptrekkere. Med andre ord er det viktigere å ha en ekstremt god sisteopptrekker enn å ha et helt lag. Nivået er så jevnt at det å få et helt lag til å kontrollere alt fra 4 kilometers merket til 200 meter fra mål er for vanskelig. Jobben som sisteopptrekker har i mine øyne vært noe undervurdert de siste årene. Det har slik jeg ser det bidratt til at det nå finnes veldig få ekstremt gode opptrekkere. Det har blitt en spesialitet på høyde med å være spurter, sammenlagtrytter, temporytter, klatrer osv. Mange virker til å tro at den beste opptrekkeren er lagets nest beste sprinter. Slik er det til de grader ikke! Å være opptrekker krever mange andre egenskaper enn det å være rask. En opptrekker er spurterens hjerne. Det er han som skal bestemme veivalgene, han som skal ta duellene som oppstår, og han som skal time spurten. Det er på mange måter en utakknemlig jobb, men fy søren så viktig den er.

Som sagt ser det ut som at spurterne blir stadig mer avhengig av å ha en ekstremt god opptrekker til å posisjonere seg, og til å sørge for at spurten starter tidlig nok, men ikke for tidlig. Så får resten av laget sørge for at opptrekkeren og spurteren sparer krefter helt frem til kilometersmerket. Derfra og inn får de klare seg selv. Det er enkelt å finne eksempler på hvor viktig opptrekkere kan være. Det beste eksempelet jeg kommer på er fra den 11. etappen i årets Tour de France. En etappe som ble mest husket for Renshaws disking. Det er dog ikke akkurat den episoden jeg sikter til. Det er det utrolige arbeidet Julian Dean gjør for Tyler Farrar før det som er et så utrolig godt eksempel på det jeg snakker om:



Klikk dere 3 minutter og 58 sekunder ut i videoen. Da er feltet ca 800 meter fra mål. Tyler Farrar og Thor Hushovd sitter da i 12 og 13. posisjon i et ganske så utstrakt felt. Det er ingen god posisjon og det ser helt håpløst ut for begge. Men det er en stor forskjell på de to, som blir helt avgjørende for hvilke plassering de får på etappen. Tyler Farrar har med en hjelperytter/opptrekker, det har ikke Hushovd. Videre i videoen ser vi at Hushovd desperat prøver å avansere nærmest gjerde på egenhånd. Tyler Farrar derimot kan bare sitte på hjulet til Julian Dean, som drar han opp på yttersiden av feltet, til en perfekt posisjon på siden av HTC Columbia rytterne. Tyler Farrar blir nummer tre på etappen (hadde blitt bedre hadde ikke Renshaw sperret han), mens Hushovd blir nummer sju. Hadde posisjonene de to imellom vært revasjert hadde Hushovd ligget veldig bra an i kampen om grønn trøye. Så mye kan en verdensklasse opptrekker bety! Han er ofte forskjellen på en pallplass (og i bestefall seier) og en beskjeden topp 10 plassering.

Der det tidligere var en kamp mellom spurterne om å få bakhjulet til spurteren med opptrekkstoget, er det i dag en kamp mellom sisteopptrekkerne om posisjonene. Det er en utvikling som kommer til å øke statusen till typiske opptrekkere. Det kommer garantert til å bli flere typiske opptrekker, for det er snart en nødvendighet hvis man vil vinne massespurter.

PS: Tilslutt setter jeg opp, for moro skyld hvem jeg synes er de topp tre opptrekkerne i verden for øyeblikket. Er du enig eller vil du ha noen andre på lista?

1. Mark Renshaw
2. Julian Dean
3. Chris Sutton

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar