Hvordan får vi det til?

Denne helgen har bekreftet to ting vi egentlig allerede visste. For det første så vi i Festningsrittet at bredden i toppen av norsk sykkelsport er relativt tynn. Ingen nordmenn dominerte i rittet. Det er ikke første gang i sesongen at vi har sett at det mangler bredde i toppen. Under Ringerike GP må vi være så ærlige å si at Christer Rakes fantastiske kjøring "skjulte" mangelen på norske resultater. Det er bare 10 norske ikke proffer som har fått UCI poeng i år. Det er kanskje ikke noe ekstremt advarende tall, men det skal legges til at mange av de ti kun har plukket poeng i ett ritt. De er med andre ord ikke stabilt med oppe i toppen internasjonalt. Med andre ord har helgen nok engang bevist at vi mangler bredden i toppen. Det er det negative, men det skal vi ikke fokusere på i dag.

I dag skal vi fokusere på noe som har vært et faktum i en årrekke, og som Edvald Boasson Hagen i helgen nok en gang har bevist. Nemlig at vi er mestre i å fostre opp enere. Med en så tynn bredde er det oppsiktsvekkende å se hvor utrolig ofte vi klarer å fostre opp mestere som er ekstremt respektert internasjonalt. Vi får ikke frem mange proffer, men de vi får frem holder et meget høyt nivå. Ryttere som Knut Knudsen, Dag Erik Pedersen, Dag Otto Lauritzen, Kurt Asle Arvesen, Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen har klart å sette Norge på sykkelkartet. Nå er flere enere på vei frem. Alexander Kristoff er utvilsomt en fremtidig mester. Han er i våre øyne mannen som skal overta kronen som norsk toppsprinter etter Thor Hushovd. Også Lars Petter Nordhaug og Frederik Wilmann ligger og lurer på et skikkelig gjennombrudd. Det kommer til å bli store ryttere av dem også. I tillegg er Christer Rake en rytter med alle kvaliteter en moderne syklist kan ønske seg. Om noen år vil også han være på alles lepper.

Så hvordan har det seg at vi som sykkelnasjon klarer å få så god kvalitet på tross av mangel på kvantitet? Svaret er nok så komplisert at vi ikke klarer å komme inn på en brøkdel av fasitsvaret engang. Men vi prøver da så godt vi kan allikevel. Noe av det skyldes nok at Norge er en toppidrettsnasjon. Norge har alltid vært en idrettsinteressert nasjon som har knyttet sin nasjonale følelse til store idrettsprestsjoner. Både Lillehammer -OL og Norges seier mot Brasil i fotball VM 1998 er tross alt anerkjent som noen av de "viktigste" begivenhetene i norsk historie. Sykkelsporten er ikke et unikt eksempel på en idrett hvor kvaliteten på noen få utøvere er mye bedre enn kvantiteten, i Norge. Det ser vi i padling, roing, fotball og friidrett for å nevne noen idretter. Kan det skyldes at vi er gode til å samle ressursene rundt de beste, og de mest talentfulle? For også blant idrettsledere er kvaliteten bedre enn kvantiteten. Kanskje har vi støtteapparater som kun kan takle noen få topper? Vi er tross alt et lite folkeslag, som ikke kan ha hundretusenvis ansatte i idretten. Er det en flaskehals blant antallet som kan jobbe med idrett som har ført til at vi har så lite bredde, og heller har blitt så gode på å fostre opp verdensklasse utøvere?

Det positive med å ha lite bredde i toppen er at det er lett å plukke ut de som har potensiale til å nå langt, og gi dem den drahjelpen de trenger. Olympiatoppen er det beste eksempelet på hvor gode idretts-Norge er til å samle toppen av idrettskompetanse, til å ta vare på de beste norske idrettsutøvere. Vi har rett og slett en oppbygning av idretten som tar vare på de beste, men som kanskje ikke er så gode til å bringe de nest beste opp på nivået de beste har. Men så er det kanskje morsommere å ta mange gull enn å fylle opp skapet med sølv og bronse? En ting er i hvertfall sikkert, vi får stadig frem enere i idretts-Norge generelt, og sykkelsporten er intet unntak.