Bli med på banesamling i NCF-regi!

Vi ser på oss selv som rimelig opptatt av norsk sykkelsport, og har i løpet av året luftet tanker om hvordan vi mener at kvaliteten kan forbedres. Hva vi har å si og mener er det nok svært få som bryr seg om, derfor er det så utrolig herlig å se at det finnes folk som har en masse initativ, og som med det klarer å ta norsk sykkelsport et skritt videre. Det er slike folk som står bak kommende norske sykkeltriumfer. Det er de som legger grunnlaget for at enere kan vokse frem. Uten dem er sjansen for å få flere norske verdensmestere i sykling minimal.

Nå har Rolf Morgan Hansen og noen andre klart å få til en banesamling, som har som formål å skape et banemiljø i Norge, og det skal i tillegg tas ut et landslag. Vi har på denne bloggen stadig klagd over at Norge ikke har en velodrom, og vi har argumentert for hvorfor banesyklig er viktig. At det finnes folk som har et så brennende engasjement og så stor innflytelse at de har klart å få med seg NCF på å starte opp et banelandslag, er ikke mindre enn beundringsverdig. Banesamlingen er lagt til Polen, for å gjøre det så kostnadsminimalt som mulig. NCF sponser i tillegg bane- og sykkelleie, så de fleste burde ha råd til å delta. Samlingen er som sagt i Polen, fra 24-29 november. Les mer om det her. Aldersgrensen er 15 år, så her kan selv unge talenter delta. Opplegget virker til å være langt billigere enn for eksempel en Mallorca-tur, og vi er sikre på at treningsutbytte og motivasjonseffekten er vel så stor. Dette er både en mulighet til å gjøre seg kjent med en morsom, men i Norge relativt ukjent idrett, samtidig som det forhåpentligvis er starten på en større norsk satsing på banesykling. Kanskje er vi også så heldige at det dukker opp en bane i Norge i nær fremtid?

Vi håper virkelig at mange norske syklister melder seg på, det fortjener initativtakerne. Vi vet at det jobbes hardt for å få med seg media på dette. Det jobbes knallhardt for at dette skal bli en suksess, og syklistene som blir med kan fort være med på det som er starten på et norsk baneeventyr. Thor Hushovd med flere har vist at det ikke finnes begrensninger for gode nordmenn kan bli på landeveien, hvorfor skulle det være noe annerledes på bane? Det er i tillegg fullt mulig å kombinere en satsing på landeveien og på bane, det finnes det utallige eksempler på. Alle norske syklister som synes vinteren i Norge fort blir litt lang, og som ønsker å stå bedre rustet til ny sesong burde i det minste gi banesykling en sjanse. Frem til nå har banesamling i NCFs regi vært forbeholdt landslagene på landevei, nå har alle ambisiøse ryttere en mulighet til å få det samme tilbudet. Ikke nøl med og heng dere på. Dette blir morsomt, nyttig og lærerikt! Nøl heller ikke med å spre budskapet til kjente og ukjente.

PS: En av rytterne somskal delta på samlingen, Reidar Borgersen, skaffer seg nødvendig tempoerfaring i Chrono des Nations neste helg. Dette er noe så sjeldent som et stort, internasjonalt tempoendagsritt. Her vil Borgersen prøve seg mot noen av verdens beste temposyklister. Det blir utvilsomt nødvendig erfaring når målet er å få delta på tempoløpet i neste års sykkel-VM. Vi kommer til å følge Borgersen, og håper han kjører strålende!

Sykkelferie i Bormio - Passo Gavia

Vanligvis skriver vi ikke om oss selv på denne bloggen. Det hadde rett og slett blitt en fryktelig kjedelig blogg hvis vi gjorde det. Men nå skal vi gjøre et unntak, for nå har vi vært på sykkelferie til Bormio, og syklet det ene fjellet hardere enn det andre. Reisedeltakerne var Jonas og Anders (vi som skriver denne bloggen), tvillingene Jørgen og Sebastian, Vegard, og de voksne alibiene Audun og Jan. Opplevelsene er skildret fra mitt (Jonas) perspektiv.

Dag 1
Etter en lang reisedag, som startet ganske raskt etter at Hushovd passerte mållinja som verdensmester, og som endte ca 23.45, var vi på mandag klar for første sykkeldag. Først dro vi og hentet syklene vi skulle leie under oppholdet, før vi bestemte oss for at Passo Gavia skulle bli det første fjellpasset vi skulle prøve oss på. Det var rimelig godt vær, så vi tenkte at siden Gavia var et veldig værutsatt fjell, passet det bra å ta det denne dagen. Ironisk nok var det denne dagen været var minst bra.

Jeg hadde absolutt ingen erfaring med å sykle fjell på denne størrelsen. De lengste bakkene jeg hadde kjørt tidligere var på ca 3 kilometer. Ikke rart jeg var rimelig nervøs da vi kjørte inn i bakken. 25,6 kilometer og 1400 høydemeter ventet. Her var det bare å ta det med ro fra start. Det var hevet over enhver tvil at tvillingene skulle være de sterkeste i bakkene. Jørgen er en av de beste mellomdistanseløperne i sin klasse, så der er kondisen rimelig god. Han er i tillegg så lett at han nesten letter hver gang et vindkast treffer han. Sebastian hadde flest sykkelmil i beina, og han syklet en kort periode for Frøy. Blant oss andre var styrkeforholdet rimelig jevnt, og det var vi som utgjorde gruppetoen. Denne dagen hang riktignok vi i gruppetoen lenge med tvillingene. Selv om de hadde rimelig lyst til å fyke av gårde opp bakken, innså de at det var unødvendig å svi av kruttet allerede i bunn av turens første bakke.

Det var heldigvis en ”flat” start på bakken. Beina mine føltes ikke særlig bra fra starten av, og tanken ”hva pokker har jeg utsatt meg for nå?” slo meg rimelig tidlig. Utrolig nok ble beina stadig bedre etter at jeg fant en rytme opp bakken. Halvveis opp i bakken kom vi inn i en liten landsby, hvor vi bestemte oss for å spise lunsj. Salat og pasta gikk rett ned, for her var det bare å samle mest mulig energi. For første gang på turen (men slett ikke siste gang) startet det mentale spillet. Jørgen mente at frem til nå hadde det bare vært lek og moro. Han hadde knapt nok merket at vi hadde syklet i motbakke. Det mest dramatiske som hadde skjedd han oppover var da han fikk buffen i kjedet. Vi konkluderte med at ”buff i kjedet” måtte være sykkelsportens svar på ”is i rubben”.

Da vi startet andre etappen mot toppen skjønte vi at Jørgen hadde hatt et poeng, da han mente at vi knapt hadde vært i motbakke. Det var utvilsomt den verste delen av bakken som gjenstod. I tillegg hadde det begynt å dryppe litt fra himmelen. Beina var såpass friske at jeg sammen med Vegard valgte å følge tvillingene da de skrudde opp farten noe. Det ble allikevel ikke den store luken ned til de andre, og jeg merket at jeg var helt på grensa. Vi var inne i et parti på ca 7-8 prosent stigning. Nå var vi utvilsomt inne i et skikkelig fjell. Det ble enda klarere da vi kom opp til en bom som viste at fjellpasset var stengt for biltrafikk. Vi smatt under bommen, og personlig syntes jeg det var helt ok med de få sekundene vi var borte fra sykkelsetet.

Både været og fjellet ble verre etter bommen. Nå regnet det tidvis ganske kraftig, og motvinden tok tak i kroppen på de åpne strekkene. Vi var nå over tregrensa, så her var det ikke mange steder å gjemme seg. Jørgen og Sebastian hadde fått nok av det rolige tempoet og seilte ifra resten av oss. Jeg tok etter hvert igjen Vegard, som hadde hengt seg på de to andre litt lenger enn jeg hadde. Vi hadde ikke store luka ned til de andre, men ”pushet” hverandre hardt. Det kom stadig hardere partier, som bikket over 10 prosent. Jeg slet til meg en liten luke på Vegard, og en herlig vinnerfølelse fylte kroppen. Jeg var sjokkerende nok på vei mot en tredjeplass, i den uformelle interne konkurransen. Det var dog en kortvarig lykkefølelse. Jeg hadde nemlig blitt litt for ivrig, og foran meg stod det en bratt vegg. Jeg ble tvunget til å stoppe, og seiersfølelsen ble etterfulgt av en forferdelig nedtursfølelse. ”Selvsagt måtte jeg gjøre denne dumme juniorfeilen” tenkte jeg. ”Heldigvis” var jeg ikke den enste som syntes det hadde blitt så bratt at det var på tide med et stopp. 100 meter lenger opp i bakken måtte Jan stoppe, og Vegard gjorde det samme. Audun og Anders (broderen) hadde jeg fortsatt bak meg da jeg etter ca 30 sekunders hvile satt meg på setet igjen. Anders hadde derimot ikke overvurdert seg selv og kjørte gnistrende i det bratte partiet. Han kom opp på siden av meg, og så uforskammet lett ut i tråkket. Han fik raskt en 5-10 sekunders ledelse på meg. Jeg begynte allerede å kjenne på ydmykelsen av å tape for lillebror. Det var ingen god følelse.

Heldigvis klarte jeg å bite meg fast på den avstanden, og da det slaket ut litt, giret jeg opp og tok opp jakten. Han var ikke veldig interessert i å kjøre alene i motvinden, og han ventet litt på meg. Vi ble rask enige om å kjøre de siste to kilometerne sammen, og dele 3. plassen. De siste par kilometerne var ganske flate, og vi dro skikkelig på. ”Å feie” oppover fjellsiden i 25 kilometer i timen var en helt sinnsyk følelse. Det var som å være proffsyklist, og jeg er sikker på at jeg følte noe av det samme som Hushovd gjør når han suser mot seier. Hånd i hånd kjørte broderen og jeg over toppen, til en delt 3. plass. Vi som var sikre på at vi var reisefølgets svakeste syklister hadde ikke bare overvunnet et vannvittig fjell, vi hadde gjort det med stil. Det var en herlig, men vannvittig kald følelse. På toppen var det ikke mer enn 4 grader, masse vind og mye regn. Det ble ikke mye tid til å ta bilder fra toppen, for her var det bare å komme seg nedover for å få tilbake veien. Sebastian passerte toppen rett foran sin bror, og tok med det første stikk. De andre kom over toppen, rett bak Anders og meg. Vegard hadde utvilsomt tatt seg mest ut, og lå langstrakt på toppen. Han var totalt ferdig!

På vei nedover var Vegard den klart villeste. Den gutten blir rimelig gal når han setter seg på sykkelen, og gikk fra å være sist til først innen vi stoppet på restauranten hvor vi hadde spist lunsj på vei oppover. Der fikk vi i oss litt varme. Sebastian var nesten gjennomfrossen, og det måtte et pledd, en varmeflaske og et håndkle til før han fikk igjen varmen. På dette stoppet fikk vi også sjekket ut de noen italienske aviser. Som dere ser av bildet, var Hushovds verdensmestertittel hovedsaken. Vi syklet videre ned til Bormio hvor vi hadde base. Vi var alle fornøyde med å ha forsert Passo Gavia, og det hadde vi vel all grunn til å være? Vi hadde tross alt syklet opp til 2621 meter over havet. Men det var ikke det siste monsterfjellet vi skulle sykle i løpet av ferien…

Månedens rytter i september

Hvilke rytter synes du har vært månedens rytter i september. Stemme gjør dere på høyre side. Vi har nominert følgende ryttere:

Vicenzo Nibali
Den utrolig talentfulle italieneren vant sin første Grand Tour, da han holdt unna for doperen Mosquiera, og vant årets Spania Rundt. Det ble ingen etappeseire (men han får kanskje etappeseieren til Mosqueira fra den siste klatreetappen), men han vant det gjeveste, sammendraget.

Mark Cavendish
Briten brukte noen etapper på å komme igang i Spania Rundt, men slo tilslutt til med tre etappeseire, og hans første poengtrøye noensinne.

Philippe Gilbert
Belgieren hadde et strålende Spania Rundt, og demonstrerte sin utrolige styrke. Det ble en etappeseier i september (den første kom i slutten av august), og han hadde ledertrøya i 3 dager.

Robert Gesink
Den fjærlette nederlenderen kjørte gnistrende i Canada. 3. plass i GP Quebec og seier i GP Montreal, var to fine Protour-resultater!

Det sykeste av det sykeste!

Thor Hushovd er verdensmester! Thor Hushovd har stått for en prestasjon det er vanskelig å sette ord på. Noen ganger er det ekstra deilig å være norsk, og noen ganger er det bare helt sinnsykt å være sykkelfan. I dag er en slik dag! Et VM preget av stadig endringer i løpsopplegg, og hvor det svingte enormt, holdt Hushovd roen og knuste resten i spurten. Like overlegent som han er suveren.

Slik vant han Norges første seniorgull for menn

Løpet begynte ekstremt rolig, og et tidlig brudd fikk 25 minutter på feltet. Det var en stund fare for at bruddet skulle ta igjen feltet med en runde. Slik gikk det ikke, for italienerne hadde fått beskjed om å gjøre rittet knalltøft. Nesten med engang de kom inn i de lokale rundene startet de hardkjøret. Feltet sprakk opp flere ganger opp den første bakken. Tilslutt ko det et stort brudd avgårde, hvor blant annet Pozzato, Gilbert og flere andre favoritter satt. Edvald Boasson Hagen var eneste nordmann i dette bruddet, men så tidlig kjørt ut. Bruddet så ut til å gå inn. Belgerne, australienerne og italienerne var fornøyd med konstelasjonen. Det var ikke Spania, men de klarte ikke å tette luka, selv om de ofret L.L Sanchez, Garate og Samuel Sanchez. Da Boasson Hagen måtte slippe denne gruppa, så det ut om at alt norsk vinnerhåp var ute.

Men så tok de seg sammen i Hushovds felt. Spanjolene gjorde et dristig trekk ved å slippe ned de tre de hadde i Gilbert/Pozzato gruppa, for å hjelpe Freire. Dette, sammen med at Russland og Slovenia begynte å kjøre, sørget for at Hushovds gruppe plutselig var oppe i teten, med to runder igjen til mål. Italienerne hadde spilt ut alle sine kort alt for tidlig, mens spanjolene fortsatt var bleke. Noe overraskende var det tyskerne (ved Martens), nederlenderne (ved Terpstra og Morenhout) og belgerne (ved Gilbert, Van Avermat og Leukemans) som tok kontroll. Philippe Gilbert prøvde taktikken vi lanserte under vårt oppladningsinnlegg til dette rittet, ved å stikke i den første bakken på siste runden. Han fikk 20 sekunder, og de ovenfornevnte pluss Kolobnev og Evans slet med å tette luka.

Da kom det et dansk/slovensk tog i front av Hushovds felt bak. Hvem hadde trodd at disse nasjonene skulle prege de siste 5 kilometerne av VM? Danmark dro for Breschel, mens Slovenia satset på Bole. ingen av de lyktes, for på oppløpet var Thor hushovd i en egen klasse. Rå fysikk kombinert med en vinnervilje og moral av en annen verden, var mer enn nok for å trekke det lengste strået. Danmark fikk en velfortjent sølvmedalje ved Matti Breschel, mens hjemmerytter Allan Davis så vidt klarte å snyte storfavoritt og italienernes yndling Filippo Pozzato for bronsen.

Fantastisk lagprestasjon

Selv om det er Hushovd som selvsagt skinner sterkest i dag, skal vi ikke glemem at dette var en fantastisk norsk lagprestajon. Det lille norske laget gjorde alt rett. Edvald Boasson hagen gikk i det store bruddet, noe som sørget for at Hushovd kunne sitte kaldt i feltet, uten å ta en føring. Aleksander Kristoff, som noen trodde ville falle av etter et par runder, satt bak i feltet sammen med Hushovd. I over 200 kilometer satt han og passet på Hushovd. Førsteårs proffen holdt følge nesten like lenge som Cancellara og fortsatte inn til en 69. plass. Stor prestasjon av en rytter jeg ikke tror den norske befolkningen vil undervurdere igjen. Boasson Hagen brøt på slutten, etter vel gjennomført arbeid.

Nå kan det feires at Hushovd har sørget for tidenes norske sykkelprestasjon, og at han har tatt norsk sykkelsport enda et steg opp. Opp i klassen for de få landene som har en verdensmester å skryte av. Stolthet er vel ikke et sterkt nok ord. Vi bøyer oss i støvet og gratulerer "Oksen fra Grimstad". Du er rå, du er best. Du skaper uforglemmelige øyeblikk. Tusen takk!

Er dette tidenes norske idrettsprestasjon? Er det denne seieren som sender Hushovds navn inn i historiebøkene sammen de største stjernene i sportens historie?

Klart for VM fest!

Det er duket for et av de mest spennende VM løpene noensinne, spesielt for oss nordmenn. Det er ikke hvert år vi har to favoritter, men det har vi virkelig i år. Men det er ikke bare de store norske medaljesjansene som gjør VM løpet spennende. Løypa er veldig unik i VM sammenheng, i den forstand at den innbyr til at mange kan vinne. Det er mulig å se for seg en mengde scenarioer for hvordan løpet skal utvikle seg.

Løypa
La oss først ta en nøye gjennomgang av løypa. Utradisjonelt nok er det ikke et rent rundbaneritt. De første knappe 88 kilometerne kjøres på åpne og vindutsatte sletter, fra Melbourne til VM-byen Geelong. Dette kan fort vise seg å bli en helt kritisk del av løypa. Skulle det bli kraftig vind vil det bli vill posisjonskamp og dermed høy fart. I verste/beste fall blir det ren sidevindskjøring. Vi kan med andre ord få oppleve en helt annen start på VM i år enn vi har gjort på en stund. Vanligvis får et ufarlig brudd gå, mens feltet tar det veldig pent og rolig på de første rundene i VM-løypa. Blir det så mye vind at det er fare for at feltet slår sprekker, vil ingen ha råd til å ta det rolig. Da må man ligge i fremste del av feltet for å forsikre seg om ikke å falle av før de i det hele tatt ankommer VM-byen, og de lokale rundene. Hvor stor farten blir på disse slettene vil nok være helt avgjørende for hvordan løpet ser ut på slutten. Rolig (søndagstur)tempo her vil gi spurterne en kjempemulighet for gull. Hardkjør vil være fordelaktig for de mer utpregede klassikerrytterne, som i sin tur håper å komme solo til mål, eller vinne en spurt i en liten gruppe. Det belgiske laget er kanskje de som er aller mest interessert i hardkjør i vinden. De ønsker å gjøre rittet hardt for Gilbert, samtidig som de har mange ryttere som er enormt gode i vind. Leif Hoste vil nok være ”road-captain” for Belgia på dette partiet.

Når rytterne kommer inn i Geelong venter 11 runder i løypa, som etter U23 og damenes ritt, bør være velkjent. Eliten kjører en runde mer enn U23 gutta. Løypa starter med noen kilometer i flatt terreng, før det begynner å stige litt før den første bakken. Den første bakken er en klassisk VM-bakke. Den er bratt i starten, flater så litt ut, før den ”knekker” til igjen på toppen. På det verste er den omtrent 20 %. Det er en drøy bakke, hvor det er mulig å få det, men hvor det ikke er lett å få mange sekunder. På toppen av bakken tar rytterne til høyre og setter utfor i stor hastighet. Utforbakken startet med åpne store veier, uten tekniske vankeligheter. Her vil farten være over 80 kilometer i timen. Her vil et jagende felt ta inn en del sekunder på ryttere som har angrepet i den første bakken. Utforkjøringen avsluttes med et teknisk parti, hvor feltet skal over en bro. Dette reduserer farten kraftig, og er samtidig inngangen til bakke nummer to. De starter med andre ord bakken med liten fart. Den andre bakken er en god del kortere enn den første, og ikke i nærheten av like skremmende for sputerne, som den første var. Det går rett nok ganske bratt oppover, men bakken har jevnere stigning enn den første. Den er også såpass mye kortere enn den første, at det blir vanskelig å få noe særlig forsprang opp her.

Fra toppen av siste bakke og til mål er det 6,2 kilometer. Det er nok til at en gruppe kan hente inn de som har angrepet i bakkene. De 6,2 kilometerne er lettkjørte, uten de store utforkjøringene eller teknisk krevende partiene. Det er få steder utbrytere kan ”gjemme seg”, og feltet kan få øyekontakt med de foran. Dette er selvsagt en fordel for de spurterne som eventuelt skulle sitte med over bakkene. Selve oppløpet er på 700-800 meter, etter at de har kjørt gjennom en slak og ”snill” høyresving. Det går slakt oppover, før det blitt litt brattere de siste 150 meterne. Ikke så bratt at spurterne ikke vil være konkurransedyktige, men de må være ekstremt nøye på ikke å gå for tidlig, eller på for tunge gir. Er de ikke nøye nok på det, kan klassikerryttere, som har igjen mer krefter og som er ganske gode til å spurte, som for eksempel Gilbert og Breschel, vinne på en tung langspurt.

Ulike scenarioer
Dette er en løype som kan bli avgjort på så mange forskjellige måter, noe som betyr at mange ryttere har muligheter til å vinne. Det vil være en del land som håper at det ikke blir satt stor fart fra start, mens andre vil ønske stor fart. Det som er sikkert er at ingen land alene kan gjøre rittet hardt. Selv om mange land har store og sterke lag, vil de ikke alene kunne kjøre hardt i samtlige 262,7 kilometerne. Skal det bli hardt må flere land bidra, samtidig som ingen ønsker å hjelpe de andre lagenes favoritter. Dette er et enormt taktisk spill, og nettopp det som gjør VM så utrolig spennende. Det delvis usynlige taktiske spillet vil avgjøre årets VM, i enda større grad enn det ville gjort i en paddeflat eller knallhard løype.

Det har ikke vært lett å bli klok på løypa vanskelighetsgrad, hvis man kun har lest det som står i media. Tidligere i år var løypa veldig lett og det virket som at det skulle være en klassisk spurtløype. Jo nærmere vi kom VM, jo hardere mente ekspertene at løypa var. Faktumet ligger nok et sted midt imellom. Det er en løype som passer sputerne, hvis det ikke blir kjørt hardt over lang tid, men også en løype som kan passe klassikerrytterne, hvis farten er høy på alle de lokale rundene. Lag som ønsker å gjøre rittet hardt kan ikke vente til de siste 2-3 rundene, de må kjøre hardt mye lenger enn det. Begynner store nasjoner som Belgia, Italia, Spania og Australia å se på hverandre blir det ikke hardt. De må alle være villig til å ofre en del hjelperyttere. Samtidig kommer det til å bli mye rykking fra disse lagenes hjelperyttere og co-kapteiner. Hvem som skal kjøre inn disse bruddene avhenger av hvem som er minst fornøyd med sammensettingen av utbrytergruppene.

Favorittene
Som sagt er det mange favoritter. Dette fordi det er forskjellige folk som kan vinne avhengig av hvordan rittet utvikler seg. Skulle rittet bli preget av mye ”taktisk kjøring”, dvs. avventende kjøring fra de store landene, vil det være duket for sputerne. Mark Cavendish og Tyler Farrar er i våres øyne de klart beste sputerne i feltet. De har vært jevnest og best (sammen med Petacchi, som ikke er med i årets VM) i hele år. Det er i tillegg ganske gode endagsryttere, med gode meritter (Cavendish har vunnet Milan-Sanremo og Farrar har vunnet Vattenfall Cyclassic). Mange har utelukket muligheten for at disse vinner, men det har vi aldri turt å gjøre. Undervurderer man disse, da slår de deg. Så enkelt er det.

Skulle det bli satt såpass mye fart at disse to faller av, vil løpet åpne seg opp. Da er det ekstremt mange med vinnersjanser. Da vil det nok fortsatt sitte igjen ganske gode spurtere, som Freire, Hushovd og Boasson Hagen. De rene klassikertypene som Pozzato, Gilbert og Kolobnev vil nok ikke ønske å ha med seg disse inn på oppløpet. Da må de angripe. Vi tviler på at det holder å angripe i den andre bakken på siste runden. Er det samlet ut på sisterunden må det angripes allerede angripes i den første bakken. De som angriper der vil riktignok tape noe av forspranget de får nedover, og de risikerer å sprekke, men de er nødt til å prøve. Og de er nødt til å ha igjen krefter til å kjøre så hard i bakke nummer to, at de øker forspranget. De bør nok ha 10-20 sekunder på et jagende felt, for å ha sjansen. Om de lykkes med å holde unna vil i stor grad avhenge av om noen er villige til og om de orker å organisere seg bak.

Selv om det er uvisst hvilke ryttertyper som vil gjøre det best, har vi plukket ut noen favoritter, som vi har presentert den siste uken. Vi har plukket ut Matti Breschel, Filippo Pozzato, Oscar Freire og Philippe Gilbert. I gruppa av ryttere som ikke er toppfavoritter, men samtidig litt bedre enn vanlige outsidere har vi Thor Hushovd, Edvald Boasson Hagen, Alexandr Kolobnev, Allan Davis og Fabian Cancellara. I outsiderklassen er det bøttevis med navn, hvor alle disse er avhengig av å få det perfekte løpsopplegget, for å kunne vinne. Selv om en del skal stemme for at de skal vinne, må man ikke glemme dem. Dette er outsiderne: Evans, Goss, Barredo, Samuel Sanchez, L.L. Sanchez, Nibali, Visconti, Van Avermat, Farrar, Van Garderen, Boom, Moerenhout, Greipel, Martens, Gusev, Albasini, Bole, Chavanel, Cavendish, Cardoso, Sagan og Peter Velits.

Den norske taktikken
Det store spørsmålet er hvordan Norge legger opp taktikken. Med bare tre mann til start kan vi ikke styre i løpet på noen som helst måte. Vi blir nødt til å følge med på hva de store lagene gjør. Alexander Kristoffs rolle er klart definert. Han skal være hjelperytter og skjerme vind for de to andre, så lenge han klarer. Det er en jobb vi er sikre på at han kommer til å gjøre meget bra. Han er god i sidevind, sterk på flatene og slett ikke håpløs i de korte bakkene. Norge taper neppe VM på at han ikke er god nok. Langt derifra. Det vi kan tape VM på er hvis ikke vi får det beset ut av våre to stjerner. Her må rollefordelingen være klar. Da snakker vi ikke om det lettere tabloidiske spørsmålet om hvem av de som er kaptein. Norge trenger ingen klar kaptein! Hva skal vi med en kaptein, når vikke har noe lag som kan støtte han? Det vi derimot trenger er å fordele arbeidsoppgaver gitt ulike scenarioer. Hva gjør vi for eksempel hvis en større gruppe kjører samlet ut på siste runde, og både Hushovd og Boasson Hagen sitter i dette feltet? Skal noen av de gå med i angrepene, eller skal vi utelukkende satse på en spurt? Hvis noen av de skal angripe, hvem skal det være? Hvis vi går for en samlet spurt, skal vi da håpe at andre kjører inn de som angriper og satse på et godt opptrekk, eller skal vi ofre en av dem i jakten? Og ikke minst: hvem skal spurte og hvem skal trekke opp spurten?

Dette er spørsmål som må være diskutert innad før rittet starter. Dagsform er en ukjent faktor på forhånd, men som må tas med i betraktningen på søndag. Fordi så mye avhenger av dagsformen vil det være umulig å gi fasitsvar på dette på forhånd. Derfor har heller ikke media fått svar på dette, selv om de har prøvd utrettelig i en uke nå. Vi har selvsagt meninger om hva svaret på disse spørsmålene skal være. For å kunne svare på dette må vi tenke oss at dagsformen til Hushovd og Boasson Hagen er lik. Har begge en god dag bør Norge ha mye is i magen, og satse på at rittet skal utvikle seg omtrent som det gjorde i U23 klassen. Aller helst blir det samlet spurt uten Cavendish og Farrar, og uten at Norge har ofret sine ryttere. Da mener vi at Hushovd er mannen vi bør satse på. Ikke fordi han er raskere enn Boasson Hagen, men fordi han har mer erfaring i finaler i viktige ritt, og fordi Boasson Hagen er en mye bedre opptrekker. Men det kan også være lurt å sende Boasson Hagen i brudd som går opp den siste bakken, eller etter den. På den måten vil vi ha vinnermuligheter både om et angrep (med Boasson Hagen i) går inn eller om det blir spurt (da med Hushovd). Men da må Boasson Hagen være sterk nok til å gå med når Gilbert for eksempel går til. Det spørs om han er. Konklusjonene er at dette må tas litt på sparket der og da, men må være noe som troppen har snakket om på forhånd. Det må være noen retningslinjer for hva som skal gjøres i ulike situasjoner. Det er viktig, for Norge har STORE medaljemuligheter.

Hvem tror dere vinner, og blir det norsk medalje?

Italia sitt første gull!

Marianne Vos var den største favoritten av alle. Nederlenderen har i flere år vært verdens beste kvinnelige syklist. De fleste ville nok tippet henne som seierherre før løpet startet. Men hun ble "kun" nummer to. Den svenske yndlingen Emma Johansson Ble nummer tre, etter å ha blitt sperret av Vos i spurten. Nicole Cook tok fjerdeplassen. Men vant gjorde italienske Giorgia Bronzini. På femteplass kom evigunge Judith Arndt, mens også 51-åringen Jeannie Longo-Ciprelli satt med inn til spurten.

VM favorittene - Philippe Gilbert

Skal vi tro de fleste forhåndsomtaler og presseklipp kommer Philippe Gilbert til å vinne VM på søndag. En flott sesong, og en overbevisende Vuelta har gjort belgieren til bookmakernes favoritt. Det er først og fremst hans fysiske kapasitet som folk tror han vinner på. Vi tviler på at han vinner, men er ikke dumme og holder han selvsagt som en av favorittene.

Rå fysisk kapasitet
Som sagt er det fysikken som først og fremst taler for Gilbert. Han er på sine beste dager et udyr av en syklist. På ren fysikk er det nok bare Cancellara som kan matche Gilbert i ”småkuperte ritt”. Tidligere år har Gilbert lidd av overivrighet. Han har ikke klart å holde seg i skinne, og time bruken av krefter riktig. I år har han skjerpet seg vesentlig på dette, og virker nå som et kontrollert rovdyr, som ligger og venter på riktig anledning, for så å slå til med full kraft når den byr seg. Det har ført til en meget vellykket sesong. Seier i Amstel Gold Race, og to etappeseire i Vueltaen. Måten han vinner sykkelritt på er imponerende. Han vinner de fordi han er den sterkeste, og fordi han har blitt klok nok til ikke å ”rote bort” mulighetene han får. Gir du han 5 meter ser du han trolig ikke igjen. Etappeseieren han tok på den 19. etappen i Vueltaen var et eksempel på hvor mye bedre Gilbert har blitt på den taktiske delen av spillet. Istedenfor å være overivrig og gjøre noe overilt i den siste bakken, som ikke var tøff nok, ventet han til oppløpet. Da gikk han på en langspurt, og overbeviste stort med sine enorme krefter. Noe liknende kan han kanskje få til på oppløpet i VM?

Alle følger med på hans bevegelser
Det som taler imot Gilbert, og som vi tror vil bli avgjørende for hvorfor han ikke vinner VM, er det enorme favorittstemplet han går rundt med i panna. Det er ikke slik at vi tror han ikke takler presset, men han vil bli så godt passet på, at noen sikkert kvier seg for å ta tissepauser når Gilbert ikke gjør det. Når du har det sterke spanske og det taktiske italienske laget på nakken gjennom hele rittet, er det ikke lett å komme seg unna resten. Alle syklistene i feltet vil bli fortalt at de ikke må la Gilbert få gå. Går han, må alarmen gå og troppene samles. Da er det vanskelig å være alene. Derfor tror jeg det vil være gull verdt for Gilbert, om ryttere som Van Avermat og Leukemans får litt friere roller, og kan angripe. På den måten vil de tvinge de andre lagene til å ta øynene fra Gilbert en liten stund. Det er da han kan slå til. Kjører laget ene og alene for Gilbert tror jeg de kan sløse bort denne store gullsjansen. Gilbert må selvsagt være den klare kapteinen, men det betyr ikke at alle de 8 andre må ofres til å dra. Den eneste måten Belgia kan vinne dette rittet på er ved å spille et taktisk spill som sørger for at italienerne, spanjolene, australienerne og de andre gode nasjonene bruker kruttet før Gilbert angriper. Han kan slå et felt på 10-15 stykker alene, men ikke et helt felt på 100 mann.

Når det kommer til det belgiske laget får jeg ikke helt bestemt meg for om jeg synes det er sterkt, eller om det har kollektive svakheter. Aerts, Bakelandts og Leukemans har gode kvaliteter i denne løypa. Van Avermat bør like løypa meget godt, og kan være en outsider. De Weert, Hoste, Willems og Roelandts er for så vidt gode ryttere, men de er vel ikke direkte skremmende gode? Det er et lag med gode individer, og med komplementære ferdigheter, men allikevel har jeg en følelse av at de mangler det siste lille kollektivt. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvor jeg mener det skorter, men det kan være fordi jeg tviler på at de er sterke nok til på gjøre løpet hardt. Det er de avhengig av at andre bidrar til. Det vi lærte fra dagens U23 ritt, er at det må kjøres jevnt hardt over tid i denne løypa, hvis spurterne skal bli ristet av. For å få til det trenger Belgia hjelp av de lagene som på sin side er mest opptatt av ikke å la Gilbert få det som han vil.

Kan Cavendish være nøkkelen til suksess for Gilbert?
Redningen til Gilbert kan overraskende nok vise seg å være Mark Cavendish. Jo lenger han sitter med i feltet, jo høyere grad av panikk vil bre seg blant de store lagene. Det eneste de ønsker mindre enn å gi Gilbert en mulighet til å angripe, er å spurte mot Cavendish. Har Cavendish en god dag, blir de store lagene nødt til å kjøre hardt, ellers forsvinner gullmuligheten. Det kan igjen gi Gilbert det løpet han ønsker. Når det gjelder Gilberts spurtegenskaper er de slett ikke dårligere. Jeg vil rangere han som en dårligere spurter enn Freire, Hushovd, Cavendis og Farrar, men etter et langt løp omtrent like gode som Breschels. Det betyr at jeg tror han vil slå Pozzato i en spurt på dette oppløpet. Det ville vært en fantastisk duell, men jeg tror Gilbert vill dratt i land den. Men Gilberts plan A er nok å gå solo, og feire seieren med sine elleville belgiske fans.

Hjemmeseier etter spurt i Cavendishklassen!

Etter en trist dag i går kunne det ikke blitt en bedre dag i dag. Australske Michael matthews tok en overlegen spurtseier på mennenes U23 løp. Han vant med flere sykkellengder, og jublet hemningsløst for en ekstremt populær hjemmeseier. En velfortjent en også, for australienerne tok kontroll over rittet i store perioder. Det endte altså med en spurt i en stor gruppe. Amerikanerne kjørte opptrekk for Phinney, men tempomesteren måtte se seg slått av Matthews og tyske John Degenkolb. Han delte bronsemedaljen med canadiske Boivin. Med andre ord fire mann på pallen (for første gang i historien?). Det sier sitt om hvilke drama det ble på slutten.

For mange er nok Michael Matthews mest kjent for sine to etappeseire i Ringerike GP, og neste sesong kjører han for Rabobank. I dag holdt han hode kaldt på hjemmebane, og tok sin største seier noensinne. Han kjørte et optimalt taktisk løp. Der Degenkolb lot seg rive med til å gå i en del småbrudd på slutten, så var Matthews rolig og satset kun på at alt skulle samle seg og ende i en spurt. Det gjorde det også, og da var han nådeløs. En spurt i Cavendish klassen!

Som dere kan lese lenger ned var nordmenene aktivt med i løpet. Vegard Stake Laengen (bildet) prøvde seg i den første bakken på sisterunden, men fikk aldri den luka han trengte for å holde unna. Han og Bugge kjørte allikevel glimrende, selv om de ikke fikk resultatene som matchet innsatsen. Stake Laengen ble nummer 30 og Bugge nummer 54. Øystein Stake Laengen og Daniel Jarstø stod av underveis. Bugge var uheldig da kjedet hans hoppet av i bunn av den siste bakken. Det tok fra han muligheten til å spurte om en topp 15 plassering. Bittert.

Slik gikk det til:
Dagens ritt startet på den mest mulig forvirende måten, ved et angrep av Ben King, etterfulgt av et angrep fra Ben King. Først angrep den amerikanske mesteren av året Ben King. Han bygget seg opp en fin ledelse på rundt minuttet, før australske Ben King (samme navn, og har syklet på samme lag som den andre King i hele år) gikk etter. De to fikk aldri kontakt, men fikk begge et solid gorsprang ned til feltet, som tok det rolig i starten. Avstanden var oppe i nesten 5 minutter. Feltet fikk fart på seg på den tredje av i alt 10 runder. I første bakke satt italienske Moreno Moser (nevøen til Francesco Moser) fart, men fikk ikke noe mer ut av det enn å dra feltet ut på en lang strek. Da ble det offensiv kjøring en liten stund, før det hele roet seg ned igjen. Den eneste som fikk luke var hviterussiske Andrei Krasilnikau. Han fikk raskt kontakt med kinesiske (Hong Kong – China laget) King Lok Cheung og australske Ben King. De tok opp jakten på amerikanske Ben King, mens avstanden til hovedfeltet økte til 6 minutter.

På den femte runden ble farten skrudd opp betraktelig, og feltet slo for første gang sprekker opp den første bakken. Det samlet seg igjen, men utskillingen hadde startet. På den sjette runden fikk vi sett den norske trøya i brudd. Daniel Jarstø satt i et brudd før første bakke, men de ble raskt kjørt inn. Jarstø ga seg ikke så lett, og dro opp over halve bakken. God innsats! Senere på den runden støtet Moser og Dowsett seg opp til gruppa med australske Ben King. De to kjørte fra denne opp den første bakken på sjuende runden, før Moser parkerte Dowsett i den andre bakken på den runden. Han hentet også inn lederen Ben King, og parkerte han da de gikk ut på den 8. runden. Ledelsen ned til feltet, som da var anført av hjemmenasjonen Australia, var på drøye minuttet.

På den 8. runden ble det kjørt jevnt hardt, og avstanden mellom Moser og feltet ble redusert til 25 sekunder. Opp første bakke på den nest siste runden gikk franske Tony Gallopin hardt til, og fikk en fin luke. Etter den andre bakken fikk han besøk av tyske Degenkolb, nederlandske Dumoulin og italienske Batteglin. De var en sterk gruppe, noe feltet forstod, og de ble derfor hentet inn raskt. Mange prøvde å gå kontra, men da klokka ringte for passering siste runde var feltet så god som samlet. 73 mann satt med i feltet da. Norge hadde med både Vegard Robinson Bugge og Vegard Stake Laengen. Begge satt godt fremme i feltet. Stake Laengen angrep tidlig på siste runde, og var veldig offensiv før den første bakken. Han fikk dessverre lite betalt for bruken av krefter. Men han fikk vist frem det norske trøya opp bakken siste gang, strålende.

Det sprakk overraskende lite opp den første bakken, men det var ikke lenger noen lag som hadde ryttere nok til å kontrollere rittet lenger. Derifra og inn ble det mange angrep. Tony Gallopin så spesielt sterk ut. Han fikk en luke på slutten, og franskmenne gjorde en god jobb med å markere andre ryttere som prøvde å gå etter. Nederland klarte å samle seg på slutten, og kjørte hardt for å få samlet det til en spurt. Med drøye 2 kilometer til mål ble det samlet. Flere lag kjørte et lite opptrekk på slutten, men ingen kunne stoppe lynraske Michael Matthews.

Løypa
En ting er sikkert, og det er at dette er en ubarmhjertig løype, både for spurterne og for offensive ryttere. For sputerne blir den første bakken den verste. Den var hardere enn jeg trodde, og der er det mulig å slite ut sputerne, og også mulig å sette inn et rykk mot slutten av rittet. Etter den første bakken venter et høyfartsparti, som er ubarmhjertelig for de som angrep i den første bakken. Det går fort nedover, på brede veier. Her er det altså ingen steder å ”gjemme seg”, ingen tekniske partier (unntatt rett før bakke 2, da de passerer en bro) hvor det går fortere om man er få enn mange, og derfor vil det være vanskelig å holde på en ledelse mellom bakke 1 og bakke 2 på runden. De kommer rett og slett trillende så fort bak bakfra. Men det er kort avstand mellom de to bakkene, så orker noen å kjøre begge bakkene på maks på sisterunda, da blir det sprekker i feltet.

Bakke 2 er lettere enn jeg trodde den skulle være. Den er ganske så kort, og bør ikke være like skremmende for spurterne, som den første bakken er. Den er både kortere og slakere enn den første bakken. Det er allikevel sannsynlig at de lagene som jobber for å slite ut spurterne i den første bakken, vil angripe i den andre, siden det ikke er altfor langt til mål derifra. Men også fra den andre bakken og til mål er det veldig lettkjørt, og vanskelig å holde unna for jaktende felt. Det er med andre ord en løype som er hard for sputerne, men som ikke gir offensive ryttere noe gratis heller. Når vi legger til at oppløpet går slakt oppover, og blir enda litt brattere de siste 100 meterne, er det bare å konkludere med at denne løypa bør passe nordmennene godt. Gitt at de har en knallgod dag riktignok. Løypa er ikke så hard som mange har sagt, med mindre det kjøres knallhardt fra start til mål.

To slag i trynet!

For noen dager siden oppsummerte vi de tre treukers rittene vi har vært igjennom i år. Vi satt igjen med nesten utelukkende gode minner. Spennende idrett og et publikum som så ut til å ha tilgitt sporten sine tidligere synder. Det var også ganske unikt at ingen av de tre rittene var preget/farget av stygge dopingavsløringer (hadde riktignok noen små som for eksempel Roy Sentjens). Alt rå til rette for et sykkelår vi kunne oppsumert at var nærmest utelukkende positivt. Så smalt det, ikke en gang, men to. Idet jeg går inn på internett i dag tidlig, for å se på VM tempoen, fikk jeg sjokkbeskjeden: Alberto Contador har testet positivt. Bang!

Dopet eller uheldig?
Alt er ikke like svart/hvitt som en overskrift på en nettavis, og i dag er det slik jeg ser det full forvirring om dette er overlagt doping, eller om det er uheldige omstendigheter som har ført til en positiv dpingprøve. Jeg har lest flere grunner til at det er umulig at Contador har brukt dette dopet til å bevist heve sine prestasjoner, mens andre mener at dette utvilsomt er dopingbruk. UCI konkluederer med at det trengs ytterligere vitenskapelig arbeid før man kan konkludere med noe som helst. Det er der vi står!

Ingenting er verre enn den konklusjonen! Dette betyr et nytt langvarig sirkus, som utvilsomt vil skade sykkelsporten ytterligere. Faren for at dette utvikler seg til en parodi all av Landissaken eller Valverdesaken, anser jeg som stor. Dette blir en tragedie hvor det er sykkelsporten, og vi som elsker sporten, som får lide. Det er et slag under beltestedet på oss som har vært så tolerante/tålmodige med sporten. Vi blir på en måte gjort til latter, nok en gang. Med det mener jeg ike å insinuere at Contador har jukset bevisst, jeg mener bare at dette er saker som virker til kun å dukke opp i sykkelsporten. Hvorfor?

Mosquera også tatt
Idet sjokket etter Contadors tilfelle var i ferd med å legge seg, smalt det var andre gang i dag. Bang, og der var også Mosquera tatt. Andremann i Vueltaen, skal etter sigende ha dopet seg til denne prestasjonen. Det foreligger foreløpig lite informasjon om saken, men også en lagkamerat av han i Xacobeo skal være tatt. Snakk om å sparke noen som ligger nede. For mange er nok dette en sak som kommer i bakgrunn av Contadors, men pokker som den irriterer for det. Det er kvalmt å tenke på hvor mye jeg unnet han den etappen i Vueltaen. Den evige toer, som endelig klarte å gå til topps, etter en demonstrajon av viljestyrke. kall meg gjerne naiv, og lettere dum, men jeg tenkte ikke at han var dopa. Kanskje ble jeg for fornøyd med at alt gikk så til de grader på skinner, at det bare var positive ting som skjedde i sykkelsporten. Kanskje så jeg meg blind på alt det fantastiske ved sporte, og glemte å være kritisk.

Sykkelsporten er ikke død!
En ting må jeg bare få slått fast først som sist. Disse to stikkene, er ikke sykkelsportens død. Så stor makt skal vi ikke gi jukserne. Heller tvert om, vi må la dette føre oss sammen. Sammen i kampen mot doping, og sammen i å finne ut hvordan vi skal klare å få på plass regler som skal hindre slike skandaler i fremtiden. Det er lov å være deppa i dag, men grytidlig i morgen kjøres U23 VM. Da står fremtidens menn til start, og kan vi ikke bruke den anledningen som et symbol på at vi satser på en bedre fremtid?

Cancellara er outstanding!

Fabian Cancellara er et udyr på tempo, og sikret seg i dag sin fjerde verdensmester tittel i disiplinen. Sveitseren var overlegen og vant med over minuttet på briten David Millar. Tredjeplassen gikk til den unge tyskeren Tony Martin. Det er vanskelig å finne superlativer for å beskrive Cancellara. Jeg har lyst til å kalle han overmenneskelig, men i dag kan det veldig fort oppfattes/tolkes galt. Vi får nøye oss med å si at han nok er tidenes temposyklist, og at han for alvor må innlemmes i favorittkategorien i fellesstarten.

Klart for tempo blant de aller beste!

Løype:
I natt/tildlig i morgen norsk tid går VM-tempoen for de proffe mennene. Løypa er lik den damene kjørte i sin tempo. Den eneste forskjellen er at mennene sykler rundløypa to ganger, mens damene kjørte den en gang. 45,4 kilometer i en meget kupert løype skal forseres. Dette gir de litt lettere tempokjørerne en liten fordel. Spesielt er det en bakke

Tider:
Første mann i morgen begynner 05.00 norsk tid, mens tempokjøreren over alle tempokjørere, Fabian Cancellara 08.18 norsk tid. Det er to minutter mellom hver startende. Syklistene er delt inn i grupper, slik at de antatt beste kjører på slutten. Rittet vises live på NRK Nett TV, mens NRK og Eurosport bare viser reprise.

Favorittene:
Den store favoritten på denne øvelsen er uten tvil Faabian Cancellara. Men mannen, som har vunnet tre VM tidligere, vil få tøff konkurranse, blant annet fra lagkamerat Richie Porte. Løypa passer nok hjemmefavoritt Porte bedre enn den passer den regjerende mesteren. Porte har vist seg som en strålende klatrer og tempokjører, og ble nummer 7 sammenlagt i Giro d'Italia, hvor han bar Maglia Rosa. Men konkurransen stopper ikke der. Tredje sist begynner nemlig den nest største favoritten av de alle. Tyskeren Tony Martin har virkelig vist seg som en av verdens beste tempokjørere. Han ble nummer to under begge tempoene i Tour de France, bare slått av Fabian Cancellara. I tillegg sikret han seg sammenlagtseieren i Eneco Tour på grunn av sine vanvittige tempoegenskaper. Andre som skal være med helt i toppen er svenske Gustav Erik Larsson og canadiske Svein Tuft. I tillegg setter vi et lite utrpostegn bak folk som Janez Brajkovic og Koos Moernhout, selv om de skal slite med medalje, men som på en perfekt dag kan komme topp tre. Tilslutt vil vi nevne Peter Velits. Den ekstremt talentfulle slovaken ble nummer tre i Vuelta a Espana og vant den siste tempoetappen. Det slo han blant annet Fabian Cancellara og Denis Menchov!

Ingen nordmenn stiller til start, men det vil allikevel bli svært spennende.

Tette dueller på VMs første dag!

I natt startet årets sykkel-VM, med tempoløp for damer elite og menn U23. I kvinnenes klasse ledet britiske Emma Pooley fra start til mål. Hun økte forspranget til de som kom bak henne jevnt og trutt, men det ble aldri veldig store avstander. Selv om spenningen om gullet aldri var veldig stor, så ble det en vannvittig kamp mellom Linda Villumsen og Judith Arndt om sølvet. Arndt hadde fordelen av å starte sist av de to, og kunne derfor kjøre på Villumsens tider. Det holdt akkurat til å ta sølvet. I mål var tyske Arndt 63 hundredeler foran Villumsen, og som sagt 15 sekunder bak Pooley. Villumsen var tidligere dansk statsborger, men byttet til New Zealandsk i fjor. Selv om hun i dag representerte New Zealand, vil nok danskene insistere på at de i dag vant minst en halv bronsemedalje.

Taylor Phinney, selvsagt!
I menn U23 ble det, i motsetning til i kvinneklassen, tett kamp om gullet. Hjemmhåpet Luke Durbridge satt tidlig beste tid. En tid det kun var Taylor Phinney som kunne utfordre. Med fordelen av tørrere veier og tider å kjøre på klarte Phinney å skvise ut nok krefter til å komme seg i mål 2 sekunder foran Durbridge. Dermed kan Phinney bytte ut sin amerikanske mestertrøye med regnbuetrøya (selv om han i proffritt ikke får kjøre med den, siden den "kun" er vunnet i et U23 løp). Seieren er bare prikken over i-en etter en fantastisk sesong for Phinney. Det er selvsagt lett å føle med Durbridge. Når han var 2 sekunder bak Phinney med dårligere forhold er det mulig å spekulere i om det var australieneren som egentlig var den sterkeste i dag. Sølv er dog ikke noe nederlag, så etterhvert blir han nok både fornøyd og ikke minst stolt av prestasjonen sin. Tredjeplassen gikk til tyske Marcel Kittel, som vi i Norge kjenner best fra Festningsrittet. Der vant han den andre etappen, og ble nummer tre sammenlagt. Det var litt overraksende at han skulle ta en medalje, selv om han er tidligere dobbeltverdensmester i tempo i juniorklassen. Han har allikevel ikke vist noe form tidligere i år, som skulle tyde på at han hadde et medaljeløp i kroppen. Men det hadde han. Han kom 24 sekunder bak Phinney.

VM favorittene - Oscar Freire

Litt i bakgrunnen av de andre favorittene lurer Oscar Freire. Den stille spanjolen gjør ikke så mye ut av seg, ikke før de siste rundene av VM starter. Da dukker han nok opp, og det for fullt. For Oscar Freire er spydspissen i et meget sterkt spansk lag, og en mesterskapsrytter av rang. Den triple verdensmesteren kan bli historisk ved å vinne VM for fjerde gang.

Løypa passer Freire utmerket. Vi har tidligere presentert Breschel og Pozzato som favoritter, og Freire er samme ryttertype som disse to. Det er allikevel nyanseforskjeller på disse syklistene. Oscar Freire er på sitte beste klart bedre enn begge to i en spurt. Han har mer rutine i spurtene, klarer å plassere seg riktig uten hjelp av lagkamerater, og har en gudbenådet evne til å time avlutningene sine perfekt. Han sløser med andre ord sjeldent bort gode vinnermuligheter. Gir du han lillefingeren tar han hele hånda før du får snudd deg. Absolutt ingen i feltet vil føle seg trygg på seier hvis de har med den rutinerte spanjolen inn på oppløpet. Selv om han har en giftig spurt er Freire mer kjent som en klassikerrytter enn en ren spurter. Han er bedre jo viktigere rittene er, og i VM er han alltid med i sluttfasen av løpet.

Et komplett spansk lag
I går skrev vi at Italia alltid tar kontroll over VM rittene. Spanjolene har de siste årene vært italienernes argeste konkurrenter, men de har pleid å ha litt ulik taktikk. Mens italienerne ofte tar kontroll over rittet, og styrer utviklingen, ligger Spania litt mer på hjul. De pønsker ut måter de kan straffe italienerne på. Kall dem gjerne litt sluere, men når det drar seg til på slutten, kan vi regne med at spanjolene er med, og ofte i overtall. I år virker sdet spanske laget sterkere enn det italienske, på papiret. Men spanjolene har ikke like klart definerte roller som italienerne har. Riktignok har de noen rimelig klare hjelperyttere i Erviti, Garate og Zubeldia, men ellers er det et lag som er forberedt på de fleste scenariene som venter i VM. De har alt fra offensive ryttere som Barredo og L.L. Sanchez, til klatrere som Samuel Sanchez og Ruben Plaza, til gode spurtere som Ventoso og Freire. At det spanske laget er litt mer komplett enn italienernes kan Freire spille på. Klarer noen av de andre spanjolene å sette de andre lagene (med Italia i spissen) under press kan de fort "glemme" bort Freire. Det er farlig!

Best når det gjelder!
Oscar Freire er laget for de store anledningene. Det skjønner man raskt når man tar en titt på merittlista hans. I tillegg til tre verdensmesterskap har han tre seire i Milan-Sanremo, en seier i Hamburg cyclassic, og etappeseire i Tour de France og Vuelta a Espana. Han vinner minst en storseier nesten hvert eneste år. Og han er ikke blitt for gammel, det viste han da han vant Milan-Sanremo i år. Det rittet vant han på sedvanlig måte, ved "å gjemme" seg bort helt frem til finalen, hvor han slo nådeløst til, og vant overlegent. I Australia har Freire klart å gjemme seg bedre enn noen andre favoritter. Noen som blir overrasket hvis han slår til og tar sin fjerde verdensmestertittel?

VM favorittene - Filippo Pozzato

Vi fortsetter oppkjøringen til VM. Vi kan dessverre ikke love å gi dere alt dere trenger til VM, men presentasjoner av noen av VM favorittene får vi i det minste til. Det vil i tillegg selvsagt også komme et innlegg om de ulike VM rittene, hvor vi ser på løypa, favorittene og outsiderne, det mulige taktiske spillet osv. Vi har allerede presentert Matti Breschel som en av favorittene.

I dag er det Filippo Pozzatos tur. Italieneren har sammen med Philippe Gilbert blitt hauset opp som storfavoritt. Det er flere grunner til det, men vi er allikevel litt overrasket. Grunnen til at Pozzato blir ansett som favoritt er at løypa omtrent er skreddersydd den italienske "playboyen". Som ryttertype likner han veldig mye på Matti Breschel. Han slo igjennom som en meget lovende spurter, som også kjørte forykende i klassikerne. I likhet med Breschel har Pozzato nedprioritert spurtene, og heller fokusert på klassikerne. Han har utviklet seg til å bli meget god til å kjøre brostein, og har absolutt ingen problemer med å takle de lange distansene. Jo lenger og tøffere (til et viss punkt) rittet blir, jo større er sjansene for at Pozzato er med i seierskampen. De korte, bratte bakkene VM løypa byr på passer Pozzato godt. Han er ikke så eksplosiv at han pleier å angripe selv, men han henger seg på de som går til. Og han er seig! De som har i oppgave å kjøre fra Pozzato på søndag har fått en utakknemlig jobb.

Det blå toget
Italia er alltid dominerende i et mesterskap. De tar alltid ansvar underveis, og jobber aktivt for å styre rittet i den retningen de ønsker. Under Franco Ballerini har Italia godt fra å være en haug med surrete stjerner som kjører i veien for hverandre, til å bli et asmmensmurt og velfungerende lagmaskineri. Ballerini døde tidligere i år, og hans venn, den dobbelte verdensmester Paolo Bettini overtok jobben. Det har nok svekket laget. Det Italia har hatt stor suksess med de seneste årene er å ha klart definerte roller i laget. Det er bare plass til en eller to stjerner og tre-fire outsidere. Resten av laget er hjelperyttere, som har i oppgave å forme rittet slik Bettini ønsker det. Pozzato er i år lagets "eneste stjerne", i den forstand at han er den eneste italienske storfavoritten. Så har de Nibali og Visconti som klare outsidere, som kan slå til hvis de andre lagene kun passer på Pozzato. Oss, Gasparotto, Paolini og Gavazzi er nok luksus hjelperyttere, som kan angripe hvis de har en god dag. Tosatto og maskinen Brushegin blir garantert arbeidshester, og er nok blant dem som kommer til å sitte mest fremme i feltet under løpet. VM starter ikke for alvor før Brushegin setter seg i front. Sånn har det vært de siste årene, og slik blir det nok også i år.

Ingen utpreget vinnerskalle
Den største grunnen til at vi er litt skeptiske til Pozzato er hans manglende evne til å vinne de største rittene. Merittlista hans er, hans enorme stjernestatus tatt i betraktning, ikke fryktelig avskrekkende. Misforstå meg rett, han har resultater de aller fleste ville sett seg mere enn fornøyd med, men burde ikke en så klar VM favoritt hatt mer enn en UCI seier i år? Den kom i Giro d'Italia (og det er et stort ritt). Han vant også generalprøven i går, men flere individuelle seire har han ikke i år. I fjor ble det fem seire, men ingen av de kan måle seg mot VM. Den største seiren hans var i det italienske mesterskapet.

Filippo Pozzato er en mann som ofte er i toppen av stor ritt, men sjeldent vinner. Det er klart at når du sitter i en VM finale er vinnersjansene til stede, men han har lite erfaring fra å vinne så store ritt (med unntak av etappeseire i Grand Tours, og en seier i Milan- Sanremo). Når du i tillegg vil ha alle øyne rettet mot deg (spesielt fra et kravstort og ekstremt engasjert italiensk folk) blir ikke jobben enklere. Vi mener at sjansen for at Pozzato vinner falt dramatisk da Bettini ikke tok med Bennati i troppen. Med en formsterk og rask Bennti i laget ville noe av presset blitt tatt av Pozzatos skuldre. Det ville i tillegg gitt flere Pozzato flere taktiske valgmuligheter. Nå forventer alle at han prøver å henge seg på Gilbert, og spurtslå han. Med en Bennati på laget kunne han kanskje angrepet litt friere, istedenfor å satse på en spurt i en mindre gruppe. Sjansene hans ble mindre, men de er i høyeste grad tilstede. Det er italienere som har vunnet VM med langt mindre favorittstempel enn det Pozzato har. Er det en fordel eller en ulempe?

VM favorittene - Matti Breschel

Å tippe VM vinnere er en vanskelig gren. Det er så mange faktorer som spiller inn, samtidig som VM er et helt spesielt ritt. Grunnet uttakskriterierene er det store forskjeller, både kvalitetsmessig og kvantitetsmessig, mellom de ulike nasjonene. Det gjør VM til et helt spesielt ritt, hvor taktikken er veldig annerledes enn i andre ritt. Vanligvis er det Italia og Spania som tar hovedansvar i feltet, og "styrer" rittet. Taktikken disse to nasjonene legger opp vil i stor grad bestemme hvordan VM utvikler seg. Det er med andre ord mye makt til få. Frem mot VM vil vi presentere noen av de vi tror kan stikke av med tittelen. Vi vil vurdere deres vinnerkandidatur utfra deres evner, lagstyrke, taktiske klokskap, rolle i rittet, hvor gode de er til å prikke formen med mer.

Det danske håpet
Vi starter det hele med å presentere en rytter som for mange nok bare er en outsider. Vi mener allikevel at det er ekstremt farlig å undervurdere danske Matti Breschel. Han er utvilsomt danskenes fremste håp, men ironisk nok er det en danske som har "jobbet" hardest med å stikke kjepper i hjulene for Breschels VM sjanser. Mannen vi snakker om er Bjarne Riis. Historisk sett har Spania Rundt vært den optimale oppkjøringen til VM. Sistemann som vant VM uten å ha kjørt Spanai Rundt som oppkjøring, var Romans Vainsteins. Det skjedde i 2000. Matti breschel må derfor håpe at han kan snu denne trenden. Bjarne Riis så nemlig ingen grunn til å ta ut Breschel til rundturen i Spania. Lurer på om han angrer sett i ettertid, da O'Grady og Andy Schleck ble kastet ut av rittet grunnet drikking, og Cancellara bestemte seg for at nok fikk være nok i langesonen på den 19. etappen. Det som taler i Breschels favør er at det er noen dager ekstra mellom slutten av Spania Rundt og VM i år, i forhold til tidligere år. Det skyldes selvsagt at rytterne må få tid til å snu døgnrytmen.

Skal vi tro alt vi hører om årets VM løype, bør den passe Matti Breschel perfekt. Da skal løypa være så hard at de beste spurterne som Cavendish og Farrar faller av, mens den er litt for lett for klatrere som Evans og Nibali. Det ligger i lufta at det blir et utskillingsløp, hvor kampen om seieren blir utkjempet i en 20-40 manns stor gruppe. Perfekt for Breschel. Når han er i form er han veldig god i korte, bratte bakker. Det viste han spesielt under årets Flandern Rundt. Da så han lenge ut som den sterkeste der han fløy opp bakkene, med luker ned til resten. Det rittet ble dessverre spolert for han da han fikk et teknisk uhell. Det viste allikevel at både kjørestyrken, og eksplosiviteten i bakkene er der. Han er også eksplosiv på flatmark, og er slett ingen dårlig spurter, spesielt i litt mindre grupper. Han vant tross alt avslutningsetappen i Spania Rundt i 2008, i en massespurt.

Sterkt dansk lag
Det er mer enn løypa som kan trekkes frem når man argumenterer med hvorfor Breschel blir en farlig mann. Noe av det viktigste er at Danmark har et større lag enn på lenge. I fjor var sportsdirektøren i Danmark, Lars Bonde, mildt sagt misunnelig på den norske kvoten. Da hadde Danmark bare tre plasser. I år har reglene blitt justert noe, og da klarte Danmark med et nædskrik å sikre seg 6 plasser. Breschel går med seg Lars Yting Bak, Anders Lund, Michael Mørkøv, Alex Rasmussen og Chris Anker Sørensen. Det er et jevnt og godt lag med komplementære ferdigheter, men det er først og fremst et lag med gode egenskaper i endagsløp. Bak og Lund viste god form i Vueltaen, spesielt viste Lund at han virkelig har noe på gang. Mørkøv og Rasmussen er raske, og gode i posisjoneringen. De viste begge god form i august, og har de klart å holde den formen kan de bli viktige, spesielt på de første 88 kilometerne inn til de avsluttende rundene. Der kan det bli sidevind, og da er disse to gode menn å ha med seg. Chris Anker Sørensen er en sterk klatrer, som nok deler kapteinsansvaret med Breschel. Har Sørensen en god dag kan han og Breschel spille et taktisk spill, hvor Sørensen angriper i bakkene og ligger i forkant av favorittene, mens Breschel sitter bak og lader til den absolutte finalen.

En mesterskapsrytter
Det er få som snakker om Breschel når de ramser opp favorittene, noe som utvilsomt er til hans fordel. Det er nok ikke mange som sitter og ser på hva dansken gjør, og som analyserer kroppssprket hans underveis. Han kan slå til litt overraskende, og kanskje bli litt undervurdert av de andre. ikke fordi han er en dårlig syklist, men fordi det er andre som har blitt hauset opp på forhånd. Slik var det for Cadel Evans i fjor, og et utnyttet han godt. Enten slår Breschel til som Evans og tar en topplassering, ellers faller han helt igjennom. Dte er litt den typen Breschel er. Når han er i toppform er han en av verdens beste syklister. Da er han helt outstanding. Da kan han kjempe om topplasseringer i brosteinsklassikere, han kan spurte strålende og han kan dra langt opp i fjellene. I form er han en av de mest komplette rytterne i feltet. Når formen ikke er god derimot, da legger man knapt merke til at han stiller til start. Heldigvis for danskene er han veldig god til å prikke inn formen til de store anledningene. Han ble nummer 7 i fjorårets VM og fikk bronse for to år siden. Han er med andre ord en mesterskapsrytter av rang, og løypa passer han bedre i år enn de siste to årene. Det kan fort bli deilig å være dansk i Australia.

Har dere tro på at det blir dansk medalje, og kanskje viktigst av alt; blir Breschel bedre enn alle nordmennene?