Jeg er ikke blant de som tror at dagens sykkelfelt er det reneste vi har sett. Jeg tror dagens felt er noe av det reneste vi har sett, og jeg er overbevist om at en større andel av de som doper seg blir tatt. Men hjelper det? Ikke slik ordningen er i dag. En rytter kan kanskje være dopet noen måneder eller i verstefall noen år uten at han blir tatt. I løpet av den tiden har han trolig prestert godt over evne og tjent en del kroner på det. Økonomisk kriminalitet kalles det i alle andre bransjer enn idretten. Så får de en to års dopingdom hvor de blir nødt til å ta noen strøjobber som spinningsinstruktører. Etter to år (som går jævlig raskt) er de tilbake, trolig i et mindre italiensk lag som setter etikk og moral langt nede på lista over prioriteringer. De tidligere syklistene får fortsette karrieren og på den måten strø salt i såret de allerede har påført sykkelfans. Hele næringen kan tidvis virke jævlig usympatisk ovenfor oss fans. Med så korte og milde straffer tor jeg ikke det er mulig å bli kvitt dopingproblematikken, uansett hvor mye det jobbes med forebyggende tiltak. Det er så lett at så lenge syklister kan tjene på å jukse, så vil enkelte gjøre det. Jeg synes derfor at første skritt i kampen mot doping bør være å få mye strengere straffer.
Livstidsutestengelse
Den løsningen de fleste nevner, som jeg støtter fullt og helt, er livstidsutestengelser. Det er desverre absolutt ingenting som tyder på at det blir innført med det første, noe jeg tror neste generasjon vil se tilbake på som utrolig rart om en del år, når livstidsutestengelser er innført. Vi blir derfor tvunget til å se på andre alternativer hvis vi vil bli kvitt dopingproblemt eller i det minste få redusert det kraftig.
UCI må sette strengere krav
Et forslag er å innføre regler som gjør det mindre attraktivt for lag å ansette syklister med dopingdommer. Jeg synes for eksempel det er på høy tid at UCI setter krav om at lag som får protour lisens ikke skal ha syklister med en dopingdom på rullebladet i stallen. På den måten vil lagene som kjører alle de største rittene være kjemisk fri for tidligere dopere. Dette er ikke ensbetydene med at alle syklistene i stallen til protour lagene er rene, men det sender ut et sterkt signal. Det tvinger også lag til å velge mellom å konkurrere på like vilkår eller å ansette tidligere juksere for å oppnå rask, men tvilsom suksess. Et problem kan være å definere hvem som har et "kriminelt" rulleblad. Skal "utestengelsen" fra protour lag bare gjelde de som har blitt utesteng grunnet en positiv dopingprøve, eller skal de som har blitt dømt på bakgrunnet av etterforskning også inkluderes) Og hva med de som fortsatt etterforskes? Jeg foreslår å ta de som er dømt ikke de som "bare" mistenkes. Da vil trolig noen slippe unna i starten, men det meste av problemet vil fikses og det vil trolig være lettere å gjennomføre i praksis (grunnet jus). En muntlig ("gentlemans agreement") avtale om å ikke ansette allerede utestengte syklister finnes egentlig balnt lagene, men den brytes alt for ofte.
Arrangørene må ta ansvar
En annen og kanskje mer gjennomførbar plan er å la arrangørene ta ansvar. Få på plass en avtale mellom arrangørene av alle protour løp om at dopingdømte syklister blir utestengt fra disse rittene, helst til evig tid, og i det minste noen ekstra år i tillegg til det dopingdommen tilsier. Det krever at arrangørene tar ansvar for sportens omdømme og ikke lar lagene alene ta ansvar for at moralen blir overholdt. Det kan bety at arrangører (spesielt arrangøren av Giro d Italia) blir nødt til å utelukke mindre nasjonale lag. Det signaliserer at lagene må tenke seg grundigere om før de ansetter tidligere dopingdømte utøvere. Uten at jeg har noen spesielle kunnskaper om lov og rett, virker det et tiltak som kan utføres i praksis. Det er ingen menneskerett å få kjøre disse rittene, og har du dummet deg ut en gang burde utestengelse fra de viktigste rittene i evig tid vært en minimumsstraff!
På tide å stå sammen
Det hele bunner ut i hvem som skal ta hovedansvar for at ikke sporten vår blir skjemmet ytterligere. Helst burde det vært en samlet front som kjempet sammen, men selv om det har blitt jobbet godt mot doping i sykkelsporten de siste årene, er det fortsatt mye stolthet fra ulike parter som står i veien for at vi skal ta enda et steg i kampen mot doping. Arrangørene, de nasjonale forbundene og UCI kunne slik jeg sett det utført så mye mer hvis de forente seg i en 100 prosent felles kamp mot dopingen. De siste årene har tvister om andre forhold gjort sammarbeidet mellom flere av partene (spesielt mellom UCI og ASO) så vanskelig at det har gått utover kampen mot doping. Nå må de legge disse tvistene bak seg, og heller gå sammen om å innføre noen av de tidligere nevnte tiltakene, eller komme opp med andre gode ideer, for å unngå at tidligere dopere kommer tilbake til sporten, og at dopingbruken øker.
Hva mener du bør gjøres?
Temaet har desverre vært aktuelt i flere år, men det har de siste dagene blitt ekstra aktuelt. Desverre! Har dere noen meninger om noen av disse tiltakene kan fungere eller lar seg gjennomføre i praksis? Eller har dere noen egne teorier om hvordan vi kan bekjempe dopingen? Har dere det håper jeg virkelig at dere kan dele de ved å legge inn en kommentar på dette innlegget for doping er sportens største utfordring, noe som også gjør det til sportens viktigste diskusjon.
Vi heter Jonas og Anders og er ivrige sykkelfans. Vi blogger om norsk og internasjonal sykkelsport. Vi synes det er få meninger og tanker rundt sykkelsporten som kommer frem i norske medier. Derfor deler vi våre meninger og synspunkter her, og hører gjerne på hva dere mener og synes.
Jeg mener at det første som burde gjøres er å øke strafferammen fra 2 til 4 år. Jeg mener det er riktig, fordi 4 år med konkurransefravær vil være svært vanskelig å komme tilbake fra. Videre ser det for meg ut som om man etter 2 år faktisk fortsatt kan nyte godt av det kunstig høye nivået man kunne trene på som dopet utøver. Videre syntes jeg det skulle i større grad være sivile saker på svindel og sivilrettslig forfølgelse for urettmessig å oppnå inntjening på ulovlig vis. Dette er bedrageri, og folk sitter i fengsel for mindre ting enn dette. Det ma startes et sted, og jeg tror dette er riktig sted å starte, for så å skjerpe til livstid etterhvert. mvh Michael Mørland
SvarSlettHelt enig i at utestengelsene må bli lenger og at å ta det gradvis (med stadig lengere straffer) kan være lurt. Grunnen til at vi prøver å se på andre muligheter er fordi det av en eller annen merkelig grunn ikke ser ut til å være vilje til å forlenge straffene for øyeblikket. Selv om det er "almenn" engihet om at straffene må forlenges skjer det ingenting. Så vidt meg bekjent virker det ikke til å foreligge noen planer om å gjennomføre dette heller. Tipper hele idretten må være med på dette, ikke bare sykkelsporten.
SvarSlettDerfor kan kanskje en plan b være at en rytter får 2 års utestengelse av antidopingbyråene, og i tillegg en "intern straff" innad i sykkelsporten, ved for eksempel å bli utestengt fra alle grand tours i ytterligere to år. Det kan godt være det er i strid med noen regler, men i utgangspunktet synes jeg det virker som en løsning som er gjennomførbar. I minste til idretten tar til fornuften og utestenger svina lenger!
Det er jo allerede et system i sykkelsporten som går på invitasjonsbasis. Problemet er bare at det ikke praktiseres serlig konsekvent. Noen er 'persona non grata' mens andre sees det gjennom fingrene med. Ref Kyllingen og Vino/basso etc. Det var jo en slags avtale om at ingen lag skulle ansette ex dopere, og også at premiepenger og lønn skulle betalales tilbake å gå til antidopingarbeidet. Dette har jeg sett lite til, og det er skuffende at ikke sykkelsporten evner å følge opp sine egene intensjoner. Da syntes jeg ikke det holder å si at 'ja men sykkelsporten er jo en av de sportene som tar tak i doping og rydder opp...' Det er jo faktisk ikke tilfelle dessverre. Da effekten av doping i sykkel er så dramatisk, blir det feil å sammenlikne seg med for eks fotball, hvor det har vært tilfeller av doping(rett nok ofte såkalte rekreative/sosiale stoffer som kokain etc) Fotball er mye mere sammesatt og spiller på så mye annet, at doping i seg selv ikke gjør deg til en bedre spiller. Det går ikke ann å dope seg til å bli en Zidane eller en Torres, men Rasmussen kunne øyensynlig dope seg til å kjøre fra alle i fjellene og ta gultrøya. Derfor bør sykkelsporten ta i bruk sterkere midler enn andre publikumsidretter om de skal gjenvinne identiteten sin som en 'vakker' sport. I dag er alle store prestasjoner ødelagt av mistenksomhet til doping, med rette. Se bare på den prikkete trøyen de siste 5 årene.. mvh Michael Mørland
SvarSlettSom du nevner ligger egentlig systemet i sykkelsporten til rette for at man kan gjøre grep. Som du nevner er løp invitasjonsbasert. Med andre ord må lagene søke om plass i de ulike løpene, og så må arrangørene plukke ut et visst antall lag fra alle de som har søkt, som de "inviterer" til å kjøre rittet. Det eneste unntaket er protour lag i protour løp. Er litt usikker på hva reglene er for øyeblikket (en del forandringer siden protouren ble innført for en del år siden), men alle protourlag er i hvertfall "direkte kvalifisert" til grand toursene.
SvarSlettFordi vi har dette systemet i sykkelsporten er det flere som har en makt de kan utrette ovenfor dopere og lag som ansetter tidligere dopere. Som nevnt i innlegget synes jeg at UCI bør sette strengere krav til de lagene som får protourstatus. Ryttere med rene rulleblad burde være de enete som kjører de store løpene. I dag ser vi at ryttere som Basso og Vinokourov er tilbake i det gode selskap og får kjøre de største rittene, fordi protour lagene Liquigas og Astana har ansatt dem (Vinokourov ansatte vel egentlig seg selv). Fordi disse og flere lag ikke ser på det som moralsk forkastelig å ansette ryttere med dopinghistorie, og gi dem kontrakt før de er ferdig med å sone dommen sin (!), er de tilbake og forpester noen av de vakreste rittene på sykkelklaenderen.
Når det kommer til arrangørene syntes jeg det så ut som at de hadde tatt et godt standpunkt for et par år siden. Lag og ryttere som jukset i Tour de France ble kastet ut av rittet og i verstefall utestengt fra det også året etter. Nå synes jeg holdningen er litt slappere. ASO (arrangøren av touren) velkommer Vino tilbake, selv om han ikke akkurat har vist at han angrer på sine tidligere valg. Arrangøren av giroen har tatt noen grep i år ved å ikke invitere lagene til Sella og Ricco. Det er allikevel litt skremmende å høre rittdirektør Zomegnan er villig til å invitere dem neste år hvis de viser at de holder et høyt nivå uten å dope seg. Det blir trist å se ryttere som Vino, Basso og Scarponi med flere sette preg på årets giro.
Jeg tror sykkelsporten er blitt gode til å ta de som doper seg. Jeg tror en større andel av jukserne blir tatt nå enn tidligere. Det som er problemet er at det ikke virker til å være færre som doper seg. For å få ned antallet av ryttere som doper seg må det først og fremst være strengere straffer. Ellers vil alt for mange synes det er for fristene å dope seg. De vil rett og slett ha for mye å tjene på å dope seg i forhold til hva de taper ved å bli tatt.
Jepp helt enig! Vi må huske på at mange ryttere kommer fra helt andre bakgrunner enn oss her på oljehaugen, og deres moralske linjer er uklare nettopp fordi at de har alt å vinne ingenting å tape.
SvarSlettOpp med strafferammene både sportslig og også sivilrettslig, så blir kanksje terkslein høyere. Tipper det ikke er kult å sitte i fengsel for svindel og bedrageri i frankrike om man har familie og venner i Italia,Polen eller Spania.mvh Michael Mørland