Klart for årets Giro d'Italia

Et av verdens vakreste sykkelritt starter i morgen. Små italienske landsbyer, vakre fjellplass med strålende utsikt, noen av verdens beste sykkelryttere på start og sykkellidenskap er hovedingrendiensene. Italia representerer både det beste og verste i sykkelsporten. Lidenskapen befolkningne har for sykkelsporten og hvordan de feirer sine helter opp fjellsidene er Italia på sitt beste. Det er et sykkelpublikum som bidrar til at rittet får en ekstra dimensjon, omtrent på samme måte som tilskuerne på fotballkamper ofte blir refert til som den tolvte spilleren. Italienske sykkelfans er ikke bare den tolvte mann, de er vorspielet, festen og nachspielet som gjør Giro d'Italia til det vakre og unike rittet det er i dag. Den andre og mørkere siden av den italienske sykkelsporten kommer vi inn på når vi tar opp temaet doping. Doping er ikke like moralsk forkastelig i støvellandet som det er i Norge. Alt for mange ledere, doktorer og ryttere har alt for ofte blitt innblandet i ulovligheter. Kanskje kommer dette av at helter bygges noe voldsomt opp i Italia, og fansen snur ikke ryggen til en rytter som blir avslørt som jukser. Hvordan publikum fortsatt hyller den tidligere storheten Marco Pantani som den største helten i mannsminne er litt skremmende å se. Riktignok var han en fantastisk rytter, men en del av hans resultater og prestasjoner ble forsterket på grunn av doping. At juksere fortsatt hylles som helter sender helt feil signaler til ungdommen.

Løypa
Årets Giro d'Italia løype er praktfull. Den er lagt opp på en slik måte at høydepunktene aldri kommer med store mellomrom. Det er allikevel noe negativt med løypa. For det første er det en fare for at rittet blir "satt" tidlig. Etter en 8,4 kilometer lang tempoetappe første dag og en 32,5 kilometer lang lagtempoetappe på fjerde etappe vil avstanden allerede være ganske stor mellom en del av storfavorittene. Må i tillegg innrømme at vi ikke har spesiel sansen for lagtempo. Mindre interessante etapper for oss seere skal du se lenge etter. Det er riktignok en estra dimensjon, i den forstand at det stiller enda større krav til de som ønsker å vinne rittet, men uff av meg så kjedelig det er. I tillegg er det litt kjedelig at løpet avsluttes med en tempoetappe. Det kan riktignok bli spennende, hvis ikke sammendraget er avgjort, men sannsynligheten for at etappen vil by på mye drama er ganske liten. Vi synes heller løpet burde avsluttes med en rak og actionfylt spurt. Ellers er det bare positive ting å si om løypa. Rittet begynner forsiktig med noen flate etapper i Nederland og Italia. Å legge starten i Nederland er et lurt trekk av ledelsen bak Giro d'Italia. Der er det alltid folkeliv når store sykkelritt er på besøk. De som husker vueltaen i fjor husker at folkelivet var større og bedre i Nederland enn i Spania.

Fjellene
Mot slutten av ritte kommer fjellene. De kommer kanskje noe sent, men når de først kommer så er de så fantastiske at de kan ta pusten av de fleste sykkelfans. Det giroen er bedre enn touren til er å legge målgangene på de hardeste etappene i motbakker. Her blir det ikke snakk om harde etapper som resulterer i små tidsdifferanser, disse fjelletappene vil skille noe voldsomt. Det er to etapper som topper hele kransekaka. 15. etappe er det bare å markere i kalenderen allerede. 4 fjelltopper inneholder etappen som har målgang på toppen av legendariske Monte-Zoncolan. Fjellet er jevnt bratt med partier med over 20 prosents stigning. Det er noe vi aldri ser i touren. Sykkelfans vil se like mye frem til denne etappen som rytterne vil grue seg. For å eksempilifisere hvor hardt dette fjellet er kan vi gå tilbake til 2007. Da avsluttet også Monte-Zoncolan en av etappene. Bare måneder før Michael Rasmussen skulle sykle fra de fleste konkurrentene i Tour de France (en dominans som ble brått avbrutt fordi det viste seg at han hadde brutt meldeplikten) prøvde "kyllingen" seg på dette monsterfjellet. På toppen var han totalt ferdig og uttalte at han aldri tidligere hadde opplevd noe verre og aldri skulle utsette seg selv for det igjen.


Dagen etter blir det hviledag før et nytt monsterfjell står på programmet. En 12,9 kilometer bakketempo opp Plan de Corones. Det er en helt syk stigning som også ble kjørt i 2008. På det meste er stigningsprosenten opp i 24 (!). Det er så bratt at selv de best trente syklistene blir seende ut som glade amatører. Etappen er i seg selv ufattelig tøff, men når den kommer bare to dager etter Monte-Zoncolan etappen er det nærmest umenneskelig. Alle etappeprofilene finner dere her.

Favorittene
Å ramse opp favorittene til å vinne årets Giro d'Italia blir som å ramse opp hvem du ikke unner suksess. Basso, Vinokourov og Scarponi skal vi forbigå i stillhet. Da fokuserer vi heller på de favorittene som har hatt rent mel i posen hele sitt sykkelliv. Cadel Evans jakter desperat en grand tour seier. Etter fjorårets nedtur i Tour de France snudde han trenden i VM. Etter det har vi sett en ny og mer likanes Cadel Evans. Angrepsvillig og blid setter han farger på stadig flere sykkelritt. Giro d'Italia får en ekstra dimensjon attraksjon med en offensiv Evans i storform på startstreken. Vi tror allikevel at Carlos Sastre har vel så store vinnermuligheter. Spanjolen satser fullt og helt på å vinne giroen i år. I fjorårets ritt viste spanjolen at han behersker det ville italienske landskapet. Vi holder en liten knapp på Sastre i kampen om sammenlagtseieren. Av andre outsidere kan vi nevne Garzelli, Uran, Arroyo, Moncoutie, Pozzovivo (topp tre materialet!), Vandevelde, Nibali og Wiggins.

Følg giroen på bloggen
I tillegg til å skrive rapporter om etappene, kommer vi til å lage rytterportretter av noen av de som overrasker og imponerer underveis i rittet. Vi kommer også til å driste oss ut på noen analyser av spurtene. Det er vi selvsagt ikke kvalifisert for å gjøre, men det blir ikke noe mindre morsomt av den grunn. Har dere noen forslag til andre ting vi kan gjøre så legg gjerne igjen en kommentar.