Alexander Kristoff - Norges "nye" sprinthåp

De som har fulgt med norsk sykkelsport de siste årene ble neppe overrasket over at Alexander Kristoff slo til med en fantastisk flott tredjeplass på gårsdagens etappe i Amgen Tour of California. Potensialet viste han tidlig i karrieren. Allerede i yngre klasser var Alexander Kristoff mannen som kjempet med ikke ukjente Edvald Boasson Hagen om å være beste norske syklist i 1987 kullet. Også som junior var Alexander Kristoff på samme nivå som EBH. I junior VM var for eksempel Kristoff den nordmannen som fikk den beste plasseringen. EBH var den sterkeste rytteren av de to, men Alexander Kristoff har alltid vært en meget rask syklist, og har med det kjørt inn mange gode plasseringer. Mens EBH har trent seg opp til å bli en god sprinter er Alexander Kristoff mer et utpreget sprinttalent. Han har evnen til å plassere seg godt og har alltid et ekstra gir å sette inn når det drar seg til.

Årene som semi-profesjonell

I sitt første år som senior dro Kristoff til Danmark for å kjøre for Glud & Martents Horsens. Som de fleste førsteårs seniorer ble det begrenset med topplasseringer internasjonalt for Kristoff, men han vant norgescupen sammenlagt det året. Samtidig skjøt utviklingen til EBH ut over alle proposjoner, og Kristoff kom i skyggen av nordmannen. Karrierens lureste avgjørelse gjorde han da han signerte for Maxbo-Bianchi (det som i dag er Joker Bianchi). Hans første år i laget var Boasson Hagens siste. Da var Edvald Boasson Hagen og Gabriel Rasch helt suverent gode og sørget for at laget ble norges mestvinnende lag gjennom tidene. Edvald Boasson Hagen hadde ledertrøya i nesten hvert eneste løp han deltok i. Det ble ensbetydene med mye drajobb for Kristoff. Jeg tror det året, med alle de milene han dro feltet i internasjonale ritt, var det viktigste for hans utvikling som sykkelrytter. Det ga han et løft kapasitetsmessig som han var helt avhengig av å få. Det samme fikk Wilmann og Nordhaug det året, så å taue internasjonale felt blir du ikke overraskende sterkere av. Høydepunktet det året var allikevel NM tittelen han tok ved å spurtslå Thor Hushovd. En stor prestasjon som ble snakket ned av flere sykkeleksperter, fordi han tross alt hadde sittet på hjul til Hushovd i mange kilometer. Det var allikevel en helt utrolig sterk prestasjon, og det var et klart bevis på hva vi hadde i vente.

Året etter hadde EBH gått over i proffenes rekker og Kristoff fikk mer ansvar på Maxbo-Bianchi. Sammen med Joachim Bøhler utgjorde han en fryktet spurtduo. Han leverte en rekke topplasseringer med etappeseier på hjemmebane i Ringerike GP som høydepunktet. I fjor ble en god, men litt "nesten" sesong for Kristoff. Fordi Bøhler hadde lagt opp og Svein Erik Vold hadde en dårlig sesong fikk ikke Kristoff like god hjelp i spurtene som tidligere. Det ble en haug med pallplasser, men "bare" noen få seire. Han hadde allikevel markert seg nok til at BMC valgte å signere nordmannen.

Hardt matchet

Det gjorde de helt rett i. Det de fikk var nemlig et av verdens største sprinttalenter. Det er et talent de i mine øyne desverre ikke har behandlet helt slik de burde. For det første har Kristoffs løpsprogram vært helt sykt for en førsteårs senior. Tross at nordmannen slet med en skade i oppkjøringen ble han matchet nærmest konstant fra slutten av februar til slutten av april. Det ble rett og slett for mange ritt. Jeg ble litt skuffet da jeg så at han var meldt på i California også. Helst skulle han nok fått et par uker til med trening og ikke dratt til konkurranse i Amerika, som blir den tredje verdensdelen han konkurrerer i dette året. Men når han leverer som i går blir det selvsagt vanskelig å argumentere for at han blir kjørt for hardt. Det andre jeg har å klage på er at BMC ikke har klart å organisere seg i det hele tatt så langt denne sesongen. Det virker som at de har latt Kristoff, Murphy og Wyss fått kjøre litt hver for seg for å se hva de får til. Alt har sett ut til å være på måfå, uten mål og mening. I går viste de endelig at de hadde tenkt å satse på å gi Kristoff et skikkelig opptrekk. Hincapie og Burghardt, som begge er meget gode opptrekkere, guidet Kristoff i god posisjon. Det er det Kristoff trenger hjelp til. Hvis han blir hjulpet frem til en god posisjon vil resultatet garantert bli bra. Kristoff er nemlig en meget rask spurter. Han er Norges beste spurter i akselerasjonsfasen. Mens Hushovd og EBHs styrke i spurtene er at de er sterke nok til å holde toppfarten lenge ligger Kristoffs styrke i at han har et voldsomt "kick" i pedalene. Sånn sett likner han litt i stilen på Cavendish, Chicchi og Bos. Han er en moderne sprintertype som kan gjøre det mest utrolige med sin høye toppfart, men som er litt avhengig av å få hjelp til å komme i en god posisjon. Får han ikke den hjelpen må han bruke for mye krefter i posisjonskampen og han mister "kicket".

Talentet og kvalitetene til Alexander Kristoff er mye større enn det spaltemeterne han har fått tilsier. Fortsatt lever han litt i skyggen av EBH, og det virker ikke som at Norge har fått opp øynene for hvor stort talent denne rytteren har. Vi snakker om et talent som kan viderebringe spurttradisjonene Thor Hushovd har startet. At han om noen år vil kjempe om etappeseire i Tour de France er selvsagt, men jeg tror desverre ikke at han oppnår den respekten han fortjener før det. Det er fortsatt slik i lille sykkel-Norge at man må vinne i Tour de France for å oppnå stjernestatus. Det kommer Kristoff til å gjøre en gang i karrieren og da får kanskje nordmenn endelig øynene opp for Alexander Kristoff. Før det må han fortsette å ta steg for steg. Neste steg blir å ta en profesjonell seier. Kommer den allerede i år?