Taylor Phinney - et utrolig talent

Taylor Phinney er et av verdens aller største sykkeltallenter, på høyde med Peter Sagan og Edvald Boasson Hagen. Taylor er sønn av Davis Phinney som har vunnet to etapper i Tour de France og har en bronsemedalje OL i 1984. Som rytter hat Taylor det meste. Han er god på brostein, god i spurt og meget god på tempo. Det eneste han mangler er styrken i de lengste bakkene, men det kan jo fort komme.

Det var lenge uklart hvor Taylor Phinney skulle sykle neste sesong. Han har kjørt i Trek-Livestrong og har kjørt som stagiaire Team RadioShack. Dermed ville det naturlige være å ta steget opp til laget til Lance Armstrong. Men det var ikke bare de som ville ha han. Også BMC og det nye laget til Schleck-brødrene var svært interesserte i den ekstremt talentfulle amerikaneren. Til slutt skal valget, i følge flere kilder, ha falt på BMC, laget til Kristoff og Cadel Evans. Selv har han avkreftet dette, men han har sagt at han ikke kjører for RadioShack. Grunnen til at han vraket Armstrong var at han ønsket seg en langtidsplan, noe RadioShack ikke kunne tilby, i og med at de utgår som sponsor etter neste sesong. Phinney skal ifølge CQranking ha signert en fire-årskontrakt, og da for han iallefall en langtidsplan. Hva dette vil si for Kristoff er vanskelig å si, men at Phinney har potensiall til å bli en verdensklasse opptrekker, er det ingen tvil om. Han er både rask og temposterk, og forhåpentligvis kan han hjelpe Kristoff i årene som kommer, men det kan også hende at han kan utvikle seg til en verdensklasse spurter selv, eller som noe helt annet. Uansett har nok BMC gjort en meget god signing. Gino Van Oudenhove har sagt følgende om 20-åringen: «Det er litt Edvald + over det han leverer».

Med dette sagt kan vi jo se litt på hans meritter. I 2006 ble han nummer to i det amerikanske tempomesterskapet for juniorer, i tillegg som han ble nummer tre i det amerikanske juniormesterskaper i Cyclo-cross. Året etter dominerte han i nabolandet Canada. Han vant to etapper og sammenlagt i Tour de l'Abitibi. Han dro også med seg to tredjeplasser og en andreplass(lagtempo). Det samme året vant han også verdensmesterskapet i tempo for juniorer foran John Degenkolb. Han ble også nasjonal mester på bane. Han hadde allerede vist sitt potensiale. Nå var det bare å bevise at han kunne fortsette utviklingen. Året etter endte i fem seire. Fire av dem på bane. Det eneste landeveisrittet han vant var en 8.9 km lang tempo. Og hvor ellers enn Canada? Han ble både nasjonal- og juniorverdensmester på bane. I juli fikk han bronse i juniorverdensmesterskapet på tempo. To plasser ned fra året før, men han var tross alt bare 8 sekunder bak. I 2009 var han igjen overlegen på velodromen, hvor han igjen ble verdensmester, denne gangen i eliteklassen. Men denne sesongen skulle det fokuseres mer på landeveien. En etappeseier og en tredjeplass i Fleche du Sud er sterkt for en 18-åring. Men dette var ikke hans beste prestasjon. Det samme kan heller ikke sies om niendeplassen sammenlagt i Le Triptyque des Montes et Châteu, hvor han dro med seg en sjetteplass på en etappe. Han kom forøvrig plass foran vår egen Frederik Wilmann i sammendraget. Han dro også med seg femteplasser i Tour des Pays de Savoie (første etappe), ZLM Tour (slo Kristoff) og Troffe Jong Maar Moedig. Men hans beste resultat kom 31. mai. Da var det klart for Paris-Roubaix Espoirs. Et løp Phinney skulle vinne. Noe han gjorde, da han vant spurten i en gruppe på åtte. Dette året ble hans definitive gjennombrudd.

I 2010 skulle han kjøre for proffkontrakt. Han ekstreme kjøring i starten av sesongen sørget for at han fikk mulighet til å kjøre stagiaire Team RadioShack. Men hva gjorde han egentlig som gjorde han fortjent til dette? Eller skal jeg si, hva var det han ikke gjorde i starten av sesongen. Spesielt mai ble en utrolig måned for 19-åringen. FIRE(!!!) individuelle etappeseire og sammenlagt seier i Olympia Tour, er en vannvittig prestasjon. Han lekte med hele u23-laget til Rabobank. Han gjorde rett og slett narr av de andre. På de syv etappene ble han dårligste etappeplassering syv. Og da mistenker jeg at han var litt forsiktig. Alle etappene unntatt de to tempoene endte i massespurter. Og hvis vi i tillegg legger til at tempoene tilsammen var 19.5 kilometer lang, er det en enorm prestasjon å vinne med hele 1 min og 17 sekunder. Måneden før denne uhyggelig sterke prestasjonen hadde han gjort det bra i Triptuque des Monts et Châteux, med en etappeseier, en andreplass og andreplass i sammendraget. Men allerede før dette hadde han gjort det bra. I Tour of Qatar spurtet han inn til en syvende- og åttendeplass. En uke etter at Olympia Tour var ferdig skulle han forsvare seieren i Paris-Roubaix Espoirs og det gjorde han til gangs. Med god hjelp av australske Ben King kunne han vinne etter at han hadde slått to andre i spurten om seieren. Man skal ikke se bort ifra at han også kan vinne Paris-Roubaix i løpet av karrieren. Phinney har også vunnet en etappe i Tour of the Gila og et par etapper i Tour of Utah i år. I går vant han også den første etappen av årets Tour de l'Avenir. Han vant den 7 kilometer lange tempoen med 6 sekunder.

At Phinney har et enormt potensiale er det ingen tvil om. Nå spørs det bare om han klarer å ta steget opp i den absolutte verdenseliten. Det tror vi, hva tror dere?