De tre store

Et sykkelår inneholder mange høydepunkter. De som mener at Tour de France er det eneste sykkelrittet som teller, har i år gått glipp av ekstremt mange fine ritt. For første gang på flere år har alle Grand Toursene (Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a Espana) vært ekstremt morsomme. De seneste årene har Vueltaen slitt med å skape særlig med blest, og før dette rittet mistet litt av sin interesse, var det Giroen som slet. Tour de France har alltid vært ekstremt bra, og årets utgave var intet unntak. Det som er morsomt er at både Giroen og Vueltaen også stod frem slik toppritt skal fremstå; som underholdene, varierende og knalltøffe. I tillegg klarte alle de tre rittene å skille seg ut, ved å ha enkelte særegenheter.

Giro d’Italia
Giroen utmerket seg først og fremst for sine fantastiske fjell. De fantastiske naturopplevelsene, blodslitet rytterne opplevde, og ikke minst publikumsfesten gjorde årets utgave av Giroen helt spesiell. Vi ble mest betatt av det fantastiske Monte Zoncolan. Dette er utvilsomt et av verdens flotteste sykkelfjell, og været og publikum satt prikken over i-en, da feltet forserte dette monsterfjellet, som har stigningsprosenter opp mot 22 %. Men Giroen var langt mer enn Monte Zoncolan. De tingene som har brent seg fast i våre minner er de kaotiske første etappene i Nederland, gjørmeetappen på såkalte grusveier, bakketempoen opp Plan de Corones og den spektakulære målgangen på tempoetappen, som avsluttet rittet.





En god løype er alltid et meget godt utgangspunkt for et vellykket treukers ritt, men det er mer som skal på plass før det blir en legendarisk utgave. Det som sørget for at Giroen i år, i våre øyne, var bedre enn på lenge var publikum. Store sykkelritt i Italia skal være lidenskap. Det skal være en fest, og en hyllest til verdens fineste idrett. Slik ble det i år. Riktignok mye takket være nederlendere. Det var et strategisk mesterstykke å legge starten til Amsterdam. Nederlendere vet å sette pris på store sykkelritt, og i hver landsby rittet passerte stod innbyggerne på rekke og rad. Det så nesten ut som at feltet kom inn på en stor stadion hver gang de passerte en ny by. Det var så massivt oppmøte, og slik glede at det smittet godt over på oss TV-tittere. Tidvis tok det nesten pusten fra oss, og selv som Tv-seere fikk vi en følelse av å være med på noe stort. Italienerne fulgte opp, og hele rittet ble en folkefest. Det var et ritt som ble en stor gave til alle sykkelfans. Et ritt som ga tilbake til alle som har stått ved idretten når det har blåst kraftig i noen år. Så får vi heller prøve å glemme at resultatlistene i stor grad ble preget av syklister med stygge rulleblad.

Tour de France
Årets løypeprofil var ikke noe fyrverkeri, men Tour de France har en status som gjør at de ikke trenger det. Bare vi hører rittets vignettlyd kommer gåsehuden. Da vet vi at sommerens største happening starter. I tre uker får sykkelsporten all oppmerksomheten den fortjener fra media. Til og med avisene synes det er verdt å sette en journalist til å dekke rittet (!). I tillegg våkner en del av det norske sykkelpublikumet, som ligger i dvale resten av året. Det er dette rittet som for mange definerer sykkelsporten.

I år synes vi løypa var sånn passe bra. Tour de France ”kopierte” fjorårets Vuelta og årets Giro, og startet i Nederland. Arrangøren fikk det de ønsket seg, en massiv folkefest. Men det er mer som følger med når ritt legges til Nederland. Smale veier, farlige innsnevringer (nederlendernes svar på fartsdumper) og mye vind skapte til tider det komplette kaos i feltet. Om det var riktig å la et allerede stresset og overivrig felt få bryne seg på dette var det delte meninger om. Selv syntes rytterne det tidvis ble for farlig. Det førte til rytterprotest på etappen til Spa. Dermed ble en av de mest spennende etappene (på papiret) ødelagt. Men godbiten for oss som elsker sykkeldramatikk var utvilsomt etappen til Arenberg skogen, og den ble like spennende som forventet. Det er ekstremt sjeldent at det er brosteinsetapper i en Grand Tour. Mange mener slike risikable etapper ødelegger for sammendraget. De kan ha et poeng, det vil nok i hvert fall Fränk Schleck si seg enig i. For oss sere ble det derimot en fryktelig spennende dag, en dag som har brent seg fast i minnet. At Huhovd vant etappen gjorde bare det hele enda bedre.





Grunnen til at vi mener at løypa ikke var noen stor höydare. Var at nesten alle etappene var skreddersydd enten spurtere, klatrere eller utbrudd. Det var få etapper med krevende avslutninger, hvor flere forskjellige type ryttere kunne vunnet. Slik vi for eksempel så mange av i Vueltaen. Det ble litt for forutsigbart i Touren. Men det hadde sine fordeler også. Det sørget for at vi fikk se noen helt vannvittige spurter av tidenes spurter, Mark Cavendish. Vi kan ikke huske å ha sett spurter som har vært bedre enn de beste briten hadde i årets Tour. I tillegg fikk vi den fantastiske sammenlagtduellen mellom Alberto Contador og Andy Schleck. Mer dramatisk, nervepirrende og jevnt enn det ble i år, kunne vi ikke forvente oss. At det hele ble avgjort i mann-mot-mann dueller opp Col de Tourmalet og på den avsluttende tempoen, gjorde det hele ekstra spesielt. Med den vanlige, og helt perfekte, avslutningen opp Champs Elysees ble nok en vellykket Tour de France rundet av. At rittet ikke ble overskygget av doping var en lettelse.

Vuelta a Espana
Nylig avsluttede Vuelta a Espana var den av de tre Grand Tour rittene som overrasket mest, i positiv forstand. Rittet ligger ugunstig til på kalenderen. Mange er litt ”mette” på sykkel etter Tour de France, og ser mer frem til VM enn rundturen i Spania. Vueltaen ble heller ikke den folkefesten som Giroen og Touren var, men de tok det igjen ved å ha en utrolig morsom og sjarmerende løypeprofil. Med unntak av en kjedelig prolog kjørt som lagtempo, var den første uken mye mer underholdene enn den pleier. Istedenfor å ha seks paddeflate etapper, hvor det eneste spenningsmomentet er den avsluttende massespurten, var det hele omtrent som en uke med endagsritt sydd sammen. Det var etapper med korte, bratte bakker, hvor det ble offensiv kjøring. Samtidig var det noen etapper som endte i massespurt. Med andre ord litt for enhver smak, noe som ble en flott miks. Starten av rittet gagnet de eksplosive klatrerne, noe som er sjeldent vi ser i en Grand Tour.





Etter hvert kom også de klassiske fjelletappene. Det kunne riktignok gjerne vært en skikkelig fjelletappe eller to til, men arrangøren reddet seg inn ved å legge målgangen på bakketoppen på så godt som hver eneste fjelletappe. Vi fikk også en lang tempoetappe, som skilte mye. Vi synes den nye trenden med en lang tempoetappe fremfor to halvlange, er et steg i riktig retning. Høydepunktet kom på rittets nest siste dag. Der vi mener at Tour de France delvis mislyktes i fjor, med å ha en kongeetappe mot slutten av rittet, lyktes Vueltaen. Bola del Mundo var et fjell som virket til å være et fjell laget for sykkelritt. Det tøffe fjellet hadde alt et fjell trenger. Det var langt, tidvis ekstremt bratt og med flotte smale veier. Rytterne bidro også til at dette var etappen du virkelig kan angre på at du gikk glipp av, hvis du ikke satt klistret foran TV-skjermen. En enestående etappe som var med å avsluttet et meget godt ritt. At vi også her fikk en durabelig duell om sammendraget, mellom Nibali og Mosquera, gjorde rittet spennende hele veien. Bare synd rittet ikke fikk den oppmerksomheten det hadde fortjent.

Hva synes dere om årets Grand Tours? Hvilket morsomme, spennende og minneverdige øyeblikk har brent seg fast i deres minne?