Hvor står norsk sykkelsport?

Nå som det nærmer seg VM kan det være morsomt å ta et uhøytidlig blikk på hvor norsk sykkelsport står i år, i forhold til i fjor. At sykkel er populært og trendy er utvilsomt, men har det også gått rett vei i toppen av norsk sykling?

Ranking
”Tabellen lyver ikke” er et velkjent og akseptert begrep i fotballens verden. I sykkelsporten er dette derimot ikke korrekt. I og med at rankingpoeng kun gis på grunnlag av individuelle plasseringer, vil ikke god kjøring nødvendigvis belønnes med mange poeng. En hjelperytter kan kjøre mye bedre en mannen som blir nummer 5, men får færre poeng enn han for det. Er det for eksempel riktig at Francesco Chicchi kun er verdens 270 beste syklist? Ifølge verdensrankingen ja, ifølge oss NEI! Nå som vi har tatt klare forbehold om at rankingen ikke alene er et riktig måleinstrument på hvor bra (eller dårlig) det står til i sykkelnorge, kan vi se hva den forteller oss. For noe kan vi allikevel lese ut av den.

I fjor hadde Nore med 9 mann i VM. Det skyldtes at vi var topp 10 på nasjonsrankingen. I og med at vi i år kun har 3 deltakere skjønner alle at vi ikke klarte å gjenta den bedriften i år. Nå skal det sies at vi per dags dato er nummer 10 på den lista. Hadde alle rittene frem til VM telt med hadde Norge, med andre ord, også i år fått en drøss med VM-plasser. Dessverre for oss gjøres status opp den 15. august. Det er da kvotene deles ut, og da var Norge ”bare” nummer 14, og relativt langt unna den gjeve 10. plassen. Med andre ord viste rankingen at vi var dårligere i år enn i fjor, på Protour-nivå. Enda verre ser det ut på kontinentalnivå. Med andre ord i den ”ligaen” Joker Bianchi, Sparebanken Vest – Ridley, resten av de norske lagene, pluss Hushovd, Gabba, Wilmann og Kristoff konkurrerer. Her teller ikke resultatene fra Protour-ritt, men fra resten av UCI rittene som blir arrangert. 15. august i fjor lå Norge på 14. plass på denne rankingen med 630 poeng. På samme tidspunkt i år var Norge ikke bedre rangert enn som den 20. beste nasjonen. Med kun 336 poeng har vi i år kun vunnet litt over halvparten av like mange poeng som i fjor. Det ser unektelig dårlig ut.

La oss prøve å se litt bak resultatene å se om vi finner noen årsaker til den dårlige poengfangsten. I Protouren er det ingen hemmelighet at vi er helt avhengig av Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd. I fjor var det kun de som tok poeng for Norge. I år fikk de hjelp fra Alexander Kristoff, som med sin fantastiske 4. plass i Vattenfall Cyclassic sikret Norge en del poeng. Selv med denne hjelpen klarte ikke våre to stjerner å gjenta fjorårets suksess. Skader og sykdom er grunnen til det. I fjor hadde Thor Hushovd en fantastisk vårsesong, med topplasseringer i både Milan-San Remo og Paris-Roubaix. I år sørget sykdom for at vårformen hans kom senere enn normalt. Den kom litt for sent til å gjøre et fantastisk Milan-San Remo (i hvert fall resultatmessig). Da var ikke en fantastisk 2. plass i Paris-Roubaix nok til å ta igjen det tapte. Heller ikke Flandern Rundt ble noen suksess for Hushovd. Mest poeng tapte vi nok på Boasson Hagens langtidsskade. I fjor hentet han mye poeng da han vant Gent-Wevelgem. I år gikk hele vårsesongen skeis, med unntak av Tirreno-Adriatico. Med Boasson Hagens skade mistet Norge mange poeng, og i realiteten muligheten til å kvalifisere seg til en nimannskvote. Det hjalp heller ikke Norge (rankingmessig) at Boasson Hagen byttet ut herjing i Giro d’Italia, med litt tøffere motstand i Tour de France. Grunnet denne programendringen gikk han også glipp av Polen Rundt, hvor han i fjor kjørte så bra at det bøttevis av poeng med i bagasjen.

Med andre ord er det naturlige forklaringer på hvorfor Norge var dårligere i Protour i år enn i fjor. Det er heller ikke vanskelig å forklare hvorfor vi har færre poeng i kontinentalligaen. I fjor sørget trioen Nordhaug, Kristoff og Wilmann for at Joker Bianchi hadde en strålende sesong. Når de i år gikk til større lag fikk de færre sjanser til å kjøre for egne resultater, samtidig som de kjørte færre ritt i denne ”ligaen”. Joker Bianchi har ikke overraskende levert dårligere resultater uten disse rytterne på laget. Da hjelper det ikke at Sparebanken Vest – Ridley har kjørt like godt. Det tar tid å få opp nye stjernesyklister, det må vi bare akseptere.

Juniorene
Slik vi ser det har juniorene vært årets høydepunkt. Vi har utvilsomt en gullgenerasjon på gang. De seneste årene har vi gjerne hatt en eller to juniorer, som på gode dager, kunne kjøre inn gode resultater internasjonalt. I år har vi fem-seks syklister som har prester jevnt, og meget godt. Vi har et lag av kommende stjerner, som det blir utrolig morsomt å følge. Totalt sett er denne generasjonen enda bedre enn 87/88 generasjonen, og de hadde syklister som Boasson Hagen, Kristoff og Rake. Om de blir like suksessrike som seniorer, som de ovenfor nevnte, gjenstår å se, men de har store muligheter for det.

Mange spennende prosjekter
Når vi skal gjøre et forsøk på å gjøre opp status for norsk sykkelsport, må vi se litt bredere enn bare på resultater og prestasjoner på landeveien. Vi må også se på hva som skjer av prosjekter, som forhåpentligvis bidrar til å øke kvaliteten på norsk sykkelsport. Tour of Norway for Kids har holdt på noen år allerede. Det er fortsatt litt tidlig å se resultatet av dette arbeidet, men at det har sørget for at flere unge får oppleve gleden av å sykle er utvilsom. Rittene, som får mye oppmerksomhet av TV2, er gullverdt.

Men det hjelper ikke å ha gode ritt for barn, hvis ikke det blir arrangert gode ritt når de blir eldre også. Derfor er det som gleder oss aller mest i år at norske rittledere er ekstremt ambisiøse. Neste år er det store sjanser for at vi får flere store ritt i Norge. Det er snakk om at Ringerike GP skal oppgraderes til et Tour of Norway, hvor flere av de norske proffene er ønsket. Et slikt ritt tror vi ville hatt en enorm påvirkning for interessen til sporten. Det er rett og slett et magisk prosjekt som kan bli avgjørende for at norsk sykkelsport skal fortsette utviklingen den har hatt de siste årene. Et slikt ritt ville hatt positive ringvirkninger på så utrolig mye at vi ikke kan ta opp alt her. At også Rogaland GP kan bli oppgradert, og få en høyere rangering fra UCI, gjør at det blir mer enn èn sykkelfest i Norge neste år. Det er også veldig positivt at Festningsrittet har UCI status. De har jobbet hardt over lengre tid for å få det til, og de har lykkes meget godt. Alt ser ut til å ligge til rette for at rittet skal leve lenge.

De nye norske kontinentallagene har vært et friskt pust. Før årets sesong hadde vi kun to velfungerende kontinentallag (Trek Adecco slet voldsomt med økonomiske vanskeligheter). I år har vi hatt fire. Riktignok er det bare joker Bianchi og Sparebanken Vest – Ridley som har kjørt aktivt internasjonalt, men allerede neste år kommer Plussbank Cervelo jevnlig til å vise seg frem ute. Da får vi tre ambisiøse norske lag, som kommer til å tilby rytterne sine nødvendig matching, for å nå toppen. Det er eneste vei til Protouren, så det er viktig! At Ringeriks Kraft ser ut til å bli et lag som utvikler ryttere til å ta det neste steget som trengs før de kan prøve seg i for eksempel Joker Bianchi er bra.

Konklusjon
Alt i alt kan vi konkludere med at vi resultatmessig ikke er bedre i år enn i fjor, men at det har vært mer som har utviklet seg positivt enn negativt. Vi har vært uheldige og hatt skader og sykdom på våre beste ryttere (inkludert Arvesen, som vi ikke nevnte tidligere). Dette har sørget for at de ikke har levert fullt så bra som de kunne gjort. Allikevel har vi fått tidenes norske sykkelresultat, da Hushovd kjørte inn til andreplass i dronningklassikeren Paris-Roubaix. I tillegg har Nordhaug og Kristoff tatt det øverste nivået med storm. De har vist at vi får mye glede av dem i mange år fremover. At det fylles på med unge og gode norske ryttere bak Hushovd, Arvesen, Boasson Hagen og Gabba er avgjørende for sykkelinteressen. Den er nå sikret flere år frem i tid.

At vi i tilegg har flere flotte ”utenomsportslige” prosjekter på gang viser at det er kloke folk som klarer å utnytte den positive bølgen flyter på. De gjør en jobb som sikrer fremtiden. En fremtid som blir fylt med flere norske talenter enn tidligere. Selv om vi mangler en klar ener på vei opp til det øverste nivået (Rake er riktignok meget spennende) er bredden god, og da vil det alltids utvikle seg noen topper. At rytterne også blir pustet i nakken av sultne juniorer, sørger for at vi smiler bredt når vi tenker noen år frem i tid.