Sykkelferie i Bormio - Bormio 2000

Vanligvis skriver vi ikke om oss selv på denne bloggen. Det hadde rett og slett blitt en fryktelig kjedelig blogg hvis vi gjorde det. Men nå skal vi gjøre et unntak, for nå har vi vært på sykkelferie til Bormio, og syklet det ene fjellet hardere enn det andre. Reisedeltakerne var Jonas og Anders (vi som skriver denne bloggen), tvillingene Jørgen og Sebastian, Vegard, og de voksne alibiene Audun og Jan. Opplevelsene er skildret fra mitt (Jonas) perspektiv.

Dag 2
Det var meldt mye nedbør denne dagen, så planene var ”beskjedne”. Planen var Bormio 2000, et fjell med jevn stigning. Fjellet var knappe 10 kilometer langt, og steg 735 høydemeter. Med andre ord en gjennomsnittsstigning på 7,5 prosent. Ingenting i forholdt til Gavia, men for guds skyld mer enn nok til å virke skremmende på meg. Hvordan ville beina reagere på gårsdagens karftanstrengelse?

Vi var ekstremt heldige med været. Det kom riktignok mye nedbør, som meldt, men alt kom i løpet av natten og morgenkvisten. Så da vi stod klare foran syklene, sånn i 11-12 tida, skinte sola. Siden vi bodde i Cepina, hadde vi ca 5 kilometer til Bormio, og bakken. Det var nok til at alle satt og følte på hvordan beina var. Mine bein føltes ikke veldig bra, men det var i bakken det gjaldt å ha gode bein. Og i bakken ble beina bedre. Audun satt fart fra bunn av bakken, og fikk selvfølgelig med seg Jørgen og Sebastian. Siden det var jevn stigning tenkte jeg at her var det bare å finne rytmen først som sist. Jeg fikk raskt en luke på Jan, Anders og Vegard. Samtidig kom jeg inn i rytmen. Jeg kjørte omtrent på grensa, men uten å føle at beina ble fylt av melkesyre. Halvveis opp i bakken hadde ”løpet” satt seg. Jørgen og Sebastian var ikke å se, mens Audun lå omtrent 200 meter foran meg. Bak meg hadde Vegard fått opp farten. Han lå ca 150 meter bak meg, og så veldig sterk ut. Anders og jan kunne jeg ikke se, så de var nok et stykke bak.

Situasjonen begynte å bli rimelig frustrerende. Selv om jeg følte at jeg kjørte godt tok jeg ikke inn på Audun, mens Vegard kom sakte, men sikkert nærmere. Jeg måtte ta et valg; skulle jeg vente på Vegard eller pushe hardt for å holde han unna? Jeg valgte det siste. Jeg tok i litt ekstra, og merket at jeg presset grensa for hva jeg tålte. Audun kom nærmere, men ikke så mye at jeg følte at jeg hadde kontroll. Samtidig spiste Vegard seg stadig nærmere meg. Jeg har syklet nok sammen med han til å innse at når han har en god dag, vil jeg slite med å holde følge med han. Slik ble det. Han kom opp til meg, lå bak et par hundremeter, før han passerte og distanserte meg. Han var rett og slett bedre enn meg, men det føltes bittert å ligge på 5. plass, når jeg tross alt syntes at jeg kjørte godt. Det tok ikke lang tid før Vegard passerte Audun, som nå lå drøye hundremeter foran meg. Hadde jeg nok kraft igjen til å ta han igjen? Det virket ikke slik. Luften hadde gått litte granne ut av ballongen, da Vegard passerte meg.

Med et par kilometer igjen flatet det så litte granne ut. Akkurat som opp Gavia følte jeg meg sterk når det flatet litt ut. Jeg fikk opp frekvensen, kom meg over faktumet at Vegard tok meg igjen, og innstilte meg på å hente inn Audun. Med omtrent kilometeren igjen hadde jeg klart å kjempe meg opp i ryggen hans. Jeg begynte å bli dyktig sliten, men nå hadde jeg det psykiske overtaket, akkurat som Vegard hadde hatt på meg, da han kjørte forbi. Jeg satt inn en slags ”langspurt”. Det var for all del ikke snakk om noe rykk, men en ørliten fartsøkning. Det var nok til å få en liten luke. Det kostet! De siste 200 meterne var beina stokk stive, og da passet det dårlig med en 20 meters lang rampe på toppen. Den var bratt, og jeg var faktisk ikke sikker på om jeg skulle komme opp. Men beina gikk så vidt rundt, og jeg kom opp på en 4. plass. En plass ned fra Gavia, men jeg var allikevel fornøyd. Turen opp fjellet tok meg ca 49 minutter, mens Vegard var minuttet foran meg. Sebastian og Jørgen var ca 6 minutter foran meg, og kjørte sammen opp til mål, med Sebastian først. For andre dag på rad hadde Jørgen sett seg nødt til ”å gi” broren sin seieren. Det likte han nok ikke, men humøret var allikevel på topp. Det var tross alt en fantastisk dag, opp et flott fjell. Audun kom inn rett bak meg, mens Anders og Jan kom opp sammen en stund etter meg. Jan hadde fått det, mens Anders ikke hadde de beste beina, og holdt Jan med selskap.

Bormio 2000 var veldig annerledes enn Gavia. Landskapet var langt ifra like brutalt. Her kjørte vi stort sett inne i skogen, og det steg jevnt. Dette må være den ideelle treningsbakken for proffer. Det er en tøff bakke, men finner man rytmen kommer man seg greit opp. Den er verken kort eller lang, noe som gjør den både tøff og overkommelig. På toppen lå en slalåmbakke, og det var en fantastisk utsikt. Vi bestemte oss for at dette fikk holde for i dag, og syklet ned til hotellet. Det var ikke den tøffeste dagen, men så ventet det tross alt en stor utfordring neste dag…