mandag 11. oktober 2010

Sykkelferie i Bormio - Stelvio

Vanligvis skriver vi ikke om oss selv på denne bloggen. Det hadde rett og slett blitt en fryktelig kjedelig blogg hvis vi gjorde det. Men nå skal vi gjøre et unntak, for nå har vi vært på sykkelferie til Bormio, og syklet det ene fjellet hardere enn det andre. Reisedeltakerne var Jonas og Anders (vi som skriver denne bloggen), tvillingene Jørgen og Sebastian, Vegard, og de voksne alibiene Audun og Jan. Opplevelsene er skildret fra mitt (Jonas) perspektiv.

Dag 3
På turens tredje dag var det duket for høydepunktet for turen. Passo dello Stelvio var formålet med turen, og nå skulle den bestiges. Vi hadde dagen i forveien kjørt bilen opp fjellet, og synet som møtte oss var helt vannvittig. Det var noe helt annet enn Gavia og Bormio 2000. Det var vilt, vakkert og rått. Vi fikk nok alle litt æresfrykt når vi så hvordan veien svingte seg opp fjellsiden. Dette kom til å bli en utrolig tøff tur, men i det mest fantastiske terrenget vi noen gang hadde syklet i. Det var en fordel å ha sett bakken med egne øyne, for profil på climbbybike stemte ikke helt overens med vårt inntrykk av bakken.

Siden dette var turens høydepunkt hadde mange snakket høyt om egne ambisjoner og målsetninger. Forhåndssnakket nådde neste Cavendish-klasse, her var det mange som var større i kjeften enn de var gode til å tråkke. Det inkluderte til de grader meg selv! Etter maktdemonstrasjonene de to første dagene var det ingen tvil om at seier skulle stå mellom tvillingene Jørgen og Sebastian. Spesielt Jørgen begynte å bli smådesperat og gjorde alt han kunne for å få en maksimal forberedelse. ”Ice-gel” ble smurt inn på beina for å restituere seg best mulig, og han sparte på sin siste dose astmamedisin helt frem til vi startet turen. Sebastian var som vanlig roligere, og sverget til vanlig restitusjon. Mat og søvn skulle holde lenge, mente han. Men også han studerte løypeprofilen ekstra godt, og taktikkpraten gikk høyt. Skal vi først leve oss inn i konkurransen, gjør vi det skikkelig.

Faktisk gikk Jørgen så hardt til veis med forberedelsene at det endte med at han saboterte seg selv. I et forsøk på å fylle opp dekket med luft ødela han ventilen. Klassisk! Det betød at han måtte ta et stopp hos sykkelbutikken før bakken startet. Sebastian ble beordret til å følge med, og han lystret trofast. Dette skulle bli en fair kamp. Audun stoppet også. Jan hadde dratt en halvtimes tid i forveien. Etter å ha hatt forferdelige bein opp Bormio 2000 hadde selvtilliten tydeligvis fått en ytterst sjelden knekk. Så for å sikre seg ikke å komme inn langt bak valgte han å dra tidlig, noe som viste seg å være unødvendig. Dermed bestod gruppetoen denne dagen av Anders, Vegard og undertegnede. Vi stoppet ikke på sykkelbutikken, så vi fikk et stort forsprang. Det økte ikke troen på seier. Vi hadde blitt skremt av forrige dags gjennomkjøring av fjellet, og valgte en ren overlevelsesstrategi. Vårt eneste mål var å komme opp, og kanskje også klare å nyte turen. Og det gjorde vi. Vi holdt et såpass rolig tempo at vi lett kunne snakke sammen, og nyte den utsøkte utsikten.

Første del av veien sirklet seg rundt yttersiden av fjellet. På venstresiden av veien var det bratte stup, mens vi tidvis kunne se veien opp til høyre. Starten av bakken er ikke den mest spennende, men vakker er den allikevel. Et godt stykke opp i bakken kom Jørgen og Sebastian susende forbi i imponerende tempo (som dere kan se av bildet). Begge var kledd for anledningen, Jørgen i ”Maglia Rosa” og Sebastian i ”Regnbuetrøya”. Sebastian hadde tid til å slenge ut et ”Bon journo” (hei/god morgen) da de passerte. Jørgen derimot var for fokusert til engang å ense hva som skjedde. Innbittheten nærmest lyste ut av øynene deres. Alle i grupettoen var fornøyd med at vi ikke hang oss på disse villdyrene, da hadde syra kommet raskt. Et stykke lenger opp i bakken fikk også Audun kontakt med oss. Vi hadde da passert mange tunneler. Bakken hadde begynt for alvor. Foran oss så vi en vegg. Den skulle vi forsere, en serpentinsving om gangen. Vi ble opptatt av å se etter Jørgen og Sebastian, som vi tilslutt så halvveis opp i veggen. Så opptatt av dette ble vi at vi ikke fikk med oss at det hadde bratnet skikkelig til. Det begynte å svi litt i beina, for første gang opp dette fjellet. 14 % sto det i veien, vi var definitivt inne i et meget bratt parti. Vi satt ned farten slik at vi hadde litt å kjøre med opp veggen. I bunn av veggen stoppet vi for å ta noen bilder. Vi fikk også se de to i front, som dundret over toppen av veggen. De hadde ikke slakket av på tempoet i det hele tatt.

Opp veggen kjørte Audun sterkt. Jeg følte jeg hadde litt ekstra krefter og dro også på litt. Det var ikke planen, for vi hadde avtalt i gruppetoen å holde sammen opp dette partiet, og i dalen som ventet. Men siden dette kan være første og eneste gang jeg får sykle denne bakken tenkte jeg at her skulle det ikke spares på noe. Jeg fikk noen meter ned til de to andre, men klarte ikke å henge på Audun. Luken ned til Anders og Vegard vokste sakte, men var ikke så veldig stor da jeg nærmet meg toppen av veggen. Jeg bestemte meg halvveis for å vente på dem, mest fordi det hadde kostet å kjøre hardt i veggen. Men luka hadde blitt mye større enn jeg først trodde, så jeg valgte istedenfor å kjøre på egenhånd. Dalen vi nå kom inn i var mye tøffere enn den virket da vi kjørte der med bilen. Det var en rimelig lang ”false flat”, som på over 2000 meters høyde var tøft nok. Audun økte forspranget litt, men jeg hadde spart litt til det siste partiet. Nå gjenstod det ”bare” en 3-4 kilometer med tøff stigning, og mange serpentiner. Jeg pushet hardt tidlig i dette partiet. Fikk et fantastisk overblikk nedover dalen, og så at Anders og Vegard var langt bak. Her var det ikke noe å frykte bakover, jeg rettet heller fokus frem mot Audun. Selv om han tiden hans ble bedre enn min (siden han startet et godt stykke bak) uansett, var det mye inspirasjon å hente av å nærme seg ryggen hans. Men det kostet også mye. Det var mange ganger jeg pushet for hardt, og holdt på å bli stokk stiv. Men jeg var flink til å reise meg på sykkelen og roe ned frekvensen noe, hver gang jeg var på vei inn i rødsone.

Med en kilometer klarte jeg å tette luka. Nå svei det bra mye i beina, men jeg gikk allikevel opp og holdt et høyt tempo. Audun slapp ikke, og jeg trodde at jeg hadde presset meg for mye. Men da ble det plutselig litt mindre bratt, og akkurat som dagene tidligere betød det gode bein. Istedenfor å roe ned tempoet, som var planen, orket jeg å øke frekvensen og tempoet litt. Det var nok til å få en liten luke på Audun, men nå var det snart helt tomt for krefter. Med 300 meter igjen fikk jeg besøk av Jørgen, som for lengst hadde kommet til topps. Han sekunderte meg mot tiden til Jan. Han hadde nemlig hatt en langt bedre dag enn han hadde forventet, og nå kjempet jeg mot tiden hans. Jeg bet tennene sammen og kjempet for å tråkke pedalene rundt, en runde omgangen. Farten stod ikke i stil med proffene, men innsatsen kan ingen klage over. Jeg kjempet meg opp på en tid som var så vidt bedre enn Jans, og et lite stykke foran Audun (men med dårligere tid). Følelsen av å nå toppen, etter å ha tømt kroppen for alle krefter den rommet, var helt nydelig. At det var sol og blide folk på toppen gjorde ikke livet noe verre. Nå var det bare å vente på Anders og Vegard. De hadde tappert kjørt sammen hele veien, og hjulpet hverandre til toppen. Anders hadde igjen krefter til en liten spurt, mens Vegard la seg rett ned på bakken etter å ha kommet i mål. Han var litt av et syn der han lå helt utslitt midt i veien. Han ble nesten en liten turistattraksjon der han lå. Det er nemlig liv på denne toppen. Det er det nest høyeste, asfalterte fjellpasset i Europa. Det betyr at hoteller, restauranter og suvenir sjapper ser sitt snitt til å tjene litt penger.

Vi nøt utsikten, kjøpte med noen sykkeltrøyer og tok bilder på pallen som stod på toppen. Så hvem vant ”rittet”? Det ble delt første plass. Etter å ha samarbeidet godt hele veien, for å få en god tid, prøvde Jørgen seg litt med 3 kilometer til mål. Det lyktes ikke, og da bestemte de seg for at det ble for dumt å sløse bort en god tid på å spille taktiske. Istedenfor passerte de toppen hånd i hånd. Det var velfortjent, for begge kjørte som vinnere denne dagen. De tilbakela de 21,5 kilometerne og 1533 høydemeterne på 1 time og 32 minutter. Hatten/hjelmen av for det. Jeg brukte ca 2 timer og 5 minutter, mens Audun syklet ca 10 minutter raskere enn meg. Jan var et par minutter bak meg, mens Anders og Vegard brukte 2 timer og 14 minutter. Alle var fornøyde med en super dag. Et fantastisk vær, et utrolig fjell og gode kamerater hadde gjort sykkelturen perfekt. Det var en dag som levde opp til forventningene, rett og slett en dag man ikke glemmer med det første. Like morsomt skulle det ikke bli den siste dagen, men mer om det i morgen…

1 kommentar:

  1. BTDT: http://blodsmak.no/2011/03/13/passo-dello-stelvio/

    SvarSlett