Sykkelferie i Bormio - Mortirolo

Dag 4
Turens siste dag hadde kommet, og målsettingen var oppnådd, ved å nå toppen av Stelvio. Så hva skulle vi finne på? Svaret ble å følge Jørgens sinnsyke drøm, og sykle Mortirolo. Det var i utgangspunktet nesten bare Jørgen som hadde lyst til å gyve løs på dette forferdelige fjellet. Men på toppen av Stelvio kjøpte alle sykkeltrøyer. På baksiden stod det navnet på tre fjell: Gavia, Stelvio og Mortirolo. Vi hadde dømt oss selv til å måtte klatre dette bortgjemte fjellet, ellers hadde vi ikke gjort oss fortjent til å bruke trøya. Jeg tror jeg var den som var mest uenig i at dette var en god ide. Jeg og resepsjonsdama på hotellet. Da vi spurte om veibeskrivelse til byen Mazzo (hvor bakken starter) satt hun pekefingeren til tinningen og vred fingeren rundt. ”Crazy Norwegians”! Dama hadde et poeng! 1300 høydemeter fordelt på 12,4 kilometer gir et snitt på 10,5 %.

For å komme til Mazzo måtte vi sykle ca 3 mil, i konstant nedoverbakke. Totalt ”mistet” vi 600 høydemetre fra Bormio til Mazzo. Det var en fantastisk måte å få kjørt i gang slitne bein, men disse høydemeterne måtte vi tross alt ta igjen på veien hjem. Det var allikevel en vannvittig fin tur ned til Mazzo. Å suse gjennom små italienske landsbyer i 60 kilometer i timen er ikke noe du gjør hver dag. I Mazzo stoppet vi og tok av oss litt unødvendig klær. Det var nemlig 18 grader! Så kjørte vi til starten av bakken. I motsetning til Gavia og Stelvio var denne bakken bortgjemt. Dette var ikke en bakke som ønsket å tiltrekke seg turister. Det skjønner jeg godt, for denne bakken er det vanskelig å selge inn til en vanlig turist. Så hvorfor var bakken så mye tøffere enn Stelvio? Fordi den er utrolig bratt. 6 kilometer etter hverandre med en stigningsprosent over 10 er ikke vanlig kost. Når det i tillegg midtveis i disse 6 kilometerne er en halv kilometer med 14 %, og maksstigning på 18 %, er det ingen kjære mor. Vi var alle innstilt på at dette kom til å svi.

Vi ble i utgangspunktet enig om å holde sammen de første par-tre kilometerne for å ta litt bilder. Samlet var vi i ca 150 meter. Da hadde Jørgen og Sebastian dratt av gårde igjen. Sjokkerende nok med Anders på hjul. ”Herregud” tenkte jeg. Som storebror følte jeg et visst ansvar for at moderen og faderen fikk hjem like mange sønner som de sendte av gårde til Italia, men hvordan skulle jeg klare det når broderen tydeligvis hadde lagt i et selvmordstempo? Jeg fikk bare konsentrere meg om å overleve selv. Bakken slynget seg tidlig inn i skogen. Her skulle vi være til vi nådde toppen. Bare tidvis fikk vi nyte litt utsikt. Veien svingte frem og tilbake, med noen stupbratte partier. Partier hvor det bare gikk an å holde et tempo: overlevelsestempoet. Audun føk også tidlig av gårde. Det gjorde meg ingenting. I dag var jeg ikke ute etter noen topplassering, jeg ville bare til toppen.

Det var virkelig et nådeløst terreng. Det var umulig å se hvordan veien så ut rundt hver sving. Som oftest var det bare en vegg som stod rett i mot oss. De få gangene det var en liten ”slette” (bare 6-7 %), ble det desto verre rundt neste sving. Gruppetoen var i starten delt i to. Jan kjørte litt for seg selv, mens Vegard og jeg holdt sammen. Vi tok pauser på forskjellige steder, men fant til slutt ut at her var det best å klamre seg til topps sammen. Så hvordan motivere seg for å fortsette å sykle når det er endeløst med bratt motbakke? Du måtte i hvert fall ikke se ned. Da så du bare et hjul som knapt var i bevegelse, og navnet på den ene doperen etter den andre skrevet i veibanen. Når svetten renner fra panna og låra verker ønsker du ikke å se ”Basso” og ”Ricco” skrevet i veibanen. Det var noe dritt, men vi hadde vel strengt tatt viktigere tin å bry oss om.

Her var det bare å ta en meter om gangen. Det ble flere pauser, uten dem hadde det ikke godt. Det var så bratt at det var vanskelig å komme seg opp på sykkelen etter en pause. Et par fall i det man skulle starte å sykle igjen ble det. Hvem som hadde uhellene skal være unevnt, for alle fortjener kun skryt fra denne dagen. I gruppetoen gledet vi oss bare til å komme ut av de røde kilometerne (de som hadde et snitt på mer enn 10 %). Det skulle vise seg ikke være mye å se frem til. Det gikk nemlig nesten like mye rett opp i det gule partiet. Det burde strengt tatt vært oransje farge på avslutningskilometerne. I gruppetoen slet vi oss etter hvert opp. På slutten var beina så ekstremt tunge at vi knapt orket å reise oss. Vi passerte ikke bakketoppen i stor fart, men deilig var det allikevel. Og for eneste gang i løpet av turen fikk vi svar på hvem som var sterkest. Sebastian hadde rykket fra broren med et par kilometer til mål. Han hadde tapt litt av forspranget på slutten, men var et halvt minutt bedre enn Jørgen. Til min store overraskelse hadde ikke Anders omkommet på veien opp. Tvert imot, han hadde klatret til toppen uten et eneste stopp! Det var imponerende, og han ble belønnet med en tredjeplass. Audun hadde heller ikke stoppet på veien opp og ble nummer fire. I gruppetoen fullførte vi sammen, men det skal sies at Vegard nok hadde mest krutt igjen i beina av oss.

Det eneste som gjenstod var en utrolig morsom nedkjøring, og en langt mindre morsom vei opp igjen til Bormio. Heldigvis dro Vegard meg frem til Bormio, slik Cancellara dro Schleck frem på brosteinsetappen i Tour de France, ellers hadde jeg vel fortsatt vært et stred mellom Mazzo og Bormio. Det var en siste kraftanstrengelse, som fullbyrdet en fantastisk tur. En sykkelferie i Bormio er virkelig å anbefale. Skulle du være så heldig å få like mye godt vær og ha så hyggelige reisekamerater som jeg hadde, blir det et minne for livet. Men for guds skyld: du trenger IKKE kjøre Mortirolo!