Et foreløpig mislykket prosjekt

Tittelen er kanskje litt vel krass, men det er omtrent slik jeg føler at det første året som storlag kan oppsummeres for BMC. Før årets sesong ble stjerner som Karsten Kroon, George Hincapie, Cadel Evans, Marcus Burghardt og Alessandro Ballan hentet til laget, som frem til i år hadde vært et meget beskjedent/usynlig Prokonintentallag. Litt i skyggen av disse storstjernene hentet det amerikansk-sveitsiske laget også en ung nordmann med navn Alexander Kristoff. Noe som skulle vise seg å være en av de lureste signeringene sportsdirektør John Lelangue gjorde.

God start i Australia
Selve sesongåpningen ble rimelig god. På hjemmebane, under Tour Down Under, stilte en toppmotivert Cadel Evans. Som den gang regjerende verdensmester ønsket han å vise frem trøya mest mulig på hjemmebane. Han klarte ikke å oppnå målet om etappeseier, men en andreplass og en tredjeplass på etapper var mer enn godkjent i det relativt flate rittet. Allerede før sesongen sa vi, og mange andre, at suksessen for det nye BMC-laget stod og falt på en god vårsesong. Med flere ryttere i verdenstoppen både på løp på brostein og i ardenner-klassikerne var laget på forhånd hauset veldig opp. Mange trodde nok de ville gjøre som Cervélo Test Team hadde gjort året før, og dominere fra start. Sånn gikk det virkelig ikke. Ingen pallplasseringer i noen av semi-klassikerne på brostein var noe overraskende. At de ikke engang var i nærheten var en liten katastrofe. Hincapies 6. plass i Flandern Rundt var det eneste lille lyspunktet. Nok en gang måtte laget stole på superstjernen Cadel Evans for å redde æren. Med seier i Fleche Wallone tok australieren lagets første store seier. Han fulgte også opp med en flott 4. plass i Liege-Bastogne-Liege. Med sin gode innsts i ardenner-klassikerne, Tour Down Under og i Tirreno-Adriatico (tredjeplass sammenlagt) reddet han på mange måter BMCs vårsesong. Takket være hans innsats slapp lagledelsen billig unna det som burde vært en aldri så liten mediestorm. For ikke bare var resultatene dårlige, også prestasjonene var håpløse. BMC-trøya var nesten aldri i TV-ruta.

Med oppturen de fikk i Ardenner klassikerne dro laget optimistiske til Italia for å delta i Giroen. Det var langt ifra et toppet lag de stilte med. Cadel Evans ble fryktelig ensom i et lag med ryttere som stort sett ikke var modne for denne oppgaven. Det svake laget skyldtes at rittet krasjet med California Rundt, og det amerikanske laget prioriterte rittet som gikk på hjemmebane. "Endelig" startet kritikerne å rasle med sablene. Men laget utsatte mye av maset fra pressen ved å levere en fantastisk prolog. Brent Bookwalter gjorde sitt livs løp, med klar margin. Han kjempet seg inn noen få hundredeler foran lagkamerat Cadel Evans. Kun britiske Bradley Wiggins klarte å slå BMC-duoen. Men det ble med den ene overraskelsen fra BMC. Evans fikk tidlig ledertrøya, og da viste laget at de ikke var sterke nok. Selv om laget sviktet stod Cadel Evans på videre. Det ble etappeseier på den sjuende etappen, og andreplass på etappen til Monte Zoncolan, bakketempoen opp Plan de Corones og på rittets nest siste etappe. Han endte tilslutt på femteplass sammenlagt, og vant poengtrøya i rittet. Alt i alt en meget godkjent Grand Tour debut for laget, veldig mye takket være Evans.

Kristoff med et par pallplasser
Evans hadde nærmest alene sørget for at laget ikke hadde dummet seg komplett ut så langt i sesongen, men nå var det på tide at flere stod frem. Da valgte en ung nordmann med en fryktelig toppfart å vise seg frem. På første etappe i California Rundt fikk Kristoff for første gang et rimelig bra opptrekk. Det endte med en 3. plass og et aldri så lite gjennombrudd. Rutinerte Hincapie fulgte opp med en andreplass på den åttende og avsluttende etappen av rittet. I juni våknet endelig Marcus Burghardt opp. Mannen det kanskje var størst forventninger til på brosteinsrittene fant i hvert fall formen til slutt. Han vant både den femte og sjette etappen i Sveits Rundt. Det holdt også til å vinne poengtrøya i rittet. Samtidig fortsatte Alexander Kristoff å vise seg frem i USA. Han kapret en imponerende 3. plass i det 251 kilometer lange endagsrittet Philadelphia International Championship.

Småskuffende Tour
Tour de France ble ingen stor suksess for laget. Den første pallplasseringen de fikk var gjennom Cadel Evans meget sterke kjøring på brosteinsetappen til Arenberg. Han ble nummer tre på etappen, noe som satt han i posisjon til å overta den gule ledertrøya etter den åttende etappen. Desverre skadet Evans seg i en velt og mistet trøya dagen etter. Da var moroa slutt for han, og dermed også resten av laget, med unntak av Ballans andreplass på den 15. etappen. Heller ikke resten av sesongen ble det noen seire på BMC. Det ble allikevel noen gode plasseringer. Santambroghio ble nummer to i Coppa Agostoni, mens Ballan og Evans hentet hver sin tredjeplass i henholdsvis Polen Rundt (den fjerde etappen) og GP de Wallonie. Laget avsluttet sesongen med 4 seire (ikke inkludert de to poengtrøyene), 10 andreplasser og 10 tredjeplasser. Selv om disse resultatene ble kjørt inn i ganske prestisjetunge ritt, vil jeg kalle det en katastrofesesong. Mangelen på gode syklister er slående. Av den lite imponerende rekken med resultater står Evans med halvparten av seirene, 4 av de 10 andreplassene og 6 av de 10 tredjeplassene. Med andre ord kjørte Evans hjem halvpartene av pallplassene til laget denne sesongen. Det vitner om en fryktelig tynn stall. Mye av nedturen må nok tillegges dårlig arbeid på overgangsmarkedet. Laget hentet inn ryttere som ikke lenger er motivert til å kjøre hardt i småritt, og som ikke lenger er gode nok til å vinne storritt. Resultatet blir ikke bra!

Spennende ryttere kommer inn
Derfor er det fint å se at laget før neste sesong henter inn en del forsterkninger. Inn kommer Yannick Eijssen, Amaël Moinard, Manuel Quinziato (bildet), Taylor Phinney, Timothy Roe, Ivan Santamorita, Johann Tschopp og Greg Van Avermaet. Ut går Alexander Moos, Jackson Stewart, Floridan Stalder og Scott Nydam. Med andre ord er stallen kraftig forsterket. Det er allikevel ikke så mange navn som får blodet til å bruse i kroppen, men det vil i det minste sørge for at BMC oftere kan stille sterkt i ritt enn de kunne i år. I mine øyne er det to av de nyankomne som skiller seg ut som ekstremt gode signeringer. Først og fremst er det morsomt at BMC klarte å sikre seg det ekstreme talentet Taylor Phinney. Han har i sykkelkretser allerde rukket å bli en ny amerikansk yndling, lenge før han har deltatt i et eneste ProTour-ritt. Det er ikke rart. Han er ekstremt kjøresterk, kjører fantastiske tempoer, har en rå spurt og har vist at han takler sidevindskjøring. I et meget godt kobbel av U23 ryttere i år, er dette mannen alle snakker om. Han er fremtiden.

Fremtiden er også Greg Van Avermaet. Han har lenge vært spådd som en ny belgisk stjerne, men har ikke helt slått igjennom enda. Han er rimelig god på brostein, selv om han ikke trives med den knalltøffe posisjonskampen som preger disse rittene. I tillegg har han en god spurt, og er slett ikke verst i korte og bratte bakker. Han har hatt en fin sesong, med 5. plassen i VM som det absolutte høydepunktet. Han kan bli en meget god endagsrytter og allerede neste sesong ta flere viktige seire for laget. Også Quinziato er hentet inn for å forsterke laget i de store endagsrittene, og da aller mest på rittene med brostein. Han er veldig lojal og kjøresterk. En mann som sjeldent leverer de største resultatene, men èn som du vet hva du får av.

Et par-tre kaltrere skal hjelpeEvans
Ekstra spennende er det at laget henter inn flere klatrere, slik at Evans får bedre hjelp. I år har Steve Morabito og Santambroghio vært de eneste som har kunnet gitt Evans nevneverdig hjelp i fjellene. Nå er planen at Tschopp (som vant en av fjelletappene i Giroen i år) og Moinard (vinneren av siste etappe og klatretrøya i paris-Nice) skal bistå Evans når han trenger det. Spør du meg kunne de hentet inn langt bedre hjelpere. Begge er gode på sitt beste, men de varierer veldig i prestasjonene, og er derfor ikke noen ideele hjelperyttere. Inn har også det klatresterke belgiske talentet Eijssen kommet. Med blant annet en etappeseier i Tour de l'Avenir i bagasjen blir det spennende å se hva han kan få til. Han trenger nok et par år på å komme opp på et nivå hvor han vil bli meget verdifull for Evans. Roe er også et stort talent. I tillegg har Santaromita blitt hentet til BMC. Han er en god og rimelig ung (26 år) rytter, som har sin styrke i mindre etapperitt. Det viste han da han vant Settimana Coppi e Bartali i år.

Bedre tider i vente?
Klasseforskjellen på neste års stall og årets er stor, men er den stor nok? I år var laget generelt sett altfor svakt. Kun et par ryttere stod frem og sørget for at satsingen så langt ikke har vært en total katastrofe. Neste år vil de ha litt flere å spille på, men de er fortsatt avhengige av at spesielt Cadel Evans har en meget god sesong. Han er deres soleklare stjerne, og det er derfor litt overraskende at de ikke brukte mere ressurser på å hente inn ryttere som kan hjelpe han. Han fortjener et slagkraftig lag i ryggen under treukers rittene, men det får han nok heller ikke neste år. Han må på ny klare seg alene for det meste. Heller ikke i spurtene har laget forsterket noe voldsomt. I år har de slitt fryktelig i spurtene. Bare Kristoff har vist portensiale, men fordi BMC ikke har kjørt gode nok opptrekk kan hans sesong oppsummeres med "en haug av topp 10 plasseringer" istedenfor "en haug med pallplasseringer". Phinney og Van Avermaet er begge ryttere som kan bli viktige i et opptrekk, men jeg tviler på at de blir satt til å gjøre den jobben særlig ofte. De har nok litt for store navn til at lagledelsen tør å sette dem til å trekke opp en noe ukjent nordmann. Det er synd, for jeg tror ikke BMC er helt klar over hvilket talent de har i Kristoff.

De største forsterkningene har kommet på klassikerlaget, men jeg tror de har mer å hente på å få igang ryttere som Burghardt og Ballan enn de kan forvente av nykommerne. Kanskje med unntak av Van Avermaet, som jeg har stor tro på. Det er ikke sikkert han kjører inn mange store resultater, men med sin offensive kjøring vil han utvilsomt gi laget et friskt pust. Endelig noen vi vet at vil underholde oss publikum. For BMC trenger utvilsomt å bli mer synlige. I år har de vært blant de kjedeligste lagene i feltet, men med nyervervelsene har de kommet ett skritt lenger i prossesen mot å skape et storlag. I 2011 må de levere langt bedre enn de har gjort i år!

Tror dere BMC skjerper seg og får et kanonår i 2011? Har Evans nok hjelp til å kunne vinne en Grand Tour? Og ikke minst; hva kan Kristoff få til neste år?