Er fransk sykkelsport på vei opp og frem?

Fransk sykkelsport har vært nede i en bølgedal i flere år. Det er mange år siden Frankrike har hatt en seriøs utfordrer til seieren i Tour de france. Deres siste triumf i hjemmerittet stod Bernard Hinault for i 1985. Med andre ord var det i fjor 25 års jubileum for Frankrikes siste seier i Tour de France. Når den store sykkelnasjonen heller ikke har produsert storspurtere eller klassikerryttere i fleng, er det lett å konkludere med at fransk sykkelsport har slitt noe voldsomt de siste årene. Nå kan det derimot virke som at landet på ny kan se lyst på sykkelfremtiden.

Hvorfor har fransk sykkelsport slitt?

Det er mange grunner til at Frankrike har blitt den dårligste av de store sykkelnasjonene. At landet har tatt dopingproblematikken mer seriøst enn for eksempel Italia og Spania de seneste årene er en viktig faktor. Det er ikke til å skyve under teppe at det spesielt på slutten av 90-tallet og starten av dette årtusenet har vært vanskelig å vinne store sykkelritt på en rettferdig måte. Uten doping har nok flere potensielt store ryttere opplevd at de ikke har vært konkurransedyktige, og kanskje gitt opp. Slik er det ikke lenger. Det finnes fortsatt doping i sykkelsporten, men det er utvilsomt mulig å vinne store sykkelritt uten doping i blodet. Frankrikes sterke og strenge dopingpolitikk tror og håper (først og fremst på sportens vegne) jeg at de får betalt for i fremtiden.

Et annet argument for at det har gått såpass dårlig med fransk sykkelsport er at franske rytterne får veldig mye, veldig lett. Det finnes mange franske lag som rimelig ukritisk signerer franske ryttere. Franske ryttere blir rett og slett proffe tidligere enn de har godt av. De kan leve et godt sykkelritt uten å prestere noe særlig. Med det utgangspunktet sier det seg selv at ikke alle klarer å leve opp til sitt fulle potensiale. Men det er ikke bare rytternes skyld at de ikke blir så gode som de kan. Min følelse er at det har blitt jobbet for dårlig i franske sykkellag. De har ikke ledet an i utviklingen nav sporten, faktisk har de knapt nok vært med når andre lag har satt standarene. Det er de internasjonale lagene som HTC, Garmin, Cervélo og Sky som i mine øyne har ledet an utviklingen de siste årene. Franskmennene virker til å tro at de har oppskriften på suksess, men resultatene viser noe annet.

Større fokus på resultater

Det er dog en del som tyder på at dette så smått er i ferd med å snu. Med de nye reglene som setter prestasjoner og resultater i fokus når det kommer til utnevnelse av Protour-lisenser, blir alle lagene tvunget til å være mer resultatorienterte. Det holder ikke lenger å kjøre offensivt for å vise frem trøya og sponsorene. For er ikke resultatene gode nok, så får ikke lagene være med i de store rittene, og da er det ingen som får med seg at de kjører offensivt. Det er avgjørende for fransk sykkelsport at lagene bytter fokus fra å vise seg mest mulig frem til å kjøre best mulig. I år er det kun ett fransk lag som er med i Protouren. Hvis det fortsetter slik vil det i fremtiden bli stadig færre store franske lag. Riktignok er de franske lagene fortsatt "beskyttet". Det viser for eksempel ASOs fordeling av wild-cardene til Tour de France. De uttalte at de ga franske lag wild-card fordi de vil hjelpe fransk sykkelsport, men det er en stor fare for at de kun gjør dem en stor bjørnetjeneste. Siden fransk sykkelsport er så avhengige av å fostre flere vinnertyper passer det godt at en ny og veldig talentfull generasjon er på vei opp og frem.

En generasjon med vinnere

Generasjonen som kommer opp har satt sitt preg på junior og U23-klassene, hvor de har vært nødt til å kjempe om toppresultater for å sikre seg en proffkontrakt. Frankrike har blant annet vunnet verdensmesterskapet for juniorer (fellesstart) i fjor og i 2008, og de fikk U23-verdensmesteren i 2009. Når de nå er blitt proffe så vil kravene om å oppnå resultater fortsatt være til stede. Franske lag er ikke lenger fornøyd med bare å vise seg frem, for uten resultater har ikke lagene noen fremtid. Jeg tror ikke vi får se at franske lag plutselig blir superkyniske, men de vil nok prøve å tenke seg om to ganger før de angriper. Å kjøre offensivt er flott, men det må være en tanke bak hvert angrep. Det må ligge en plan til grunn for det lagene foretar seg. De siste årene har det virket som at de franske lagene har angrepet så mye siden de ikke har stolt på at de har kvaliteten til å vinne på andre måter. Med den nye generasjonen av syklister, som er vant til å vinne tøffe sykkelritt (riktignok på litt lavere nivå), vil de franske lagene få flere taktiske alternativer.

Blant rytterne jeg tenker på er de sterke klatrerne Romain Sicard, Thibault Pinot, Jerome Coppel og Alexandre Geniez, og andre sterke ryttere som Yaonn Offredo, Tony Gallopin, Johan Le Bon og Arthur Vichot. For å nevne noen. Det at det kommer frem flere samtidig er spesielt viktig i et land som Frankrike. For når en så stor sykkelnasjon som Frankrike er så sulteforet på suksess og så oppdager et stort talent, pleier dette talentet å løftes på gullstol. All oppmerksomheten kan bli altfor mye for en enkelt rytter. Når det nå er flere profiler som kommer opp samtidig, blir presset og forventningene fordelt på dem alle. Det gjør at presset blir levelig og at sjansene for at de faktisk klarer å kjempe om store seiere øker. Alt for ofte har vi sett store franske talenter falle igjennom, men det skal mer til for at en hel generasjon faller gjennom. Og skulle bare en klare å nå toppen vil det bety uendelig mye for fransk sykkelsport.

Hvorfor tror dere at fransk sykkelsport har slitt så mye de siste årene? Er fremtiden lys for fransk sykkelsport?