David Millar - et sprøsmål om sykkelsportens troverdighet i kampen mot doping?

David Millar er mannen som for mange sykkelmenere bringer frem en dobbeltmoral. Jeg har sjeldent hørt at folk uttale at han er et problem for sykkelsporten. Hvorfor ikke? Han ble i 2004 utestengt for doping, etter å ha innrømmet og ha brukt EPO i 2001 og 2003. Han var en av rytterne som ble dratt inn i Cofidis skandalen. Som en av få dopere innrømmet briten skyld, noe som i det minste er et lite positivt bidrag. Allikevel er Millar en tidligere doper. Hvorfor får han da slengt så mange rosende ord etter seg? Syklister som Ricco og Vinokourov kommer nok aldri til å få så mye skryt i media som skotten. Det hjelper lite på historien at David Millar gjennomførte sitt comeback fra dopingdommen på det skandaløse Saunier Duval laget. Riktignok noen år før dopingbombene gikk av under Tour de France. Det er sjelden han får slengt tittelen tidligere doper etter seg, slik de fleste andre juksere får.

Det er det flere grunner til. Den kanskje viktigste er at han har tatt et oppgjør med seg selv uttad i media. Få tviler på at han angrer på det han har gjort, noe som styrkes med at han tar ansvar i handlinger, ikke bare ord. Han sitter blant annet i utøverutvalget i WADA (verdens antidoping byrå). Det er tydelig at han etter dopinginnrømmelsen har gjort mye riktig.

Grunne til at jeg mener at britens tilfelle fører til en del dobbeltmoralistiske uttalelser er fordi de fleste er enige i at dopingstraffene er for lave. Mange mener at det burdevære livstidsutestengelser i alle dopingtilfeller. Selv om mange har denne meningen er det få jeg har hørt at er spesielt kritiske til at David Millar fortsatt sitter i det internasjonale sykkelfeltet. Hadde noen kastet han ut for godt nå hadde nok de fleste ment dette var ufortjent og galt.

Grunnen til at tilfellet David Millar er viktig å diskutere og ikke bare legge bak seg er at det definerer en del grenser vi setter for hva vi i sykkelsporten aksepterer og ikke. Er det mulig å bli tilgitt for sine dopingsynder? Fortjener syklister som doper seg en ny sjanse, og gjelder det i tilfellet alle eller bare de som viser dyp anger? Hvem skal i tilfelle bedømme hvem som angrer nok for å fortjene tilgivelse? Når selv et av lagene som uttrykker sterkest motstand for doping, Garmin, ansetter en syklist med Millars historie, og de ikke får pepper for det, hva slags signaler sender det?

Jeg håper dere bidrar med deres meninger om David Millar, og hva dere synes om hvor viktig eller uviktig hans dopingtilfelle er for sykkelsportens troverdighet i kampen mot doping. Ta gjerne diskusjonen ved å legge inn en kommentar til innlegget.