Årets største ritt

Paris-Roubaix. Årets største endagsritt. Ulikt de fleste andre ritt. Det eneste rittet som har like høy status som Paris-Roubaix er Tour de France. For de som assosierer landeveissykling med vakkert landskap, majestetiske fjell og syklister i lystig prat, vil bli overveldet over det de opplever når TV2 sender Paris-Roubaix i morgen. Med unntak av løpsarrangøren og hvilke land rittet arrangeres i, er Paris-Roubaix helt ulike. De danner hver sin ende av skalaen. Det som venter i morgen er hard og kantete brostein, endeløse sletter, trange veier, kramper, fall, punkteringer, 27 spurtopptrekk og en velodrom. Paris-Roubaix er vrikelig noe for seg selv.



Det er allerede arrangert to store klassikere i år. Milan-Sanremo utmerker seg ved at rittet kan vinnes på så mange forskjellige måter, noe som gjør at det er mange favoritter. Flandern rundt er tradisjon og belgisk/flamsk nasjonalisme på sitt beste. Med korte, men bratte og ofte brosteinsbelagte bakker som ligger i småbyer hvor det er full folkefest, er Flandern noe helt spesielt. Så hvordan utmerker Paris-Roubaix? Dette er ikke et ritt med mange favoritter, faktisk skal du lete lenge etter ritt med færre store favoritter som på en normal dag kan vinne. Løpet er heller ikke lagt til småbyer, men heller relativt øde landeveier. Det er med andre ord noe annet som er tiltrekkende ved dette rittet enn de andre klassikerne. Jeg tror det ligger i hva vi mennesker finner fascinerende i idrett. "Raskere, høyere, sterkere" er de olympiske lekers idealer. Idrett skal pushe grenser. Idrettsutøvere skal prestere noe vi "ordinære" mennesker bare kan drømme om å oppnå. Akkurat slik er Paris-Roubaix.

Løpet er et slit uten like. Dette rittet vinnes ikke ved å støte fra front. Feltet vil bli gradvis redusert bakfra. Flere og flere vil falle av. Er du den som sitter igjen når alle andre ikke lenger orker å holde farte, da vinner du Paris-Roubaix! Det er flere elementer som bidrar til å gjøre denne klassikeren så beinhard. Det mest åpenbare er distansen. 259 kilometers sykling er ikke noen spøk. Legg til at syklistene skal over 27 brosteinspartier, hvor det rister så mye i styret at hendene blir fulle av sår. Disse syklene har så godt som ingen demping. Det er allikevel ikke disse partiene som i seg selv er grunnen til at så mange ryttere slipper. Det er posisjonskampen før brosteinspartiene som sliter mest på rytterne. Resultatet får vi sett på brosteinspartiene, det er mange stive bein. Brosteinspartiene er smale. De fleste har ikke plass til mer enn tre-fire ryttere i bredden. Når vi i tillegg vet at det er hull i brosteinen innimellom forstpr alle at her er det viktig å få kjøre ideal sporet. Akkurat som i en oppkjørt alpintbakke, vil alle andre veivalg enn idealsporet by på en mer humpete vei, som koster mye krefter. Med andre ord; her må kapteinene frem i front av feltet før hvert av de 27 brosteinspartiene. Det blir som å kjøre spurtopptrekker hver gang. Se for deg hvordan du som kaptein sitter bak "opptrekk" før det første brosteinspartiet: Pulsen nærmer seg terskel farlig fort, beina stivner litt, men du når første brosteinsparti. Litt sliten, men fornøyd innser du at det er igjen 161,5 kilometer til mål og enda 26 slike akselrasjoner.

Alle disse akselrasjonene sørger for at ingen kan sitte og hjemme seg bort og spare beina til de siste kilometerne. Her må du være med hele veien. Første store utskilling skjer med stor sannsynlighet 95 kilometer fra mål. Da passerer rytterne den berømte Arenbergskogen. Det 2,4 kilometer lange brosteinspartiet minner mer om terreng for mountenbike-rytterne enn for landeveis syklister. For rytterne er det forferdelig, for oss seere er det fantastisk underholdning. Etter dette partiet vil frontfeltet bli redusert sakte, men sikkert. Tilslutt vil det sitte igjen knappe 10 mann. De vil gjøre opp seg i mellom, å finne ut hvem som er den sterkeste av de sterkeste. Det vil de gjøre på de siste brosteinspartiene, med tusenvis av tilskuere på siden. Noen av de vil være på en armlengdes avstrand av utøverne. Noen vil kanskje veive flagget sitt i en av rytternes hjul. Denne nærheten fansen får til sporten, er noe av det som gjør idretten så unik og populær. Vinneren kåres på velodromen i målbyen. Oversikt over alle brosteinspartiene finner dere på feltet.dk.

Som sagt er det ikke altfor mange favoritter. Tom Boonen, Fabian Cancellara, Fillipo Pozzato, Juan Antonio Flecha og Thor Hushovd er storfavorittene. Vinner ikke en av de, er det en liten overraskelse. Bak de følger en del seriøse utfordrere som Hincapie, Breschel, Millar, Farrar, Langeveld, Hoste, Oss, Eisel og Leukemanns. Det finnes også flere potensielle , fremtidige vinnere på startstreken. De vil få sitt første møte med dronningen av klassikerne, men vil trolig være med på å markere seg i rittet i fremtiden. Vi tenker først og fremst på trekløveret Boom, Keukeleire og Sagan. I tillegg sitter nok en fremtidig vinner av rittet i Oslo og prøver å lege sin skadde akilles. Edvald Boasson Hagen går glipp av muligheten til å vinne i år, men han har mange flere muligheter senere. Han vil bli savnet i år, men kommer garantert sterkt tilbake de neste årene. I hans fravær må vi satse på at Thor Hushovd kan kjøre inn en norsk triumf. Formen virker bra, det er bare å håpe at ikke all sykdommen tidlig i sesongen har ødelagt for mye. Arvesen nærmer seg toppform og kommer garantert til å kjøre sterkt. Sammen med Hayman blir han Flechas viktigste hjelper. Gabriel Rasch skal ofre seg for Hushovd og lojalt prøve å hjelpe han frem til seier. For Alexander Kristoff blir det en tur for erfaringens skyld. Han kommer neppe til å prege årets ritt, men det kan han gjøre i fremtiden. Da blir morgendagens erfaringer viktig å ha i bagasjen.

Løpet sendes i morgen på TV2s moderkanal fra 13.30 og på Eurosport fra 14.30. Dette må du ikke gå glipp av!