Viktigheten av suksessen til de norske neoproffene

I årets sesong er det tre norske neoproffer (førsteårs proffer). Vi nærmer oss halvkjørt sesong, og det er på tide å gjøre opp status på hvordan de har prestert så langt. Det er svært få førsteårs proffer som får resultatkrav tred ned over hodene sine av sportsdriektørene. De fleste sykkelledere er inneforstått med at neoproffene trenger tid til å tilvenne seg nivået. Lengre ritt, generelt høyere nivå på motstanderne og andre taktiske forutsetninger er med på å skape utfordringer. Disse utfordringene må man jobbe med å takle. Hvor bratt læringskurven er avgjør hvor fort en syklist "tar nivået". En forutsetning for å lykkes er at du i utgangspunktet er god nok til å kjøre på Protournivå. Hvis en syklist må sliter med de fysiske forutsetningene, i tillegg til at de må tilvenne seg den nye hverdagen som proffsyklist, blir resultatet sjelden bra. Nordmenn har ikke "problemet" med at de får proffkontrakter med Protourlag og pro kontinentallag. Derfor var jeg rimelig sikker på at Wilmann, Nordhaug og Kristoff ville takle nivået bra, fysisk sett.

Hvorvidt de skulle lykkes eller ikke handlet derfor, slik jeg ser det, heller om hvordan de tilpasset seg sin nye tilværelse. Fra åleve et "skjermet og trygt" liv i joker Bianchi, hvor de var en del av en håndfull syklister som alle fikk tett og god oppfølging, skulle de til lag hvor de ikke til enhver tid var de viktigste rytterne. Den taktiske skoleringen de har fått av Gino van Oudenhove i Joker Bianchi har de nok dratt veldig nytte av som proffer. Det at ulike taktiske grep og taktikker sitter i ryggraden skapet et problem mindre.

Lars Petter Nordhaug
Den tryggeste tilværelsen av våre neoproffer fikk nok Lars Petter Nordhaug. I Team Sky er han omringet av nordmenn og skandinavier. I tillegg har Sky fått stempel som et lag som tar godt vare på alle sine ryttere. Allikevel hadde Nordhaug en del utfordringer. Av alle de norske neoproffene var kanskje presset aller størst på han. Få hadde kunnskap nok til å forstå at Tønsberg-gutten var god nok for laget. Han fikk raskt stemplet som Boasson Hagens treningskompis. En som kom inn på laget for å gjøre EBH fornøyd, ikke fordi han selv var en så strålende syklist. Der tok de skammelig feil. Lars Petter Nordhaug har nemlig levert en fantastisk god sesongåpning. Den begynte med at han var en av Skys fem menn som passerte målstreken først på lagtempoen som åpnet Tour of Qatar. Hans innsats var til de grader avgjørende for at Team Sky vant den etappen. I tillegg hadde han en veldig god uke under Ardenner-klassikerne, som toppet seg med en 28. plass i Fléche Wallonne. Men det er først og fremst som hjelperytter han har utmerket seg. Han har gjort det aller meste. Alt fra å taue feltet så hardt i bakkene at Lance Armstrong falt av, til å kjøre spurtopptrekk for sine lagkamerater. Alt er selvsagt gjort med 100 prosent positiv innstilling og med utrolig mye vilje. Lars Petter Nordhaug har ved flere anledninger vært helt avgjørende for at Team Sky har hatt suksess. Arbeidet han har lagt ned kommer ikke alltid direkte frem av resultatlistene, men i Team Skys seiersrekke kan man indirekte få et inntrykk av hvor godt han har kjørt.

Frederik Wilmann
Den klatresterke trønderen har ikke fått noe optimalt opplegg av sitt Skil-Shimano lag. Det har vært få ritt på Wilmanns kalender, og det selv om han har vist hva han er god for. For når Fredrik Wilmann er i form, da er han en utmerket syklist. Det viste han I Tyrkia Rundt. Alle husker vel hans monsterbrudd, hvor han bare var en kilometer unna en seier eller andreplass. På den etappen, og ellers i det rittet, viste han hvor kjøresterk og klatresterk han er på sine beste dager. Wilmann har prestert mere på tross av laget enn takket være hjelpen deres. Det har som sagt vært få løp på rittkalenderen hans og enda færre som har passet han godt. Allikevel har han gjennomført en virkelig godkjent sesong så langt. Det bekymrer meg litt at det ikke virker som at Skil-Shimano har noen plan på hvordan de vil bruke han. Wilmann er en rytter som trenger en god del løp i kroppen før han virkelig slår til.

Alexander Kristoff
Det Alexander Kristoff har prestert så langt denne sesongen, tror jeg ikke har gått helt opp for det norske folket. Spurtpotensialet hans var vi klar over, men at han har klart å leve opp til det på tross av lite opptrekkshjelp av laget, er rett og slett en stor prestasjon. Jeg føler at Kristoff også er en som har fått det til litt på tross av laget. Riktignok har han mye matching i BMC, men det har kanskje vært litt vel mye. En haug med ritt i tre forskjellige kontinenter (og tidssoner) må begynne å ta på. Men det virker nesten som om det har gjort han bedre. Resultatene han har hatt i USA den siste tiden har i hvertfall vært fantastiske. Uten at BMC har prestert de helt store lagprestasjonene i form av gode opptrekk, har Kristoff levert over hva som er blitt forventet. En tredjeplass og en sjetteplass på etapper i Tour of California ble i går fulgt opp med en tredjeplass i det 25 mils(!) lange rittet Philadelphia International. Han har vist at han er nesten like god som ryttere som Cavendish, Sagan og Matthew Goss (som vant en etappe i Giro d'Italia). Han er i ferd med å klare å bygge seg opp som BMCs soleklare førstevalg i spurtene, og han har begynt å få et navn ute i verden.

Ringvirkninger
Det er mange positive ringvirkninger av at de norske neoproffene kjører så godt. Den mest åpenbare er at det skaper blest i media. Prestasjonene deres tiltrekker seg oppmerksomhet og er med på å øke interessen for sykkelsporten. Det er også viktig for de hjemlige rytterne som har et berettiget håp om å leve ut proffdrømmen. At nordmenn får et rykte på seg som bunnsolide syklister som både kan jobbe lojalt for andre, og i tillegg kjøre inn resultater på egen hånd, bør gjøre veien til profflivet kortere for de norske syklistene som er på vei oppover. For en syklist som Christer Rake må det også være viktig å se at de han har konkurrert med og mot i en årrekke klarer seg så godt i det øverste selskap. Han vet at han er nesten like god selv, og motivasjon må være høy når han ser klubbkammerat Kristoff levere så godt som han gjør. Det skaper tro på at det er mulig, det er ikke bare en fjerndrøm. Norsk sykkelsport har vokst eksplosivt de siste årene. Mye av det er takket være profiler som Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen. De begynner begge å dra litt på åra. De har ikke altfor mange toppsesonger igjen i kroppen. Da er det viktig at vi har klart å få frem nye profiler, som kan opprettholde og forhåpentligvis øke interessen for sporten. At ryttere som Boasson Hagen, Wilmann, Nordhaug, Kristoff og kanskje Rake er klare til å ta over det ansvaret er betryggende. Det sikrer norsk sykkelsport muligheten til å kunne jobbe langsiktig. Det øker sannsynligheten for at vi klarer å fostre opp enda en generasjon gode syklister som kan overta når unggutta runder 30.