En utrolig pretasjon og lettelse!

Eksteme Edvald
I dag er dagen hvor jeg skulle skrive om det jeg husket mest fra årets sesong. Men i og med at broderen i går skrev om VM-gullet til Hushovd, ble det til at jeg må velge det jeg husker nest best fra årets sesong. Og det jeg husker nest best fra årets sesong er etappeseieren til Edvald Boasson Hagen i Criterium du Dauphine. Og det er ikke kun pga. den enorme etappen han syklet. Det er like mye pga. skaden som satt han ut av spill i flere måneder. Før oppkjøringsrittet til Tour de France hadde han bare et endagsløp siden han skadet seg i mars. Faktisk hadde han bare kjørt et ritt på litt over to måneder, og han skulle måle krefter med verdens beste ryttere. Og det gikk over alle forhåpninger. Han tok det rolig de første dagene, men på tempoen, den fjerde dagen, slo han til. Vel og merke ble han slått av Brajkovic og Millar, men han viste at han var tilbake. Men det er ikke tempoen som har satt seg inn i hjernebarken min. Det er den avsluttende dagen som virkelig er verdt å huske.

EBH hadde tatt med ro de tre dagene etter tempoen. På den avsluttende dagen tok han det derimot ikke rolig. Han prøvde bena, og fikk skikkelig respons. Han gikk i et stort brudd. Maarten Tjallingii, Kevin De Weert, Alan Perez, Francisco Perget, Egor Silin, Ivan Santaromita, Christophe Le Mével, Sébastien Minard , Laurent Lefèvre , Arkaitz Duran Aroca , Dario Cataldo, Edvald Boasson Hagen og Remi Pauriol var rytterne i brudd. Et relativt sterkt brudd med mange relativt gode klatrere. Og løypa var ikke lett. Den siste 11 kilometerlange rundløypa var den samme som ble brukt under VM i 1980, hvor Bernhard Hinault vant. Runden var kupert, og det bratteste punktet i runden var på over 9 %, og runden skulle sykles fem ganger. Løypen lignet litt på dem man finner i Ardenneklassikerne, men var litt lettere.

Bruddet fikk aldri den helt store den helt store avstanden. De fikk ikke mer enn to minutter på ”transporten” inn til rundene. Inne på rundene ble bruddet redusert runde etter runde. Da de gikk inn på de siste 15 kilometerne var det kun fem igjen. Blant de fem satt Boasson Hagen, Silin, Duran Aroca, Le Mevel og Santamorita. Duran prøvde seg med 16 kilometer igjen til mål, men bak ville en nordmann det annerledes enn det spanjolen ville. Inn på siste runden var avstanden til feltet på under minuttet. Mer bestemt på 50 sekunder.

I løpet av etappen hadde det begynt å regne. Og med en gang det blir våt på veiene og ufyselig vær, kan man være sikker på at villdyret Edvald Boasson Hagen våkner. På den siste runden angrep han, i løypas hardeste punkt. Duran prøvde å følge, men var ikke i nærheten av sterk nok. Jeg var mer redd for at feltet skulle tette luka. Og inn i den siste bakken var det kun 40 sekunder, og halvveis da Boasson Hagen stakk var det 30 sekunder. Men Boasson Hagen kjørte ekstremt. Han distanserte feltet, hvor flere av de beste klatrerne hadde satt fart. Ned den siste bakken mot mål visste han igjen sin utrolige teknikk på sykkelen. Han fortsatte å øke. I mål var han 27 sekunder foran Duran, 32 sekunder foran Silin, 34 sekunder for Le Mevel og 40 sekunder foran gruppa med de største konkurrentene. Edvald Boasson Hagen hadde tatt sin femte seier for sesongen. Men enda viktigere: Han var tilbake etter skademarerittet! Og med Hushovd sin skade og Arvesen sin dårlige form, kunne man igjen glede seg til Tour de France, med tanke på nordmenn.

Den utrolige prestasjonen, samt det at Edvald igjen var tilbake i form, har gjort denne etappen til et av rittene jeg husker aller best fra årets sesong. En annen grunn er at jeg i alle fall har sett de siste to milene i reprise et par ganger.

Andre ting som vi husker godt
Andre ting vi husker godt fra årets sesong er Boasson Hagen sine seire i Oman, lagtemposeiren til Sky i Qatar, seieren i Tirreno, Cancellara dominansen på brosteinen, beskyldningen sveitseren fikk for å jukse ved å sette en motor i rammen, hele Giroen, spesielt ”gjørmetappen” og etappen til Monte Zoncolan, NM–sendingen fra landeveisrittet, hele Tour de France spesielt prologen i Rotterdam, brosteinsetappen hvor Hushovd seiret, Cavendish sin gråting, antiklimakset til Spa, katt og mus leken til Contador og Schleck, Schleck sitt kjedetrøbbel og Cavendish sine ekstreme spurter i Bordeaux og Paris og selvfølgelig hjemsendelsen av Mark Renshaw. Vi husker også Vattenfall Cyclassics med to nordmenn høyt oppe, Gilbert sin styrke i Ardenneklassikerne, Kristoff sine gode prestasjoner i USA, Vuelta a España, spesielt Anton sitt uhell og den utrolige nest siste etappen og Giro di Lombardia og Paris-Tours.

Alt i alt har det vært en fantastisk sykkelsesong, og forhåpentligvis blir neste år minst like bra.