En historie om viktigheten av hardtsatsene norske sykkelklubber

Det er ikke vanskelig å se at satsinger på sykkelsporten rundt om i Norge har gitt resultater. Det er noen landsdeler som er ledende for øyeblikket, og det er også de som har satset hardest de seneste årene. Sørlandet og Kristiansand sykkelklubb (KCK) er et ypperlig eksempel på hvor positive resultater det er mulig å oppnå når forholdene legges til rette. Om ikke sykkelsporten lå dø på sørlandet for noen år siden, så lå den i hvertfall nede med brukket rygg. Det var få ryttere som slo seg opp i eliten i Norge, og enda færre som tok steget ut i de norske kontinentallagene. Etter å ha fostret stjerner som Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd skulle man tro at forholdene lå til rette for en formidabel satsing på sykkelsporten. Men slik var det ikke. Redningen var at KCK for noen år siden fikk til et skikkelig sportslig opplegg. Med god backing av flere av sørlandets største sykkelklubber bygget KCK opp et stort elitelag, og et juniorlag med lovende sørlendinger. KCK er et ypperlig eksempel på hvor fort det er mulig å få resultater for hardt arbeid. Elitelaget ble en umiddelbar suksess. Det var først og fremst Jahn Fredrik Grue som satt sykkelklubben i skikkelig respekt. Den lille klatreren kjørte strålende og overrasket stort i sitt første Ringerike GP. Han satt standaren, og ble en slags ledestjerne for de unge i klubben.

Gode prestasjoner og resultater har nemlig en tendens til å bidra til "å dra" flere opp og frem. Kall det gjerne vinnerkultur. Junioren Johannes Andås var en av dem som kom frem fra en tilværelse midt på resultatlistene til å ta steget opp blant de store. Meget overraskende tok han sølvet i juniorløpet i NM i 2008. Jeg husker fortsatt den enorme gleden hele klubben viste. De hadde fått til det de ønsket, å få frem talenter som kunne slå seg opp i toppen av Norge. Flere talenter fulgte. Jahn Fredrik Grue ble invitert med på treningsleiren til et italiensk kontinentallag. Det endte ikke opp med kontrakt, men at han ble signert av det norske kontinentallaget Sparebanken Vest - Ridley var en stor seier for klubben. Siden klubben hadde satset såpass hardt, falt ikke det sportslige fundamentet sammen uten Grue i laget. Bakfra kom det flere talenter som begynte å markere seg i Norgestoppen. Krister Hagen og Åsmund Sivertsen var noen av dem. De vokste i KCK, og tilslutt ønsket de seg enda større utfordringer. Krister Hagen dro til Nesset, og ble med det den andre syklisten som tok steget og forlot KCK. Slik jeg ser det var det en ny seier for KCK, for de hadde klart å utvikle en ny syklist til å bli god nok til å ta et steg videre i karrieren.

Det så ut som at det lille sørlandske "eventyret" skulle være over etter fjorårets sesong. Dannelsen av Plussbank Cervelo gjorde at KCK nesten ikke stod igjen med noen ryttere. Plussbank Cervelo signerte KCKs beste syklister, og laget så tynt ut. At Mats Lohne valgte å følge Krister Hagens eksempel og dro til Nesset hjalp heller ikke på bredden i KCK troppen. Noen ville kanskje sagt at prosjektet og satsingen de startet var fullendt. Men heldigvis så ikke KCK slik på saken. De måtte bare begynne litt på nytt og prøve å gjenta suksessen. Det er tross alt ikke mange norske klubber som kan skilte med å ha avlevert 4 syklister til kontinentallag over to år. Og KCK lykkes fortsatt godt med sitt arbeid. De har bygget opp en ganske bred juniorstall, med gode juniorryttere. De mangler fortsatt litt på å være helt i Norgescupen, men det har de mange år på å jobbe seg opp til å bli. Også på seniorsiden går det bra, med deres ene aktive syklist (Johannes Andås har desverre slitt mye med skade og sykdom), Sondre Hurum. Han har kjørt stadig bedre i Norgescupen og rankingritt i Norge i år. Det hele toppet seg i går, under Sandefjord GP. Da var han en av syklistene som overrasket, og overbeviste meg mest. Riktignok misset han på dagens brudd (forståelig nok når du er eneste på laget), men han var en av få som gjorde et skikkelig forsøk på å hente dem inn. Omtrent halvveis ut i rittet tok han opp jakten alene. Bruddet hadde nesten halvminuttet på det tidspunktet, og det virket håpløst for en ensom rytter å hente dem inn. Det var det også, og Sondre Hurum ble liggende alene mellom tetgruppa, og et hovedfelt anført av Gabriel Rasch og Thor Hushovd. Der kjempet han imidlertidig tappert. Det tok Hushovds gruppe omtrent 5-6 runder å hente inn den tapre KCK rytteren. Når han ble hentet inn bet han seg fast i Hushovds gruppe og endte på en fin 12. plass. KCK har utvilsomt noe på gang igjen! De kommer nok til å levere mange syklister videre til et lag på høyere nivå også i fremtiden. De får riktignok ikke se rytterne de har ført til Norgestoppen (som nevnte Grue, Sivertsen og Lohne) briljere i den blå KCK drakta, men de kan være pokkers så stolte av det arbeidet de har gjort med å utvikle og ta vare på disse rytterne. De kan rett og slett slå seg selv på brystet, og si at de har lykkes.

Det finnes mange liknende historier i sykkel-Norge. I trønderlag og i Rogaland blant annet, har sykkelsatsing over flere år gitt meget gode resultater. Historien til KCK viser hvor mye en helhjertet satsing betyr for at syklister kan utvikles til store fremtidshåp. Den viser også hvor viktig det er at regioner og landsdeler, står samlet bak en slik satsing. Hvis flere lokale klubber går sammen om satsingen, og får med seg næringslivet kan det dukke opp flere slike solskinnshistorier. Det vil igjen fostre flere norske proffer som vi TV-seere kan glede oss over.