Hvordan tilby norske syklister best mulig matching?

Sykkellag som kan tilby utøvere matching på det nivået de trenger, er essensielt for å utvikle toppsyklister. Da mener jeg ikke at de skal matches så hardt som mulig så tidlig som mulig, men at de skal bygges opp skritt for skritt. Jeg skulle helst sett en liten omorganisering av norske lag. Slik det er i dag har vi kun et norsk kontinentallag (Joker Bianchi) som ikke har en sterk lokal forankring. Et kontinentallag skal slik jeg ser det være det siste skrittet for en rytter før han blir proff. Det betyr at de beste hjemlige rytterne bør være på disse lagene. Hvor du er født, oppvokst og bor bør ikke være relevant. Jeg synes kontinentallagene skulle hatt de aller beste hjemlige syklistene, de som er sterke nok til ganske tøff internasjonal matching. Slik er det i dag, men med en del unntak. Lag med lokal forankring synes jeg passer bedre i juniorklassen og for de som ikke enda er klare for å ta steget opp til et kontinentallag. Det inkluderer førsteårs seniorer. Selv om noen få syklister klarer overgangen fra junior til senior klassen så bra at de kan kjøre tøffe utenlandsritt, så er de unntakene. Hovedregelen er at førsteårs seniorer bør matches i Norge, og etablere seg i toppen her før de kjører mange løp utenlands.

Regionale lag som et steg på veien
Jeg tror at regionale lag for de seniorene som fortsatt ikke har etablert seg helt i toppen i Norgescup løp, er den beste veien å gå. På disse lagene bør også de lovende rytterne som forlater juniorklassen sykle i minst et halvår. Første halvdel av en rytters første seniorsesong kræsjer med avslutningen av videregående skole (med det som følger med som for eksempel russetid og eksamener). Da tror jeg at å sykle for et regionalt lag er bedre enn å skulle dra rundt om i landet og utlandet på treningsleire, kick-off og ritt med et kontinentallag. Det vil også gi rytterne en ekstra trygghet, når alt annet er nytt. Så kan heller de rytterne som tidlig viser at de er for gode for dette nivået, kjempe om å få en kontrakt, eventuelt en prøvekontrakt (såkalt stagiare), med et av de norske kontinentallagene. Ta for eksempel den juniorgruppa vi har i Sandnes og Stavanger i år. Der er det mange ryttere som er spådd en lys fremtid. De kunne sammen med mer etablerte ryttere fra området som Tor Inge Espeland, Ole Martin Ølmheim og Håvard Blikra dannet et fantastisk lag. Et lag hvor de kunne fått en litt myk overgang til senior klassen, før de etterhvert kunne tatt steget opp til neste nivå. I et slik lag er ikke kravet til en bratt læringskurve like stort som i et kontinentallag.

Et slikt regionalt samarbeid kunne også vært interessant å ha i juniorklassen. Samarbeid mellom klubber i en region kunne for eksempel sørget for at flere fikk smake på nivået internasjonalt allerede som juniorer. Samarbeid mellom klubber for å få sendt ryttere til internasjonale konkurranser har vi sett noen eksempler på de siste årene. Jeg håper det blir mer av det. Slike regionale samarbeid bør også være en mulighet til å dele tanker og meninger, og med det heve kompetansen. Det er viktigere å få en vinn-vinn situasjon enn at alle skal holde på sine hemmeligheter til suksess. Det er tross alt et felles mål å utvikle gode syklister. Om slike regionale samarbeid finnes vet jeg lite om. Det jeg vet er at det ikke finnes rene regionals lag som trener og kjører ritt sammen. Det er derimot en tradisjon i langrenn, og virker som et system som fungerer godt der. Jeg kan ikke skjønne at det ikke skulle fungere godt også i sykkelsporten.

Kontinentallagene
Kontinentallagene synes jeg skal inneholde de beste rytterne i Norge til enhver tid. Det jeg allikevel ser som en utfordring er samtidig å opprettholde kontinuitet. En syklist burde ikke sparkes ut av et kontinentallag etter èn sesong under pari. For å bli en god syklist kreves det tålmodighet. Både fra ryttere og ledere. Vi trenger derfor flere kontinentallag som satser hardt på internasjonale ritt. De bør ha gode nok ryttere til å kjøre offensivt og sterkt utenlands. Problemet er bare at det oppstår en naturlig konkurranse disse lagene imellom. Da kan det være fristende for et lag å hente en lovende rytter litt tidligere enn han er klar for, for å sikre seg at de, og ikke konkurrenten, får nyte godt av hans tjeneste i fremtiden. Da får oppfordringen til lagene være å ha tålmodighet, og satse på at de er så gode at de blir den rytterens naturlige valg, når han er klar for å ta neste steg.

Oppsummering
For å oppsummere litt synes jeg det burde være flere lag for de seniorrytterne som inntil videre ikke er helt gode nok for å kjøre i kontinentallag. Jeg foreslår å opprette regionale lag hvor kompetansen som finnes i området, kommer de beste til gode. Slike regionale lag kunne kanskje også lage litt mer rivalisering i Norgescupen. Trønderlag mot vestlandet, mot østfold, mot sørlandet, for eksempel, hadde skapt konkurranser som folk kunne identifisert seg med. Det er blant annet slik fotballen har klart å feste grepet på tilskuere. At jeg vil ha inn regionale lag som tar seg av satsingen på de beste i hvert distrikt, betyr ikke at klubbene blir overflødige. Tvert imot. Det er de som må være grunnmuren i disse regionale lagene. Kunnskapen og talentene som finnes i klubbene, bør samles for å oppnå best mulige resultater sammen. Så synes jeg at kontinentallag bør plukke ut sin rytterstall uavhengig av rytteres tilhørlighet. Det er kvalitetene som syklister og personligheten/ambisjonene som bør danne grunnlaget for hvem som får kjøre for disse lagene.

Jeg må tilslutt understreke at jeg har null erfaring fra sykkelklubber og organiseringen av dem. Jeg ser på dette utenfra, og kommer med tanker om hva som kan forbedres fra det perspektivet. Er det grunner til at en organisering jeg snakker om er ufornuftig i sykkelsporten? Eller har du noen forslag om hvordan det bør organiseres? Kanskje er dagens ordning den beste?

PS: Å få opprettet slike "store" lag vil selvsagt koste en del. Det vil kreve at det kommer mer penger inn i sykkelsporten. Det er noe jeg kommer tilbake til i et innlegg i morgen.