Oppsummering av sykkelsesongen 2010 - del 2

Sykkelsesongen 2010 har vært fullspekket med spenning, store prestasjoner og mye annet. Her er vårt tilbakeblikk på sesongen som har vært. Klikk på linkene for å lese det vi skrev om de ulike begivenhetene.

Juni er den viktigste måneden for norsk sykkelsport, med Ringerike GP og NM. Først ut var Ringerike GP, hvor vi på forhånd advarte mot blant annet Michael Matthews. vi hadde ikke hørt så mye om han på forhånd, men resultatene hans var gode. Han bekreftet også at han var god, veldig god! Men best av alle var Christer Rake. Han vant rittet sammenlagt, noe Joker Bianchi virkelig trengte. Sesongen frem til det hadde nemlig vært preget av veldig mye stang ut for det beste sykkellaget i Norge. Juni er ikke bare en stor norsk sykkelmåned, det går flere viktige internasjonale ritt også. Under Criterium Dauphiné viste Alberto Contador at han var i rute til Tour de France, men han ble overraskende slått av Janez Brajkovic. Det mest gledelige for oss nordmenn var at Edvald Boasson Hagen var tilbake på vinnersporet, bare uker før Touren startet.

Thor Hushovd brukte Sveits Rundt som oppkjøring. Det rittet ble vunnet av Fränk Schleck. I tillegg til Schlecks sammenlagtseier var det et par andre interessante ting som skjedde. Mark Cavendish falt stygt og skadet Heinrich Haussler, slik at sistnevnte mistet Touren. Thor Hushovd viste seg frem på den ene etappen, og det gjorde sannelig meg Lars Petter Nordhaug. Siden Nordhaug og Kristoff, som forøvrig tok en knallsterk 3. plass i Philadelphia International Championship, hadde imponert kraftig så langt i sesongen skrev vi noen ord om hvorfor det er så viktig at våre norske noe-proffer gjør det så godt.

Så startet den herlige NM-uka i Trondheim. Første mann til å stå øverst på pallen var Frøys Magnus Børresen. han tok en overraskende seier i U23-klassen. Det var så på tide med gateritt, og i juniorklassen var Stavanger overlegne. Sven Erik Bystrøm vant. En annen Stavanger rytter vant seniorenes gateritt, for selv om han daglig kjører for Sparebanken vest - Ridley, så representerer Roy Hegreberg Stavanger sykkelklubb. Stavanger vant også lagtempoen i juniorklassen, mens "naborivalen" Sandnes stakk av med seieren i seniorklassen. på de individuelle tempoøvelsene ble det favorittseire i både junior- og seniorklassen. Phan Åge Haugård og Edvald Boasson Hagen fikk begge ikle seg mesterskapstrøya. Mer overraskende var andreplassen til Reidar Borgersen og tredjeplassen til Stian Saugstad. Fellesstartene ble fantastiske. Først utklasset Daniel Hoelgaard alle sine konkurrenter i juniorklassen, og viste med det at han er et av de største talentene i norsk sykkelsport. For seniorene ble det norsk mestertrøye til Thor Hushovd etter en meget hard og morsom fellesstart. Som av alle ting ble sendt direkte på TV!

Juli betyr Tour de France. Regner med at de fleste husker det meste fra det rittet, men her kommer noen høydepunkter: Alessandro Pettachi var best på den ekstremt kaotiske førsteetappen. Så var det på tide med en liten protest, før Thor Hushovd klinket til med sommerens høydepunkt. Etter litt trøbbel i starten av rittet var Cavendish tilbake på toppen. med tårer i øynene. Så ble Mark Renshaw disket, noe vi mente var feil. Men dramatikken var ikke over, for idet Andy Schleck så ut til å knekke Contador hoppet kjedet hans av. Det ble det også diskusjon av. Heller ikke opp Tourmalet klarte luxembourgeren å slå spanjolen, og Contador sikret seg sammenlagtseieren på tempoetappen på rittets nest siste dag. Siste dag leverte Mark Cavendish en av de råeste spurtene verden noensinne har sett. Etter touren ble en stjerne født i Sandefjord, mens Luis Leon Sanchez vant Clasica San Sebastian.

I august fikk Sparebanken Vest - Ridley hull på byllen, og vant to etapper i Tour des Pyrenees. Første med Roy Hegreberg og så med en overraskende seier til Filip Eidsheim. Disse seirene bidro til at laget endte sesongen med flere UCI-poeng enn noe annet norsk sykkellag. Et av årets hjemlige høydepunkter ble sykkelfesten Oslo GP. Med stjerner som Boasson Hagen, Hushovd, Porte og Andy Schleck var det et stjernespekket felt som suste rundt i Oslos gater, foran tusenvis av tilskuere. Vant gjorde Boasson Hagen. Han holdt på å gjøre det samme i Vattenfall Cyclassic, men ble knepent slått av Tyler Farrar. Alexander Kristoff fikk sitt definitive gjennombrudd med en fantastisk flott 4. plass i samme ritt. Hjemme i Norge befestet Plussbank Cervélo sin etterhvert noe overlegne posisjon, da de vant årets tredje Norgescupritt. Først over mål for de sortkledde kom Jon Anders Grøndahl. VM-laget skulle tas ut, og på forhånd håpet vi at Alexander Kristoff skulle få komme med på laget i tillegg til Boasson Hagen og Hushovd. Slik ble det også, og vi forsvarte uttaket når det som vanlig ble oppstyr og tidvis "skittkasting". Er vel ikke så mange som har klaget på det uttaket i ettertid?

Edvald Boasson Hagen viste god VM-form ved å kjøre jevnt og godt i ENECO Tour. Det var allikevel litt som manglet og han klarte ikke å forsvare fjorårsseieren. I år var det tyske tempofantomet Tony Martin som gikk til topps. Det var så duket for årets siste Grand Tour. De siste årene har Vuelta Espana blitt stadig kjedeligere, men årets utgave ble et lite fyrverkeri av et ritt. Det startet imidlertidig på kjedeligst mulig måte med en lagtempo. Den vant HTC-Columbia. På den første spurtetappen var Hutarovich overraskende nok raskest. Også i denne Grand Touren slet Cavendish i starten, og han tapte flere spurter, til både Petacchi og Farrar. Noe av det som gjorde årets Vuelta så interessant var etappene med avslutning opp middels lange/korte, men stupbratte bakker. I en av disse viste Igor Anton at han hadde skumle hensikter i Vueltaen. Skumle hensikter hadde også Thor Hushovd, men det var først og fremst med tanke på et ritt som gikk noen uker senere. Han bekreftet formen ved å vinne en etappe. Årets beste syklist (vant Protouren sammenlagt) Joaquin Rodriguez klarte etter flere forsøk å rive til seg ledertrøya fra Igor Anton, men han var ikke lenge i paradis. Igor Anton så ekstremt sterk ut og skulle blitt vanskelig å slå i sammendraget om han ikke hadde falt og måttet bryte rittet, iført ledertrøya. Også Philippe Gilbert viste frem utrolig styrke, og seilet med sine to etappeseiere opp som storfavoritt i VM. Hele Vueltaen ble avgjort opp fantastiske Bola del Mundo. Vicenzo Nibali hadde overtatt sammenlagtledelsen på tempoen, og han forsvarte seg mesterlig på denne etappen.

Canada fikk to nye Protourritt i GP Quebec og GP Montreal. begge rittene var fantastiske, men vi forelsket oss mest i det førstnevnte. Der vant Thomas Voeckler foran Edvald Boasson Hagen, etter at hjemmehåpet Ryder Hesjedal hadde bydd på et sinnsykt show. Årets fjerde ritt i Norgescupen ble vunnet av Lorents Ola Aasvold, dom også overtok ledelsen i cupen. Miriam Bjørnsrud imponerte noe voldsomt i kvinner junior. Vi hadde fortsatt ikke kommet over hvor fantastisk årets tre Grand Tours hadde vært og så oss nødt til å skrive et innlegg om det for å få det ut av kroppen.

Så var det klart for VM! VM begynte med noen tette dueller, som blant annet endte opp med en forventet seier til Taylor Phinney på tempoen i U23-klassen. tett ble det ikke blant seniorene, for Cancellara var, er og forblir helt outstanding! Mens vi koste oss som mest med mesterskapet fikk vi to slag i tryne. Alberto Contador og Mosquera hadde blitt tatt for doping. Ingen er ennå dømt, men det er vel bare et tidsspørsmål før de får en karantene. Det var ikke tid til å dvele ved det triste, for det morsomme ved et VM overgikk det triste og forjævlige med doping. U23 rytternes ritt var gledelig på flere måter. For det første var det spennende, for det andre var det strålende innsats av nordmennene og for det tredje endte rittet i en spurt i en større gruppe. Det lovet godt før seniorenes ritt. I U23-rittet ble det en populær hjemmeseier til Michael Matthews. Så var det duket for seniorenes ritt, og for en kveld det ble. Regner med at de fleste har fått med seg hvem som vant, og at det var en historisk triumf. Thor Hushovd vant tross alt Norges og nordens første VM-gull på fellesstarter i menn elite. Stort! Morsomt var det også at NCF inviterte til banesamling.

Oscar Freire skuffet i VM, men fikk en liten revansj da han vant Paris-Tours. Pga VM-seieren utsatte Thor Hushovd ferien for å vise frem VM-trøya. Siste storseieren for året tok Philippe Gilbert, da han lekte med konkurrentene i Lombardiet Rundt. Så var det slutt på sesongen, og overgangene overtok nyhetsbildet. Både Joker Bianchi og Plussbank Cervélo gjorde spennende signeringer. Så ble neste års rittprogram for Tour de France og Giro d'Italia presentert. Begge rittene kommer til å bli eksepsjonelle, med det ene monsterfjellet etter det andre. Det er bare å begynne å glede seg allerede.

Sponsortrøbbel for Geox-TMC

Ungt lag
Team Geox het i år Footon-Servetto. Laget som i starten het Saunier Duval-Prodir har vært preget av mange dopingtilfeller, blant annet da stjernene Piepoli og Ricco testet positivt. Før årets sesong hadde de lagt seg på en helt ny linje. Kun to av lagets 27 ryttere var over 30 år. 14 ryttere var født etter 1985. Laget var uten stjerner, noe som var lett å forstå hvis man ser på resultatene. Det ble syv seire, 13 andreplasser og 14 tredjeplasser. Det ble ingen stor sesong, men det var flere unggutter som viste seg positivt frem.

Fabio Felline var en av dem. Italieneren er født i 1990, og han er med det en av de yngste i proffsirkuset. Han kjørte såpass sterkt at han fikk være med i Tour de France. Plassen sikret han seg nok gjennom meget sterk kjøring i Circuit de Lorraine. Her vant han to etapper og kom på andreplass på en, og vant med det sammendraget foran Pierre Rolland. I Tour de France ble han den yngste deltakeren. Han rakk ikke å vise seg frem før han måtte gi seg etter en velt på den 9.etappen. Men en annen talentfull syklist viste seg frem. Rafael Valls hadde tidligere kjørt bra i Tour de San Luis, hvor han hadde slått Nibali på et par fjelletapper og vunnet en etappe, og i Trofeo Inca, hvor han kun ble slått av Gerdemann. I Tour de France sto han for Footons beste resultat. På etappen til Station des Rousses kjørte han fra feltet og ble nummer to, kun slått av Sylvain Chavanel. Atior Perez Arrieta sørget for lagets andre pallplass da han ble nummer tre på etappen til Bagnères-de-Luchon. Alt i alt ble det et Tour de France uten de store resultatene, men mange unggutter skaffet seg erfaring. En annen rytter som viste seg frem i sesongen heter Manuel Cardoso. Han vant overbevisende en etappe i Tour Down Under og kjørte ellers så sterkt, at han nå har fått kontrakt med RadioShack.

Ellers har laget blant annet fått med seg et par andreplasser fra Criteruim du Dauphine, en tredjeplass på en etappe i Vuelta a España, seier GP Judendorf-Strassengel og i det nasjonale mesterskapet i Liechtenstein, begge seirene vant østerrikske Brändle.

Storstatsing
Noen har kalt Footon-Servetto tidenes dårligste ProTour-lag. Og hvis man ser på resultatene er det ikke veldig rart. Men før neste sesong skulle det bli satset. Laget fikk to nye sponsorer, TMC og Geox. Det økte budsjettet enormt, og laget skulle bli et av de beste. Menchov og Sastre ble hentet inn. Cobo og De La Fuente ble hentet tilbake. Tidligere U23-verdensmester Fabio Duarte ble også hentet. Marcel Wyss fulgte Sastre fra Cervelo, mens Menchovs tidligere lagkamerater Ardilla og Kozontchuk fulgte med på flyttelasset. Talentfulle Marko Kump så potensialet i laget og ville være med. Det samme ville Thomas Alberio, David Blanco, Daniele Colli, Matteo Pelluchi og Daniele Ratto. Alberio, Pelluchi og Ratto er unge, og passet fint inn i den nye ”ungdomslinja” som laget har lagt seg på. Men et lag trenger også eldre ryttere. 35-åringe Blanco skulle bidra med erfaring og klatrestyrke. Colli er en rask og sterk rytter, og kan være til god hjelp på lettere etapper. Men Colli har i det siste hatt problemer. Etter overgangen til Geox har man funnet en godartet svulst i hans ene kne. Han satser allikevel på å være på topp neste sesong, og manager Gianetti sier at de vil gi han den tiden han trenger for å komme tilbake.

Men når folk kommer inn, må folk dra. Cardoso har som nevnt dratt til RadioShack. Danske Martin Pedersen har dratt. Det samme har raske Merlo og Mata. Også spanjolene Benitez Roman, Celis Zabala, David Guttierez Palacios, Iban Mayoz, Pedro Merino og Perez Arrieta. Også Cappechi, Capelli, Vitoria, Eibegger og Faiers forlater laget. Alt i alt så laget styrket ut. Selv om de hadde mistet noen gode ryttere, hadde stjerne Sastre og Menchov kommet inn. Disse to skulle skaffe laget ProTeam-status foran neste sesong. Men i november begynte problemene.

Hva skjer?
Laget fikk ikke ProTeam-status. Lagets manager, Gianetti, var forbanna, og totalslaktet UCI. Og problemene sluttet ikke der. Både Geox og TMC skal ha vært svært misfornøyd, og har truet med å trekke seg. Ryktene har sagt at Menchov og Sastre kanskje forlater laget, men Sastre har sagt at han ikke skal dra noen steder. I tillegg har det blitt kamp om makten i laget. Geox-eieren skal ha hentet inn Alvaro Crespi, tidligere Mapei-manager, som skal ha ønsket kontroll over laget. Gianetti ønsket ikke dette, og det er nå kamp om makten i laget. Hva som skjer gjenstår å se. Forhåpentligvis ordner det hele seg, og vi får se et bra lag i 2011.

Noen som slår gjennom?
Hvis Geox og TMC ikke trekker seg fra sitt sponsorat, og laget beholder sine ryttere, vil laget håpe på å få wildcards til de største rittene. Med Menchov og Sastre i stallen burde det i alle fall være mulig å få et wildcard til et par Grand Tours. Hvis de ikke får det vil sesongen trolig bli en katastrofe. Om laget vil innkassere mange seire i 2011 er heller tvilsomt, da laget mangler vinnertyper. Men laget vil utvkle sine talenter, og kanskje vil Valls, Duarte, Kump, Felline eller noen få sitt definitive gjennombrudd.

Oppsummering av sykkelsesongen 2010 - del 1

Sykkelsesongen 2010 har vært fullspekket med spenning, store prestasjoner og mye annet. Her er vårt tilbakeblikk på sesongen som har vært. Klikk på linkene for å lese det vi skrev om de ulike begivenhetene.

Mediegiganten Sky hadde kommet inn i sykkelsporten gjennom sitt sponsorat av laget Team Sky. Laget var nytenkende og spennende, og de hadde fått mest oppmerksomhet av alle lag før sesongen begynte. De startet også sesongen best ved å ta dobbeltseier i kriteriumsrittet som innledet Tour Down Under. I motsetning til alle andre lag kjørte de i tettsittende tempodrakter for å være mest mulig aerodynamiske. Under selve Tour Down Under var det derimot HTC-Columbia som viste at de var det beste spurtlaget. Andre Greipel vant nemlig tre etapper og sammenlagt, mens Team Sky igjen viste positive takter med en ny dobbeltseier på den siste etappen. Det etter en forykende spurt av Chris Sutton.

For de norske startet ikke sesongen før i februar, med Tour of Qatar. Det startet på best mulig måte med en klar seier til Team Sky på lagtempoen. Med på laget var Kurt Asle Arvesen, Lars Petter Nordhaug (som imponerte ved å være den femte som tiden ble tatt på) og Edvald Boasson Hagen. Sistnevnte kjørte først over målstreken og dermed ledet han rittet sammenlagt. Den ledelsen mistet han neste dag, og resten av Tour of Qatar blir stående som en parentes sett med norske øyne. Det ble ikke Tour of Oman. Edvald Boasson hagen viste at den fysiske formen var god, og vant både en massespurt og tempoetappen. Det var ikke den fysiske formen, men blærekapasiteten som hindret norsk sammenlagtseier i Tour of Oman.

Helt på tampen av februar var det duket for de første semiklassikerne i Belgia. Juan Antonia Flecha vant Omloop Het Nieuwsblad, og Edvald Boasson Hagen holdt på å sørge for nok en dobbeltseier for Team Sky. Kuurne-Brussel-Kuurne ble en manndomsprøve av de sjeldne. I et forferdelig kaldt og guffent vær var Thor Hushovd lenge med i kampen om en topplassering, men pga kulden fikk han ikke spist skikkelig og gikk næringstom på slutten.

I mars startet Paris-Nice, i år uten nordmenn til start. Det ble allikevel et meget spennende ritt, hvor Lars Boom og Peter Sagan for første gang presenterte seg for det norske publikum. I sammendraget fikk Alberto Contador revansjert fjorårets forsmedlige nederlag for Luis Leon Sanchez. I år var Contador 25 sekunder foran L.L.Sanchez.

Samtidig som Paris-Nice gikk mot slutten, startet Tirreno-Adriatico. I det rittet jaktet Thor Hushovd på klassikerformen, mens Edvald Boasson Hagen ønsket seg en etappeseier. Sistnevnte fikk sin etterlengtede seier etter å ha vunnet massespurten på rittets siste dag. Boasson Hagens seier var allikevel ikke det mest dramatiske denne dagen. Veteranen Stefano Garzelli vant nemlig rittet sammenlagt på bedre plassifre enn Michele Scarponi (!), etter at han hentet inn de to sekundene han var bak Scarponi på to innlagte spurter. Når vi først er inne på dramatikk, så ta en titt på denne saken fra prologen i Istrain Spring Trophy. Samtidig med de to storrittene markerte en ny unggutt seg; Jens Keukeleire stakk av med seieren i Nokere-Koerse.

Ventetiden var nå over, årets første klassiker var kommet. Thor Hushovd så lenge meget sterk ut, men misset på oppløpet i Milano-Sanremo. En som ikke feilet var ringreven Oscar Freire. Edvald Boasson Hagen slet med dårlig mage, og det som etter hvert skulle bli en mye omtalt akilles. En av årets overraskelser kom i Critrerium International. For Jens Voigt vant ikke årets utgave! Voigt hadde vunnet rittet de siste tre årene. Nå skal det legges til at Saxo Bank ikke stilte lag i rittet, og Voigt dermed ikke fikk sjansen til å sikre seg sin fjerde strake. Hjemmehåpet Pierrick Fedrigo utnyttet det og vant sammenlagt. I slutten av mars tok vi et oppgjør med Michael Rasmussen, noe ikke alle dansker likte like godt. Årets lag til Tour de France ble presentert og noe overraskende var ikke Vacansoleil blant de som fikk wildcard.

April betyr klassikere! Flandern Rundt og Paris-Roubaix kan oppsummeres slik: ett stykk suveren sveitser! Thor Hushovd hadde nådd formen i siste liten, og slo til med en strålende andreplass i Paris-Roubaix. Neste år får vi se om ikke det blir seier! Mens brosteinsspesialistene humpet seg gjennom brosteinspartier ladet de eksplosive klatrerne opp til Ardenner-klassikerne med Baskerland Rundt. Det rittet vant Chris Horner. Det syntes vi tydeligvis at var så gledelig at vi spanderte årets korteste innlegg på Horner. Unnskyld! Da viet vi Øystein Stake Laengens fantastiske andreplass på første etappen i Circuit des Ardennes langt flere spaltemetre.

Frederik Wilmanns høydepunkt kom i Tyrkia Rundt, hvor han var grådig nære en etappeseier. Det var så duket for Ardenner-klassikerne. Lars Petter Nordhaug imponerte i disse rittene, men var aldri med i seierskampen. Amstel Gold Race ble vunnet av Philippe Gilbert, Flèche Wallonne ble vunnet av verdensmesteren Cadel Evans, mens Alexandre Vinokourov tok en meget upopulær seier i Liege-Bastogne-Liege. I Romandiet Rundt vant Mark Cavendish en massespurt (snakk om kjempenyhet), mens Alejandro Valverde i utgangspunktet vant rittet sammenlagt. Den seieren mistet han da han ble suspendert. Samtidig opplevde Norge et par fantastiske dager i Youth Tour i Danmark. Årets første Norgescup ble kjørt, og her dominerte gledelig nok ungdommen. Vegard Robinson Bugge fra Joker Bianchi vant.

I mai var det tid for Giro d’Italia. Og for en Giro det ble! Bradley Wiggins vant prologen og ble første mann som kunne ikle seg den rosa ledertrøya. Det som opptok oss og de fleste andre nordmenn mest denne dagen var at Thor Hushovd brakk kragebeinet. Nå så norsk jubel i Tour de France ut som en fjern drøm. Gjørmeetappen i Giroen var et stort høydepunk, og vi feiret med et rimelig dårlig ordspill. Beklager, men kan ikke love at det ikke vil gjenta seg. Det skjedde faktisk så mye spesielt i starten av Giroen at vi like godt valgte å ta et skråblikk på det som hadde skjedd den første uka. For å spare tid er det bare å lese det innlegget istedenfor å lese det vi skrev fra hver etappe. Dramatikken fortsatte da et monsterbrudd gikk hjem. Mot slutten av Giroen viste Ivan Basso at han var den klart sterkeste, men vi ble mer sjarmert av Monte Zoncolan enn av den tidligere dopingutestengte rytteren. Garzelli vant den sinnsyke bakketempoen, Greipel fikk sin etterlengtede etappeseier, mens Gustav Larsson vant den siste etappen og Ivan Basso vant sammenlagt.

Men det skjedde også mye mer i mai, enn bare giroen. Vi kunne glede oss over å ha et juniorlandslag som var helt i verdenstoppen, mens Alexander Kristoff ga oss en god grunn til å feire 17. mai (i tillegg til at det er Boasson Hagens bursdag selvsagt). Adrian Gjølberg og Plussbank Cervélo vant årets andre Norgescupritt. Laget fulgte opp på rankingrittet dagen etter. Da var det Niklas Åkvik som vant. At det nyetablerte laget lyktes så godt var like morsomt som at Edvald Boasson Hagen gjorde comeback etter sitt lange skadeavbrekk. Takket være hyggelige folk i et par følgebiler og en ivrig Torgrim ute i løypa klarte vi å lage en liten LIVE sending fra Rogaland GP. Det var utrolig morsomt! Rittet var meget godt arrangert, men de norske plasseringene var ikke så mye å skryte av.

Oppsummeringe av resten av sesongen kommer i morgen!

Et lag i fritt fall!

I mange år har Team Saxo Bank vært blant verdens beste sykkellag. Selv om de har mistet flere stjerner opp gjennom årene har de alltid hatt folk klare til å overta kapteinsrollene. Neste år kan fort vise seg å bli lagets dårligste sesong på veldig mange år.

Fantastisk start på årets sesong
Årets sesong var en drømmesesong for Bjarne Riis sine menn. Første seier kom i sammendraget i Tour of Oman, selv om Fabian Cancellara tapte mot Edvald Boasson Hagen på tempoen som gikk siste dag. Mye på grunn av en høyst omdiskutert tissepause. Det var bare starten på en vårsesong som kun kan beskrives som en kjempesuksess. Matti Breschel vant Dwars door Vlaanderen, mens Fabian Cancellara vant semi-klassikeren E3 Prijs Vlaanderen. Samtidig tok Jens Voigt og Juan Jose Haedo hver sin etappeseier i Volta a Catalunya. Som om det ikke var nok så husker nok de fleste hvordan det gikk i Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Begge rittene ble vunnet av Fabian Cancellara, på en mer overlegen måte enn verden tidligere har sett. Det var to kraftprestasjoner som fikk resten av feltet til å se ut som amatører. Det så også lenge ut som at Breschel skulle gjøre det helt store i Flandern Rundt, men tekniske uhell satte en effektiv stopper for det som fort kunne blitt en topplassering.

Fortsatt sterk Saxo Bank kjøring
Ardenner-klassikerne ble ikke samme store Saxo bank suksess, og selv med ryttere som Schleck-brødrene fikk de ingen pallplasser. Klassikersesongen må allikevel betraktes som ekstremt vellykket for det danske laget. Laget fortsatte å imponere i Giro d’Italia. Richie Porte hadde overrasket de fleste med etappeseier på tempoetappen i Romandiet Rundt, og han fortsatte å sjokkere i Giroen. Han bar ledertrøya i tre dager og endte tilslutt opp med 7. plass i sammendraget. Det i hans første Grand Tour, i hans første år som proff. Han vant ungdomskonkurransen i Giroen. Og som om ikke Portes overraskende triumf ikke var nok for Saxo Bank så vant Chris Anker Sørensen klatreetppen opp til Monte Terminillo og Gustav Larsson vant den avsluttende tempoen. Selv uten Schleck brødrene viste laget at de har massevis av kvaliteter. Etter Giroen startet oppkjøringen til Tour de France. Den oppkjøringen gikk strålende. Det ble etappeseier i Luxembourg Rundt, Criterium du Dauhiné og Sveits Rundt. I tillegg ble Fränk Schleck nummer to sammenlagt i Luxembourg Rundt, og samme vant vant Sveits Rundt sammenlagt. I det rittet ble Jakob Fuglsang nummer tre sammenlagt. Med andre ord like strålende kjøring av Saxo Bank i juni som i april.

Sterk Tour, komisk Vuelta
Heller ikke Tour de France ble en nedtur, selv om Andy Schleck tilslutt måtte se seg slått av Alberto Contador sammenlagt. Det er en seier han i midlertidig kan få i ettertid hvis Contador blir suspendert for doping. Kanskje kunne yngste mann Schleck klart å slå Contador om ikke storebror Fränk hadde brutt rittet tidlig. I tillegg til den fantastiske prestasjonen han gjorde i sammendraget, så vant han også to meget prestisjetunge etappeseiere, opp blant annet Col du Tourmalet. Også Fabian Cancellara vant to etapper; prologen og tempoetappen. Saxo Bank hadde den gule trøya i til sammen 12 dager. Laget var utvilsomt et av de beste i Touren. Sesongen så langt hadde vært fenomenal for Saxo Bank, men avsluttingen ble ikke som de hadde håpet på. Ryktene om et ”Team Schleck”, hvor Schleck brødrene og flere andre profilerte Saxo Bank ryttere kanskje skulle kjøre neste år begynte å svirre. Det virket til å påvirke lagets prestasjoner. Vuelta Espana ble for eksempel en kjempe nedtur. Fränk Schleck skulle hevne den bitre Tour-exiten ved å vinne Vueltaen. Slik gikk det ikke, og eldstebroren endte tilslutt på en meget skuffende 5. plass. I tillegg røk Andy Schleck og Stuart O’Grady ut av rittet på en meget pinlig måte. De hadde blitt observert med et par ølglass på hviledagen. Da Fabian Cancellara stod av rittet på den 19. etappen, uten å ha diskutert dette med teamledelsen på forhånd, ble den lettere komiske farsen komplett.

Fin avslutning på sesongen
Det ble allikevel et par oppturer for Saxo bank i høstsesongen. Første opptur kom på hjemmebane i Post Danmark Rundt. Her vant Matti Breschel en etappe, mens Fuglsang forsvarte de to siste sesongers sammenlagtseier. Siste opptur kom i VM. Fabian Cancellara vant oppskriftsmessig gullet på tempoen, med Porte på 4. plass og Gustav Larsson på en noe skuffende 10. plass. Med andre ord gull og tre topp 10 plasseringer på Saxo Bank gjengen. På fellesstarten fulgte Matti Breschel opp den strålende tempoinnsatsen med en sølvmedalje. Det var alt i alt en strålende sesong for Saxo Bank. En sesong hvor laget preget resultatlistene og avisoverskriftene. Laget vant 37 ritt, fikk 28 andreplasser og 27 tredjeplasser.

Årets tapere på overgangsmarkedet
For Saxo Bank fans var ”overgangssesongen” like trist som selve sykkelsesongen var god. Ut gikk stjerner som Fabian Cancellara, Fränk Schleck og Andy Schleck. I tillegg mistet laget en del av de rytterne som var klare arvtakere, som Matti Breschel, Jakob Fuglsang, Anders Lund og Alex Rasmussen. Når Saxo Bank også mister veteranene Stuart O’Grady, Frank Høj og Jens Voigt, i tillegg til talentet Dominic Klemme står laget meget ribbet tilbake. De fleste av disse rytterne går til det nye Luxembourgske laget. Det virket som at den solide kjernen i Saxo Bank hadde en sterkere tilknytning til sportsdirektør Kim Andersen enn de hadde til lageier Bjarne Riis. Når Andersen fikk med seg pengesterke folk til å lage et nytt storlag, valgte de fleste stjernene å bryte med Riis, for heller å være med på å bygge opp sitt eget storlag.

Selv med så mange stjerner på vei ut så det allikevel ut som at Bjarne Riis nok en gang skulle få stablet på plass et strålende lag. Mye fordi han hadde klart å skaffe seg selveste Alberto Contador. Det hadde riktignok ikke blitt et ”smalere” lag, som nesten bare ville hatt fokus på Grand Tours. Blir Contador dømt sitter Riis og Saxo Bank igjen med et lag med gode hjelperyttere, men uten en klar leder. For de andre som er nye i det danske laget kan på ingen måte erstatte de som har forsvunnet. Nick Nuyens skal prøve å ta opp klassikerarven etter Cancellara og Breschel, noe som må sies å være neste års største utfordring. Ellers er det mange klatrere som skal støtte Contador om han skulle være uskyldig, som Volodymir Gustov, Jesus Hernandez, Daniel Navarro og Benjamin Noval. Laget har også fått inn rutinerte og meget kjøresterke Matteo Tosatto. Italieneren er nok først og fremst kjent som en meget dyktig mann å ha med i et opptrekk, men i Saxo Bank blir han nok viktigst i brosteinsrittene. Brian Vandborg er en annen rutinert herre, som Bjarne Riis stoler på at skal hjelpe de yngre rytterne. Inn har også David Tanner og Mads Christensen kommet. Ingen av dem tror jeg at vil styrke laget noe særlig, selv om førstnevnte vil bringe litt sårt tiltrengt spurtstyrke inn i laget. Det italienske talentet Manuele Boaro er også ny på laget.

Hva kan vi forvente neste år?
Neste sesong vil garantert bli mye dårligere enn årets for Saxo Bank. De går fra å være et lag som kan vinne nesten hvilke som helst ritt, til å bli et lag som knapt vil være favoritt i et eneste ritt. Gitt at Alberto Contador blir utestengt riktignok! Det er allikevel ikke vits i å svartmale situasjonen fullstendig. Det finnes fortsatt mange gode syklister på laget. Ryttere som Richie Porte, Gustav Larsson, Chris Anker Sørensen og Haedo-brødrene må ta mye ansvar. I Porte har Saxo Bank en fremtidens mann. Han har fantastiske egenskaper på tempo, i tillegg til at han klatrer bra og takler lange etapperitt. Porte kan fort bli lagets nye Grand Tour kaptein, om Contador utestenges. I tillegg vil laget kanskje satse mer på spurtene enn tidligere år. Haedo-brødrene er raske, men de har slitt i de største rittene. Med litt mer støtte fra Baden Cooke, Matteo Tosatto og Michael Mørkov neste år, kan de kanskje ta et steg. Også den unge polakken Jaroslaw Marycz og danske Jonas Aaen Jørgensen har fartsressurser. Men det er ganske klart at Saxo Bank går fra å være et lag for de store anledningene, til å bli et lag som nok hevder seg best i de litt mindre rittene.

Hva tror dere Saxo Bank kan utrette neste år? Og var de årets beste sykkellag?

En utrolig pretasjon og lettelse!

Eksteme Edvald
I dag er dagen hvor jeg skulle skrive om det jeg husket mest fra årets sesong. Men i og med at broderen i går skrev om VM-gullet til Hushovd, ble det til at jeg må velge det jeg husker nest best fra årets sesong. Og det jeg husker nest best fra årets sesong er etappeseieren til Edvald Boasson Hagen i Criterium du Dauphine. Og det er ikke kun pga. den enorme etappen han syklet. Det er like mye pga. skaden som satt han ut av spill i flere måneder. Før oppkjøringsrittet til Tour de France hadde han bare et endagsløp siden han skadet seg i mars. Faktisk hadde han bare kjørt et ritt på litt over to måneder, og han skulle måle krefter med verdens beste ryttere. Og det gikk over alle forhåpninger. Han tok det rolig de første dagene, men på tempoen, den fjerde dagen, slo han til. Vel og merke ble han slått av Brajkovic og Millar, men han viste at han var tilbake. Men det er ikke tempoen som har satt seg inn i hjernebarken min. Det er den avsluttende dagen som virkelig er verdt å huske.

EBH hadde tatt med ro de tre dagene etter tempoen. På den avsluttende dagen tok han det derimot ikke rolig. Han prøvde bena, og fikk skikkelig respons. Han gikk i et stort brudd. Maarten Tjallingii, Kevin De Weert, Alan Perez, Francisco Perget, Egor Silin, Ivan Santaromita, Christophe Le Mével, Sébastien Minard , Laurent Lefèvre , Arkaitz Duran Aroca , Dario Cataldo, Edvald Boasson Hagen og Remi Pauriol var rytterne i brudd. Et relativt sterkt brudd med mange relativt gode klatrere. Og løypa var ikke lett. Den siste 11 kilometerlange rundløypa var den samme som ble brukt under VM i 1980, hvor Bernhard Hinault vant. Runden var kupert, og det bratteste punktet i runden var på over 9 %, og runden skulle sykles fem ganger. Løypen lignet litt på dem man finner i Ardenneklassikerne, men var litt lettere.

Bruddet fikk aldri den helt store den helt store avstanden. De fikk ikke mer enn to minutter på ”transporten” inn til rundene. Inne på rundene ble bruddet redusert runde etter runde. Da de gikk inn på de siste 15 kilometerne var det kun fem igjen. Blant de fem satt Boasson Hagen, Silin, Duran Aroca, Le Mevel og Santamorita. Duran prøvde seg med 16 kilometer igjen til mål, men bak ville en nordmann det annerledes enn det spanjolen ville. Inn på siste runden var avstanden til feltet på under minuttet. Mer bestemt på 50 sekunder.

I løpet av etappen hadde det begynt å regne. Og med en gang det blir våt på veiene og ufyselig vær, kan man være sikker på at villdyret Edvald Boasson Hagen våkner. På den siste runden angrep han, i løypas hardeste punkt. Duran prøvde å følge, men var ikke i nærheten av sterk nok. Jeg var mer redd for at feltet skulle tette luka. Og inn i den siste bakken var det kun 40 sekunder, og halvveis da Boasson Hagen stakk var det 30 sekunder. Men Boasson Hagen kjørte ekstremt. Han distanserte feltet, hvor flere av de beste klatrerne hadde satt fart. Ned den siste bakken mot mål visste han igjen sin utrolige teknikk på sykkelen. Han fortsatte å øke. I mål var han 27 sekunder foran Duran, 32 sekunder foran Silin, 34 sekunder for Le Mevel og 40 sekunder foran gruppa med de største konkurrentene. Edvald Boasson Hagen hadde tatt sin femte seier for sesongen. Men enda viktigere: Han var tilbake etter skademarerittet! Og med Hushovd sin skade og Arvesen sin dårlige form, kunne man igjen glede seg til Tour de France, med tanke på nordmenn.

Den utrolige prestasjonen, samt det at Edvald igjen var tilbake i form, har gjort denne etappen til et av rittene jeg husker aller best fra årets sesong. En annen grunn er at jeg i alle fall har sett de siste to milene i reprise et par ganger.

Andre ting som vi husker godt
Andre ting vi husker godt fra årets sesong er Boasson Hagen sine seire i Oman, lagtemposeiren til Sky i Qatar, seieren i Tirreno, Cancellara dominansen på brosteinen, beskyldningen sveitseren fikk for å jukse ved å sette en motor i rammen, hele Giroen, spesielt ”gjørmetappen” og etappen til Monte Zoncolan, NM–sendingen fra landeveisrittet, hele Tour de France spesielt prologen i Rotterdam, brosteinsetappen hvor Hushovd seiret, Cavendish sin gråting, antiklimakset til Spa, katt og mus leken til Contador og Schleck, Schleck sitt kjedetrøbbel og Cavendish sine ekstreme spurter i Bordeaux og Paris og selvfølgelig hjemsendelsen av Mark Renshaw. Vi husker også Vattenfall Cyclassics med to nordmenn høyt oppe, Gilbert sin styrke i Ardenneklassikerne, Kristoff sine gode prestasjoner i USA, Vuelta a España, spesielt Anton sitt uhell og den utrolige nest siste etappen og Giro di Lombardia og Paris-Tours.

Alt i alt har det vært en fantastisk sykkelsesong, og forhåpentligvis blir neste år minst like bra.

Dette husker vi best fra sykkelåret 2010 - Hushovds VM-gull

2010 nærmer seg slutten, og selv om årets sykkelsesongen har vært avsluttet en stund allerede, er det først ved utgangen av året at punktum settes. For det har vært dramatikk helt inn i jula, med Pegasus sin triste og amatørmessige sorti. Hele sesongen har vært full av dramatikk, fantstiske prestasjoner, humoristiske situasjoner og merkelige hendelser. Å plukke ut det man husker aller best er krevende, men samtidig rimelig lett i år. I dag skal Jonas fortelle om det han husker best fra årets sesong, mens Anders overtar stafetpinnen i morgen.

Historisk norsk sykkelgull

Når jeg tenker tilbake på årets sesong er det ikke overraskende nok VM-gullet til Thor Hushovd som ligger fremst i hjernebarken. Grunnen til at jeg husker det så godt er ikke bare fordi det er tidenes norske sykkelbragd, men også fordi det er et av de mest spennende sykkelrittene jeg noen gang har sett. For det første var det VM, noe som alltid er spesielt. For hvert år bytter syklistene ut proffdraktene, med drakter kledd i de landets farger. De representerer ikke lenger mangemillioners selskaper som Cervélo, Sky eller BMC, de representerer nasjonene de kommer fra. For nordmennene betyr det at de ikler seg feltets fineste trøye. Det gigantiske korset i rødt, hvitt og blått viser at disse flotte idrettspersonlighetene kommer fra Norge. Vårt Norge. Det i seg selv skaper en helt spesiell atmosfære. Det er de perfekte rammene for et sykkelritt. Det som ikke var like perfekt, sett med norske øyne, var lokaliseringen av årets VM. At VM ble arrangert i Australia betød at kun de som var over middels interessert i sykkel valgte å stå opp midt på natta for å følge Hushovds kamp mot resten av verdens beste syklister. De som valgte å stå opp tok årets klokeste valg.

Spenning fra start

For selv om TV-produksjonen var mildt sagt svak, ble vi som stod opp vitne til et sykkelritt jeg aldri har sett maken til. Første spenningsmoment kom tidlig i rittet. På "transportetappen" fra Melbourne til rundene i Geelong fikk et ellers ufarlig brudd så stor ledelse at det lenge var fare for at de skulle ta igjen feltet med en runde. Da kunne fort resten av VM-rittet blitt tidenes antiklimaks. Slik gikk det heldigvis ikke, og flere lag sørget for at rittet ble knalltøft. Italia spilte ut alle sine taktiske kort rekordtidlig. Det gjorde at de lenge så helt overlegne ut, men det sørget også for at VM ble en nedtur for de asyrblåe. Belgia og Nederland var også med på kjøret. Det dannet seg et monsterbrudd, med Edvald Boasson Hagen som ensom nordmann. Det ble tidlig klart at han ikke hadde en toppdag, og han falt av. Norsk suksess stod og falt på om hovedfeltet med Hushovd klarte å kjøre inn utbryterne. TV-produksjonen var så dårlig at det kunne virke som at det bare var en fjern drøm. Vi som i tillegg til å se rittet på TV også holdt oss oppdatert på de offisielle passeringene innså at her var det fortsatt muligheter. For Spania holdt avstanden rimelig stabil, og Hushovd var en av de fremste i feltet hver gang de passerte passeringspunktet på toppen av rundens første bakke. Han hadde utvilsomt gullbein, nå var det bare å håpe at han fikk muligheten til å bevise det. Stadig flere syklsiter falt av fra hovedfeltet. Cavendish, Farrar og Sagan forsvant alle. Igjen satt Hushovd, med Alexander Kristoff ved sin side. Spania slapp ned de få rytterne de hadde i bruddet, slik at de kunne ofre seg for Oscar Freire, som fortsatt satt i samme felt som Hushovd.

Ikke engang Cancellara tålte hardkjøret

Tilslutt ble det for tøft for Kristoff, og ikke lenge etter at nordmannen slapp var det også slutt for Fabian Cancellara. Hovedfeltet ble stadig tynnere, men Spania hadde ikke nok trøkk til å hente inn utbryterne. Det var først da Russland bestemte seg for å kjøre at avstanden begynte å krympe. Skulle vi få oppleve at gruppene samlet seg og at vi fortsatt hadde et håp om gull? Ja! Når avstanden mellom de to gruppene først begynte å krympe så mistet de i front litt av troa. De favorittene som satt foran begynte å tenke mest på hvordan de skulle legge opp rittet etter at de ble hentet. På 1,2,3 var avstanden spist opp og Hushovd satt i posisjonen han drømte om. Rittet hadde skiftet karakter. Pessimisme og oppgitthet var byttet ut mot gryende optimisme. Men gullet var ikke sikret enda. På de to siste rundene prøvde flere seg. Det mest alvorlige forsøket hadde Philippe Gilbert. På sisterunden satt han enorm fart opp den første bakken. Luka ble stor, men det hadde kostet mye. Han orket ikke å holde farten opp og ble derfor hentet inn. Flere ryttere prøvde desperate forsøk på å komme avgårde i visshet om at de var sjanseløse i en spurt mot Hushovd og Freire. Som om rittet ikke hadde vært spesielt og merkelig nok frem til da, så opplevde vi den surrealistiske situasjonen hvor Danmark og Slovenia på slutten av et tøft VM-ritt tauet inn det ene angrepet etter det andre.

Spurten

Det hele skulle avgjøres i en spurt i en liten gruppe. Og hvem satt ikke der klar for å kjempe om gullet? Jo, vår egen Thor Hushovd. Mannen som for første gang i karrieren virkelig hadde gått 100 prosent inn for å vinne et VM-gull som senior. Når sykkelritt blir som mest spennende pleier jeg gjerne å få en liten black-out. Jeg registrer hva som skjer, men husker i ettertid ikke så mye av hva som skjedde eller hva jeg tenkte. Slik var det ikke i VM. For engangs skyld husket jeg så godt som alt som skjedde og alt jeg tenkte, så slik husker jeg det avgjørende oppløpet:

Det første jeg tenkte da feltet kjørte gjennom siste svingen var at det var flott at Hushovd ikke lå helt i front. Det var et langt og tøft opplegg og hadde han ligget for langt fremme i feltet hadde han kommet alt for tidlig ut i vinden og sjansen hadde blitt sløst bort. Da var det bedre å ligge litt lenger bak. Jeg tenkte også at han lå litt utsatt til der han lå helt på siden av feltet. Så kommer det eneste jeg ikke husker fra oppløpet, nemlig angrepet fra Niki Terpstra. Hvorfor jeg ikke husker det aner jeg ikke. Kanskje fordi jeg var så opptatt av at dette skulle avgjøres i en spurt?! Slik gikk det også, for Terpstras angrep førte ikke frem. Det neste jeg husker er at jeg ser Hushovd langt fremme i gruppen, helt til høyre i bildet. Et lite øyeblikk ser det ut som at han skal bli sperret, og paknikken slår meg. Det løser seg heldigvis, og da Hushovd elegant passerer dansken (Anders Lund) som dro opp spurten for Matti Breschel ser det veldig bra ut.

Breschel starter spurten midt i veibanen. Hushovd valger ikke å legge seg på hjul. Han holder seg helt til venstre i veibanen (til høyre i bildet), slik at han uforstyrret skal få tatt ut det siste lille han hadde igjen. Der og da tar jeg seieren litt på forskudd. Så velger produsenten å la bildet stå stille, mens rytterne fyker forbi og spurter med ryggen til kameraet. Det ser ut til at Breschel distanserer Hushovd, og pulsen min stiger enda noen hakk. Da velger produsenten å bytte over til målkameraet og vi ser syklistene forfra. Nå ser vi at Hushovd har størst fart. Han fyker forbi Breschel, og 30-40 meter før mål er det bare å slippe jubelen løs. Hushovd kommer til å vinne VM. Desibelnivået er noe høyere enn på en vanlig søndagsmorgen, og gåsehuden sprer seg over hele kroppen. En helt fantastisk spennende kveld blir avløst av tidenes adrenalinrush. Hushovd og Norge er verdensmestre! Det er både uvirkelig og så herlig virkelig på samme tid. Et par timer senere ser jeg avslutningen av løpet igjen. Gåshuden har ikke lagt seg og selv om jeg vet utfallet er pulsen allikevel høy. Selv når jeg ser reprise av spurten i dag, får jeg gåsehud og smilet går fra øre til øre. Det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Ikke bare årets, men tidenes sykkelopplevelse!

Hva husker du best fra sykkelsesongen 2010? Er det noen prestasjoner, episoder, skandaler eller morsomheter som har brent seg inn i minnet i løpet av året?

Et lag å se opp for i 2011!

Rabobank er et av de mest tradisjonsrike lagene i sykkelsirkuset. Det nederlandske laget, med sine lett gjenkjennelige oransje trøyer, har i en årrekke satt farger på sykkelritt. Det gjorde de også i år, men allikevel har de valgt å gå en ny vei neste år. Det gjør at laget blir utrolig spennende å følge neste år.

Oscar Freire reddet klassikersesongen
Rabobank har i flere år hatt gode spurtere, uten at disse har vært førsteprioritet. De klarer seg bra på egenhånd og har skaffet gode resultater for laget. En av dem er Graeme Brown. Australieneren fikk to tredjeplasser på hjemmebane under Tour Down Under. De første seirene til laget skaffet en annen spurter, Oscar Freire. Han vant hele tre ritt/etapper i februar. I februar viste også Rick Flens god moral og kjørestyrke, ved å bli nummer to i årets knallharde Kuurne-Brussel-Kuurne. Fra en liten nederlandsk sensasjon til en annen, for mange fikk øynene opp for Lars Boom da han vant prologen i Paris-Nice. Det unge talentet har i flere år tidvis dominert på kontinentalnivå, og har i år vist seg frem for alvor også på det øverste nivået. Oscar Freire har levert jevnt og trutt i flere år, og årets sesong var intet unntak. Første seier som smakte fugl var den han fikk i Milano-Sanremo. Han gjemte seg i feltet hele dagen og slo nådeløst til på de siste hundremeterne. Det er slik en ekte mester gjør det! Det ble klassikersesongens eneste Rabobank-triumf. At de bare fikk en 11. plass på hjemmebane i Amstel Gold Race er nok noe de synes er alt for dårlig. Rabobank skal sette farger på og kjempe om seieren i det rittet hvert eneste år!

Store ambisjoner og gode resultater i Tour de France
Freire fortsatte suksessen i Baskerland Rundt, hvor han vant de to første etappene. Mai-måned og Giro d’Italia ble absolutt ingen suksess for Rabobank. Brown klarte riktignok å få andreplass på tredjeetappen og Steven Kruijswijk fikk med seg en tredjeplass, men det var alt. Den svake innsatsen i Italia kom kanskje ikke som noen overraskelse, for det var Tour de France som gjaldt for Rabobank i år. Med Menchov, Gesink og Freire gikk laget høyt ut og sa at de skulle være med å kjempe om både gul, grønn og hvit trøye. Selv om Touren ble en suksess viste det seg å være ambisjoner litt vel i overkant av det som var realistisk. Freire var ikke i toppform, men det var Dennis Menchov. Russeren hadde tidligere på året blitt nummer to i Romandiet Rundt, og i Touren fortsatte han å vise frem sine fantastiske klatreevner. Han kom nærmest de to overlegne herrene Contador og Schleck, og sikret seg med det en plass på podiet på Paris. Lagets andre sammenlagthåp, Robert Gesink, ble nummer 6 sammenlagt og nummer to i kampen om ungdomstrøya. Så selv om det ikke ble noen etappeseire eller trøyer satt Rabobank allikevel sitt klare preg på rittet. Samtidig som Touren gikk kapret det nederlandske laget også tre etappeseiere i Østerrike Rundt, noe som forteller mye om den store bredden i laget.

Flere seire i store endagsritt
Også høstsesongen ble god for de oransjekledde. Selv om det ikke ble noen etappeseiere i Vuelta a Espana, og dermed ingen Rabobankseiere i noen av de tre Grand Tours-ene, markerte laget seg kraftig. Den talentfulle nederlandske klatreren Bauke Mollema fikk et lite gjennombrudd i Polen Rundt, da han vant en etappe og ble nummer tre sammenlagt. Robert Gesink ville ikke være noe dårligere og slo derfor skikkelig til i de to nye kanadiske ProTour-rittene. Det ble tredjeplass i GP Quebec, mens han gikk helt til topps i GP Montreal. Gesink vant også Giro dell'Emilia, mens Paul Martens vant GP de Wallonie. For å toppe det hele avsluttet Oscar Freire sesongen med å vinne klassikeren Paris-Tours. Hans andre klassikertriumf for året, noe som gjorde han til en meget viktig bidragsyter til Rabobanks relativt imponerende merittliste denne sesongen.

Ut med Menchov for å gjøre plass til nederlandske talenter
Selv om Rabobank har vært rimelig suksessrike de siste årene har de valg å legge seg på en ny linje før neste sesong. De vil satse hardt på nederlandske talenter. Det er lurt! For nederlendere har vært med å prege U23-ritt de seneste årene. I sitt tredjedivisjonslag har Rabobank verdens beste farmerlag. Nå skal elitelaget prøve å høste frukter av det gode arbeidet som er lagt ned i nederlandsk sykkelsport og i Rabobanks kontinentallag spesielt. Første steg var å rydde vei for Robert Gesink. For å kunne gjøre han til ubestridt kaptein i de største etapperittene måtte Dennis Menchov ut av laget. Han gikk til Team Geox, og tok med seg Dennis Kozontchuk og Mauricio Ardilla på flyttelasset. Ut forsvant også Koes Moerenhout, Nick Nuyens, Joost Posthuma, Tom Stamsneijder og Kai Reus. Alle meget dyktige og sterke syklister. Så hvorfor synes vi da at Rabobank blir så spennende å følge neste år?

Det er fordi de har hentet inn mange spennende talenter og sterke ryttere. Altmuligmannen Carlos Barredo er en rytter et hvert lag kan trenge. Hans evner til å gå i brudd, kjøre fort i bakker og holde tempo på flater blir meget viktige for Rabobank neste år. Laget har også hentet inn en sterk spurter i Theo Bos. Mannen er trolig en av svært få syklister som nesten kan matche akselerasjonen og toppfarten til Mark Cavendish. Taktisk og utholdenhetsmessig har han mye å gå på, men du verden for en kraft denne syklisten har i tråkket. Mye kraft i tråkket har utvilsomt også Matti Breschel. Dansken vil gå inn som delt kaptein sammen med Lars Boom i brosteinsklassikerne neste år. Det blir kanskje den mest spennende duoen å følge i disse rittene neste år. Det oser talent og vinnervilje av de to. Breschel vil være blant toppfavorittene til å vinne Flandern Rundt, Paris-Roubaix og VM neste år. Årets U23 verdensmester, Michael Matthews, skal også kle seg i oransje farger neste år. Australieneren er lynhurtig og sterk som en bjørn. Han er et meget spennende talent, og går med det inn i rekken av talenter på laget. Når det er sagt er han et unikt talent som jeg tror Rabobank får mye glede av i mange år fremover.

Har hentet opp to mann fra farmerlaget
Coen Vermeltfoort er en annen nysignering laget har gjort. Nederlenderen er ganske lik i kjørestilen som Matthews, og også han kan bidra til å hente noen spurtseire i mindre ritt. Han er en vinnertype som nok trenger ett år eller to på å slå seg inn i toppen i det beste selskap. Noen år trenger ikke Luis Leon Sanchez på å slå gjennom. Spanjolen har vist hva han kan og ikke kan i flere år nå. Han er en allsidig syklist som har sin store forse i kuperte endagsritt og kuperte en-ukers etapperitt. Han blir nok aldri verdens beste Grand Tour rytter, men kan bli meget verdifull for Robert Gesink i fjellene. De to siste signeringene har ikke like store navn som Sanchez har, men de blir begge viktige på hver sin måte. Tom Jelte Slagter kom i likhet med Vermeltfoort fra Rabobanks farmerlag. Han er en sterk klatrer som blant annet ble nummer fire sammenlagt i Tour de l’Avenir. Han er et av de største nederlandske talentene og vil derfor bli tatt godt vare på i Rabobank. I beste fall kan han utvikle seg til å bli en like god klatrer som Gesink, selv om det fortsatt er et stykke frem til det nivået. Maarten Wynants er en rytter svært få snakker om, men som er gullverdt for nesten alle lag. Han har sin styrke på belgiske og franske brosteinsritt, og ble i år nummer 15 i Paris-Roubaix. Dette er en rytter uten stjernenykker, som kan bli fryktelig viktig for Boom og Breschel. Han vil nok være en luksus-hjelperytter i brosteinsritt og en vanlig hjelperytter i etapperitt. En meget sterk og kjørevillig rytter.

Et eldorado av talenter
Rabobank har neste år en stall full av kvalitetssyklister og noen av verdens største talenter. Miksen ser veldig bra ut, men laget er selvsagt avhengig av at unge ryttere vokser med oppgaven. I tillegg har laget ryttere som leverer som forventet år etter år, som Freire, L.L. Sanchez, Barredo og Brown. Laget virker meget godt og kan prestere i de fleste typer ritt. Med talenter som Gesink, Matthews, Jelte Slagter, Mollema, Boom og Jos Van Emden, for å nevne noen, vil Rabobank være et lag i utvikling. De vil ha både ungdommelig pågangsmot og rutine i bøttevis. Topplasseringer i brosteinsklassikere, Ardenner-klassikere, Grand Tours, prestisjetunge etapperitt og flere småritt må være målsettingen til laget. De har så mye klasse, så mye tradisjon og en så fin balanse mellom stjerner og hjelperyttere at lave målsettinger bare vil være tull.

Det skal bli tøft å kopiere Menchovs tredjeplass i Touren, men Gesink er kapabel til å klare det. Han er en av de mest spennende klatrerne i verden, og neste års rittprofil bør passe han utmerket. Breschel bør kunne få palplass i Flandern og kanskje kan Boom få det samme i Paris-Roubaix? Legger vi i tillegg til klare medaljeambisjoner i VM gjennom Freire og Breschel, flere mulige klassikerseire til Freire og seiersmuligheter til L.L.Sanchez i Paris-Nice, Baskerland Rundt, San Sebastian og Ardenner-klassikerne står vi igjen med en konklusjon: Rabobank blir et ytterst spennende lag å følge i 2011!

Blir Rabobank det mest spennende og det beste laget neste år?

Velfortjent heder og ære til Thor Hushovd!

Thor Hushovd har hatt sin beste sesong noen sinne i år, noe det norske folk tydeligvis har satt stor pris på. VGs lesere har nemlig stemt han frem som årets navn. Ikke bare i sportsverden, men i hele det norske samfunnet. Det er en enorm ære, spesielt hvis vi tar sykkelsportens størrelse med i beregningen. For selv om sporten har hatt en enorm fremgang de siste årene er vi på mange måter fortsatt en miniputt-nasjon. Det norsk sykkelsport alltid har vært gode til er å fostre opp enere, som er fantastiske amassadører for sporten. Størst av dem alle er Thor Hushovd. Han skal ha stor del av æren for at Tour de France og sykkelsporten generelt har opplevd en massiv interesseøkning de siste årene. For Hushovd presterer ikke bare på sykkelen, han gir oss TV-seere et unikt innblikk i verden som utøver i en av verdens tøffeste idretter. Om han vinner, blir nummer to eller havner flere minutter bak vinneren, så stiller han alltid opp for media. Han stiller opp om han er glad, sint på seg selv eller enormt skuffet. Han er et følelsesmenneske, noe jeg tror nordmenn setter pris på. Det gir dem et innblikk i tankene og følelsene hans, noe som gir hans store sykkelbragder en ekstra dimensjon. For man føler at man ikke bare kjenner idrettsutøveren Thor Hushovd, men hele personen.

To nominasjoner på idrettsgallaen

I tillegg til å bli årets navn i VG, har Thor Hushovd også blitt nominert til to priser på idrettsgallaen. De nominerte ble offentliggjort i dag, og Hushovd er nominert i klassen "Årets mannlige utøver" og i kategorien årets "Årets navn". I begge kategorier møter han tøff motstand. Nordmenn har en forkjærlighet for olympiske gullvinnere, så det er nok en del vinteridrettsutøvere som vil gi "oksen fra Grimstad" tøff match. Ser man på prestasjonene de forskjellige utøverne som er nominert har gjort, vil jeg allikevel holde Hushovd som favoritt. Selv om OL bare arrangeres hvert fjerde år, så vil jeg ikke påstå at VM-gull i landeveissykling er lettere å vinne enn ett OL-gull. I klassen "Årets navn" er det publikum som stemmer frem vinneren. Så når dere ser "reklamen" for avstemningen på NRK er det bare å trekke frem mobilen og bidra til at den beste vinner. I tillegg finnes det noen kategorier hvor det ikke er noen nominasjoner, også der har Hushovd gode sjanser til å stikke av med prisen. "Utøvernes pris" er en pris som norske idrettsutøvere bestemmer utfallet av. Her stemmer våre største idrettsstjerner frem den personen de mener at har vært den beste av de beste. I tillegg er det en kategori som heter "Årets forbilde". Her vil jeg si at Hushovd også har mulighet til å vinne. Gjennom Oslo GP har han bidratt til å gi Kreftforeningen penger og viktig oppmerksomhet. Han stiller i tillegg opp på enormt mye for å fremme sykkelsporten.

Atle Kvålsvoll skulle vært nominert som årets trener

De siste årene har sykkelsporten blitt litt oversett på idrettsgallaen, synes i hvertfall jeg. Nå kan det se ut som at sporten får de utmerkelsene den fortjener. Selv om Hushovd er den eneste syklisten som er nominert, så er han i det minste nominert i alle klassene han fortjener å være nominert i. Den eneste personen i norsk sykkelsport jeg mener er blitt forbigått i år er Atle Kvålsvoll. Som personlig trener for Thor Hushovd burde han vært nominert som årets trener. Det er faktisk en liten skam at juryen ikke har funnet han verdig til en nominasjon. Noen vil kanskje argumentere med at siden han "kun" trener èn utøver på toppnivå så er det rett valg av juryen ikke å nominere han, men det argumentet holder ikke. Både fordi han er trener for en god del yngre og lovende syklister, men først og fremst fordi fjorårsvinneren av denne prisen var Åsmund Martinsen. Han fikk nok prisen ene og alene for arbeidet han har gjort for å få Andreas Thorkildsen til å bli verdens beste spydkaster. Hadde ikke Kvålsvoll fortjent prisen for innsatsen han har lagt ned for å gjøre Thor Hushovd til verdensmester på sykkel? Det synes jeg.

Idrettsgallaen sendes på NRK lørdag 8. januar.

Synes dere at Atle Kvålsvoll hadde fortjent en nominasjon? Og hvor mange priser tror og mener dere at Hushovd bør stikke av med på idrettsgallaen?

Blir Garmin Cervélo en megahit eller en skuffelse?

Årets sesong har vært Garmins beste noensinne. På slutten av fjorårssesongen fikk Garmin noen etterlengtede seire. Dette ga tydeligvis laget en ekstra dytt inn i årets sesong, for resultatene har vært meget gode. Årets Garmin lag har vært meget godt og rimelig komplett. Når de i tillegg har rustet kraftig opp før neste års sesong (takket være "sammenslåingen" med Cervélo Test Team), har de klart å bli ett av klodens mest spennende sykkellag.

Frisk start på året
Allerede på den sjette dagen i 2010 slo Garmin til med sin første seier. Cameron Meyer vant det australske mesterskapet på tempo, mens broren Travis fulgte opp Meyer-familiens dominans på fellesstarten fire dager senere. Dobbelt australenske mestre er ikke verst. Neste Garmin-seier som det smakte fugl av kom på sisteetappen av Criterium International, da David Millar var raskest av alle. Bare noen dager senere, 1. april, slo laget for alvor til igjen. De som fikk æren av å formidle lagets resultater den dagen til sjefen Jonathan Vaughters, må ha blitt anklaget for å dra en liten aprilsnarr. For laget vant begge etappene som gikk den dagen og sammenlagt i Driedaagse De Panne - Koksijde. Tyler Farrar vant den første etappen, mens David Millar vant den andre og sammendraget. Det er ingen spøk! Tidligere på sesongen hadde Tyler Farrar slått til med en 3. plass i Oloop Het Nieuwsblad, men da spurterne endelig fikk gjøre opp om en semiklassiker (i Scheldeprijs) var det ingen som slo den lynraske amerikaneren. Der endte også brosteinsoppturen for laget. For selv om Farrars femteplass i Flandern Rundt ikke var så ille, så hadde nok laget trodd og håpet på minst en pallplass i enten Flandern, Gent-Wevelgem eller Paris-Roubaix.

Ryder Hesjedal tok ansvar
Pallplassen laget ønsket seg i klassikerne kom senere enn forventet, og da den først kom var det noe overrasende kanadiske Ryder Hesjedal som stod for prestasjonen. Han ble nummer to i Amstel Gold Race, bak den suverene Philippe Gilbert. Hesjedal ble nummer 9 i Fleche Wallonne og nummer 12 i Liege-Bastogne-Liege, og sørget med det for at Aredenner-klassikerne ble en liten opptur for laget. En opptur ble definitivt også mai-måned. Tyler Farrar vant to etapper i Giroen og David Zabriskie og Ryder Hesjedal tok hver sin etappeseier i California Rundt, et ritt som selvsagt betyr veldig mye for det store amerikanske laget. Zabriskie ble også nummer to sammenlagt i rittet. Selv om det ikke ble noen etappeseire i Touren, så ble det allikevel et godt ritt for laget, selv om de fikk enorme skadeproblemer. Deres største sammenlagtkort Christian Vande Velde måtte bryte på etappen til Arenberg, og også deres spurtstjerne Tyler Farrar slet lenge med en skade, som tilslutt tvang han til å bryte rittet. Han rakk å få med seg en andreplass før han brøt. Da lederne ble tvunget til å bryte stod resten av Garmin-laget fantastisk god frem, og viste at det er et lag som har mye å by på. Julian Dean tok andreplass på to etapper, mens Ryder Hesjedal på imponerende vis kjempet seg til en fantastisk flott 7. plass sammenlagt. Laget la ned et imponerende arbeid under Touren og presterte på tross av mye trøbbel.

Strålende høstsesong
Prestere gjorde laget også etter Touren. Den unge iren Daniel Martin fikk sitt definitive gjennombrudd ved å vinne Polen Rundt sammenlagt. Han fulgte opp seieren med å vinne den italienske "høstklassikeren" Tre Valli Varesine. I mellomtiden snøt Tyler Farrar både Boasson Hagen og Kristoff for seieren i Vattenfall Cyclassic, og ble den første rytteren gjennom tidene til å vinne rittet mer enn èn gang. Hvis vi legger til to etappeseire i Eneco Tour, to etappeseire i Vueltaen ved Tyler Farrar, seier i Japan Cup ved Martin, andreplass i GP Ouest France - Plouay ved Farrar og VM-sølv på tempo til David Millar, er det lett å se at Garmin virkelig satte farger på årets sesong. Og da er det fortsatt en del gode resultater vi ikke har nevnt!

Lukrativ "sammenslåing"
Da Cervélo rimelig brått og brutalt meddelte at de ville legge ned Cervélo Test Team, var Vaughters rask til å utnytte situasjonen. Han fikk sykkelprodusenten Cervélo med på laget, og sørget med det for å få noe av verdens beste sykkelutstyr. I tillegg kom en rekke klasseryttere fra Cervélos lag over til Garmin. Thor Hushovd, Roger Hammond, Heinrich Haussler, Andreas Klier, Brett Lancaster, Daniel Lloyd og Gabriel Rasch. Med andre ord så godt som hele det bunnsolide vårklassikerlaget til Cervélo Test Team. Det var nok flere managere som var misunnelige på Vaughters etter at han fikk gjennomført den dealen. I tillegg har laget hentet inn den gode klatreren Christophe Le Mevel og stortalentene Ramunas Navardauskas, Andrew Talansky og Sep Vanmarcke. De mange nysigneringene har gjort at mange syklister har forlatt laget. Kirk Carlsen, Steven Cozza, Tomothy Duggan, Robert Hunter, Fredrik Kessiakoff, Trent Lowe, Christian Meier, Danny Pate, Svein Tuft og Ricardo Van der Velde får ikke kjøre for Garmin-Cervélo. Selv om spurteren Robert Hunter og de sterke rytterne Danny Pate og Svein Tuft vil bli savnet, så ser laget langt bedre ut på pairet etter disse signeringene.

Et lag som kan det meste
Som sagt hadde Garmin en noe tung brosteinssesong i år. Neste år vil de utvilsomt ha det sterkeste laget. Spørsmålet er om de tar ut de riktige folkene. For det vil være fristende å slippe alle stjernene løs samtidig, men spørsmålet er om det er så smart. Hvis Hushovd, Farrar og Haussler alle skal jakte seier, kan det ende med at de går mer i veien for hverandre enn at de hjelper hverandre. Med sin VM-tittel og unike evne til å toppe formen på akkurat riktig tidspunkt tror jeg Hushovd vil få lederrollen i de fleste brosteinsklassikerne. Da vil nok sterke og rutinerte ryttere som Maaskant, Hammond, Klier og Vansummeren bli livsviktige for at "oksen fra Grimstad" endelig skal stå på toppen av pallen i enten Flandern Rundt eller Paris-Roubaix. Vi kan også legge til den unge nykommeren Sep Vanmarcke som en svært aktuell kandidat til en plass på klassikerlaget. Han ble tross alt nummer to i årets Gent-Wevelgem. Han kan bli en stor brosteinsrytter på sikt, og vil utvilsomt ha flere lærermestre som kan lære han alt han trenger for å bli en fremtidig mester.

Det er ikke bare i klassikerne at Garmin-Cervélo får et luksusproblem. Også i spurtene og i fjellene kan laget få et problem med å pukke ut hvilke ryttere de skal satse på. Farrar og Hushovd er begge noen av verdens beste spurtere, og ville i nesten et hvilke som helst annet lag vært en naturlig kaptein. Jeg tror Farrar blir kaptein i de fleste spurtene, med Julian Dean som opptrekker. Hushovd vil nok få sjansen i de spurtene som passer han best, som på den første etappen i neste års Tour de France. Han har vist en unik evne til å vinne etapper som passer, så den tilliten får han nok. I fjellene og i sammendraget i etapperitt har laget mange ryttere som kan gjøre det godt. Hesjedal, Vande Velde, Martin, Danielson og Le Mevel er alle gode ryttere, men neppe gode nok til å kapre en plass på podiet i Tour de France. I Giroen og Vueltaen bør det derimot være håp. Dette er med andre ord et lag som kan det meste, og som kanskje er det sterkeste av alle neste år.

For mange kokker gir mye søl?
Faren er selvsagt at det ikke er plass til alle stjernene. Noen vil garantert få færre sjanser til å kjøre inn egne resultater enn de føler at de fortjener. Suksess vil ikke bare avhengige av hvor godt de sykler, men også hvor gode støtteapparatet er til å slokke de brannene som kommer til å oppstå. For selv om laget er et stjernegalleri utenom det vanlige blir de nødt til å trekke i samme retning for å oppnå suksess. Potensiale er enormt, men fallgruvene mange. Laget kan ende opp som verdens beste lag neste år, men de kan også bli årets største skuffelse.

Tror dere at det er plass til alle stjernene? Og hvem blir kaptein i de viktige rittene?

Et av årets beste lag

En fantastisk sesong

I motsetning til Team Sky har Liquigas at en sesong over alle forventninger. Før sesongen kunne man også se at dette laget var bygget for de tøffe etapperittene. Basso, Nibali, Kreuziger og Pellizotti var noen alle fryktet. Disse hadde sterke hjelperyttere som Agnoli, Szmyd, Zaugg og Kiserlovski. Men laget hadde ikke kun klatrere. Laget så ut som et av de mest komplette lagene i sporten. Bennati, Chicchi og Guarnieri kunne levere gode resultater i spurter, mens Oss, Quinziato og Kuschynski kunne gjøre det bra på brosteinen.

Og det begynte bra for italienerne. Det ble to etappeseire og sammenlagtseier i Tour de San Luis, i januar. De fortsatte suksessen med seire i Tour of Qatar, Tour of Oman, Vuelta a Cuba og Giro di Sardegna i februar. I mars presenterte en ung, ukjent slovak seg for sykkelverdenen. Med to seire i Paris-Nice ble Peter Sagan den store gjennombruddsmannen i mars, og for så vidt i året. Tidligere på året hadde han blitt nummer tre på en etappe i Tour Down Under. Senere vant han også en etappe i Tour de Romandie og to etapper i Tour of California. Bennati fulgte opp Sagans suksess med etappeseier i Tirreno-Adriatico, samme dag som Sagan vant sin andre seier i Paris-Nice. I Settimana Coppi e Bartali vant Chicchi en etappe, laget vant lagtempoen og Santamorita vant sammenlagt. Dette avsluttet en meget god mars for laget. I april ble det tre seire, takket være Viviani, Kiserlovksi og Sagan. Disse vant i henholdsvis Tour of Turkey, Giro dell’Appennino pg Tour de Romandie.

I mai begynte årets høydepunkt for laget, Giro d’Italia. Rett før Giroen hadde Pellizotti blitt suspendert pga. uregelmessigheter i blodpasset. Nibali overtok plassen fra Pellizotti. Giroen begynte bra for laget. Nibali og Basso satt med i teten, da det sprakk opp på den tredje etappen. På lagtempoen to dager senere var lager overlegent. Agnoli, Kiserlovski, Basso, Nibali, Dall’Antonia, Szmyd, Bodnar, Sabatini og Vanotti sørget for seier. Dermed tok Nibali over Maglia Rosa. Denne beholdt han helt til den syvende etappen, også kjent som gjørmeetappen. Her falt godt over halve laget og Nibali og Basso ble hindret/falt. De kjørte sammen til mål, men hadde tapt mye tid til de andre sammenlagtfavorittene. Men det hindret dem ikke. Etter fenomenal kjøring i fjellene endte det ekstremt bra for laget. Basso kunne juble for seier i verdens nest største etapperitt. Med seg på pallen fikk han også Nibali, som endte på tredje. I tillegg ble Kiserlovski nummer ti. Begge hadde også tatt med seg en etappeseier. Nibali vant den tøffe etappen til Asolo, mens Basso var overlegen opp det fantastiske Monte Zoncolan. De fikk også med seg tre andreplasser, to fra Basso og fra Sabatini, og fire tredjeplasser, som Sabatini, Dall’Antonio, Nibali og Basso sto for.

Mellom Giroen og Touren vant laget to etapper og sammenlagt i Tour de Slovenia. I tillegg ble Kuschynski hvitrussisk mester. I motsetning til Giroen ble Touren en stor skuffelse. Kreuziger og Basso leverte under pari, og Kreuziger endte tilsutt på en 9.plass, mens Basso ble nummer 32. Det ble heller ingen etappeseire, eller podieplasser.

Etter Touren ble det igjen noen seire. Guarnieri, Basso, Koren, Nibali, Oss og Chicchi sørget for seire i Polen Rundt, GP Inustria e Commercio Artigianato Carnaghese, Trofeo Melinda, Giro del Veneto og GP Citta di Modena - Viviana Manservisi.

I Vuelta a España viste laget seg igjen frem med meget god kjøring. Selv om det ikke ble noen etappeseire, før Mosquera Miguez ble tatt for doping, ble det hele en stor suksess. Det ble seks andreplasser og en tredjeplass. Men det som var viktigere enn det var at Nibali tilslutt kunne juble for seieren i sammendraget etter hard kamp mot Joaquin Rodriguez Oliver og Mosquera Miguez. Dermed vant Liquigas sin andre Grand Tour for året, og Nibali kom nok en gang på pallen, denne gang på toppen.

Etter Touren vant laget fire løp, Viviani vant Memorial Marco Pantani og Binche - Tournai - Binche / Memorial Frank Vandenbroucke, Bennati vant Giro di Toscana og Guarnieri vant den andre etappen i Circuit Franco-Belge. Laget endte med 40 seire, noe som var nest flest. De fikk også 31 andreplasser. Blant dem var andreplassene til Sagan i Paris-Nice, Tour de Romandie og GP de Montreal samt andreplassen til Kreuziger på åpningstempoen i Sveits Rundt. Det ble også 27 tredjeplasser.

Svekket

Det blir en del rokkeringer på laget foran neste sesong. Og laget ser uten tvil svekket ut. Kreuziger var ikke fornøyd med å være tredjekaptein, og valgte å forlate laget til fordel for Astana. Det samme gjorde Kiserlovski. At disse to rytterne forlater laget vil uten tvil svekke dem. Det samme vil tapene av Bennati, Chicchi, Kuschynski, Quinziato og Zaugg gjøre. Det er heller ikke ideelt at sterke ryttere som Willems, Vandborg og Santamorita forlater laget.

Capecchi, Damiano Caruso, Da Dalto, Duggan, Edward King, Longo Borghini, Marangoni, Nerz, Ponzi, Salerno og Wurf kommer inn. Disse rytterne er langt ifra like gode som rytterne som forlater laget. Det er allikevel verdt å merke seg at Caruso to ganger har vært nummer ti i U23-VM. Også Nerz og Ponzi er unge, kjøresterke ryttere. Men alt i alt er laget svekket fra forrige sesong. En siste som har kommet inn er Peter Sagans bror, Juraj. Han kjørte også for laget fra august i fjor. Kanskje har de funnet en ny, sterk slovak.

Ny suksess?

Vi ser ikke bort fra at neste sesong også kan bli bra for Liquigas. Selv om de er svekket har de beholdt Basso og Nibali. I tillegg har de supertalentet Peter Sagan, som kan vinne mange løp neste år. Giro d’Italia vil uten tvil bli et stort mål, og både Basso og Nibali vil gjerne være med. Tidligere har Basso også sagt at Touren vil være et mål. Kanskje går Nibali for Giroen og Basso for Touren. Men laget har ikke den samme bredden som i år, og kanskje må målsettingene nedjusteres litt. Men Liquigas vil forhåpentligvis fortsette sin gode kjøring.

Er Liquigas årets lag? Er de svekket foran neste sesong? Eller slår de til igjen?

Ingen knallsesong for Team Sky

Team Sky kom inn i sporten som et friskt pust før årets sesong. Det britiske laget med det enorme budsjettet virket til å være det mest nøyaktige og detaljorienterte laget, og forventningene var enorme. Laget var også spesielt interessant for oss nordmenn, siden hele tre nordmenn hadde fått innpass på storlaget.

God sesongstart, litt skuffende klassikersesong
Sportslig klarte ikke laget å leve opp til forventningene, selv om det startet meget bra i sesongåpningen i Australia. Laget var hauset opp som et stort spurtlag, og viste hva de var kapable til allerede i kriteriumsrittet dagen før Tour Down Under. Med tempodrakter tok de dobbelseier med Greg Henderson og Chris Sutton. Sistnevnte avsluttet Tour Down Under med en etappeseier. Sesongen fortsatte med seier på lagtempoen i Tour of Qatar, før Edvald Boasson Hagen vant to etapper i Tour of Oman. Neste storseier stod Juan Antonio Flecha for da han vant årets første semiklassiker, Omloop Het Nieuwsblad. Boasson Hagen startet spurten litt for tidlig og endte på 6. plass i samme ritt. Det så lyst ut med tanke på resten av klassikersesongen. Slik gikk det ikke. Først ble Edvald Boasson Hagen skadet under Milano-Sanremo, noe som gjorde at han mistet resten av vårsesongen. Dermed mistet Sky en av sine kapteiner under klassikervåren. De klarte allikevel å prestere jevnt godt, selv om de ikke vant. Ian Stannard stod for en noe overraskende og meget god prestasjon da han ble nummer tre i Kuurne-Brussel-Kuurne. Den samme plasseringen fikk Flecha i både E3 Prijs Vlaanderen og Paris-Roubaix. Før den tid hadde Greg Henderson og Edvald Boasson hagen vunnet hver sin etappe i Paris-Nice og Tirreno-Adriatico.


Skuffende innsats i årets Grand Tours
Det var knyttet stor spenning til hva Bradley Wiggins kunne gjøre i Giro d'Italia, Team Skys første Grand Tour. Det startet forrykende med Wiggins-seier på prologen, men etter det var det ikke mye Team Sky fikk til. Dario Cioni endte på 17. plass i sammendraget og ble med det beste Sky-rytter. I Tour de France var Edvald Boasson Hagen tilbake, men ikke helt skadefri (selv om alle trodde han var det). Nordmannen viste gryende form da han parkerte hele feltet på den siste etappen av Criterium Dauphiné. Team Sky valgte allikevel å satse alt på Bradley Wiggins. De bygget laget rundt han, og Chris Sutton og Greg Henderson (to av verdens beste spurtopptrekkere) ble utelatt av troppen. I praksis betød det at Edvald Boasson Hagen mistet alle muligheter på å vinne massespurter. Flecha og Geraint Thomas gjorde riktignok en kjempejobb som opptrekkere, men det er ikke i den rollen de er best. I sammendraget gikk det rett vest for det britiske storlaget. Thomas var riktignok nære på å ta den gule trøya tidlig i rittet, men storstjerna Bradley Wiggins falt totalt gjennom og endte på 24. plass sammenlagt. Blant de som slo han finner vi lagkamerat Thomas Løfkvist, som endte på 17. plass.

Laget klarte heller ikke å reise kjerringa på slutten av sesongen. Riktignok klarte de å vinne en del småritt, og de fikk fine andreplasser i Vattenfall Cyclassic og GP Quebec ved Edvald Boasson Hagen, men de fikk ikke resultatene et storlag burde oppnå. Det hjalp heller ikke at laget slet voldsomt med sykdom i Spania Rundt, og at de trakk seg fra rittet tidlig etter et dødsfall i støtteapparatet. Det ble ikke en sesong et storlag verdig, men det må tas med i betraktningene at de tross alt er et nytt lag, og at det alltid tar litt tid å samkjøre rytterne. Sesongen sett under ett har Team Sky tross alt vist seg langt mer frem enn for eksempel BMC, som også er et "nytt storlag". Det ble totalt 22 seire, 23 andreplasser og 27 tredjeplasser.

Få, men gode kjøp
Selv om sesongen ikke har vært like god som de hadde håpet, har ikke overgangsaktiviteten til laget bært preg av panikk. Heller tvert om. Det har vært rimelig stille rundt laget etter sesongslutt. Inn har Caisse d'Epargne duoen Rigoberto Uran og Xabier Zandio kommet, sammen med Michael Rogers (flerfoldig verdensmester på tempo), veteranen Jeremy Hunt og talentene Alex Dowsett og Davide Appollonio. Uran og Zandio vil gi laget sårt tiltrengt forsterkning i fjellene. Uran er ung og meget lovende. Zandio derimot er nok litt over toppen, og jeg tror lagbytte er bedre for han enn for Team Sky. I Uran derimot har laget fått inn et sårt tiltrengt klatretalent. Også Michael Rogers blir en viktig tilvekst. Han har nok innsett at han aldri blir noen stor Grand Tour rytter, men han kan fort bli en av verdens beste ryttere på en ukers ritt. Team Sky har manglet ryttere som kan vinne Paris-Nice, Romandiet Rundt og liknende ritt, og derfor kan signeringen av Rogers være meget smart og veloverveid. Det er få ryttere som har samme rutine som australieneren, og han fungerer også meget godt i ett opptrekkstog. Det kan bli meget viktig for Boasson Hagen.

Når vi først er inne på ryttere som kan bli verdifulle for Boasson Hagen er det naturlig å snakke om tempofantomet Alex Dowsett. Det britiske talentet ble i år europamester for U23 ryttere på tempo, men har også gjort en strålende jobb som opptrekker for Taylor Phinney i spurtene i år. Også veteranen Jeremy Hunt blir viktig for Boasson Hagen. Han fungerer godt i et opptrekk, men har sin absolutte styrke på brosteinsklassikerne på våren. Han sitter inne med mye kunnskap som den unge nordmannen kan nyte godt av når han skal jage sin første topplassering i Flandern Rundt og Paris-Roubaix. Appollonio er også et lite spurttalent. Han er en litt undervurdert rytter, som kjørte en sterk høstsesong. Han er bare 21 år, og har en veldig lys fremtid. Calzati, Portal og Vigano har forlatt laget, og det er nok bare sistnevnte som vil bli savnet litt.

På tide å vise hva de kan
Neste år må Team Sky løfte seg. I år har de prøvd veldig hardt, men fått dårlig betalt. Neste år må de hente inn litt flere toppresultater i storritt. En seier i en av de store klassikerne, flere etappeseire i Grand Tours og en mann topp fem i en Grand Tour kan være realistiske mål. Jeg synes lagledelsen bør bli litt flinkere til å analysere hvor styrkene og svakheten i laget ligger, og dermed være realistiske i hva de kan forvente. I årets Tour de France for eksempel, virket det som at de kun hadde en plan A, og at den var å få Wiggins på pallen. De fleste forstod at det var nytteløst. Da det ikke slo til var det ingen plan B, og det hele endte med en meget dårlig Tour. Blir de bedre på å ta ut riktig lag og på å spille hverandre gode, tror jeg de kan vinne flere ritt, og med det skape en vinnerkultur. Stallen er god og det jobbes seriøst, nå gjelder det bare å få det gode arbeidet ut i tellende resultater.

Er dere skuffet over årets sesong for Team Sky? Hva tror dere om neste år? Kan laget løfte seg eller er de for opphengt i å forvandle gråstein til gull (tenker da på å vinne Tour de France med Bradley Wiggins)?